Jeg er Guds skapning, skapt til enhet, av kjærlighet til kjærlighet. Jeg er del av helheten, og eksisterer kun innenfor den. Utenfor helheten finnes ingenting, heller ikke jeg. På samme måte som min hånd ikke har noen mening atskilt fra min kropp, har ikke jeg noen mening atskilt fra helheten. Jeg er forbundet med skapelsen, med livet i alle sine fasetter. Guds skapende kraft strømmer gjennom meg, som den strømmer gjennom alt annet. Mitt sanne Selv finnes i forening med alt liv. Det er del av en mangfoldig helhet holdt sammen av en livgivende kraft som finnes i hver eneste del av den. I alle mine medskapninger, i alle mine søstre og brødre finnes det samme livet. Ingen del kan finnes utenfor helheten. Intet liv kan finnes utenfor livet.
Atskilt fra livet kan vi ikke leve. I vårt kollektive sinn har det likevel oppstått en ide om atskillelse. På denne ideen er den atskilte verden bygget. En del av meg har identifisert seg med denne ideen. Egoet er tankesystemet som konstruerer og driver illusjonen om atskilthet. Fanget i egoets verden tror jeg at jeg er atskilt, at jeg kan eksistere uten å være omfavnet og gjennomstrømmet av kjærlighetens skapende kraft. I denne fragmenterte verden står vi alle alene, og må kjempe for å opprettholde vår atskilte eksistens. Så lenge jeg er identifisert med ideen om atskillelse, er jeg drevet av egoets dynamikk, og min virkelighet er begrenset til hva det kan oppfatte. Følelsen av å være ensom og atskilt har vært der så lenge jeg kan huske. Lengselen etter mitt sanne Selv, kilden som forbinder meg med skapelsen, har vært der like lenge. Gjennom livet har lengselen drevet meg til å søke den dypeste sannheten, samtidig som jeg har strevd for å passe inn, mestre og hevde meg i den atskilte verden.
Årene jeg har vandret på jorden har vært ensomme, og fylt med frykt og usikkerhet. Jeg har vært ukjent for meg selv. Jeg har ikke visst hvem eller hva jeg er, og har ikke hatt fast grunn under føttene. Selvbildet har vært skiftende og uklart. Anklager og selv-anklager har fylt mitt sinn. En gjennomtrengende opplevelse av uverdighet ligger bak et livslangt strev for å bli verdig. I likhet med mine atskilte medreisende anstrenger jeg meg for å fremstå som vakker, god, dyktig og klok, samtidig som jeg anklager meg selv for å være stygg, ond, uvettig og ubrukelige. Fornemmelsen for meg selv, for mine egentlige behov, går tapt i dette strevet. Kontakten med min egen tenkning blir tilslørt.
Jeg er blant dem som har etablert trygge rammer rundt livet. Jeg har et hjem, og en stabil inntekt. Kampen for tilværelsen er redusert til å orke å gå på jobben hver dag. Det er ikke noe i veien med arbeidsoppgavene og kollegaene. Det er ikke arbeidet i seg selv som sliter meg ut. Det er at jeg hver dag ser anklagene jeg holder mot meg selv i de andres blikk. Jeg er blant dem som har stabile relasjoner rundt meg, mennesker som er glad i meg og som fortsetter å være der. Kjærlighet omgir meg hvor enn jeg går. Den er tilgjengelig. Den strømmer imot meg, og jeg tar den på et nivå imot. Likevel blir en del av meg stående fastlåst i frykt og forvirring, ute av stand til å overgi meg. Jeg holder tilbake deler av meg som jeg tror ingen kan elske, og jeg reserverer meg i frykt for krav og forventninger jeg ikke kan eller vil oppfylle. Jeg er fanget i en forestilling om at jeg ikke er mulig å elske fullt og helt, og at det ikke er mulig for meg å elske uten å miste meg selv.
Jeg er voksen kvinne, gammel nok til å vite at jeg vil møte døden innenfor en overskuelig horisont. Livets forgjengelighet innhenter meg. Min kropp tjener meg fortsatt godt, men jeg vet at forfall og tap av fysisk styrke ligger foran meg. Barndommens opplevelse av udødelighet og ungdommens fremtidsforventning har for lengst forlatt meg. Mine mest produktive år ligger bak meg. Jeg kommer ikke til å drive det til noe mer her i verden. Jeg kommer ikke til å erobre noen flere posisjoner i hierarkiet. Det ligger fortsatt en del år foran meg. Jeg har mulighet til å bruke dem til noe meningsfylt, men jeg vet likevel at min atskilte eksistens går mot slutten. Min kropp har vandret flere år på jorden enn jeg har igjen.
Min søken etter Gud har vært en rød tråd gjennom disse årene. Kjærligheten har vært med meg hele veien, men mine øyne har ikke kunnet se, mine ører har ikke kunnet høre, og mine tanker har ikke kunnet favne den. I alle disse årene har frykt og lengsel drevet min vandring. Min dypeste lengsel er mot Gud, mot foreningen med hele skapelsen. Min dypeste frykt er at jeg ikke er god nok til å bli tatt i mot Guds hus, eller kanskje at jeg må legge igjen alle de privilegier jeg har oppnådd på utsiden. Den siste delen av mitt liv vil jeg bruke til å kle av meg. Jeg vil kle av meg mitt ego og legge fra meg det som ligger mellom Gud og meg. Guds kjærlighet er ikke noe jeg kan gjøre meg fortjent til. Verdighet er ikke noe jeg kan oppnå. Det er noe jeg er. Jeg er det jeg er. Kjærligheten er det den er. Den strømmer fritt til alle, men den kan bare tas i mot av et nakent hjerte.
Jeg kaller meg Benedikte, fordi jeg er velsignet, omsluttet av Guds kjærlighet. Det gjør meg ikke spesiell eller utvalgt. Det gjør meg til en blant mange. Vi er alle utvalgt. Vi er alle elsket. Vi er alle omsluttet.
Benedikte
Benedikte er mitt navn.
Benedikte, den velsignede.
Å være velsignet er å være båret av Guds kjærlighet.
Å være velsignet er å være elsket av Gud.
Å være velsignet er å motta Guds skaperkraft.
Velsignelsen kommer til meg, og gjennom meg.
Jeg er den elskede, og den som elsker.
Jeg mottar og formidler Guds kjærlighet.
Jeg er omfavnet av kjærlighet.
Jeg utvider kjærlighet.
Alt rommes av omfavnelsen.
Jeg skapes i relasjon med Gud.
Jeg skaper og skapes i relasjon med alt jeg elsker.
Den velsignede verden trer frem
gjennom Guds skaperkraft
når jeg lar den virke
i meg, og gjennom meg.