DE UROLIGE SJELENE
Bhavanti vandret inn i den dype skogen. Legenden sier at den alltid er i bevegelse. Den forandrer seg med den som betrakter den. Skogens virkelighet blir dannet i samspill med vandreren. Den som går inn i dypet, vet ikke hva hun vil møte, eller hvor lang vandringen vil bli. Bhavanti hadde brukt lang tid, og hadde forberedt seg godt før hun forlot byen. Hun hadde trent seg på å innta vandrerens sinnelag, og var villig til å gå uten å ha et kjent mål i sikte. Hun konsentrerte seg om å være til stede i sin egen bevegelse, og oppmerksom på landskapet den førte henne inn i.
Sataya hadde fortalt henne at hun ville finne sin vei ved å lytte inn til hjertet, og være åpen for skogens stemme. Denne dialogen erstatter kart og kompass, hadde hun sagt. Det fantes intet kart over skogen. Ikke alle som la ut på den lange vandringen vendte hjem. Noen var borte i årevis, og var eldre både i visdom og år da de kom tilbake. De hjemvendte vandrerne fortalte lite fra sine vandringer, og tegnet aldri noe kart over skogen. Sataya var en av dem som hadde kommet tilbake. Hun hadde gått inn i skogen rett etter sin myndighetsdag. Ingen fikk legge ut på den lange vandringen før den. Da hun kom tilbake var hun en voksen kvinne, med klart blikk, et varmt hjerte, og stor autoritet. Hun satt i rådet til borgermesteren, og var veileder for urolige sjeler.
De urolige sjelene kunne fremstå som svært ulike, men hadde alle til felles at de var drevet av noe som var vanskelig å kontrollere. Sataya hadde en egen evne til å se gjennom overflaten, og gjenkjenne det som befinner seg i sjelens dyp. Den veiledningen hun gav, hjalp eleven til å akseptere seg selv og bli venn med sin egen uro. Bhavanti var en urolig sjel. Hun hadde vokst opp i et trygt hjem, med omsorgsfulle foreldre. Likevel hadde hun ikke funnet den indre roen som er nødvendig for å ta gode valg, og siden stole på de valgene hun hadde tatt. Hun kjente på usikkerhet, tvil og ensomhet, og var til en hver tid utilfreds med seg selv. Det kjentes ut som om hun manglet noe, som om hun ikke var hel, eller ikke var hjemme i seg selv. Grunnen under henne kantes ikke trygg. Noen ganger var det som om underlaget under henne var et ustabilt sjikt, en halv meter over en jordoverflate hun ikke hadde kontakt med, og derfor ikke stolte på. Den manglende jordkontakten førte til at kraften i henne ble ustabil og lite samlet. Hun kunne falle ned i dype hull av tvil, usikkerhet og selvforakt.
De urolige sjelene kunne bære sin uro i det ytre eller det indre livet. De kunne ha mest ytre uro, mest indre uro, eller en blanding av begge deler. Bhavanti bar uroen mest på innsiden. Hun kunne fremstå som rolig og sikker, men på innsiden var det ofte kaos og usikkerhet. Det indre kompasset var dårlig justert. Hun var ofte usikker på retningen. Hun visst aldri om hun var stygg eller pen, snill eller slem, smart eller dum. Likevel kunne andre oppfatte henne som klok, betro seg til henne, og ha glede av hennes refleksjoner. I de vanskelige tenårene hadde uroen også vist seg på utsiden. Bhavantis mor hadde søkt veiledning for henne, men hadde ikke funnet noen veileder som kjenner uroen og vet hva den handler om. Uten denne gjenkjennelsen kunne de ikke hjelpe henne til å bli fortrolig med seg selv. En veileder som ikke har akseptert og forsonet seg med sin egen uro, kan ikke gjenkjenne den i andre. De kan lære sine elever å ta i bruk mestringsstrategier de selv har hatt nytte av, og gjennom det hjelpe dem til å oppnå bedre kontroll. Men de kan ikke åpne dialogen som forløser potensialet som ligger i uroen.
Bhavanti hadde etterhvert lært å mestre det ytre livet sitt ganske bra. Hun hadde tatt utdanning og hadde en god jobb. Grunnen under føttene kjentes tryggere, hullene var ikke lenger så dype. Hun kom seg lettere opp etter fallene ned i dem. Likevel var ikke uroen borte. Hun bar på en tomhet som ventet på å bli fylt. Ingenting av det hun forsøkte å fylle den med kunne bøte på tomhetsfølelsen. Hun hadde en konstant sultfølelse, som ikke kunne mettes av mat, og en kontinuerlig uro som forstyrret søvnen hennes og gjorde det vanskelig å finne hvile. Dette var situasjonen da hun møtte den veilederen hun hadde lett etter.
Sataya hadde gjenkjent uroen med en gang. Hun syntes ikke å ha noe behov for å unngå den. Tvert imot inviterte hun den frem med sine spørsmål, eller kanskje aller mest gjennom hvordan hun lyttet etter den. Det var forunderlig hvor stor lettelse det lå i denne gjenkjennelsen. Det usette hadde blitt sett. Det unevnelige hadde blitt ordsatt. Sataya hadde møtt uroen, uten å vike tilbake i frykt. Bhavanti var ikke lenger alene. Det ble lettere å leve med uroen. Hun fant mer glede i hverdagen, og mer ro i møte med sine medborgere. Sataya lærte henne at uroen finnes i alle mennesker. Om vi ikke viser den i atferd, bærer vi den i vårt indre. Inntil vi aksepterer vår egen uro, vil vi irritere oss over den i andre, hadde hun sagt. Bhavanti hadde erfart sannheten i disse ordene. Etter hvert som hun aksepterte sin egen uro, tålte hun andres bedre. Hun opplevde større dybde og mer glede i sine relasjoner når hun ikke lot seg støte eller skremme av uroen. Likevel var det fortsatt noe som forstyrret henne. Det var som om uroen ikke ble borte, men i stedet endret karakter. Hun opplevde den ikke lenger som usikkerhet, rastløshet og sult, men mer som en lengsel. Den kjentes mer som en tiltrekning, enn som et rastløst driv. Hun opplevde at noe kalte på henne, uten at hun visste hvor kallet kom fra eller hva hun ble kalt til.
Sataya lot lengselen vokse I henne før hun henvendte seg til den. Da hun gjorde det, kjente Bhavanti den samme lettelsen som hun hadde følt da veilederen gjenkjente uroen hennes. Denne gjenkjennelsen gjorde det lettere for henne å erkjenne at det var et kall, og begynne å lytte til det. Å lytte med åpenhet handler om å lytte uten en intensjon om å plassere det man hører i en kjent kategori. Et sant kall kommer alltid fra hjertet hadde Sataya sagt. Hjertes språk er et annet enn det urolige sinnets språk. Det urolige sinnet vandrer hvileløst omkring i en vrimmel av vurderinger, kategorier og definisjoner. Det urolige sinnet vet ingen ting, men vurderer alt det møter. Dette blir definert og plassert i språklige kategorier, på mer eller mindre tilfeldige måter. Kategoriene blir satt i inn i systemer, og systemene bygger konstruksjoner som sinnet senere går seg vill i. Hjertet går seg ikke vill i sinnets konstruksjoner. Det ser dem ikke. Hjertet tviler ikke. Det har visshet. Dets stemme er tydelig, men stillferdig. Den er vanskelig å høre i støyen som hjemsøker det urolige sinnet.
Du har gjenkjent din uro, sa Sataya. Du har sluttet å forsøke å bekjempe den. Du har gitt den et rom å bevege seg i. Uroens pendel svinger nå så langsomt, og med så små utslag, at du begynner å høre hjertets kall. Kallet har alltid vært der, men det er først nå du kan høre det. Uroen kommer fra sinnet, lengselen fra hjertet. Nå må du gi deg tid til å lytte. Kallet kommer fra noe i deg som enda ikke er forløst. I hjertet ligger det som en visshet, men sinnet kjenner det ikke. Ditt hjerte snakker til deg, og du har begynt å høre dets stemme. Du må lytte til det vokser frem en beslutning som du vet er en respons på kallet. Bhavanti hadde lyttet, vegret seg, og lyttet igjen, til hun ikke lenger kjente tvil. Det var den dype skogen som kalte på henne. Hun skulle ut på den lange vandringen.
Sataya hadde sett det lenge, men ventet til Bhavanti hørte hjertet kalle på seg. Hun visste at det var avgjørende at eleven kunne høre kallet selv. Å begi seg inn i skogen før hun kunne bruke sitt eget hjerte som veiviser ville ganske sikkert føre til at eleven gikk seg vill. Det siste året før Bhavanti tok fatt på sin vandring, hadde Sataya brukt til å forberede henne. Hun hadde gitt henne all den kunnskapen hun var i stand til å ta imot på denne siden av den lange vandringen. Hun hadde utstyrt henne med de nøkler og verktøy hun trengte for gjennomføre vandringen uten å gå seg vill. Eleven ville trenge dem for ikke å bli fanget i fryktens illusjoner, eller bli gående i endeløse sirkler som ikke førte noe sted.
OPPLÆRINGEN STARTER
Den dype skogen er et vennlig sted, men den aksepterer ikke hovmodig og hensynsløs fremferd. Du slipper ikke inn i dypet dersom du mangler ydmykhet. Den lange vandringen er bare for den som har en hellig intensjon. Uten den kommer du ikke lenger enn til utkanten. Mang en stolt eventyrer med fantasier om erobringer, rikdom og berømmelse, hadde kommet tilbake med uforrettet sak. De kom ikke langt inn i skogen før alle stier lukket seg, og deres sinn ble fylt av frykt. Mange av dem som hadde blitt avvist av skogen, skydde den og gjorde narr av dem som kjente lengselen. Noen få tok lærdom av erfaringen. Den kjernen av lengsel som fantes i fantasiene som hadde inspirert forsøket på å erobre hellig grunn hadde vokst i styrke, til tross for at deres stolthet hadde blitt såret. Atman var en av dem. Han eide en nådeløs ærlighet. Den kunne få han til å virke respektløs, men den hadde også hindret han i å legge skylden på skogen for sin egen uforstand. Han hadde vært en dyster ung mann, full av mistillit og snar til sinne , da uroen hadde ført han til Sataya. Årene som hennes elev hadde gjort han mildere, og mindre dyster.
Atman ble Bhavantis medvandrer. De hadde fått opplæringen sammen. Vandrerne ble alltid lært opp to og to. Sataya visste at den veien en vandrer skal gå er personlig. Hun visste også at det er viktig å ha en medvandrer. De to som begir seg inn i skogens dyp sammen, vil før eller siden bli ført i ulike retninger. Hjertet vil vise dem ulike stier. Likevel gjør de vandringen sammen. Det har betydning å vite at den andre finnes i skogen et sted, Fordi sinnet er relasjonelt er vissheten om den andre viktig i seg selv, men i avgjørende situasjoner hender det ofte at vandrerne møtes også i den ytre verden. Det vil alltid være et bånd mellom dem som har fått opplæringen sammen. Tilknytningen gir håp og trøst når vandringen kjennes tung. Den felles forpliktelsen til et hellig formål styrker moralen i møte med utfordringer og fristelser. Når vandreren blendes av fantasier, vil relasjonen til den andre være en forankring til virkeligheten.
Opplæringen hadde bestått av undervisning, øvelser og praktiske forberedelser. Undervisningen fortalte om virkelighetens sanne natur, skogens egenart, og oppgavene de ville møte underveis. Gjennom øvelsene hadde de trent seg opp i kapasitetene de ville trenge i møte med fryktens ideer. At de gjorde øvelsene sammen bidro til å styrke båndet mellom dem. De praktiske forberedelsene bestod i å lage, eller med stor omtanke velge ut, de få tingene de skulle ha med seg på vandringen.
Sataya delte sin kunnskap med dem. Denne kunnskapen kan hjelpe dere på veien sa hun, men den blir ikke deres før dere har frigjort deres egen innsikt gjennom å anvende den. Dere trenger å vite at menneskene lever sitt liv i en konstruksjon som ikke er forankret i sannheten. Vi produserer strukturer, som vi fyller med fryktbaserte illusjoner. Relasjoner er virkelige. Kjærligheten som flyter i den relasjonelle dialogen er virkelig. Fantasiens monstre og de skiftende projeksjonene som flimrer over fryktens lerret er ikke det. Tanker kan ikke fortelle oss noen ting alene. Den vurderende, definerende og konstruerende tanken har ingen kunnskap. Den forteller ikke om noen virkelighet. En tanke som ikke er tilknyttet sannhetens kilde, produserer noe som er løsrevet fra denne. Alt som ikke får sin kraft fra kilden, krever enormt med energi for å opprettholdes. Det er ikke virkelig, og kan ikke hvile i sannhet. Energien som opprettholder den får tanken fra vår investering i den. Feilplassering av energi holder verden fast i den atskilte tankens grep.
Hjertet kjenner sannheten, men den er skjult for sinnet, fordi det har gått seg vill i sine egne konstruksjoner. Hjertet er deres forankring til kilden, sa Sataya. Splittelsen mellom hjerte og sinn har ført til en tanke uten forankring, en tanke uten dybde, en tanke atskilt fra den sanne kilden. Denne tanken har ført verden inn i frykt og mørke. Deres oppgave er å se gjennom illusjonene som er produsert av den atskilte tankens virksomhet i deres eget sinn. Dere skal observere dem fra et nøytralt sted. Dere skal se gjennom kaoset av illusjoner, inn til sannheten som hjertet kjenner, og på den måten forene hjerte og sinn. Foreningen vil endre sinnet på en grunnleggende måte. Det vil ikke lenger være splittet. Dere vil være helhjertede. Den tanken som virker i et helhjertet sinn, er en helt annen enn den løsrevne tanken som spinner i det atskilte sinnet.
Vandringens hellige intensjon er å bli en opplyst deltaker i kjærlighetens dialog. Kjærlighet er overalt, og dialogen foregår alltid. Vandrerne begir seg ikke inn i skogens dyp for å bli til noe de ikke allerede er, eller erobre noe de ikke allerede har. De gjør det for å våkne til den dialogen de er en del av, og bli klar over sin deltakelse i den. For hver sjel som er inkarnert på jorden finnes en sann sti. Sataya henvendt seg til hver av dem med stort alvor. Å følge noen annen autoritet enn den som kommer fra hjertet, vil føre deg vill. Når det skjer, og det kommer til å skje, vil hjertets stemme lede deg tilbake til den stien som er ment for deg. Kunsten er å høre denne stemmen gjennom støyen som produseres av det atskilte sinnet. Støyen vil trekke deg i alle slags retninger. Den vil friste deg til å vandre på stier som ikke fører noe sted, og investere din tid og kjærlighet i alle slags formålsløse prosjekter. Den sanne sti er den som vil føre deg til Anahata, skogens hjerte. Kraften som finnes der vil forene seg med kraften i ditt eget. Det atskilte sinnet, som vil være svekket etter de dype innsiktene du har mottatt på veien, vil gi tapt i møte med denne forenede styrken. Sinn og hjerte vil forenes i helhjertethet, og ditt sinn vil bli forløst til våken deltakelse i kjærlighetens dialog.
Den dype sannheten som hviler i skogens kjerne, er den samme som hviler i menneskenes hjerter.
For å nå frem til Anahata, og forene deg med skogens hjerte, må du gjennom sinnets syv slør. Det er deg selv som produserer og opprettholder dine versjoner av dem. Hvert slør består av et mylder av illusjoner, som beveger seg rundt en fryktbasert ide. Det er din egen tro på, og investering i kjerneideen som opprettholder sløret. På din vandring gjennom skogen vil du møte Maya, illusjonens gudinne. Hennes dans vil vise deg slørene ett, for ett. Den vil vise deg slørene slik de virker i ditt sinn. Hun vil invitere deg inn i dansen, og du vil akseptere invitasjonen. Jo lengre du beveger deg inn i hennes dans, jo mer realistisk vil slørets illusjon fremstå for deg. Din oppgave er å frigjøre deg fra Mayas dans. Du vil møte denne oppgaven syv ganger på din vandring gjennom skogen, en gang for hver av fryktens kjerneideer.
Både skogen og slørene stiller dere overfor oppgaver dere trenger å løse. Slørene vil vise dere sinnets illusjoner, og gi dere muligheten til å se gjennom dem, sa veilederen. Før jeg forteller dere om slørene og gir dere den kunnskapen dere trenger om deres funksjon, vil jeg føre dere inn i pilegrimens sinnelag. Pilegrimen vet at han går på hellig grunn. Han går med åpne sanser og fornemmer seg selv og naturen han er en del av, som en helhet. Pilegrimen lytter både innover og utover, helt til hans egen tone forener seg med naturens klang, og blir ett med den. Denne måten å gå på renser sinnet, og gir en dyp hvile. Kroppen er et instrument. Det fanger opp vibrasjonene i omgivelsene og responderer på dem. Vandringen vil lære dere å lytte til klangen dette samspillet skaper, uten å la sinnet forstyrre opplevelsen. Hver gang sinnets kommenterende stemme overtar, vend tilbake til den sanselige opplevelsen. Ta skogen inn gjennom sansene og lytt til kroppens resonans. Stillheten som oppstår er fylt med væren, din egen væren i relasjon til hele skapelsen. Du vil trenge denne tilstanden i møte med slørenes illusjoner. Du vil gå deg vill i dem, men din væren er alltid med deg som en mulighet. Skogen vil føre dere tilbake til det dype forholdet mennesket er ment å ha til naturen. Vi er selv natur, og vi deler den levende naturen med alle vesner som lever i den. Ingen kan eie det alle er en del av. Det vi gjør mot naturen gjør vi mot oss selv. Mennesket har glemt denne kunnskapen, og er i ferd med å ødelegge den hellige balansen som holder verden sammen. Vandringen vil føre dere tilbake til kunnskapen.
Sataya tok dem med inn i skogen og lot dem trene på å gå med pilegrimens sinnelag. De glapp stadig ut av den sanselige opplevelsen, men lærte å hente seg inn igjen. Selv om sinnets kommenterende stemme ikke opphørte, kunne den bli til en bakgrunnsstøy som ikke fanget hele oppmerksomheten. I korte øyeblikk klarte de å samle hele sin oppmerksomhet om samklangen mellom sansene og det sansede. Oftere tok sinnet over og de forvillet seg inn i kommenterende tankerekker. De fortsatte øvelsene til de hadde lært å stille seg inn mot samklangen, og vende tilbake til den hver gang sinnet tok over. Dette er begynnelsen, sa Sataya. Vandringen vil føre dere dypt inn i opplevelsen av å være i samklang med skogen. Hun lærte dem også å innta en ydmyk og takknemlig holdning, og omsette denne i atferd. Det innebærer å ferdes med varsomhet, ikke forsyne seg uten å be om tillatelse, og takke oppriktig for det som blir gitt. Skogen er vår mor, sa hun. Den vil gi dere hvile og næring, og vil dekke deres behov om dere åpner dere for den, og tar imot dens gaver med takknemlighet.
SINNETS SYV SLØR
Sataya reiste seg opp og steg opp på et lite podium. Hun trakk ned noe som lignet et kart. Dette er en oversikt over sinnets syv slør, sa hun. Dere vil på en eller annen måte møte dem i skogen. Hvor og når, vet jeg ikke. Jeg vet heller ikke hvilken form dere vil møte dem i. Det jeg vet er at de er vevet av illusjoner, og fungerer som speil for den atskilte tanken. De er lerretene sinnets projeksjoner flimrer over. De fremstår som solide og ugjennomtrengelige, men er i virkeligheten lett oppløselige luftspeilinger. Det er troen på dem, og den emosjonelle investeringen i dem, som får dem til å virke solide og bestandige. De er alle vevet av deres eget sinn, omkring en sentral ide. Dette er fryktens syv kjerneideer:
- Min verdi avgjøres av kroppens utseende, form og styrke
- Min overlevelse er avhengig av at jeg vinner i konkurransen om ressursene
- Min kraft er farlig for meg selv og andre
- Min sult vil fortære meg om jeg ikke hele tiden forer den
- Jeg må skjule mine sår og nederlag for meg selv og verden
- Jeg må overvinne livets forgjengelighet
- Jeg er skyldig, og vil bli dømt
Det atskilte sinnets virkelighet er bygget på disse ideene. Så lenge dere tror på noen av dem vil dere være fanget i fryktens virkelighet. Det atskilte sinnet tror frihet handler om å ha mulighet til uhindret å hengi seg til forfølgelsen av det som oppfattes som goder i dets verden. Sannheten er at frihet bare kan oppnås gjennom å gi slipp, på både godene og ideene som ligger til grunn for jakten på dem. Sinnet holder fast på ideene, og tvinger kroppen til å handle i tråd med dem. På denne måten forsterkes illusjonene som kretser rundt fryktens kjerneideer. Dere må gjennom alle slørene. Risikoen for å bli fanget er stor. Det er ideenes virksomhet i deres eget sinn som vi fange dere i illusjonene. Menneskesinnet er programmert. De syv kjerneideene fungerer som algoritmer. De viser dere et begrenset sett med data, forteller hvordan disse bør tolkes, og hvordan dere bør reagere på denne tolkningen.
Vandringens intensjon er, som dere sikkert husker, å vende tilbake til helhjertet deltakelse i kjærlighetens dialog. Sinnets forening med hjertet vil åpenbare den dialogen som alltid utfolder seg. Programmeringen skjuler den. Vandringen dere skal ut på, kan betraktes som en avprogrammering. Det er viktig å forstå forskjellen på avprogrammering og omprogrammering. Det første er en prosess som frigjør sinnet fra selve programmeringen. Den andre er en prosess som justerer algoritmen, og får programmet til å fungere litt annerledes. Det er mulig å få en mer hensiktsmessig programmering gjennom en slik justering, men det vil ikke føre til at sinnet åpnes og forenes med hjertet.
Kjærlighet er selve livsenergien. Den er livet som puster i oss. Fryktens syv kjerneideer okkuperer sinnet, og kveler livskraften, men ingen organisme kan leve fullstendig atskilt fra kjærligheten. Programmene er som parasitter. De spiser av sinnet. De kan fylle det med vanvittige illusjoner, men kjærligheten går aldri helt tapt. Et lite og uforløst kjærlighetsfrø vil finne veien tilbake til sitt opphav, når det oppspiste sinnet forgår i vanviddets ødemark. Fellesskap, samarbeid, takknemlighet, vennlighet, skaperkraft og fruktbarhet finnes i menneskets verden. Uten kjærlighetens dialog ville det ikke vært noe liv. Menneskene lever sine liv i en veksling mellom dialog og konflikt. Kjærlighetens dialog er alltid der, og uttrykker seg i samspillet mellom dem, men sinnet fanges stadig illusjoner. Så lenge fryktens kjerneideer er virksomme i sinnet, er kjærlighetens dialog skjult, og kommer bare indirekte til uttrykk.
Livet leves vanligvis i denne vekslingen. Den vandringen dere skal ut på vil føre dere inn til fryktens kjerne. Dere skal inn i hver av kjerneideenes essens, og møte dem i sin rene form. I denne formen er de svært potente og har en sterk sentrifugalkraft, men de er også lettere å avsløre. Dere risikerer å bli sugd inn i malstrømmen, og vil sannsynligvis bli det der deres sårbarhet er størst. Nøklene jeg skal gi dere vil hjelpe dere gjennom, men opplevelsen kan bli smertefull og overveldende.
Vi skal gå gjennom slørenes sentrale ideer, og de dimensjoner og dynamikker som er operative i slørenes illusoriske verden. Kunnskapen vil være nyttig for dere, men dere må være klar over at kunnskap uten erfaring ikke er nok til å oppnå den fulle forståelsen av slørets dynamikk. For å forstå den må dere gjennom erfaringen samtidig som dere observerer den fra et nøytralt sted i sinnet. Dere bør ikke begi dere ut på denne vandringen uten å ha med dere de nøklene dere trenger for å komme gjennom. Jeg vil gi dere dem etter at vi har gått gjennom slørene. Vær klar over at dere nå blir presentert for en destillert og fortettet form, der kjerneideen, og dramaet som utspiller seg rundt den, er satt på spissen
Min verdi avgjøres av kroppens utseende, form og styrke
Denne ideen ligger til grunn for menneskets forfengelighet. Den har vokst seg stor i vår kollektive bevissthet, og vokser fremdeles. Vi vurderer og dømmer oss selv og andre etter kroppens ytre attributter. De operative dimensjonene i dette sløret beveger seg mellom ønskede og uønskede ytterpunkter, som fra stygg til pen, tjukk til slank, eller pinglete til muskuløs. Adjektivene vi bruker til å beskrive kroppens egenskaper er utallige. Det foregår en kontinuerlig vurdering og sammenligning. Ideen er en fengsel, som tvinger fangene til å streve ustanselig for å forbedre sin kropp og sitt utseende. De sammenligner seg med hverandre, og med et uoppnåelig idealbilde av seg selv. Motsatsen til idealet er potensielt til stede bestandig. Mynten har alltid to sider. På den ene siden finnes idealbildet, på den andre fryktens vrengebilde. Det foregår et uopphørlig og fryktdrevet strev for å forbedre og pynte på kroppen. Det som ikke kan forbedres må skjules, kamufleres eller kompenseres for. Eksistensberettigelsen ligger i å ha en ung og sterk og vakker kropp. Livet spises opp av kampen for å holde seg attraktiv.
Denne galskapen sørger for et utømmelige marked for produkter som kan gjøre kroppen mer attraktiv. Forfengelighetens marked bugner av produkter som fremmer skjønnhet, hindrer aldring, og gjør kroppen ung og sterk. Det overstrømmes av desperate mennesker, som er villige til å betale dyrt for dem. De vet at de er dømt til å tape kampen mot tidens ubønnhørlige gang. Alderdom og forfall vil innhente alle til slutt, men de kjemper imot så lenge de kan. Vi skal alle frem til dødens port. Kroppens forgjengelige skjønnhet har svunnet hen innen vi når frem dit. Kun det som er mottatt og gitt i kjærlighet blir med oss det siste stykket. Det er drakten vi vil være ikledd når vi ser inn i dødens speil. Den som ikke har vevet noen tråder inn i stoffet denne drakten skal sys av, vil stå naken foran speilet når tiden kommer.
Min overlevelse er avhengig av at jeg vinner i konkurransen om ressursene
Denne ideen er basert på overbevisningen om mangel. Det er ikke nok til alle. Vi må kjempe mot hverandre om godene. Konkurransen er hard, og ressurstilgangen begrenset. Fordi det atskilte sinnet ikke er forankret til kilden, har det ingen fornemmelse for den overfloden som kommer derfra, og er tilgjengelig for oss når vi er villige til å dele. Den atskilte tanke er ikke forankret. Den produserer løsrevne påstander som ikke representerer noen sannhet. Det konkurrerende sinnet er ikke i kamp bare om godene, men også om hvem som har rett til å definere den skiftende virkeligheten. Å eie sannheten gir makt, og makt gir kontroll over ressursene. Det omvendte forhold gjelder også. Den som har kontroll over store mengder ressurser, har makt til å definere hva som er sant og hva som usant, og lage regler for hva som er rett og hva som er galt.
I konkurransens verden dyrkes ulikhet. Den enes vinning er den andres tap. Ressursene hopes opp hos dem som vinner. En naturlig konsekvens er at noen få har mye, mens de mange har lite. Ulikhetens samfunn er hierarkisk organisert. Eliten har hevet seg høyt opp i hierarkiet, rett under herskeren. Taperne, som det alltid vil være flest av, lever sine liv på bunnen av pyramiden. Middelklassen befinner seg over taperne, men under eliten. Utgangspunktet er forskjellig, men alle deltar i konkurransen. Drømmen er å tjene penger, vinne posisjoner og komme seg opp mot toppen. Alle talenter, kapasiteter og midler brukes I kampen for tilværelsen. Selv om de fleste vil tape, gjør håpet om gevinst at spillet aksepteres av alle deltakerne. Det arrangeres stadig konkurranser der det trekkes ut tilfeldige vinnere. Den som ikke vinner på andre måter kan drømme om å vinne på lykkehjulet.
Den frie konkurransen anses som det høyeste gode i ulikhetens verden. Alt som kan kjøpes for penger selges på det frie markedet. Det eneste som har verdi, er det som kan omsettes der. Markedskreftenes dynamikk gjør alt til et spørsmål om kjøp, salg og profitt. Den private eiendomsretten er nærmest ubegrenset. Har man penger nok kan man kjøpe det meste, og kanalisere enorme ressurser inn i eget konsum. Naturen kan kjøpes for penger. Med på kjøpet følger retten til å legge den øde, uten hensyn til livet som er avhengig av den, uten hensyn til verken samtidige eller kommende generasjoner.
I en verden bygget på konkurranse vil alle til sist tape. Alle seire er midlertidige. Det som er vunnet kan like snart gå tapt. Tankene kretser hele tiden omkring tap og vinning. Brødre er enten fiender eller allierte, trusler som skal overvinnes eller brikker som brukes i det nådeløse spillet. Markedet er en mental ødemark som tapper sinnet for kjærlighet. Makt korrumperer sinnet, spiser det opp, og legger både det og maktens verden øde. Det korrumperte sinn misbruker makt i stadig større omfang. Det fortærer både seg selv og sine omgivelser på sin vei til undergangen.
Min kraft er farlig for meg selv og andre
Denne ideen er basert på en forveksling av makt og kraft. Makt brukes til å tvinge kroppen inn under sinnets vilje. Den brukes mot både egen og andres kropp. Makten tar kontroll. Den er et middel til å kontrollere sinnet. Den deler mentale fenomener inn i de som er tillat og de som er forbudt. Høye forsvarsmurer bygges rundt de tillatte tankene og følelsene, for å holde de forbudte utenfor. Kontrollen foregår både i den indre og den ytre verden. De forbudte impulsene dukker opp over alt. De som vokser frem innenifra forvises så snart de blir oppdaget. Etter forvisningen flakker de hjemløse rundt i den ytre verden, og truer sinnet derfra. Tankepolitiet er nådeløst og utrettelig i sin jakt på forbudte tanker. Så snart en mistenkelig tanke dukker opp, blir den forvist, uten lov og dom. Forbudte følelser blir sendt rett ned i underverdenen og fortært av fryktmonsteret som holder til der. Det atskilte sinnets maktutøvelse er basert på frykt. Frykten næres hele tiden. Beboerene i fryktens verden må kontinuerlig overbevises om trusselens eksistens. Tankepolitiets våpen virker fordi de produserer frykt. Skuddene som fyres av treffer de private frykttankene, som finnes hvert enkelt sinn, og gir dem energi. Fryktmonsteret vokser. Det blir større og større, helt til det fryktsomme sinnet bryter sammen.
Fryktens verden er tilsynelatende et fredelig og velordnet sted. Beboerne er høflige og forekommende. De er innstilt på å behage, og unngå å berøre hverandre. Alt som kan vekke ubehag unngås. De ser speilbilde av sin egen frykt i andres øyne, og er ytterst forsiktige i sin omgang med hverandre. Ingen vil risikere å vekke monsteret. Når det fryktsomme sinnet bryter sammen har det tre reaksjonsmåter. Det flykter, sloss eller lammes. Den som besøker fryktens verden med et våkent blikk, vil legge merke til at det stadig skjer bisarre brudd i den høflige, distanserte omgangsformen. Det oppstår plutselige slåsskamper, eller noen løper uten forvarsel av sted i panikk. Innimellom kan man se folk som har stivnet til og står og stirrer tomt fremfor seg. Andre ligger urørlige, som om de skulle vært døde. Etter en stund gjenopptar den som har hatt et brudd med den, sin sedvanlige tomme og intetsigende omgang med de andre.
Kraft er noe helt annet enn makt. Den energien som finnes i kraften bærer vandrerens sanne uttrykk. Makten kontrollerer og bruker sinnet, kraften tjener hjertet og frigjør sinnet fra fryktens fengsel. Sett fra det atskilte sinnets perspektiv er kraft farlig, fordi kraften vil gjøre slutt på dets herredømme. Kraften bor i det monsteret beboerne har lært å frykte. Vandrerens oppgave er å møte monsteret ansikt til ansikt.
Min sult vil fortære meg om jeg ikke hele tiden forer den
Beboerne i sultens verden drives av sitt begjær. De har et hulrom i seg, som hele tiden må fylles. De frykter dette hulrommet like mye som beboerne i fryktens verden frykter monsteret. Hulrommet suger alt til seg, og fortærer det i en fryktelig fart. Sult oppleves som farlig på grunn av hulrommets malstrøm. Sult har blitt et signal som forteller beboerne at hulrommet er i ferd med å fortære dem. Mat er det mest åpenbare, men sulten retter seg ikke bare mot det som kan spises. Attraktive objekter, ære og berømmelse kan også kastes ned i hulrommet. Rusmidler og avhengighetsskapende legemidler roer malstrømmen og døyver sulten for en stund, men når effekten forlater kroppen, kommer sulten tifold tilbake. Malstrømmen går enda fortere og suget er mye større.
Det beboerne ikke vet er at jo mer som kastes inn i hulrommet, jo større blir det, og jo sterkere blir malstrømmen. Faren for å bli slukt føles stadig mer overveldende, og trangen til å fore begjæret øker. Mer og mer kastes ned i det sorte hullet. Maten slukes, uten at den berører sansene. Mål som oppnås gir ingen glede. Naturens skjønnhet vekker ingen takknemlighet. Vandrerens oppgave er å lære og kjenne sulten. Den er å våge og se ned i malstrømmen, og erfare at den roer seg når den møtes ansikt til ansikt. Den er samtidig å ta seg tid til å kjenne matens smak og duft, glede seg over sin egen eksistens, og takke naturen for dens skjønnhet og overflod.
Jeg må skjule mine sår og nederlag for meg selv og verden
Denne ideen har sitt opphav i menneskets frykt for svakhet. Smerte, sårbarhet og utilstrekkelighet blir noe skammelig, som må gjemmes bort. Det som skjules forsvinner ikke. Tvert imot holdes det fast i en verden av vrengebilder. De illusjoner kretser rundt denne ideen er dypt forstyrrende. Stort mot og dyp aksept for det ufullendte kreves av den som begir seg inn i mørkets saler, og møter det som er skjult i skammens verden. Det er et kaldt og ensomt sted. Vrengebildene lever sine dystre liv utenfor fellesskapets varme. De inkluderes ikke i den dialogen som kunne løst dem fra deres fastlåste og forvridde tilstand. Vandrerens oppgave er å etablere kontakt med vrengebildene og forløse dem gjennom dialogens kjærlighet.
Jeg kan overvinne livets forgjengelighet
Denne ideen motsetter seg materiens forgjengelighet, og hindrer fornyelsen i å skje. Livet fødes, vokser, modnes, brytes ned og dør, før det går inn i en ny syklus av fødsel, vekst, modning, nedbryting og død. Årets gang i naturen viser oss denne rytmen. Menneskelivet har sin vår, sommer, høst og vinter. Vi fødes, vokser opp, og modnes mens vi bygger våre liv og utfører vår livsgjerning. Når høsten kommer nyter vi fruktene av vårt arbeid, før energien trekkes tilbake og vi går mot vinterens lange hvile. Denne rytmen gjentar seg i våre dager. Morgenen er tiden for fornyelse og vekst. Dagens energi bruker vi til arbeid og deltakelse med andre. Når kvelden kommer gir vi slipp på dagen, vender oss innover og forbereder oss på nattens hvile. I søvnen er vi lukket for den ytre verden. Kroppen hviler og sinnet går inn i drømmenes mytiske verden.
Livet beveger seg gjennom faser. Hver fase har sin syklus av fornyelse, modning, nedbryting og død. Vår skjebne er å forlate eller miste våre tilknytninger. Forgjengelighet og tap er en del av livet. Å overvinne forgjengeligheten ville være å overvinne livet selv. Det ville tatt fra oss skapelsens kontinuitet, og låst oss fast i det forgangne. Tapet er forutsetningen for fornyelsen. Uten at vi gir slipp på det gamle, kan ikke noe nytt vokse frem. Når vi møter forgjengeligheten med protest og kamp, når vi ikke aksepterer den og verdsetter den som en del av livet, går vi glipp av fornyelsen. Forgjengeligheten lærer oss å gi slipp. I sorgen forsoner vi oss med tapet av det som er på vei ut av tiden. Vi kan ta våre erfaringer med oss, men vi må gi slipp på de fysiske manifestasjonene som la grunnlaget for dem.
Vandringen gjennom sorgens dal vil konfrontere vandreren med forgjengelighetens realitet. Når han har blitt kjent med sin sorg, forsonet seg med sine tap og forstått skapelsens kontinuitet, er han rede til å gå videre mot en ny dag, en ny vår, en ny fødsel.
Jeg er skyldig og vil bli dømt
Forestillingen om synd og straff ligger til grunn for denne ideen. Overbevisningen om skyld driver mennesket enten det bekjenner sin brøde på torget, eller retter sin pekefinger mot andres overtredelser. Det atskilte sinnet har byttet ut sannheten med en kontinuerlig dømmende prosess. Det dømmer mellom rett og galt, sant og usant. Det deler verden inn i rettferdige og urettferdige, verdige og uverdige, skyldige og uskyldige, berettigede og uberettigede. Denne dømmende prosessen retter seg både innover og utover. Det finnes en overbevisning om egen skyld bak en hver anklagede pekefinger, og det finnes en anklage mot verden bak en hver privat skyldsbekjennelse. Fordi vi er overbevist om skyldens realitet må vi enten gjøre bot for vår egen elendighet, eller finne noen andre å peke på. De skyldige pekes ut i våre fortellinger, enten det skjer i de lokale sladrehistoriene eller formidles i de store nyhetskanalene. Vår egen skyld bæres i hemmelighet, eller bekjennes til offentlige eller private skriftefedre. Vi har alle brutt lovens bud, og dommen henger over våre hoder. Vi vil før eller siden bli innhentet av våre overtredelser.
I den endelige dommens rettssal, blir vandreren presentert for sine livsvalg, og får mulighet til å legge frem sin sak. Hun kan observere seg selv utenfra og høre sin egen forsvarstale, men blir fratatt muligheten til selv å dømme.
HJERTETS SYV NØKLER
Jeg har nå fortalt dere nok til at dere vil gjenkjenne slørene når dere kommer til dem, sa Sataya. I livet utenfor skogen beveger menneskene seg innom slørene mange ganger i løpet av en dag, uten å gjenkjenne dem. Vi kan være tilbøyelige til å være innom noen dem oftere enn andre. Det er ikke uvanlig å sitte fast i et eller flere av sinnets slør. Vandringen i den dype skogen vil føre dere inn til slørenes kjerne. Det er ikke smertefritt eller ufarlig, men det gir dere en mulighet til å gjennomskue deres egen versjon av sløret, og oppløse selve kjerneideen. Dette vil frata den evnen til å produsere nye illusjoner. Alle har sin private versjon av slørene. Vandreren vil gå inn i sin egen opplevelse, finne veien inn til kjernen og derfra ut til en ny frihet, gjennom sine egne valg. Hun, eller han, er likevel ikke alene. Hjertes nøkler har tjent vandrere i mer enn tusen år. De forener dagens vandrere i et usynlig fellesskap, og de bærer i seg kraften fra vandrere som gjennom århundrene har latt seg lede av dem.
Bahvanti, Atman og Sataya satt rundt et lite bål, i en lysning i skogen. Mye av opplæringen foregikk ute. De gikk aldri inn i dypet, men trærne stod likevel tett rundt dem. Skogens grønne vegg gav dem en følelse av å være omsluttet. Luften var mild og duftet av Tindved. De satt alle tre og så inn i flammene. Satayas stemme forente seg med lyden av skogen. Det gav budskapet en egen fylde. Hjertet har mange nøkler, sa hun. Nøklene er virksomme i relasjoner mellom mennesker over hele verden. Det er dem som holder dialogen i gang. De tjener hjertet og gir liv til dialogen uten at det skjer som konsekvens av et informert og forpliktet valg. Det foregår bare, som en nødvendighet for livets opprettholdelse. Det fysiske hjertet pumper blodet rundt i kroppen. Fra det energetiske hjertet strømmer skaperkraften ut i kroppen, og videre gjennom alle de relasjonelle strømmene som forbinder menneskene med hverandre og resten av skaperverket. Denne evige kjærlighetsstrømmen slår seg ikke av, selv om det atskilte sinnet ikke oppfatter den. Hjertets nøkler virker i mellomrommet mellom illusjonene.
Jeg skal lære dere å tjene syv kraftfulle nøkler med våkenhet og forpliktelse. Nøklene kan ikke brukes til å oppnå personlige mål, men de vil tjene hjertets intensjon. Når dere går i nøklenes tjeneste, vil de tjene deres beslutning om å følge hjertes kall. I en hver situasjon kan dere velge å tjene hjertet, fremfor hjerteløst å manifestere det atskilte sinnets skiftende impulser. I slørenes verden vil dere møte ren illusjon, blottet for formildende omstendigheter. Dere vil bevege dere inn i sinnets mørkeste avkroker, dem hjertets lys ikke har nådd frem til, der atskillelsen er fullstendig. Der vil dere møte mørke, hardhet, kulde, tomhet og meningsløshet. Inn i dette mørket skal dere bringe hjertets lys.
Slørenes illusjoner har mange ansikter. Noen av dem er vakre, andre frastøtende, eller tomme og uttrykksløse. De kan være forlokkende, forførende, oppskakende, skremmende, sørgmodige, desperate, forlatte, fortvilede, rasende, grusomme, nakne og skamfulle. Det er ikke ansiktene som er problemet. Det er det atskilte sinnets aktivitet. Det sinnet som er atskilt fra hjertet vurderer, og dømmer kontinuerlig. Det definerer og sammenligner. Det ser opp til, eller ned på andre. Det beundrer, idealiserer, misunner, og forakter. Det kritiserer og anklager og krever hele tiden forbedringer, større anstrengelser og bedre prestasjoner. Det forener seg aldri, men kan alliere seg for å oppnå instrumentelle mål. Det bruker, angriper og undertrykker sine omgivelser, også når disse omgivelsene er dets egen indre virkelighet. Mange vil si at denne beskrivelsen er en overdrivelse, at jeg får det til å høres verre ut enn det er. Men det er akkurat slik det atskilte sinnet fungerer. Grunnen til at mennesket ikke forstår det, er at det ikke er bare dette sinnet som virker i oss.
En hjerteløs impuls er ikke nødvendigvis en ond impuls. Det er en impuls som er atskilt fra hjertet, en impuls som kommer fra frykt. Hjertes virksomhet skaper brudd i det atskilte sinnets aktivitet. Villighet til å gi slipp på illusjonen, og la nøklenes kraft utfolde seg i den opplevde virkeligheten, vil styrke kontakten med hjertet. Hjertets virksomhet uttrykker kjærlighet. Dets nøkler er ikke instrumentelle, målrettede eller selektive. De virker på alt de møter. De virker i ditt eget sinn, og de virker på deg fra den verden du oppfatter som ytre. Du kan ikke målrette dem eller bestemme deres effekt. Du kan bare være villig til å la dem virke, og til å ta imot den virkningen som oppstår.
Vennlighet
Den første nøkkelen er vennlighet. Hjertet er vennlig og ser på verden fra vennlighet. Det vet at vi alle bærer tunge byrder på våre skuldre, og at vi alle trenger å bli sett med et vennlig blikk. Vennlighet er et skifte i perspektiv, et skifte som endrer den opplevde virkeligheten. Den som ser fra vennlighet, ser noe annet enn den som ser fra fiendtlighet. Den første ser en venn. Den andre ser en mulig trussel. Vennlighet kommer fra hjertet, og har ikke noe annet mål enn seg selv. Det er ikke en vare som skal byttes, eller en tjeneste som skal gjengjeldes. Det er ikke noe man kan gjøre seg fortjent til, eller reservere for den som har fortjent det. Det er ganske enkelt et valg om å møte verden med en holdning som representerer hjertet, om ikke for noe annet så for gjøre verden til et vennligere sted. Vennlighet er som en trygg havn vi kan søke tilflukt i, når frykten herjer i kropp og sinn.
Takknemlighet
Takknemlighetens nøkkel lærer oss å verdsette livets gaver, og glede oss over det som utfolder seg her og nå. Det er den nøkkelen som gir alle ting verdi. Våre dager gir oss ingen glede, om vi ikke verdsetter det de inneholder. Takknemlighet for det som er, hjelper oss til å gi slipp på vår higen etter det som ikke er. Hjertet gjenkjenner livets gaver, og gleder seg over dem. Det gleder seg over det som utfolder seg her og nå, det vi kan ta inn med våre sanser, og være i utveksling med fra øyeblikk til øyeblikk. Kjærlighetens gaver finnes over alt. Gaven fullbyrdes gjennom mottakelsen. Takknemlighetens nøkkel åpner sinnet for den. Denne nøkkelen lærer deg å ta imot, og glede deg over, det du møter på din vandring. Den lærer deg å være til stede og glede deg over veien, i stedet for å jage mot et mål i det fjerne. Takknemlighet er hjertet som utvider seg og berører sinnet. Denne berøringen kan være nok til å bære vandreren gjennom store trengsler.
Nøytral observasjon
Hjertet dømmer ikke. Det observerer og forholder seg til det observerte, uten å ta stilling til det. Nøytral observasjon er evnen til å se uten å vurdere, lytte uten å bedømme, og forholde seg uten å definere. Det er å legge merke til det som beveger seg, uten å investere i det, eller engasjere seg i noen konflikt om det. Nøytral observasjon er nødvendig for å kunne se på illusjoner uten å bli forført av dem. Nøytral observasjon er nøkkelen til den stillheten som finnes i stormens øye. Derfra kan du se illusjonene som virvles opp, uten å bli tatt av vinden selv.
Aksept
Denne nøkkelen frigjør sinnet fra kampen mot seg selv. Akseptens nøkkel frigjør oss fra motstanden mot vår egen opplevelse. Den åpner oss for erkjennelsen av det som er, og forankrer oss i øyeblikkets væren. Det vi forsøker å bekjempe eller kontrollere, får makt over oss. Vi gjør trusselen større, og mer virkelig, gjennom forsøket på å forsvare oss mot den. Konflikt er det atskilte sinnets fengsel. De impulser og følelser vi undertrykker, eller går til kamp mot, truer oss innenfra. Den kampen vi fører mot ytre trusler gjør trusselen større i vår bevissthet. Konflikt er brudd med dialogen, fredens og kjærlighetens kommunikasjonsform. Aksept gjør oss villige til å ta de første skritt på veien tilbake til dialog.
Rommelighet
Aksept åpner døren til hjertets rom. Hjertets rommelighet gir opplevelsen frihet til å bevege seg. Følelser og impulser er ikke farlige. Hverken sinne, forakt, misunnelse, sjalusi, avsky, skyld eller skam kan skade noen, så lenge følelsene oppleves og får mulighet til å bevege seg og falle til ro, eller finne en ny form. Alle følelser er velkomne i hjertes rom. De er hverken onde elle gode, så lenge de dveler der. I møte med våre følelser og impulser har vi to valg. Vi kan invitere dem inn i kjærlighetens varme for å bli omfavnet og transformert, eller vi kan støte dem ut i fryktens kulde der de blir til fredløse hunder på leting etter noen å angripe. Rommelighet er nøkkelen som temmer de ville hundene.
Barmhjertighet
Sår kan være så smertefulle, og frykt så dyp, at aksept og rommelighet ikke er nok. Noen ganger er det bare barmhjertighetens nøkkel som kan lindre lidelsen og roe frykten. Barmhjertighet er hjertets svar på lidelse. Den strekker seg ut mot lidelsen, med en aktiv intensjon om å lindre. Når det gråtende barnet trenger trøst, den hjemløse trenger husly, eller den sultne trenger mat, er det barmhjertigheten som ser dem og svarer på deres nød. Vi har alle gråtende barn, hjemløse og tiggere i de mørke krokene av vårt atskilte sinn. De trenger barmhjertighetens nøkkel for våge seg ut i lyset og la seg omfavne av livet.
Tilgivelse
Den siste nøkkelen er tilgivelse. Det er hjertet som viser sinnet veien til frihet, og sinnets overgivelse til hjertets vei. Det er foreningen av hjerte og sinn. Atskillelsen er et skremmende, ensomt og gledesløst fengsel. Det atskilte sinn holder verden ansvarlig for sin elendighet, og stiller krav om gjenopprettelse av rettferdighet og erstatning for sine tap. Det er fylt med hat og bitterhet over de overtredelser det har blitt utsatt for. Det bærer alltid rundt på skyld, som det forsøker å fordele. Det er stadig på jakt etter noen å korsfeste og er fanget i en kontinuerlig strøm av anklager. Det er ingen det anklager med større nidkjærhet enn seg selv. Anklagene har sitt opphav i troen på atskillelse og konflikt. Fordi de er basert på noe som ikke sant, er de grunnløse. Det er ingen grunn til å opprettholde en usannhet som ikke fører til noe annet enn forvirring, frykt og fortvilelse. Det atskilte sinn forstår på et nivå at det tar feil, men kjemper hele tiden mot denne erkjennelsen. Den siste nøkkelen hjelper sinnet til å innse at det tar feil, og finne villighet til å gi slipp på alle anklager og alle krav mot en virkelighet som ikke finnes. Tilgivelse er å gi slipp på den virkeligheten som produseres av en kontinuerlig strøm av vurderinger, fordømmelser, beskyldninger og anklager. Det er en bevegelse som åpner sinnet for hjertets sannhet.
VANDRERNES INNSIKTER
Det hadde vært en lang dag. Bålet hadde brent ut. Det begynte å mørkne. De hadde begitt seg på hjemvei. Bhavanti og Atman var fylt av fortellingen om hjertets nøkler. Før de ryddet plassen etter seg, og forberedte bålet til neste dag, hadde Sataya snakket om faren for å bli fanget i slørenes virkelighet og betydningen av en dypt forankret forpliktelse til hjertets kall. Før dere legger ut på en vandring som vil føre dere dypt inn i det atskilte sinnets illusoriske verden, sa hun, må dere ha utviklet en et personlig og opplevd forhold til hjertets nøkler, og være forankret i en dyp forpliktelse til å følge hjertets veiledning. Forpliktelsen vil gi dere integritet og føre dere tilbake til hjertets vei når dere går dere vill. Hjertes syv nøkler vil beskytte dere mot slørenes blendverk. De vil låse opp dørene og vise dere veien ut, når dere fanges i slørenes illusoriske fengsel. I morgen går vi inn i tiden med øvelse, men før vi begynner med det skal jeg innvie dere i vandrernes innsikter.
De hadde møttes ved soloppgang, og gått i stillhet gjennom skogen, inn til den lysningen de hadde forlatt kvelden før. Sataya tente bålet, kokte kaffe, og gav dem hver sin kopp. De satt i stillhet og lyttet til skogen som våknet, før hun begynte på historien om innsiktene. Vandringene har pågått i flere hundre år, fortalte hun. De har gitt oss innsikter som har tjent kjærlighetens dialog i lang tid, uten at menneskene som deltar i den har har hatt kjennskap til dem. Vandrernes brorskap sørger for at innsiktene kommer menneskeheten til gode, og at nye vandrere får den kunnskap de vil trenge når slørene stammer seg rundt dem. Jeg skal innvie dere i innsikter som er nødvendige for å gjennomføre vandringen.
Den første innsikten lærer vandreren å se alle situasjoner i lys av sin intensjon. Vandringens intensjon er at sinnet skal våkne til hjertets virkelighet, slik at hjerte og sinn forenes i helhjertet deltakelse i kjærlighetens dialog. Når situasjonen ses i lys av denne intensjonen, vil den fremme forening i vandrerens bevissthet. Situasjonen vil tjene intensjonen. I stedet for at den vurderes ut i fra hvordan den behager sinnet, vil situasjonen gis en funksjon i oppvåkningen. Spørsmålet blir ikke om vandreren liker situasjonen, men hvordan den tjener vandringens intensjon.
Den andre innsikten forteller vandreren at en mynt alltid har to sider. Du kan ikke ha den ene, uten samtidig å ha den andre. Alle objektets ønskede egenskaper impliserer sin motsetning. Du kan ikke trakte etter skjønnhet, uten å frykte uskjønnhet. Du kan ikke smykke deg med din uskyld, uten å utøse et behov for å skjule din skyld. Du kan ikke klatre opp til maktens tinder, uten å leve i frykt for fallet. Alle dimensjoner har to poler. Vandreren kan bare redusere sin frykt gjennom å akseptere begge myntens sider, og være villig til å vokte sin myntsamling med mindre nidkjærhet.
Den tredje innsikten forteller vandreren at det finnes ingen spesielle gaver. De spesielle gavene er dem han vil holde for seg selv, og gjøre til sin personlige eiendom. Å holde fast ved dem, er å holde fast ved konflikt. Å holde fast ved det spesielle, binder vandreren til frykten for tap. Det finnes intet tap, bare vinning, i kjærlighetens verden. Det som er skapt av kjærlighet, er skapt for å deles. Det som er produsert av frykt, er illusjoner som han vil beholde for seg selv, og skjule for verden, eller bruke til å bygge sin identitet. Frykten for tap er knyttet til det atskilte selvbildet. Det er ikke mulig å tape illusjoner, fordi det ikke er mulig å tape det som ikke finnes. Ideen om seier og tap kan bare være virksom i vandrerens eget sinn. Det som kan vinnes eller tapes har samme funksjon. Hans seiere binder ham like fast til atskilthetens tankesystem som hans nederlag. Det som er skapt av kjærlighet kan hverken vinnes eller tapes. Det er allerede vunnet. Det tilhører enheten, og er fritt tilgjengelig for alle, alltid.
Den fjerde innsikten fastslår at å gi og ta imot er det samme. Begge deler er nødvendig i kjærlighetens dialog. Vi er både givere og mottakere i en hver utveksling. Kjærlighetens gave strømmer hele tiden fra kilden, men er ikke komplett før den er tatt imot. Den som mottar kjærligheten som strømmer gjennom en kanal, er like viktig som kanalen selv. Vandreren må innse at vi alle tilhører alle den samme, store sammenhengen. Hun er alltid både giver og mottaker. Det er hennes søsken også. Det hun gir til andre, gir hun samtidig til seg selv. Det hun gjør mot andre, gjør hun mot seg selv. Det hun tar imot, tar hun imot på vegne av fellesskapet.
Kjærlighetens dialog opphører ikke. Den foregår over alt, alltid. Den femte innsikten handler om dialogens allmenngyldige natur. Dialogen tilhører vår naturlige væren. Vi kan ikke, ikke ta del i den. Men vi kan være ubevisst om den, eller ikke oppmerksomme på vår deltakelse i den. Vi kan også rette vår oppmeksomhet og energi mot noe annet. Konflikt er det atskilte sinnets brudd med dialogen. Det atskilte sinnet har vendt seg bort fra dialogen, og produserer en verden utenfor seg selv der konfliktens dynamikk legger premissene. Så lenge vandreren er engasjert i den atskilte virkeligheten, vil dialogen være skjult for han. Når han for et øyeblikk gir slipp på sitt engasjement, vil dialogen åpenbare seg.
Alt som er støtt ut må tas inn. Den sjette innsikten forteller at fryktens verden er dannet av det vandreren støter ut, det hun gjør til noe fremmed, noe hun er i konflikt med eller potensielt kan komme i konflikt med. Fryktens verden er bygget av det vi ikke har noen relasjon til, det vi ikke har noen dialog med. Den består av det vi fortrenger og stenger inne i sinnets mørke rom, og det vi støter ut og gjør til noe fremmed som truer oss utenfra. Det som får plass i dialogen blir del av vår opplevde verden. Det vi relaterer oss til og er i dialog med, beveger vi oss sammen med. Det blir til en del av vår bevegelse. Det virker i oss, og mellom oss, og transformeres sammen med oss. Fryktens verden består av det vi ikke forholder oss til, det vi avviser, unngår, anklager andre for, eller fortrenger. Fryktens indre verden består av alle de fantasier, impulser og reaksjoner som oppstår i vårt eget sinn, som vi ikke etablerer noen relasjon til, og ikke inkluderer i den indre dialogen. Fryktens ytre verden består av det vi projiserer ut, og gjør til trusler som kommer mot oss utenfra. Vandreren må inkludere begge fryktens verdener. Alt det som er støtt ut må tas inn, og inkluderes i opplevelsesrommet. Det bare slik det kan bli en del av kjærlighetens transformerende dialog.
Mennesket velger kjente mønstre. Det søker mønstre i omgivelsene, og det lager mønstre der det ikke finnes noe mønster. Forutsigbarhet gir en illusjon av trygghet. Den syvende innsikten er at vi må forlate det kjente og forutsigbare, om vi skal bevege oss inn i det ukjente og nyskapende. Helbredelse er å gjøre hel. Det er å forene det som har blitt atskilt. Helbredelsen av sinnet ligger utenfor det det område som er definert av atskillelsen. Når det som var atskilt blir forenet, finnes atskillelsen ikke mer. Den oppløses i foreningen. For at foreningen av hjerte og sinn skal skje, må den atskilte tanken overgi seg. Det er ikke mulig å for en atskilt tanke å tenke seg inn i forening. Vandreren kommer ikke inn i det forjettede land, uten å gi slipp på sin atskilte identitet. Villighet til å gi slipp på det kjente, vil åpenbare det ukjente. Repetisjon av gamle mønstre er resultat av en tanke som har låst seg fast i et automatisert mønster. Tenkningens ypperste prestasjon er oppdagelsen av nye mønstre. Åpenbaring oppstår utenfor tankens begrensning. Den viser vandreren en virkelighet som overskrider tankens verden.
TIDEN MED ØVELSER
Morgenen ble til formiddag, og formiddagen til ettermiddag, før Sataya erklærte at Bhavanti og Atman hadde fått den forståelsen det er mulig uten å få, uten å leve med kunnskapen over tid. Innsiktene kan bare vokse i dere gjennom sin anvendelse. Dere kan bare gjøre dem til deres ved å la dem tjene dere i konkrete situasjoner dere møter i det levde livet. Hun hadde besvart alle spørsmålene deres, grundig og tålmodig. Innsiktene er gyldige under alle omstendigheter, sa hun. De lever allerede i dere. De har alltid vært der, og alltid vært virksomme, i dere som i alle andre. Vandringen vil lære dere å tjene dem på en ny måte. Sammen med nøklene vil de hjelpe dere gjennom kritiske situasjoner, som vil oppstå når dere befinner dere i slørenes fortettede virkelighet.
Vi har kommet frem til tiden med øvelser, sa Sataya. Den vil vare i syv månesykluser, en for hver innsikt. Gjennom en hel syklus vil vårt fokus være på en av de syv innsiktene. Det betyr ikke at de andre seks ikke vil være virksomme. Hjertet har kapasitet til å leve med alle syv samtidig, men sinnet har behov for et spesifikt fokus for å etablere en bevisst kobling. Derfor vil vi konsentrere oss om innsiktene en etter en, inntil vi har vært gjennom alle sammen. Dere skal la nøklene tjene dere i anvendelsen av innsikten gjennom fokusperioden. Hensikten med øvelsene er å skape en sammenheng mellom teori, handling og opplevelse.
Gjennom tiden med øvelser vil vi møtes her to ganger i uken, for å være sammen i en dialog som tar utgangspunkt i de erfaringene dere gjør. Den første innsikten vil gi dere et nytt perspektiv, en ny vinkel å se verden fra. Denne endringen i perspektiv, vil endre deres oppfatning av situasjonene dere befinner dere. En ny måte å oppfatte situasjoner på, vil føre til at de gir nye erfaringer. Vår personlige virkelighet er bygget på våre erfaringer. Nye erfaringer vi derfor gi en ny virkelighetsopplevelse. Denne innsikten forteller at det er mulig å endre sin virkelighet gjennom å endre sitt perspektiv.
Alternativet til å se situasjonen i lys av intensjonen, er å la den inngå i et etablert mønster. Det ubevisste sinnet er fylt av drifter, lyster, begjær, krav, frykt og forventninger. Det streber etter å få oppfylt sine ønsker, eller det frykter gjentakelsen av gamle nederlag. Situasjonen vil i ettertid bli kategorisert som bra eller dårlig, avhengig av om ønsker ble oppfylt eller frykt bekreftet. Du vil vurdere situasjonen ut i fra om den gav behag eller ubehag. Du vil vurdere deg selv ut i fra om du oppnådde det du ville, eller om du mislyktes i det. Og du vil vurdere andre ut i fra om de innfridde dine forventninger eller ikke. Det etablerte mønsteret vil styre oppfatning og reaksjonsmønster, og gjennom det forme erfaringen. Fraværet av en bevisst valgt intensjon overlater deg til tilfeldigheter og gjentakelsestvang. Det ligger en slags intensjon i etablerte mønstre, men den er primitiv og ubevisst. Drivkreftene vil noe, men det de vil er definert av deres egen trang til påfyll eller utløsning. De søker ikke noe ut over seg selv.
Dere har forpliktet dere til en hellig intensjon. Dere har forent dere med en intensjon som har ledet vandrere i århundrer. Å se alle situasjoner i lys av denne er et kraftfullt verktøy. Sammen med alle andre, deltar dere allerede i kjærlighetens dialog. Den lever og puster i dere. Den forener dere med alt liv. Den er skaperkraften som virker i dere. Denne kunnskapen er skjult for dere, fordi sinnet vandrer blant illusjoner. Det er som om dere befinner dere i en dyp søvn. Drømmen om atskillelse, fanger sinnet i fryktens konfliktfylte uvirkelighet. Men drømmeren og drømmen er ikke det samme. Når drømmeren våkner er drømmen borte. Deres oppgave er å våkne til kjærlighetens dialog.
I dag er det fullmåne. Frem til neste fullmåne skal dere ha fokus på deres hellige intensjon. Hver gang dere oppdager at dere befinner dere i en situasjon som aktiverer tanken, skal dere spørre dere selv om hvilken funksjon dere vil gi situasjonen. På hvilken måte kan denne situasjonen hjelpe meg med å våkne til kjærlighetens dialog? Responsen vil sjelden komme som en konkret tanke, men når spørsmålet er stilt vil svaret vokse frem i dere, og bidra til oppvåkningen. Anvendelsen av hjertets syv nøkler vil bidra til en varsom oppvåkning, gjennom en langsom endring av virkelighetsopplevelsen. Vennlighet, takknemlighet, nøytral observasjon, aksept, rommelighet, barmhjertighet og tilgivelse, vil endre opplevelsen av dere selv og verden. Det vil fortsatt være en personlig virkelighetopplevelse, men den vil i større grad reflektere den dype sannheten.
Hver eneste vandrer må finne sin egen vei inn i innsiktene, og på sin egen måte påta seg nøklenes tjeneste. Nøklenes tjeneste går begge veier. Du er i deres tjeneste, samtidig som de tjener deg. Dere får ingen ytterligere instruksjoner. Veien er din egen, og ditt eget hjerte er den eneste veilederen du skal lytte til. Vi skal møtes til dialog syv ganger for hver syklus. Det åttende møtet vil være en instruksjon til neste periodes innsikt. Dere skal forlate bålplassen hver for dere, og ikke snakke sammen mellom de gangene vi møtes. Denne plassen skal være vårt møtested i den første øvelesperioden. Vi møtes her den tredje dagen etter denne, ved soloppgang. Gå nå tilbake til byen og finn din egen vei inn i denne månesyklusens oppgave.
På veien tilbake til byen, tenkte Bhavanti på alt det Sataya hadde fortalt. Hun var glad for at det ikke var noen oppskrift. Hele livet hadde hun forsøkt å følge regimer og gjøre pliktøvelser, uten å lykkes. Det hadde etterhvert blitt helt umulig for henne å motivere seg til å gjennomføre det sinnet krevde av prestasjoner og anstrengelser for å foredle kropp og tanke. Selv om hun trodde det var viktig, og gjerne ville få det til, kjentes det stadig mer meningsløst å forsøke. Sataya hadde ikke gitt dem noen oppskrift, men hun hadde gitt dem noen ledetråder. Oppgaven er ikke å formidle kunnskap til andre ved å snakke om innsiktene, hadde hun sagt. Dere skal utvikle deres egen forståelse gjennom å bære dem inn i det levde livet, og la dem virke der. Oppgaven er heller ikke å rekruttere følgere, eller få andre til å anvende nøklene. Det er ikke ord, men tjeneste som gir dem effekt. Hjertets nøkler er kun virksomme når dere selv anvender dem. Husk at de allerede er virksomme i dere. En god begynnelse kan være å legge merke til det når nøklene er i virksomhet.
Bhavanti visste ikke hva som var hennes vei, men hun kom frem til at hun ikke kunne gjøre noe annet enn å være til stede i sitt ordinære liv, med en intensjon om å være våken og lytte til hjertes stemme, så ofte som hun husket det. Hun jobbet som rådgiver på et senter for vanskeligstilt ungdom. Hennes kollegaer, venner og familie hadde forventninger til henne som hun vekslet mellom å glemme og forsøke å innfri. Som alle mellommenneskelige relasjoner, krevde hennes noe av henne, samtidig som de gav henne noe tilbake. Noen ganger gav de henne noe som kjentes bra, andre ganger noe som var vanskelig å forholde seg til. Noen ganger var kravene og forventningene lette å oppfylle, andre ganger nesten umulig. Det kom ikke til å bli mangel på situasjoner å øve seg i. Problemet ville nok heller å være nærværende nok til å huske at hun stod i nøklenes tjeneste og hadde påtatt seg den første innsiktens oppgave. Kanskje kunne hun lage noe som minnet henne om det?
Den tredje dagen gikk hun hjemmefra, tidsnok til å møte Atman og Sataya ved soloppgang. Solens rødme hadde så vidt begynt å farge himmelen da hun gikk. Tankene kretset omkring de erfaringene hun hadde gjort disse dagene. Hun kom frem til bålplassen samtidig som Atman. Sataya hadde allerede tent opp bålet og kokt kaffe. Som vanlig drakk de den i stillhet. Det var godt å sitte sammen på denne måten, uten å si noe. Det gav dem tid til å la tankene falle til ro, koble seg på samværet, og stille seg inn mot det de skulle gjøre sammen. Solen steg mens de satt i stillhet, og mottok sanseinntrykk sammen. De lave solstrålene gav skogen et rikt spill av lys og skygge, og et vell av grønne nyanser. Fuglene sang. Det duftet av bål og kaffe.
Etter kaffestunden tok Sataya ordet. I dag er vi samlet til dialog, sa hun. Jeg vil lede dere inn i dialogens rytme. Den beveger seg i fire takter, lytte, møte, romme og uttrykke. I den lyttende bevegelsen åpner vi oss for å motta det som formidles. Vi vider oss ut, og tar imot informasjonsstrømmen, uten å gjøre den til gjenstand for vår vurdering. Samtidig møter vi formidleren med åpenhet og respekt. Den møtende bevegelsen viser at vi er tilstede, og villige til å forholde oss. Før vi svarer, gir vi oss tid til å holde tilbake og romme det vi har mottatt, sammen med de impulsene som vekkes i oss. Vi lar det bevege seg i det indre rommet, virke i oss, og forme en respons. Den fjerde takten er en bevegelse som uttrykker denne responsen. Alle taktene tjener dialogen. I en dialog er vi ikke opptatt av å dyrke det individuelle. Vi er opptatt av det vi skaper sammen. Når du deltar i en dialog er det ikke for å fortelle de andre hva du allerede vet, men for sammen med dem å finne frem til noe som enda ikke er kjent for deg.
Bhavanti hadde forsøkt å ta med seg intensjonen inn i hverdagen. Den var full av ønsker som ikke ble oppfylt, irritasjon over andres manglende ansvarsfølelse og forventninger hun følte seg presset til å oppfylle. Hun deltok stadig i situasjoner som omfattet andre mennesker. Hun ergret seg over dem, tilpasset seg dem, og anstrengte seg for å behage dem. Det var vanskelig å se hvordan disse situasjonene kunne fremme intensjonen om å bli en våken deltaker i kjærlighetens dialog. Det så mangler og fullkommenhet over alt. Det hun bar med seg til dagens dialog var en uklar følelse av misnøye og utilstrekkelighet.
Etter at Sataya hadde erklært dialogen for åpnet hadde de sittet i stillhet. Bhavanti visste ikke hvor hun skulle starte, eller hva hun ville si. Hun begynte likevel å snakke om sine følelser og erfaringer. Hun famlet seg frem og lette etter ordene. Vi har tid til å høre hverandre ut, sa Sataya, og stoppet Atman da han gjorde tegn til å ville bryte inn. De ble sittende en stund i stillhet, etter at ordstrømmen fra henne hadde opphørt. Gjenklangen av dem beveget seg i henne. Når Atman overtok, svarte han ikke på de spørsmålene hun hadde stilt, men sluttet seg til hennes undring og supplerte den med sin egen. Heller ikke Sataya kom med noen svar. Hun bidro til at de fortsatte en bevegelse mot å utvide sin forståelse, i stedet for å komme til endelige konklusjoner. Underveis snakket hun litt om dialogens takter, og hjalp dem til å skape en felles bevegelse. Etter flere timer kom de frem til en naturlig pause.
Sataya gjorde i stand et et enkelt lunsjmåltid. Vi har nå startet en dialog som vil fortsette gjennom hele tiden med øvelser, sa hun da de hadde spist ferdig. Dere har komme godt i gang. I dag har hjertets nøkler vært i virksomhet gjennom dialogen. Vi har observert våre egne og hverandres uttrykk på en nøytral måte. Vi har akseptert og rommet det som har kommet til uttrykk. Vi har holdt tilbake våre umiddelbare reaksjoner og latt dialogen virke i oss. Selv om den hellige intensjon ikke gjennomstrømmer deres opplevelse, eller dere ser hvordan alt kan tjene deres oppvåkning til kjærlighetens dialog, har dere begynt å se hverdagens situasjoner i lys av vandringens intensjon. Jeg vil gi dere et råd for tiden med øvelser. Ikke forvent bare gode følelser, eller at lyset skal bryte gjennom og gi dere klarhet. Deres sinn produserer fortsatt illusjoner, som hyller dere inn i tåke. Noe av det første som skjer når dere begynner å se hverdagen i lys av intensjonen, er at det følelsesmessige engasjementet avtar, uten at dere legge merke til det selv. Responsen på det er sjelden en opplevelse av glede og klarhet. Det er mer sannsynlig at dere vil oppleve illusjonens tåke som stadig mer meningsløs, etter hvert som dere trekker den emosjonelle investeringen ut av den.
Det var en lang tradisjon for vandring i byen som grenset til den dype skogen. Hjemvendte vandrere hadde tilført samfunnet viktige verdier og betydningsfull kunnskap. Veilederne var vel ansett. Det ble tilrettelagt for nye vandrere. Etter at opplæringen hadde begynt, ble elevenes forpliktelser i samfunnet tilpasset den. Kravene til deltakelse ble ikke redusert, men arbeidstider justert slik at det ble mulig å ta del i opplæringen uten fravær fra oppgaver og plikter. Tiden med øvelse var en intens periode der fordypelsen i dialogen forgikk parallelt med aktiv samfunnsdeltakelse. Det var lite tid til tilbaketrekning og kontemplasjon mellom dialogmøtene. I stedet ble det forventet at elevene deltok aktivt på samfunnets ulike dialog-arenaer. Oppgaven var å være nærværende i disse dialogene, ikke å trekke seg tilbake fra dem.
Tiden med øvelser var en tid for deltakelse, men også en tid for avslutninger og avskjeder. Ingen visste om vandrerne ville vende hjem igjen. Noen gjorde det, men mange kom aldri tilbake til byen. De som kom tilbake var klokere, roligere og hadde utviklet større frihet og dypere klangbunn i sin dialog med andre, men de snakket lite om hva de hadde opplevd på sin vandring. Etter hjemkomsten hadde de gått inn i sentrale samfunnsoppgaver, og blitt viktige ressurser for byen. Det var de hjemvendte vandrernes fortjeneste at byen rekrutterte så mange nye vandrere, og at den la så godt til rette for opplæringen av dem.
SKOGVOKTERNES HUS
I.
Bhavanti og Atmans avskjed med det livet de hadde levd i byen, fant sted før den siste månesyklusen med øvelser. Før de gikk inn den siste innsiktens syklus tok de farvel med familie, venner og kollegaer, og flyttet inn i skogvokternes hus. Skogen er en levende helhet, men når folk i byen snakket om den delte de den inn i utkanten, mellomskogen og den dype skogen. Utkanten ble brukt av byens innbyggere som rekreasjonsområde. Den fungerte som et møtested mellom skog og by. De største naturelskerne oppsøkte regelmessig mellomområdet. Skogen tillot det, fordi de viste stor respekt for livet der, og anstrengte seg for ikke å volde skade. I den dype skogen var det ingen andre enn skogvokterne og vandrere med en hellig intensjon som slapp inn.
Skogvokteres hus lå i mellomskogen. Det var en lav bygning, formet som en hestesko. Den var gråbrun, med mosekledt tak. Det gikk nesten i ett med skogen. I den midtre delen var det kjøkken, flere arbeidsrom og en møtesal. I den ene fløyen hadde skogvokterne sine rom. Det var syv av dem. I den andre fløyen var det syv gjesterom. Sataya, Bhavanti og Atman hadde fått hvert sitt. Huset omkranset en gressbakke med en bålplass i midten. En lav frittstående bygning utgjorde den fjerde veggen i uterommet. Den hadde flere dører som vendte inn mot midtpunktet. Skogen stod grønn og frodig rundt de to bygningene. Trærne stod tett, men ikke tettere enn at lyset slapp ned til skogbunnen. Den var dekket av frisk, grønn mose. Små hvite blomster lyste mot det grønne. Innimellom vokste store tuer med blåbærlyng.
De hadde kommet til huset i kvelden før. Bhavanti hadde sett en beskjeden bygning, som lå vakkert og fredelig i det myke kveldslyset. Hun hadde etter hvert forstått at huset var større og inneholdt mer enn førsteinntrykket tilsa. Det var stille i huset da hun våknet. Morgenlyset hadde såvidt begynt å trenge gjennom nattens mørke. Det var godt å være her, godt at tiden med øvelser nærmet seg slutten. Den hadde vært lang og krevende. Hun hadde sett for seg at øvelsene skulle åpnet sinnet for en dypere virkelighet. I stedet hadde de vist henne hvor fanget hun var i det atskilte sinnets illusoriske verden. Hun hadde riktignok opplevd streif av lys, men sinnet forble dominert av frykt og konflikt. I følge Sataya var det som det skulle. Hensikten med øvelsene var å bli klar over sitt fangenskap. Det har ingen hensikt å kjempe i mot, eller prøve å være noe dere ikke er, hadde hun sagt gang på gang. Alle forsøk på å bekjempe illusjoner, er å tilføre dem energi. Alle forsøk på å forbedre et overfladisk selvbilde vil hindre dere i se hvem dere virkelig er.
Innsiktene hadde ikke frigjort henne, men de hadde vist henne ulike sider av illusjonens fengsel. Arbeidet med intensjonens innsikt hadde vist henne hvor gjennomgående hun tolket livets situasjoner på bakgrunn av gamle mønstre. Hun vurderte dem, eller utfallet av dem, som bra eller dårlig, avhengig av om de forsterket eller dempet frykt. Hun forsøkte å unngå det som forsterket frykt og oppsøkte det som dempet den. Det som dempet frykten var å være til behag, være enig med andre, eller innfri deres forventninger. En situasjon som endte i misnøye eller skuffelse, vurderte hun som en dårlig situasjon. Mens en som førte til andres tilfredshet, opplevde hun som en god situasjon. Det var ganske gjennomgående. Det hun mislikte aller mest, var konflikt mellom ulike behov. Da var det umulig å unngå at noen ble misfornøyd. Det var åpenbart at dette mønstret ikke fremmet hennes oppvåkning til kjærlighetens dialog. Mønsteret var fryktdrevet. Det førte til forvirring og uklarhet. Det hindret hennes tillit til kjærligheten mellom henne og andre, at hennes frykt for deres misnøye gjorde dem til dommere i situasjonene de stod i sammen.
Arbeidet med myntens innsikt hadde vist henne hvordan hun hele tiden strevde for å opprettholde et selvbilde som representerte den ene siden av mynten, uten noen gang å komme vekk fra den andre. Hun anstrengte seg for å være pen, snill og flink, mens hun stadig følte seg stygg, slem og dum. Denne kampen var det umulig å vinne. Den var like ufruktbar som jakten på spesielle gaver. Den tredje innsikten hadde vist henne hvordan hun søkte å skille seg ut fra mengden, og gjøre seg fortjent til spesielle gunstbevisninger. Hun hadde ikke vært klar over dette mønsteret, men så nå tydelig hvordan hun hele tiden så seg selv i motsetning til andre, som annerledes og atskilt fra dem. Dette motsetningsforholdet gjorde at hun skilte seg ut som spesiell, med positivt eller negativt fortegn. Hun hadde blitt klar over en sterk trang til å søke relasjoner som bekreftet hennes spesielle egenskaper, særlig dem med positivt fortegn. Hun la også merke til en kulturell og personlig tendens til å investere i symboler som forsterker spesiell identitet.
De tre første innsiktene hadde ikke gjort henne til et bedre menneske. Men de hadde bidratt til at hun utviklet et mer realistisk syn på virkeligheten hun så rundt seg, og identiteten hun hadde utviklet i samspill med den. Arbeidet med den fjerde innsikten, hadde vist henne at det ikke er mulig å felle en dom over andre, uten å felle den samme dommen over seg selv. Det hadde medført at hun ble mer oppmerksom på hvordan hun møtte sine medmennesker, men også på hvordan hennes strenghet med seg selv kom til uttrykk i hennes relasjoner til andre. Det hadde ikke vært umulig å akseptere at det å gi og motta er ett på et psykologisk nivå. Det virker logisk at jo mere kjærlighet som er i omløp, jo mer er tilgjengelig for alle. Hun hadde erfart at de kjærlige tanker hun delte med andre, også tilfløt henne selv. Det hadde vært vanskeligere å forstå at innsikten også gjelder i den materielle delen av virkeligheten. Loven om mangel og overflod hadde hjulpet henne til å forstå det på et intellektuelt nivå. «Overflod oppstår av at alt deles i et fellesskap, mens mangel oppstår når man søker å beholde overflodens gaver for seg selv.» Hun forstod det på et vis når hun betraktet naturen. I møte med allnaturen virket den private eiendomsretten absurd. Men livet i den atskilte virkeligheten er så sentrert omkring anstrengelsene for å kreve eiendomsrett til materielle goder, at det ble vanskelig for henne å se hvordan en annen virkelighet kunnen være mulig.
Den femte innsikten hadde vært en trøst. Det var godt å tenke på at kjærlighetens dialog ikke opphører, til tross for at illusjonens tilsynelatende soliditet gjør det vanskelig å være oppmerksom på den. Arbeidet med innsikten hadde faktisk ført til at hun hadde sett spor av kjærlighetens dialog i menneskenes daglige strev, og kunne skimte den bak illusjonenes konfliktfylte tåke når den for et øyeblikk lettet noe. Den sjette innsikten pekte på en løsning. Dersom problemet er at mennesket støter alt det ikke vil ha ut av bevisstheten, og at dette gjennom utstøtelsen enten blir til en ytre virkelighet individet er i konflikt med, eller en fortrengte indre virkelighet det føler seg truet av, virker det opplagt at løsningen er å ta alt inn igjen. Bhavanti erfarte at utstøtelses- og fortrengningsprosessen har blitt så automatisert at den fortsatte, uavhengig av hennes innsikt i at den foregår. Likevel hadde hun opplevd det som befriende med en problembeskrivelse som så opplagt pekte på løsningen. Hun kjente at hun trodde på den, selv om hun erkjente at veien frem kunne være både møysommelig og krevende.
De regelmessige dialogmøtene hadde vært helt nødvendige i hennes arbeid med innsiktene. Uten dem hadde hun virkelig kommet til å bli motløs. De hadde vist henne hjertets nøkler i praksis, og fått henne til å forstå hvor viktige det ville bli å ha dem med seg på vandringen. Vennlighet er en enkel, men effektfull kvalitet. Et skifte fra fiendtlighet til vennlighet i møte med verden fører umiddelbart til at den oppleves litt tryggere. Når dialogen ble praktisert med en vennlig og velvillig holdning ble det lettere å våge seg inn i det som kjentes ubehagelig. Gjennom dialogen hadde hun lært at vennlighet er et valg, og at det er fullt mulig å være vennlig selv om man er uenig eller sier nei til en forespørsel. Vennlighet er ikke det samme som å innfri andres forventninger. På samme måte er takknemlighet ikke er form for underkastelse. Det er kraftfull innstilling til livet, som hjelper oss til å se og ta imot dets gaver med vitalitet og glede. Den takknemligheten hun følte for Sataya og Atman hadde vært med på å bringe hjertets visdom inn dialogen. Hun hadde erfart at hun kunne være uenig, sint og støtt, samtidig som takknemligheten over fellesskapet var virksom i henne.
Dialogmøtene var i seg selv en øvelse i å utvide det indre rommet, snu den utstøtende bevegelsen, og la både ønskede og uønskede kvaliteter bevege seg i henne. Hun hadde lært å anvende nøklene nøytral observasjon, aksept og rommelighet. Hun opplevde dem som en naturlig sekvens som handlet om å ta opplevelsen inn, i stedet for å støte den ut. Når dette ble praktisert i dialogen mellom dem, ble det lettere å praktisere det i den indre dialogen også. De to andres rolige aksept av hennes tvil, mismot og oppgitthet hadde gjort det lettere å romme skiftende følelser og tilstander uten at de overtok hele opplevelsesfeltet.
Bahvanti hadde bare begynt å skrape i overflaten til de to siste nøklene, barmhjertighet og tilgivelse. De gav henne en fornemmelse av dybde, fylde og utstrekning, som hun ikke kunne fange med tanken. Det kjentes som om de kunne bære alt i seg. Hun fornemmet en voldsom transformerende kraft, som fylte henne med både håp og frykt. Hun hadde en anelse om at disse to nøklene hadde potensiale både til å frigjøre og utslette henne. Verden ville aldri bli den samme om hun overgav seg helt og holdent til dem.
II.
Nå hadde hun kommet hit, til Skogvokternes Hus. Her skulle hun arbeide med den siste innsikten. Sataya hadde ikke sagt noe om hva ukene de skulle tilbringe her ville inneholde, men det lå i kortene at det ville handle om å gi slipp på det kjente for å begi seg inn i det ukjente. Mens Bhavanti hadde sittet i sengen og tenkt på de erfaringer hun brakte med seg hit, hadde dagen startet i huset. De ble kalt til dagens første måltid. Vokterne hadde vært i virksomhet i flere timer da det ble inntatt. Morgenlysets oppgaver ble utført på tom mage. Alle måltider ble inntatt i spisesalen. Den kunne romme syv ganger syv personer, men var til daglig innredet med et stort solid bord midt i rommet. Det stod fjorten stoler rundt bordet. Bare to av dem stod tomme. I tillegg til Sataya, Atman og Bhavanti var det to besøkende i gjestefløyen. Skogvokterne og de to gjestene var enkelt kledd, i skogens farger. Ingen av dem gjorde noe spesielt ut av seg, men de hadde alle en aura av ro og visdom rundt seg. Måltidet ble inntatt i stillhet. Frokosten var enkel. Den bestod av grøt, nøtter og bær. En stor kopp kald te ble inntatt før maten. Teen stimulerte fordøyelsen og virket oppkvikkende.
Etter måltidet møttes de i Skogsalen. Den var enkelt og vakker utformet, i nydelig treverk. Fra de største flatene til de minste detaljene fortalte den om håndverk av ypperste kvalitet. Det var ikke vinduer i noen av veggene. Alt lyset kom fra store takvinduer som omkranset en enkel konstruksjon midt i taket, som pipen ble ført ut gjennom. Den kom fra en åpen peis som var konstruert slik at ilden var synlig fra alle kanter av rommet. Sitteplassene var organisert i en ring rundt bålet som brant i midten. Hver dag mellom klokken elleve og ett var det dialogmøte i skogsalen. Det var også et møte etter middag, mellom klokken syv og åtte. Å styrke og opprettholde kjærlighetens dialog var en av hovedoppgavene til vokterne. Så fremt de ikke var ute på lengre oppdrag, deltok alle i dagens dialoger. Når det var gjester i huset deltok også de. Det fantes 49 lave krakker og noen enke stoler med ryggstø i rommet. I dag bestod ringen av tolv krakker.
En høy kvinne, med et sterkt og tidløst ansikt tok ordet. Hun presenterte seg som Arbores, ønsket gjestene velkommen, og takket Bhavanti og Atman for deres beslutning om å bli vandrere i dialogens tjeneste. Deretter erklærte hun dialogen for åpnet. Stillheten senket seg. Bhavanti opplevde den som fredelig og ivaretakende. Hun kjente ikke noe press, eller følte ansvar for å si noe. Det var som om stillheten var en del av dialogen. Den første som sa noe, var en av de andre gjestene. Han kom fra skogvokterboligen i den østre delen av skogen. Han hadde hvitt hår og skjegg. Både ansiktet og øyene bar preg av visdom og erfaring. Hans navn var Albus. Skogvokterne hadde viet seg til den store vandringen, og levde sine liv i skogen. De var åtteogtyve i tallet, og fordelte seg på fire hus, et for hver himmelretninge. Den andre gjesten kom fra nord. Hans navn var Borealis. Han var den eldste vokteren i det nordre huset. Albus gav uttrykk for at han ønsket å bringe et tema inn i dialogen. Det hadde oppstått en bekymring blant vokterne i Østhuset. Konfliktnivået blant beboerne i den østre byen var økende. Det hadde blitt vanskeligere å høre hjertets kall i den støyen konfliktene genererte. Vandrerne var blitt færre i tallet.
Med dette som utgangspunkt hadde dialogen beveget seg på en fredelig og utvidende måte. Stadig nye perspektiver og tanker omkring teamet hadde får plass. Bhavanti hadde lyttet oppmerksomt. Hun sugde til seg alt som ble sagt. Bare en gang hadde hun uttrykt noe selv. Hun hadde beskrevet hvordan kallet til vandringen først hadde kommet til uttrykk som uro og utilfredshet, og hadde understreket hvor viktig Satayas veiledning hadde vært. Den hadde gjort henne oppmerksom på lengselen, som hadde båret hjertets stemme til henne. Gjennom det som ble uttrykt i dialogen lærte hun mye om den sammenhengen hun var blitt en del av, ved å bli en vandrer. I tillegg til de åtteogtyve skogvokterne fantes det mange veiledere, og et råd som bestod av syv av dem. Det var enda flere formidlere. Formidlerne var hjemvendte vandrere som deltok i byenes samfunnsliv. Også de hadde et råd bestående av syv personer. Disse opplysningene kom frem som sidespor til betraktninger som ble brakt inn i dialogen. Hovedstrømmen fortalte om en stor omsorg for samfunnslivet i byene og folket som bor i dem. Det var åpenbart viktig for deltakerene i dagens møte at kjærlighetens altomfattende dialog ble holdt levende, og at den strømmet gjennom de relasjonelle årene som var dens vei inn til menneskenes hjerter. Det virket som om bekymringen gjaldt menneskenes bevissthet, mer enn den gjaldt kjærlighetens kilde. Den ville fortsette å strømme, uavhengig av bevisstheten om den. Problemet lot til å være at et høyt konfliktnivå styrket slørenes tak på sinnene, og førte til unødvendig lidelse.
Bhavanti var fascinert av hvordan dialogen beveget seg, nesten som en dans der deltakerene skiftet på å føre og følge. Hun opplevde bevegelsen som spiralformet. Noen ganger beveget spiralen seg oppover, andre ganger nedover. Ingen lot til å ha behov for å komme til noen konklusjon eller enighet, bare utvide og fordype forståelsen av det de snakket om. Noen ganger var det vanskelig å se sammenhengen mellom det som ble brakt inn i dialogen og det som var temaet for den. Likevel virket det som alt var relevant og velkomment. Da klokken var blitt tretten, erklærte Arbores at kjærlighetens dialog aldri opphører, men at formiddagens møte nå ble avsluttet.
III.
Dagene i skogvokternes hus kom og gikk. Bhavanti og Atman deltok i det daglige livet i huset. Det hadde en fredelig og lavmælt estetikk. Den første arbeidsøkten starter klokken syv om morgenen, etter en stor kopp med varm te, søtet med honning. Timene frem til dagens første måltid, klokken halv elleve, er viet studier, administrasjon, skriving, tegning, maling, veving og andre kreative aktiviteter. Etter formiddagens dialogmøte, som er ferdig klokken ett, er det tid for praktisk arbeid, frem til dagens hovedmåltid, klokken fire. Skogvokterene tilbringer mye tid i den dype skogen, og kan være ute mange dager i strekk. De jakter på vilt, holder bålplassene i den dype skogen i orden, og sørger for at det alltid finnes et forråd av mat og ved til bålet. Jakten er strengt regulert, og foregår i samspill med skogens lover. Bålplassene er mange, men vanskelige å finne, med mindre stien leder deg til dem. Bare skogvokterne kjenner alle sammen, og vet hvor de kan finne dem.
Det er mange ulike oppgaver som skal utføres av dem som er igjen i huset. Det er alltid mange nok igjen til at arbeidet kan foregå i et rolig, men effektivt tempo. Vokterne sanker og dyrker spiselige planter, og preparerer kjøtt, for å produsere mat til seg selv og dem som er på vandring i skogen. Måltidene skal tilbredes, og huset holdes i orden. Alle som befinner seg i huset er samlet i spisesalen fra klokken fire til fem hver ettermiddag. Etter måltidet er det ikke noe felles program før klokken åtte om kvelden. Da blir det satt frem mat til et lett kveldsmåltid, bestående av nøtter, frukt og en tørr kjeks som er bakt av malte røtter. Den åpne tiden mellom de to siste måltidene, bruker vokterne ofte til å fullføre arbeider de har begynt på i en av dagens arbeidsøkter. Kveldsdialogen varer en time, fra klokken halv ni til halv ti. Det var ro i huset fra klokken elleve.
Bhavanti og Atman spiste alle måltidene sammen med skogvokterne og deltok i alle dialogene.
Formiddagsøkten brukte de til praktiske forberedelser til vandringen. De fikk hjelp til å forberede utstyret de skulle ha med seg. De fikk informasjon om nyttevekstene de kunne finne i skogen, og deltok i sanking og tilbereding av dem. Gjennom det utviklet de praktisk kunnskap de ville trenge under vandringen. Det fantes bær, nøtter, blader, sopp og røtter, som var både nærligprike og velsmakende når de ble tilbredt riktig. Sataya brukte både morgenøkten og den åpne tiden etter hovedmåltidet, til å undervisning og samtale med sine to elever. Emnene for undervisningen var skogens egenart, vandringens historie, dens innsikter generelt, den syvende innsikten spesielt, hjertets visdom, og hensikten med dialogene. Samtalene bidro til en dypere forståelse av den informasjonen hun gav dem.
De så tilbake på tiden med øvelser, og snakket om hva de hadde lært. De hadde begge to lært mer om hva de trengte å gi slipp på, enn om den sannheten som er skjult av illusjonen. De satt begge fast i atskilthetens illusoriske verden, men på ulike måter. Der Bhavantis mønster gikk i retning av aktiv innsats for å levere på andres forventninger, løste Atman det med å trekke seg tilbake og forkaste relasjoner som vekket ubehag. Det var ikke vanskelig å se at begge deler førte til konflikt og forsterket atskillelse. I følge Sataya har det ingen betydning om konflikten befinner seg i det indre, eller om den utspiller seg mellom individet og det som fremstår som en ytre verden. De var begge fanget i vurdering og sammenligning. Bhavanti hadde en tilbøyelighet til å sammenligne seg med andre, mens Atman gjerne sammenlignet andre med en ideell standard, og oftest forkastet dem som følge av at de ikke nådde opp. De søkte begge spesielle gaver, og de hadde begge forstyrrelser i forholdet mellom å gi og motta. Bhavanti hadde til tilbøyelighet til å idealisere kjærlighetens dialog og miste kontakt med den gjennom det, mens Atmans vansker gikk mer i retning av at han ikke trodde på den. De forstod begge noe om hvorfor det var nødvendig at alt de hadde støtt ut måtte tas inn. De var begge villige til å praktiske det, men ingen av dem hadde enda utviklet en emosjonelt forankret forståelse av hvor radikal denne innsikten egentlig er.
IV.
Bhavanti var lykkelig i Skogvokterenes hus. Hun likte både døgnrytmen og oppgavene, men aller best likte hun de daglige dialogsamlingene. Dialogen gav henne en flytende fornemmelse, en opplevelse av å være omsluttet av noe mye større enn den begrensede virkeligheten hun kjente til. Det var en stor gave å få delta i den. Hun ble fylt med glede og takknemlighet. Den historien som gradvis trådte frem for henne gjennom dialogen, i kombinasjon med Satayas undervisning, berørte henne sterkt. Vandringen hadde eksistert så lenge at ingen av de innvidde kjente til en tid da den ikke hadde foregått. Formen den foregikk i, hadde stadig vært i utvikling. Nettverket som la til rette for dagens vandrere hadde ikke eksistert i mer enn to til tre hundre år.
Kjærlighetens dialog er like gammel som tiden. Den er skaperens tilstedeværelse i det skapte. Skaperens hensikt med skapelsen av det fysiske universet, er dialog. Kjærlighetens dialog er den opprinnelige intensjonen med skaperverket. Da enheten utvidet seg og ble til en differensiert enhet, ble et uendelig nettverk av relasjoner skapt. Dialog er kjærligheten som strømmer gjennom de relasjonelle kanalene i skaperverket. Utvidelsen skapte en ny dimensjon av kjærlighet, en dimensjon der kjærligheten deles, en dimensjon der det finnes en giver og en mottaker, en observatør og noe som kan observeres.
Selv om den er differensiert, er enheten fortsatt inntakt. Fordi helheten finnes i delen, og delen ikke eksisterer utenfor helheten, vil alle delene av skaperverket være både givere og mottakere i samme transaksjon. Alt hviler i den samme enheten. Alt er gjennomstrømmet av kjærlighet, og alt tilhører alle. Kjærlighetens dialog er utvidelse, gjennomstrømming, og gleden ved å dele. Relasjon er universets struktur. Kjærlighet er dets innhold. Dialog er delingen av dette innholdet.
I det differensierte universet foregår skapelse gjennom forening. Mennesket er en av kjærlighetens mange skapninger. Dets naturlige funksjon er relasjon og dialog, forening og skapelse. Vårt felles sinn er en utvidelse av enheten. Det er ett, men utvider seg gjennom differensiering. Menneskets oppgave er utvikling av en differensiert bevissthet om dialogen, om den evige formidlingen av kjærlighet som strømmer gjennom universet. Enhetsbevissthet er enhetens bevissthet om seg selv. Den differensierte enhetsbevissthet oppfatter enhet og differensiering samtidig. Det er delen som er bevisst både om seg selv, helheten den er en del av, og den evige dialogen som holder enheten sammen. Dette er vandringens opprinnelige intensjon. Alle mennesker er vandrere. Deres felles intensjon er å bli bevisste deltakere i kjærlighetens dialog.
Språket er en del av utviklingen av den differensierte bevisstheten. Det åpner for muligheten til å dele kjærlighet gjennom ord. Tanken er språkets produkt. Med den oppstår muligheten til å forestille seg, tenke om, snakke om, og skape språklige bilder som formidler kjærlighet. Men det åpner også muligheten til å danne bilder som står i motsetning til enheten. Atskilt bevissthet er delens bevissthet om seg selv, atskilt fra dens bevissthet om enheten den er en del av. Det fører med seg en opplevelse av å være alene. Med den atskilte bevisstheten oppstår et motsetningsforhold mellom helheten og delen, og med det frykten. Frykten er basert på en illusjon om atskillelse. Den oppstår i en liten spalte, mellom delens bevissthets om seg selv, og dens samtidig bevissthet om helheten. I dette mellomrommet oppstår illusjonens verden. Det er her det atskilte sinnets aktivitet produserer sin virkelighet. Det fanges i sin egen konstruksjon, fordi det tror den er alt som finnes.
Vandringens nettverk tjener den hellige intensjon. Hele nettverket og alle vandrerne deler intensjonen om oppvåkning til bevisst deltakelse i kjærlighetens dialog. Kjærlighetens dialog er aldri truet, men bevisstheten om den kan forstyrres. Nettverkets oppgave er å opprettholde og stryke denne bevisstheten. Vandrernes oppgave er å trenge gjennom illusjonens tåke i sitt eget indre, inn til en klar bevissthet om dialogen. Vandringen fører til at bevisstheten styrkes og brer seg i vårt felles sinn. Bhavanti var takknemlig for å være en del av dette. Fellesskapet gav en dyp mening til hennes beslutning. Det gav henne også tillit til at det ville være mulig for henne å gjennomføre vandringen.
V.
Bhavanti og Atman hadde fått beskjed om å møte i tekstilverkstedet. De ble tatt imot av Atrovirens, en liten og spenstig mann kledd i mørkegrønt. Han hadde fått ansvar for å hjelpe gjestene med å gjøre i stand utstyret de trengte til vandringen. Verkstedet rommet vevstoler, symaskiner og et lager med klær og tekstiler. Atrovirens var munter og imøtekommende. Han plukket ut klær til vandringen. De var laget av et mykt, vannavstøtende og pustende stoff som ble vevet i verkstedet. Det varmer på kalde dager, og virker svalende på varme dager, sa han. Fargen vil skifte i lyset og gjenspeile omgivelsene dere vandrer gjennom. Han gav dem hvert sitt store stykke med stoff, litt tykkere, men med de samme egenskaper som det tøyet klærne var sydd av. Dette skulle de bruke til å sy sine egne reisekapper. De fikk et like stort, men tynnere og mykere tøystykke, som skulle bli for. Han fant frem et mønster til hver av dem, og instruerte dem i hvordan de skulle gå frem. De begynte å klippe til stoffet den ene dagen, og gjorde seg ferdige med det dagen etter. Den tredje dagen hjalp Atrovirens dem i gang med å sy kappene. Etter tre dagers arbeid ved symaskinen var jobben fullført. De ferdige plaggene var lange, og vide nok til å slå om hele kroppen. De hadde mykt for, hette og store lommer.
Det var tre verksteder i langhuset, tekstilverkstedet, smia og treskjærerverkstedet. Neste dag møtte de Atrovirens i smia. Der smidde vokterne det verktøyet de brukte i sin hverdag, og på sin ferd i skogen. Han viste dem et utvalg med vakre og skarpe kniver. De brukte tid på å finne en kniv som lå godt i hånden og som egnet seg til allsidig bruk. Atman valgte en solid kniv med mørkt skaft og et bredt og langt, toegget blad. Bhavanti valgte en litt mindre og lettere kniv med et nydelig dekorert skaft og enegget blad. Atrovirens fant belte og slire som passet til knivene de hadde valgt. De fikk også hvert sitt stål til å slipe kniven med. Han bad dem spenne på seg beltene og putte kniven ned i sliren, før de gikk ut i skogen for å finne emne til vandringsstav.
Solen skinte, himmelen var blå, og skogen var saftig og grønn. Det var tett med skogstjerner langs stien de fulgte. Stien førte dem ut i et mer glissent område. Atrovirens ledet dem frem til en gruppe med unge trær. Han valgte ut noen unge asketrær med rette og spenstige stammer. Bhavanti og Atman valgte hvert sitt emne, blant de trærne han hadde pekt ut. De tok emnene med seg tilbake til treskjærerverkstedet. Der fjernet de grener og tilpasset høyden. Deretter la de stavene i vann. Dagen etter fjernet de barken med en barkekniv. De neste dagene brukte de til å renskjære staven og pusse den, slik at den ble glatt og god å holde i hånden. Atrovirens undersøkte stavene, kjente på dem og veide dem i hånden, flere ganger før han var fornøyd, og erklærte at nå mangler stavene bare hoder. Han bad først Atman om å følge han. Bhavanti ventet i verkstedet. Det var et enkelt og funksjonelt rom, utført med den samme presisjon og omsorg som resten av bygningsmassen. Midt i rommet stod et stort arbeidsbord. Treskjærerverktøyet var plassert i spesialtilpassede skap langs veggene, mellom mindre arbeidsstasjoner. Lyset kom fra fire kvadratiske takvinduer, plassert slik at de utgjorde en større kvadratisk form.
Da de kom tilbake så Atman alvorlig og tankefull ut. Atrovirens bad Bhavanti om å bli med han. Hun fulgte han inn i huset, til et rom hun ikke hadde vært inne i tidligere. Det var avlangt med et smalt vindu på midten av kortveggen i enden av rommet. Langs den ene langveggen stod to stoler vendt mot hverandre. Langs den andre stod et vakkert utskåret skap, ved siden av en kommode i samme utførelse. Det hang et bilde på veggen, over kommoden. Fra et lys midt i bildet fløt det en strøm av punkter i ulike farger. De kom mot betrakteren og ble større når de nærmet seg forgrunnen av bildet. Der fikk de form som som mennesker på vandring. Atrovirens bad Bhavanti sette seg i stolen nærmest døren, og satte seg selv i stolen foran vinduet. Når de satt slik falt lyset på hennes ansikt, mens hans ble liggende i skyggen. De ble sittende en stund i taushet. Han betraktet ansiktet hennes med så stor tilstedeværelse at det det nesten kjentes som om han berørte det. Fortell om lengselen din, sa han. Hun fortalte, og han lyttet. Av og til stilte han et spørsmål. Ordene kom lettere etter hvert som hun snakket. Gang på gang ble hun overrasket over sine egne ord. Det kjentes som om fortellingen åpenbarte en innsikt som kom fra et annet sted enn ordene. Han lyttet til hun ikke hadde mer å fortelle. Deretter reiste han seg og åpnet skapet. Han tok ut en pose i fløyel, rakte den til henne, og bad henne ta ut det som lå inni. Vandringsstaven hennes skulle få et dragehode. Dragen er bare farlig før den blir temmet, sa Atrovirens. Den symboliserer kraft. Du frykter din egen styrke. En av oppgavene du vil møte på din vandring er å lære å kjenne, og bruke, den kraften som bor i deg.
De gikk tilbake til Atman som ventet i treskjærerverkstedet. De fikk hjelp til å tilpasse hodet til vandringsstaven sin. De betraktet de ferdige stavene med andektighet. Atman hadde fått et ulvehode på sin. Bhavanti syntes det representerte han på en god måte. Hun hadde ofte tenkt på han som en ensom ulv. Hun var mer usikker på om dragehodet var en passende representasjon for henne, men Atman så ut til å akseptere det uten å stille spørsmål. De hadde nå klær, kappe, kniv og vandringsstav. Det eneste de manglet var, i følge Atrovirens, vannflaske, en bolle til ulike formål, og noen enkle redskaper. Han gikk inn på utstyrslageret i enden av langhuset, og hentet to boller, to skjeer, og to universalsleiver, alt utskåret i tre. Universalsleiven kunne brukes i kombinasjon med bollen som en morter, eller som en slags visp til å blande ulike konsistenser med. Han hadde også med seg to fyrtøy, og to drikkeflasker i stål, med tilhørende futteraler i lær. Ved hjelp av disse kunne flasken bæres i beltet, eller henges rundt nakken. Bollen,redskapene og fyrtøyet fikk plass i lommene på kappen.
VI.
Uten at innsiktene blir en del av det levde livet, har de ingen verdi, sa Sataya. Deres funksjon er å veilede vandreren til et liv i kjærlighet. Det paradokset vandringen vil føre vandreren inn i, er at kjærlighet er hennes vesens kjerne, men samtidig noe hennes sinn ikke begriper. Kjærlighet er livsnerven som løper gjennom hennes liv, og den sannheten hun vendte ryggen da hun valgte atskillelse og konflikt. Relasjon, kjærlighet og dialog er skapelsens struktur, kraft og virksomhet. Kjærlighet er skaperkraften. Relasjon er kanalene den strømmer gjennom. Dialog er kjærlighetens virksomhet. Dialogen står ikke stille. Den er i bevegelse. Dialogen beveger seg i et spiralformet mønster. Den utvider seg i stadig større sirkler, som beveger seg nedover i dypet, og oppover mot det opphøyde.
Atskillelse, frykt og konflikt er illusjonens struktur, drivkraft og manifestasjon. Atskillelsen fragmenterer. Strukturen, eller fraværet av den, danner et kaos av atskilte fragmenter som drives mot hverandre og fra hverandre på uforutsigbare måter. De drives mot hverandre i allianser, og skyves fra hverandre i konflikt. Det er frykt er som driver denne tilsynelatende bevegelsen, som i virkeligheten er stillstand. Illusjonens konfliktfylte verden er fryktens manifestasjon. I motsetning til dialogens skapende bevegelse, er konflikt en fastlåst tilstand. Konflikten multipliserer seg gjennom splittelse, uten at det skapes noe nytt. Splittelse produserer bare gjentakelse. Det skjer ingen utvikling eller bevegelse.
Kjærlighet skaper en transparent orden. Frykt produserer tåke og kaos. Så lenge sinnet fortsetter og produsere tåke og kaos, vil vandreren ikke få øye på kjærlighetens transparente orden. Det har vært gjort mange nok forsøk på å produsere enn erstatning for kjærlighet i fryktens verden, til å konkludere med at det ikke fører til noe annet enn en forkledd form for frykt og konflikt. Det finnes ingen annen vei til kjærlighet enn å slutte å røre i fryktens kaos, og avstå fra å stimulere produksjon av konfliktens tåke.
De tre første innsiktene handler om det som må oppgis dersom vandreren skal vende hjem til den sannhet sinnet har glemt, men som hjertet fortsatt vet. Det første som må læres er hva kjærlighet ikke er. Vandringen vil lære vandreren å gi slipp på det som ikke støtter intensjonen. Alt det hun bærer med seg, som ikke støtter hennes oppvåkning til kjærlighetens dialog, blir en vekt som tynger henne ned. Den lettheten som følger av å gi slipp på unødig bagasje, er det ikke mulig å forestille seg før vekten er sluppet. Den freden som følger av å akseptere alle situasjoner som en del av veien, kan bare oppleves gjennom å møte dem alle med takknemlighet.
Hindringene hun møter på veien representerer de illusjonene hun holder fast ved. Myntens innsikt lærer henne at alle egenskaper inneholder sin motsetning. Når dette bli fullt ut forstått, opphører presset mot å leve opp til idealiserte selvbilder. Uansett hvor mye ros hun mottar for resultatet av sine bestrebelser, vil motsetningen alltid lure i bakgrunnen. Vandreren må oppgi seg selv, for å finne seg selv. Den lettelsen som følger av å oppgi anstrengelsen for å forbedre illusjonens selvbilde, er den første kontakten med en frihet som sprenger den atskilte tankens begrensning.
Jakten på spesielle gaver vil aldri føre til varig tilfredshet. Ingen seier er permanent. Muligheten for tap er iboende i en hver triumf. I en verden der den private eiendomsretten råder, vil det alltid finnes fattigdom. Den rike er rik på bekostning av sine brødre. Den mektige bruker sin makt til å undertrykke de avmektige. Noen er heldige, andre uheldige, men alle lider under urettferdigheten. De rike og mektige mister sin frihet og verdighet gjennom besittelser og maktmisbruk, de fattige gjennom tap og undertrykkelse. Lidelsen vil ikke opphøre før alle krav om spesielle gaver oppgis. Dette gjelder både på et kollektivt og et individuelt nivå. Vandringen vil sette vandreren i situasjoner hun bare kan komme ut av gjennom å oppgi spesielle gaver og personlige posisjoner.
Etter hvert som vandreren trapper ned engasjementet i produksjonen av kaos og tåke, vil vandringen fortsette i tillit til det vandreren enda ikke ser. I dialogens virkelighet er det vi gir, det vi mottar, og det vi mottar, det vi gir. Bare det som deles, kan tjene kjærligheten. Det som beholdes, og brukes til private formål, mister sin verdi, fordi det holdes utenfor dialogen. Det som holdes utenfor vil produsere kaos og tåke. Også det hun vil holde skjult, må vandreren lære å dele. Det som skjules i mørket vokser seg stort og truende. Bare det som bringes til kjærlighet, blir oppløst i lyset. I dialogen gir vi og mottar som ett. Det som rammer en, rammer alle. Det som beriker en beriker alle. Det som deles i fellesskap blir en del av kjærlighetens utvidende dialog.
Uansett hvilke omstendigheter som råder, er kjærlighetens dialog alltid til stede. Den opphører aldri. Den kan skjules fullstendig av frykt, konflikt og kaos, men den opphører ikke. Når mørket er som dypest må vandreren vandre videre, i tillit til det hun ikke kan se. Når tåken er så tett at sinnets øyne ikke ser, må hun stole på sitt hjerte. Det kjenner kjærlighetens dialog, og kan se gjennom mørke og tåke. Tillit kan åpne døren til fryktens fengsel, og slippe strimer av lys inn i mørket.
Den sjette innsikten handler om inkludering. Det atskilte sinnet produserer sin virkelighet gjennom eksklusjon. Det identifiserer seg med idealer og ekskluderer det som ikke stemmer med dem, gjennom å projisere det ut av sinnet, eller skjule det i mørket. Det som skjules i lukkede rom, truer hele tiden med å trenge seg inn i dagligstuen. Det som projiseres ut, blir til ytre trusler som må bekjempes. Huset er truet, av av det ukjente som befinner seg på utsiden, og av unevnelige monstre som befinner seg i kjelleren. Enten vi kjemper mot indre eller ytre trusler, gjør vi dem virkelige gjennom kampen. Ved å fantasere om, bekjempe eller aktivt forsøke unngå illusoriske trusler, gjør vandreren dem større i sitt eget sinn. Dersom hun skal komme forbi illusjonen, må hun slutte å samhandle med den. Så lenge tanken stopper i illusjonens filter kommer den ikke frem til sannheten. Alt må omfavnes. Det er ingen vei utenom. Også fryktens responser må inkluderes i dialogen. Bare da vil de slutte å produsere splittelse. Alt som er støtt ut, må tas inn. Dialogen omfavner alt. Den ekskluderer ingenting.
Innsiktene må praktiseres. De kan ikke stå alene, atskilt fra livet. De må bli en del av livets dialog. Hjertets nøkler åpner det dialogiske livsrommet. Vi praktiserer dem i den dialogiske øvelsen de daglige dialogmøtene representerer, men det er i det levde livet vi virkelig har bruk for dem. Vandringen er ikke en teoretisk øvelse. Det er et stykke levd liv. Vandreren vil møte de illusjoner som har formet livet hennes, på en intens og fortettet måte. Uten hjertets nøkler vil hun ikke finne veien ut av illusjonens labyrint. Vennlighet, takknemlighet, nøytral observasjon, aksept, rommelighet, barmhjertighet og tilgivelse, er hjertets vei. Konfliktens virkemidler er fiendtlighet, krav, devaluering eller idealisering, avvisning, utstøtelse, likegyldighet og angrep.
Vandreren bringer med seg både hjertets nøkler og konfliktens virkemidler dit vandringen fører henne. Hva hun ser, er avhengig av øyene hun ser med. Hun kan tre inn i dialog eller konflikt med det hun møter. Vandringen vil lære henne å se valget som alltid er til stede. Konfliktens virkemidler vil skjule det for henne, når hun glemmer å velge dialog. Hun vil komme til å gå vill, men hun vil finne veien hjem, ved hjelp av hjertets nøkler. Å møte verden med vennlighet og takknemlighet, observere den uten å ta stilling til det observerte, akseptere opplevelsen som den er, romme smerten i skapelsens transformerende rom, ha barmhjertighet med din egen og andres lidelse, tilgi deg selv for å være det du er, og verden for ikke å være det du vil den skal være, er den eneste veien til fred.
VII.
Sataya var innkalt til et møte i byen. Atman bestemte seg for å bruke timene etter hovedmåltidet til en tur i mellomskogen. Han ruslet langs en bekk, opp til en liten høyde. Avstanden mellom trærne var større der oppe. Det hadde dannet seg en naturlig åpning, der mer lys slapp til. Han satt seg på en stor, flat stein, og ble sittende og betrakte skogen rundt seg. På veien opp hadde han gått gjennom blandingskog, der løvtrær og bartrær stod om hverandre. Her oppe satt han i utkanten av et belte med bøk. De grå stammene stod høye og ranke foran han. Han satt lenge og bare nøt skogens stillferdige nærvær. Etter hvert vandret tankene til den siste tidens opplevelser.
Atman var skeptisk av natur. Han følte sterkt ubehag i møte med alt som virket kunstig, tilgjort eller støyende. Hans avsky for illusjonen var større enn hans lengsel mot dialogen. Han så
mennesker an, før han var villig til å slippe dem nær seg. Det var få som kom gjennom nåløyet. Han hadde imidlertid utviklet en dyp respekt for skogvokternes kunnskaper og dedikasjon til arbeidet. Deres jordnære levesett tiltalte han. Han kjente at han kunne like livet i skogen, og utvikle en sterk tilhørighet til fellesskapet i huset. Denne følelsen var sjelden vare for han. Han hadde alltid vært skeptisk til å knytte seg til andre. Den oppgaven Atrovirens hadde gitt han da han fikk ulvehodet, var å finne sin flokk.
Hele livet hadde Atman orientert seg vekk fra det han ikke ville ha. Han visste mer om hva han mislikte, enn om hva han ønsket seg. Likevel hadde hans lengsel vært sterk nok til at han hadde valgt vandringen. Hans lengsel var like stor som Bhavantis, men han hadde færre ord for den. Ord kunne være mer tildekkende, enn oppklarende, etter hans erfaring. Han likte bedre å gjøre ting, enn å snakke om dem. Når det gjaldt språk fant han større skjønnhet i forenkling, enn i kompleksitet. Samtidig kunne han ha stor sans for detaljer og nyanser. Når han skapte noe selv, hadde han en rik indre kilde å hente fra.
Den enkle, men solide og gjennomtenkte hverdagsrutinen i skogvokterens hus tiltalte Atman. Alt som ble gjort, ble gjort ordentlig. Arbeidet ble utført stillferdig og konsentrert. Han var mindre fascinert av dialogmøtene enn Bhavanti. Han mislikte dem ikke, men han var mer tiltrukket av det konkrete og håndfaste livet i huset. Når det kom til fellesskap med andre var hans dragning mot det enkle, og det som kjentes ekte. Det var i stillheten mellom ordene han fant det som berørte hans hjerte. Han hadde hørt hjertets kall, og hadde begynt å søke mot det som samsvarte med det. Det var vanskelig, og etter hans mening unødvendig, å sette ord på hva han lengtet etter. Han gjenkjente ekte vare når han fant det. Det fikk være nok.
Uten at de var klar over det selv, var Atman og Bhavanti perfekte medvandrere. De var begge dedikerte, pliktoppfyllende og pålitelige. Ut over det var de svært ulike, men likevel i stand til å akseptere og verdsette hverandre. Ulikhetene skulle i stadig større grad komme til å styrke deres fellesskap. De skulle begge komme til å sette stor pris på dem. Det kan kjennes stimulerende og bekreftende å kommunisere med likesinnede, men motstanden fra dem som ser verden fra et annet perspektiv enn ens eget kan være vel så utviklende. Dersom du fanges av dine egne tilbøyeligheter, er det mindre sjanse for å bli hjulpet ut av en som har de samme tilbøyelighetene som deg selv. Atman og Bhavanti ville begge komme til å trenge den andres annerledeshet i løpet av vandringen.
VIII.
Tiden med øvelser gikk mot slutten. Om ikke lenge skulle de vandre inn i den dype skogen. Før de avsluttet dagen før, hadde Sataya forberedt dem på at neste dags undervisning ville handle om skogens natur, og at de ville få møte en av hjertets tjenere. Bhavanti våknet tidlig. Hun var spent og forventningsfull. Atman satt på trappen da hun kom ut. Han var klar, og gledet seg til dagens økt. De drakk morgenteen sin ute i solen, før de gikk inn i den lille skogsalen der Sataya pleide å møte dem. I dag var det en ukjent kvinne som tok dem imot. Hun var kledd i en lys olivengrønn drakt. Håret var trukket tilbake fra et harmonisk ansikt av ubestemmelig alder. Øynene var klare og dype. Kvinnen presenterte seg som Mudita, en av hjertets syv tjenere.
Jeg takker dere for deres beslutning om å slutte dere til vårt fellesskap, sa hun. Nettverket av vandrere som har trådt inn i den dype skogens kraftfelt, strekker seg vidt og bredt. Dets oppgave er stor og hellig. Den som trer inn i det, påtar seg en tjeneste som krever mot og hengivenhet. Den krever at dere gir slipp på alt som er uten sann verdi, for å ta imot den verdien som ble gitt dere ved fødselen. Oppgaven er lett. Det dere gir slipp på er ingenting. Den synes vanskelig fordi dets tomhet ikke åpenbarer seg for dere før dere har oppgitt det. Det dere oppgir er intet. Det dere får er alt. For de fleste synes det å være omvendt, før skrittet er tatt.
Den dype skogen er hellig. Jordens hjerte er stort. Det er beskyttet under mange berglag. Syv steder i denne verden ligger det åpent. De syv åpne kildene er omgitt av dype skoger. Knyttet til hver av dem finnes et nettverk av vandrere. De syv nettverkene strekker seg gjennom hele den menneskelige verden. Som deres hjerte er kilden til deres skaperkraft, er jordens hjerte kilden til hennes. Det er den samme kilden. Det er skaperen selv som uttrykker seg gjennom den. Fra skapelsens kilde strømmer skaperkraften ut i universet. Kjærligheten strømmer gjennom det uendelige relasjonelle nettverket mennesket er en del av, enten det vet og det eller ikke. Lidelse oppstår der menneskets bevissthet er atskilt fra kjærlighetens dialog. Nettverkets oppgave er å helbrede denne splittelsen.
Den vandringen dere skal gjennomføre er en viktig del av denne helbredelsen. Dere vil bevege dere inn i splittelsens dypeste mørke. Det er krevende, men nødvendig. Det er skremmende, men ikke farlig. Dere må finne den veien som er deres, men dere går ikke alene. Hele nettverket støtter dere. Skogen vil nære dere. Hjertets kjærlighet vil bære dere. Så lenge dere er i skogen vil dere merke at dere er omsluttet. Når dere beveger inn i slørenes illusjoner vil dere miste denne bevisstheten. Oppgaven er å gjenvinne den. Vi vil være med dere hele veien, også når dere ikke merker det.
Den hellige vandringens sinnelag vil gi dere adgang til den dype skogen. Den vil slippe dere inn, og sørge for dere, så lenge dere holder fast ved det. Dere skal vandre med tillit, villighet og åpenhet for skogens gaver. Dere skal være lydhøre for hjertets stemme. Skogens hjerte vil snakke til dere gjennom deres eget. En hver vandrer har sin egen sti å følge. Den kan bare finnes gjennom hjertets veiledning. Vandreren må være åpen, lyttende og ikke går fortere enn at hun kan nyte skogens skjønnhet og opprettholde kontakten med sitt hjerte.
I utkanten og mellomskogen veksler årstidene på samme måte som i resten av klimasonen. I den dype skogen finnes ikke denne vekslingen. Det er alltid svalt, med aldri kaldt. Skogen er alltid grønn og frodig. Den tar i mot nye vandrere hele året. Den som har gjennomført vandringen kan ferdes fritt skogen, men bare hjertets tjenere beveger seg i nærheten av hjertet, der energifeltet er sterkest. Hjertets energi gjennomtrenger hele skogdypet. Den styrker kroppen, og leger sinnets sår. Det er denne energien som gjør det umulig å ferdes i skogen uten vandrerens sinnelag. Et avstengt og konfliktsøkende sinn vil kjenne sterkt ubehag, og holder seg utenfor energifeltet.
Dere skal ikke ta med mer inn i den, enn det dere trenger for å benytte det skogen gir, og ikke ta ut mer enn dere trenger for å fullføre vandringen. Det er rikt utvalg av spiselige planter, og mange drikkevannskilder langs stiene. Skogvokterene ferdes ofte i skogen. De har ansvar for at det finnes ved og et lite matforråd på bålplassene. Deres omsorgsfulle nærvær er aldri langt unna. Dere skal vandre med lite bagasje, men mye tillit. Dere vil ha alt dere trenger rundt dere.
IX.
Mudita deltok i formiddagens dialog. Hennes nærvær førte til at den utdypet historien om skogen og nettverket. Bhavanti lyttet til det som ble sagt, mens hun betraktet menneskene rundt seg, Hun var sterkt berørt av dem, og av alt hun hadde lært i skogvokternes hus. Hun klarte ikke å stoppe tankene fra å vandre, og fikk bare delvis med seg det som ble sagt. Likevel følte hun seg som en del av dialogen. Det var som om tankene hennes ble båret av den. Kunnskapen om nettverket gav henne en følelse av glede, trygghet og takknemlighet. Det var stort å ha blitt en del av det. Tanken på at hun skulle inn i den dype skogen fylte henne med ærefrykt. Kjærlighetens dialog opphører ikke. Denne innsikten var et viktig fundament for den tilliten hun hadde utviklet til det som stod foran henne. Ingen av menneskenes gjerninger kan rokke ved dialogens eksistens. Hverken gode eller onde gjerninger kan påvirke kjærlighetens dialog. Den eneste effekten de kan ha er å tilsløre menneskets sinn. Kjærlighetens transparente orden er alltid nærværende. Når illusjonens tåke bygger seg opp, vil denne kunnskapen være til stor hjelp, tenkte hun.
Dialogen omhandlet de dype skogenes livgivende kraft. Mudita omtalte jorden som Gaia. Hun talte om Gaias store hjerte og hennes kjærlighet til sine skapninger. Hjertets syv tjenere er alle kvinner. De har alle et personlig forhold til jorden, og elsker henne som en mor. Kjærligheten flyter gjennom Gaias hjerte, ut til alle hennes skapninger, men også hun er del av et større nettverk. Skaperen er opprinnelsen til, og utfoldelsen av kjærligheten, universets skapende kraft. Han helt nær og langt borte på samme tid. Han finnes i universets ytterpunkter, og i ditt hjerte. Han er i dialog med deg, og med hele skapelsen. Når kjærligheten strømmer gjennom skapningens hjerte befruktes den av skapningens nærvær. Derfor er den kjærligheten som strømmer fra Gaias hjerte, av henne, men ikke av henne alene. Slik er det også med mennesket. Kjærligheten strømmer gjennom dets hjerte, enten sinnet vet det eller ikke. Kjærlighetens dialog opphører ikke, men vårt bevisste nærvær befrukter kjærlighetens strøm og gjør oss delaktige i skapelsens dialog på en nærværende og aktiv måte. Hvert eneste individ har sin egen stemme. Når individet våkner til bevissthet om sin deltakelse i dialogen vil denne stemmen klinge med en helt ny styrke. Inntil oppvåkningen skjer lyder stemmen bare som et fjernt ekko av dens potensielle kraft.
Bhavanti og Atman hadde tilbrakt kveldstimene sammen med Sataya og Mudita. De hadde fortsatt samtalen som startet om morgenen. De ble begge ble helt fortumlet over storheten i alt sammen. Det var umulig å fatte omfanget og betydningen av det nettverket de, og alle andre levende vesner, er en del av. Mudita og Sataya hjalp dem til å trekke ansvaret ned til noe som er overkommelig.
Alle levende vesner er likeverdige, tenkte Bhavanti før hun sovnet, men som menneske må jeg ta mitt menneskelige ansvar. Dette ansvaret er det mulig å ta, så lenge jeg holder fokus på mitt eget nærvær. Jeg kan bare ta ansvar for å delta i dialogen der jeg er. Det er nok. Jeg trenger ikke å anstrenge meg for å ta kontroll på det som skjer andre steder. Jeg trenger ikke ta ansvar for å holde dialogen i gang. Alt jeg trenger er å slutte meg til den, og være nærværende der jeg er, når jeg er der.
Atman lå lenge våken. Han var spent på det som lå foran dem. De hadde tilbrakt formiddagsøkten med Atrovirens. Sammen med han hadde de gått gjennom utstyret de skulle ha med seg på vandringen. For uten det de skulle kle seg i, var det svært lite de skulle ha med seg. For Atman var det uvant å skulle begi seg ut i det ukjente på en måte som gjorde dem helt avhengige av omgivelsene. Neste dag skulle de vandre inn i den dype skogen. Mudita ville gå foran, og forkynne deres inntreden. Før de gikk skulle de delta i formiddagsdialogen. Den skulle omhandle den siste innsikten. Den skulle utvides med en time. Hele morgenøkten skulle brukes til dialog.
Bhavanti og Atman ikledde seg vandringsklærne de hadde fått av Atrovirens. De tok på seg de myke vandringsskoene med solide såler som han hadde gitt dem dagen før. Kappen, vandringsstaven og resten av utstyret lot de ligge igjen på rommene, da de gikk til den store skogsalen. Det var uvanlig mange der i dag. Alle de syv skogvokterens var der. Det hadde også kommet en representant for hvert av de andre husene, for å delta i dagens dialog. Sataya representerte veilederne, og Mudita hjertets tjenere. Det hadde også kommet en representant for formidlerne. Til sammen var femten personer samlet til dialog, en dialogleder og to ganger syv deltakere.
I dag er vi samlet for å sende Atman og Bhavanti ut på sin første vandring i den dype skogen, sa Atrovirens. Han var dagens dialogleder. Som tradisjonen byr oss, vil dialogens tema være den syvende innsikten. «For å bevege deg inn i det ukjente, må du forlate det kjente.» Med disse ordene overlot han det dialogiske rommet til deltakerne. I stillheten som fulgte, opplevde Bhavanti at de sammen holdt et rom som kunne gi plass til alle farger, nyanser og avskygninger som måtte finne sin vei inn i det. Stillheten var som en omfavnelse. Alt vil kunne rommes av den, tenkte hun. Ingenting trenger å støtes ut. Gleden kan deles, smerten lindres, og hatet smeltes.
Sataya brøt stillheten. Min vandring startet for mange år siden. Jeg var ung, og hadde lite å oppgi, annet enn mine forestillinger om meg selv og fremtiden. Det var vanskelig nok, for jeg la stor vekt på mitt selvbilde og de forventninger jeg selv og mine omgivelser hadde til meg. Jeg voldte min mor og far stor sorg, da jeg forlot dem, uten å vite om jeg ville komme tilbake. Men bruddet med det kjente, var forutsetningen for at jeg kunne møte det ukjente. I ettertid ser jeg at bruddet også gav mine foreldre kontakt med noe som lå utenfor deres forestillingsevne. Bruddet brakte noe inn i våre liv, som fordypet og utvidet vår felles væren. Uten det ville våre liv vært styrt av forventninger bygget på fortiden.
Mennesket frykter bruddet sa Mudita. Forventningsbrudd er forbundet med sorg og sinne, men brudd med illusjonens virkelighet er nødvendig for at sannhetens skal åpenbare seg. Tanken er bundet av fortiden. Den kan bare forestille seg det den vet noe om. Den er et produkt av splittelsen. Den har utviklet seg gjennom illusjonens evolusjon. De kontinuerlige splittelsene gjør at illusjonens virkelighet synes stadig mer kompleks. Mennesket kaller det fremskritt, men illusjoner endrer i virkeligheten ingenting. Skrittet som beveger deg fra det kjente, ut i det ukjente, er en bevegelse fra illusjon til sannhet. Det er ikke mulig å tenke seg frem til sannheten. Den kan bare åpenbare seg for deg. Det vil den gjøre når du gir slipp på det kjente.
Dialogen fortsatte. Ordet vandret fra den ene til den andre, avbrutt av perioder med stillhet, der de sammen dvelte ved det som hadde blitt uttrykt. Alle delte fra sine erfaringer med å oppgi det kjente. Det kom fortellingen om oppgivelsen av identitet og fremtidsdrømmer, sammen med historier om møte med det atskilte sinnets demoner og mørke hemmeligheter. Felles for alle var at når illusjonens makt ble brutt, løste den seg opp og ble til ingenting. Men så lenge den bel fastholdt av tanken og næret med emosjonell energi, virket illusjonen solid og ugjennomtrengelig.
De tre timene gikk fort, samtidig som dialogen syntes endeløs og innholdsrik som et helt liv. Da den kom til sin ende, og deltakerne forlot salen, visste de alle at dens fortsettelse ikke var avhengig av at den formen den hadde hatt denne morgenen. Kjærlighetens dialog opphører aldri.
De gikk sammen til dagen første måltid. Måltidet var en fest, til dialogens ære. Bhavantis og Atmans innvielse ble feiret. De hadde vært gjennom alle innsiktene, og var informerte deltakere i nettverket. Deres vandring i dialogens tjeneste skulle i dag føre dem inn i den dype skogen.
DEN DYPE SKOGEN
Mudta så på dem alvorlig, men likevel med et smil. Hun betraktet hodene på stavene deres. Så du skal følge den ensomme ulvens vei tilbake til flokken sa hun til Atman. Og du skal vekke dragen,…
Dragens navn er Bal. Det betyr kraft. , Vokteren heter Pala
Preman (kjærlighet), Bhakti (hengivenhet), Mudita (glede), Khanti (tilgivelse), Hrdaya (hjerte), Sevaka (tjener) Sangha (fellesskap)
Menneskene er vandrere. Dere er ikke spesielle