Vi er alle på flukt fra noe
vi ikke orker å oppleve.
Fanget i flukten, løper vi fra livet
som utfolder seg her og nå.
Tanken søker en virkelighet
hinsides virkeligheten,
tenker seg frem
til noe som ikke finnes,
et slør, en fantasi, et filter
mellom meg
og min opplevelse.
Virkeligheten finnes
i opplevelsen,
i den direkte erfaringen,
i dialogen mellom meg
og noe som er mer enn meg.
Tanken stopper bevegelsen
mellom meg og sansenes gaver.
Når jeg fanges i tanken
om opplevelsen
mister jeg dialogen med den.
Jeg tenker om den
i stedet for å være i den.
En hel verden har jeg skapt
med mine tanker.
Der går jeg meg vill hver dag.
Der fanges jeg
i vurderinger og definisjoner,
i fortellinger om virkeligheten
som ikke er virkeligheten.
Sansene er broen
mellom det som berører meg
og det i meg som blir berørt.
Jeg er den som erfarer,
den som svarer
til erfaringen.
I uttrykket finner jeg meg selv,
i responsen som oppstår
fra dypet av det som er meg.
Svaret kommer Ikke
fra tanken om meg,
men fra det som er meg.
Vår oppgave er å skape
fra den dype virkeligheten.
Den er ikke å fortapes
i våre tankers luftslott.
Det finnes en verden
hinsides tanken,
en virkelig verden,
en verden av jord og ild,
luft og vann,
en verden av stillhet,
en verden av bevegelse,
en verden som er skapt
av noe annet enn tanker.
Vi er alle på flukt
fra kraften som skaper
verden på verden,
virkelighet på virkelighet.
Vi har flyktet
inn i konstruksjonen,
inn i illusjonen,
inn i benektelsen av
skapelsens nådeløse natur.
Skapelsens spiral
beveger seg inn i formens rike,
beveger seg mellom form
og oppløsning av form,
mellom væren i form
og væren uten form.
Vi har søkt tilflukt
i en atskilt verden
som bare finnes i våre tanker.
Frykten for opplevelsen
har dannet et vrengebilde,
en forvrengt verden
utenfor skapelsen.
Med tanken forsøkte vi
å gjøre det midlertidige evig.
Vi tok bolig i våre private luftslott.
Frykten for bevegelsen
ble til grådighet og begjær.
Grådighet og begjær
ble til hat, skyld og skam.
Brødre ble fiender
i kampen for tilværelsen.
Bare gjennom en tanke
atskilt fra virkeligheten
kunne den private eiendomsretten bli født.
Bare gjennom den atskilte tanken
kunne retten til å definere sannheten
bli noe som kan vinnes med makt.
Frykten for tapet
ble vårt fengsel.
I forsvaret for våre besittelser,
mistet vi friheten
til bare å være.
Veien tilbake
går gjennom opplevelse.
Alt må oppleves, vår grådighet,
vårt begjær, vårt hat,
vår skam og vår skyld.
Menneskets destruktive kraft
kan bare temmes
gjennom erkjennelse.
Volden kan bare stoppes
gjennom opplevelse
av impulsen som driver den.
Alle våre misgjerninger
springer ut av tanken.
Bare opplevelsen
kan stoppe kjeden
av onde gjerninger,
drevet av en impuls
som ikke oppleves,
men utageres
igjen og igjen.
Ofrene er talløse,
elven av blod endeløs.
Ingen kan befri oss
fra opplevelsen av
den kollektive skylden
vår grådighet har forvoldt.
Bare opplevelse
kan frelse verden
fra den blinde volden
som råder i den virkeligheten
tanken har konstruert,
i forsøket på å gjøre
det forgjengelige evig.
Vår oppgave er å delta i dialogen,
tre inn i skapelsens spiral,
hengi oss til opplevelsen,
og gjennom den være medskapere,
forløsere av den energien
som er bundet av frykt.
Alt er i bevegelse. Alt er i endring.
Den konstruerte verden står for fall.
Skapelsens transformerende kraft,
bryter ned det som er bygget av intet.
Evigheten er bevegelse
Skapelsens spiral
beveger seg inn i formens rike,
beveger seg mellom form
og oppløsning av form,
mellom væren i form
og væren uten form.
Sansene er broen
mellom en verden av form
og en verden ubundet av form,
Jeg er møtepunktet der det formløse
blir berørt av det sansbare.
Alt må oppleves.
Ingen del av opplevelsen
kan støtes ut.
Det er i responsen
på hele opplevelsen
jeg finner meg selv.
Bare dette svaret vil forløse verden,
så den på nytt kan strømme
i skapelsens elv.
Ingen annen tone vil klinge
i evighetens symfoni.