DIALOGISK TERAPI - Enhetsbevissthet

11. april 2025

DIALOGENS GUDDOMMELIGE NATUR

Jeg har jobbet i snart 25 år som psykolog. I disse årene har jeg undret meg over hva psykoterapi egentlig er, om det virker, og i så fall hvordan. Hvilke endringer kan terapi føre til, og hvilke prosesser er det som fører til disse endringene?

Min søken etter mening og sammenheng startet lenge før jeg begynte på psykologistudiet. Det startet som en lengsel. Jeg vet ikke helt etter hva, men jeg kom tidlig i kontakt med et sterkt ønske om å slippe ut av mitt eget hode. Om jeg bare kunne se verden fra et annet perspektiv, ville jeg kanskje sett en annen virkelighet. Det var en lengsel etter frihet fra noe, men også en lengsel til noe. Det var en lengsel etter en sammenheng, en fylde, et nærvær. Det var en lengsel etter noe større, noe overskridende og gjennomgripende.

En periode fant jeg det jeg søkte i nyreligiøse miljøer, i deres tanker om bevissthet og åndelig utvikling. Man var opptatt av sjelens vandring gjennom en virkelighet som ikke er begrenset til den materielle verden. Jeg slapp ikke ut av mitt eget hode, eller fant den friheten jeg lengtet etter, men jeg fant noe annet. Jeg fant den innsikten at jeg i stedet for å søke ut av meg selv, burde jobbe med mitt rotsystem.

Jeg trengte en forankring, et ståsted i denne verden, et grunnlag for min deltakelse. Jeg ble psykolog. Det gav meg det fundamentet jeg trengte for å forsørge meg selv og bidra til samfunnet gjennom arbeid. Jeg er takknemlig for faget mitt, for den muligheten det har gitt meg til å ta et voksent ansvar for meg selv. Jeg har bidratt. Jeg har produsert. Jeg har vært en deltaker. Og ikke minst, jeg har hatt et arbeid som handler om å møte mennesker i nød og på søken etter mening.

Gjennom studiene fikk noe jeg virkelig trengte, men fant ikke de svarene jeg søkte. Psykologistudiet hadde ikke noe rom for spirituell søken. Jeg la den bort for en stund, men lengselen forlot meg ikke. Den drev meg ut på søken igjen. Jeg valgte etter hvert å kalle det jeg leter etter Gud. Fokuset er ikke lenger min egen spesielle plass i den store sammenhengen. Det avgjørende spørsmålet er om Gud finnes. Finnes det noe som er absolutt godt og sant, i vår forgjengelige og underlige verden?

Hvis Gud finnes, hvem eller hva er han? Gud er åpenbart ikke en gammel mann i himmelen, men er han eller hun en kraft eller en vilje utenfor oss selv? Er Gud en tilstedeværelse jeg kan henvende meg til? Finnes det en verden han har skapt? En virkelig verden hinsides den sosiale konstruksjonen som hele tiden fører oss på ville veier? Finnes det en skaper hinsides verdens galskap? Er skaperverket godt, og skaperen kjærlig?

Jeg tror ikke på en Gud som ligner noe av det som er produsert av den kulturen jeg lever i. Gud er ikke en opphøyet menneskelignende eksistens, som styrer verden etter sin egen agenda, og som deler ut straff og belønning etter hvordan våre valg behager han. Om han ikke er det, hva er han da? Finnes det noe som alltid er godt og sant? finnes det en kontinuitet hinsides de skiftende bildene som hele tiden produseres av kulturen. Finnes det en virkelig gud, bortenfor de ideene som er produsert av verdens religioner? Finnes det noe som er absolutt og evig, i den relative og forgjengelige verden vi lever i?

Det svaret som vokser frem, er at jeg ikke kommer til å finne Gud utenfor meg selv. Det er ikke noe annet sted jeg kan finne han, enn i dypet av min egen sjel. Det er ikke fordi Gud ikke finnes noe annet sted, men fordi det bare er der jeg kan få kontakt med han. Kanskje kan psykologien likevel kaste lys over mitt spørsmål. Menneskesinnet er psykologiens studieobjekt. Om det er i oss selv vi kan finne Gud, har fagets studier av vårt sinn kanskje funnet spor av han?

Gud er ikke noe utenfor oss selv, som kan frelse oss fra død og ulykke, eller gi oss evig liv som belønning for at vi gjør det rette. Gud er ikke et annet sted. Gud er her. Vi kan ikke møte han noe annet sted enn i oss selv, i vår respons på de gaver han hele tiden gir oss. Vi møter Gud i vårt eget hjerte, i dialogen mellom det og skaperverket som alltid omgir oss. Vi møter Gud i den andres ansikt, i naturen og i det kunstneriske uttrykk. Vi møter Gud i det som berører vårt hjerte. Vi møter Gud når vi trer inn i dialog med det vi står overfor. Denne dialogen er avgjørende for vår psykiske helse. Psykoterapiens viktigste oppgave må derfor være å hjelpe oss inn igjen, dersom vi har mistet kontakten med denne evige dialogen.

HVORDAN KAN PSYKOLOGIEN HJELPE OSS TIL Å FORSTÅ GUD?

Psykologi er studiet av det menneskelige sinn. Psykologien søker å forstå hvordan vårt sinn virker, hvordan vi oppfatter og prosesserer informasjon, hvordan sinnet utvikler seg og hvordan vi virker på hverandre. Den søker å forstå hvordan vår bevissthet fungerer, og hva som ligger under vår atferd og våre valg.

Om psykologien kan hjelpe oss til å forstå Gud er det fordi han finnes i dypet av den menneskelige sjel. Om den søker dypt nok, kan den kanskje finne Guds fotavtrykk. Om den legger merke til det guddommelige avtrykket som finnes i menneskenes hjerter, vil den kanskje forstå at Gud finnes i oss og mellom oss.

Vi trenger ikke lete etter en Gud som er overalt, og som hele tiden møter oss der vi er. Det vi trenger er å gi slipp på alt det som hindrer oss i å oppfatte hans nærvær. Hvis psykologien kan hjelpe oss til å finne Gud, er det fordi den kan avdekke hva som hindrer vår kontakt med det guddommelige. Den kan beskrive dynamikken og mekanismene som fanger sinnet i selvbedrag, løgn og galskap. Den kan beskrive hvordan vi forholder oss til en virkelighet som er produsert av vårt eget sinn, og som bare er virkelig så lenge vi opprettholder den. Den kan beskrive noen av de murene vi har reist mellom oss selv og den guddommelige sannheten.

Psykologien kan hjelpe oss i kontakt med Gud, men bare hvis den kjenner sin begrensning, hvis den trer tilbake for, og respekterer mysteriet. Psykologien kan ta oss til grensen mellom det kjente og ukjente, hvis den er ydmyk nok til å erkjenne at den guddommelige virkeligheten er noe mye større enn det den kan fange med sine beskrivelser.

HVORDAN KAN PSYKOTERAPI HJELPE MENNESKET I KONTAKT MED DET GUDDOMMELIGE?

Psykoterapi kan hjelpe mennesker med å finne Gud hvis den bidrar til å oppheve blokkeringer. Terapi kan hjelpe oss i kontakt med det guddommelige hvis den åpner oss for det som ligger bortenfor våre projeksjoner, forhåndsvurderinger og definisjoner.

Når den levende dialogen mellom oss og resten av skaperverket er blokkert, blir vi ulykkelige og redde. En hver terapi som bidrar til å koble oss på, og hjelper oss inn i denne dialogen vil være virksom over tid. Det finnes mange terapiformer som kan ha en slik effekt. Moderne terapeutiske modeller er alle opptatt av relasjoner og følelser, av hva som foregå mellom oss og andre, av hva som foregår i vårt eget sinn som hindrer oss i å ta imot den andre med åpenhet og uttrykke oss i tillit til vår egen stemme.

DIALOGISK TERAPI

Dette dokumentet beskriver den terapeutiske praksisen jeg har utviklet gjennom mine år som terapeut og menneske. Dialogisk terapi er et utviklingsprosjekt, mer enn en terapeutisk metode. Men jeg mener at utvikling og tilfrisking henger sammen, og at alle virksomme terapier hjelper personer tilbake til en utviklingsprosess. Dialogisk terapi er, som de fleste moderne former for psykoterapi, bygget på modeller som springer ut av psykologiens tidlige teoridannelse. Modellene har vært i bruk og utvikling over tid. Mange varianter av dem har vist seg å ha effekt. Dialogisk terapi kombinerer elementer fra flere tradisjoner, og er et forsøk på å integrere dem til en helhet som tjener den hellige og allestedsnærværende dialogen.

Min overbevisning er at kontakten med det guddommelige er avgjørende for vår sjelelige helse. Brudd i denne kontakten fører til ondskap og lidelse. Målet for dialogisk terapi er å hjelpe mennesker til å gi slipp på det som hindrer den relasjonelle flyten, og tre inn igjen i dialogen.

Grunnmuren i det dialogiske huset er budskapet som formidles gjennom det kanaliserte verket «Et kurs om kjærlighet». De andre byggestenene er hentet fra psykoanalytisk teori, nyere former for psykoanalytisk orientert terapi, atferdsterapi, eksistensiell psykoterapi og humanisme. Kvantefysiker og filosof David Bohm og Flux dialog er også viktig inspirasjoner.

Det er Jesus som snakker til oss i «Et kurs om kjærlighet». Det er på en måte en umulig situasjon, fordi det vil støte både dem som bekjenner seg til tradisjonell kristendom og de som avviser kristendommen. Likevel identifiserer den stemmen som snakker seg som Jesus Kristus. Jeg aksepterer det, fordi det budskapet som formidles er så gjennomført og innsiktsfullt at det taler for seg selv. Det kan være krevende å begripe. Det kan utfordre noen av mine ideer og antakelser, men det står ikke i motsetning til den sannheten mitt hjerte kjenner. Jeg har dessuten alltid likt den integriteten som preger Bibelens beskrivelser av Jesus, og den uavhengigheten han viser av sin tids autoriteter og sannheter.

Det Jesus formidler er at vi har gått oss vill i en illusjon bygget på en forestilling om atskillelse og konflikt mellom de atskilte delene. Vi har mistet forbindelsen mellom hjerte og sinn. Det atskilte sinnet produserer en virkelighet, som vi fanger oss selv i. Det fører til at vi vandrer rundt i en mental konstruksjon, og forholder oss til illusjoner. Uten at kontakten mellom sinn og hjerte reetableres, vil vi ikke finne veien tilbake til enheten.

De drivende kreftene, som ligger under illusjonen, er frykt og begjær. I den atskilte verden står individet i sentrum. Frykten handler grunnleggende om en opplevelse av å være alene og ubeskyttet i en fiendtlig verden. Individet er til en hver tid truet. Vi må alle kjempe for vår egen overlevelse. Begjæret springer ut av en overbevisning om mangel, om at det ikke er nok til alle.

Både frykt og begjær handler om overlevelse. Kampen for tilværelsen fører til en opplevelse av å være i konflikt med omgivelsene. Verden er farlig. Det er ikke nok til alle. Vi danner grupper for å styrke muligheten til å overleve. En hver må sørge for seg selv og sine allierte. I stedet for å dele av de gavene vi kan høste av den levende naturens overflod, ødelegger vi den for å skaffe nok til oss selv og vår spesielle gruppe.

Sannheten er at vi er ett. Vi er en enhet av unike deler som er vevet sammen i et nettverk av relasjoner. Vi kan ikke ødelegge deler av den uten å påvirke hele helheten. Dialog er den strømmen som flyter gjennom hele skapelsen og gir den liv. Gud er skaperen og skaperverket, relasjonen mellom delene, livets kilde, og den kjærligheten som hele tiden strømmer gjennom skapelsen og gir den liv og fylde. Gud taler til oss fra den minste lille del av skaperverket, og han taler gjennom oss. Det er en kontinuerlig dialog, som aldri brytes, men som vi kan miste kontakten med.

Jesus foreskriver noen terapeutiske grep som vil gjenopprette dialogen mellom hjerte og sinn, og kontakten mellom oss og sannheten som lever i oss. Det som vil helbrede vårt sinn er at vi gir slipp på alle anstrengelser for å oppfylle illusjonens krav. Det er at vi gir slipp på alt det vi streber etter i den atskilte virkeligheten vi hele tiden produserer. Det er at vi gir slipp på forsvaret mot alt det vi frykter, og alle våre anklager mot verden. Vi må slutte å lete etter årsaken til våre problemer der den ikke er. Både problemet og løsningen ligger i vårt eget sinn, mens vi leter etter begge deler et annet sted. Det gjelder for hver og en av oss. Vi må alle begynne med oss selv.

Den verden vi ser er dannet av våre projeksjoner. Det vi støter ut blir til en virkelighet utenfor oss selv, som vi opplever å være i konflikt med. Konflikten kan ikke løses gjennom ekskludering. Den kan bare oppheves gjennom i inkludering. Alt det som er støtt ut, må tas inn. Helbredelse skjer gjennom kjærlighet. Jeg trenger å akseptere alt det som er meg, den situasjonen jeg befinner meg i, og alt det som oppstår i meg i møte med den. Alt må tas inn i det rommelige selvet og møtes med kjærlighet i stedet for frykt.

Kjærlighet er en kraft som virker i oss, og i hele skapelsen. Å møte med kjærlighet handler ikke om å utvikle en god og snill personlighet. Det handler om å gjøre seg selv tilgjengelig for denne kraften, som ikke er vår egen prestasjon, men som virker gjennom oss når vi ikke blokkerer den. Terapi må handle om å oppheve det som blokkerer den helbredende kraften, om å gi slipp på konflikt og tre inn i dialog.

Jesus oppfordrer oss til å slutte å forsøke å tenke oss ut av tankens begrensning. Tanken reproduserer den illusjonen vi har fanget oss selv i. Bare ved at vi oppgir å tenke oss frem til sannheten kan den åpenbare seg for oss. Det krever en villighet til å gi slipp på det kjente, for å ta imot det ukjente. Jesu oppfordring til oss er å la livet være vår lærer. Det krever at vi åpner oss for livet og lar det berøre oss, på stadig nye måter. Vi er her for å gjøre erfaringer, men vi vil fortsette å gjenta de samme erfaringene så lenge vi lukker oss for det nye, og insisterer på å gjenta det gamle.

INNFLYTELSER FRA ANDRE TEORIER, MODELLER OG PERSPEKTIVER

Jeg tror de psykologiske innsikter vi har oppnådd fra Freuds tid og frem til i dag, har vært nødvendige for at Jesus kan henvende seg til oss på denne måten. Det finnes en rekke religiøse og filosofiske innsikter som har bidratt til å åpne vårt sinn for å ta imot det budskapet som formidles gjennom i «Et kurs om kjærlighet». Noen av disse innsiktene har hatt stor innflytelse på min tenkning om terapi, vekst og utvikling. Den dialogiske terapimodellen er bygget på dem.

PSYKOANALYSEN

Psykoanalysens innsikter er nyttige fordi de kan belyse noen av de mekanismene i sinnet som driver oss inn i konflikt og hindrer vår deltakelse i dialog. Freud formulerte teorien om at store deler av vår bevissthet er utilgjengelig for oss. Vi har ikke kontroll på hva som motiverer oss, og er i våre ubevisste drivkrefters vold. Frykt og psykologisk forsvar mot uerkjente impulser, er formende for vår bevisste opplevelse av verden. Våre mestrings- og samhandlingsmønstre er i stor grad derivater av vår kamp mot ubevisste trusler og drivkrefter. Disse mønstrene driver oss rundt i sirkler, vi ikke er klar over at vi er fanget i.

Ubevisst motivasjon

Under den sosiale overflaten befinner det seg primitive drivkrefter som kommer til uttrykk i tanke- og handlingsmønstre. Disse organiserer den individuelle og sosiale virkeligheten. Mennesket er drevet av krefter som ikke er tilgjengelig for dets bevisste erkjennelse. Den virkeligheten som er tilgjengelig for vår bevisste opplevelse, er et resultat av hvordan disse kreftene uttrykker seg i oss. De er avgjørende for hvordan vi reagerer i den sosiale realiteten vi befinner oss i, og hvordan vi organiserer de erfaringene disse reaksjonene gir oss.

Freud var særlig opptatt av seksualdriften, som han mente var den viktigste virksomme driften i formingen av menneskets personlighet og patologi. Senere teoretikere har pekt på begjær ikke bare som seksuelt rettet, men som rettet mot behovstilfredsstillelse generelt. Følelser har kommet mer og mer i fokus, og betraktes i dag som de viktigste driverne for atferd. Frykt eller angst har i psykoanalytisk teori status som noe mer enn en følelse, da angst også fungerer som signal og reaksjon, ikke bare på fare, men også på andre følelser.

Konflikt

Freud så patologi som forårsaket av konflikt mellom drifter og den internaliserte sosialiserings-prosessen. Gjennom oppdragelsen internaliseres den kulturelle regulering av driftene, som en moralsk intstans i psyken. Konflikt mellom driftene og denne instansen fører til angst, som igjen fører til forsvar. Inspirert av myten om Ødipus, beskriver Freud et kompleks som som fører til en dyp opplevelse av skyld. Barnet opplever et seksuelt begjær rettet mot forelderen av motsatt kjønn, og et påfølgende ønske om å drepe forelderen av samme kjønn. Ødipuskomplekset illustrerer en indre konflikt, der skyld og frykt for egen aggresjon er et sentralt element.

Senere teoretikere har pekt på at opplevelsen av skyld forutsetter at barnet har utviklet en opplevelse av agens, av å være en selvstendig aktør, i den situasjonen det befinner seg i. Utviklingsarrest på et tidspunkt før utvikling av agens vil ikke sentreres omkring skyld, men omkring mangel. Konfliktene vil i mindre grad være mellom ulike instanser i psyken, og i større grad utspilles mellom individet og omgivelsene. De fleste mennesker vil ha elementer av konflikt og mangel i sin personlighetsutforming. Patologi vil også omfatte en blanding av disse elementene.

Frykt og forsvar

Vi er alle avhengig av vår sosiale gruppe. I en frykt-dominert virkelighet er frykten det sosiale limet. Vi holder sammen for å sikre vår overlevelse. Under disse betingelsene kommer trusselen både utenfra og innenifra. Vi er omgitt av fiender, og avhengig av gruppen for å overleve. Medlemskapet i gruppen er til en hver tid truet, av andres aggresjon og våre egne aggressive impulser.

Gruppen er truet både utenfra, og innenfra. De destruktive kreftene vi trenger gruppen til å beskytte oss fra, er også virksomme innenfor gruppen. For å bevare vår forstand trenger vi et psykologisk forsvar som beskytter oss mot å bli overveldet av denne realiteten. Dynamikken i den psykologiske konflikten er at impulser og følelser trigger angst, som fører til psykologisk forsvar som hindrer en bevisst opplevelse av disse følelsene. Forbudte følelser fortrenges fra bevisst opplevelse.

Det psykologiske forsvaret hjelper oss til å produsere en illusorisk virkelighet, eller begrense virkeligheten til noe vi kan tåle å leve våre bevisste liv i. Det er beskrevet forsvarsmekanismer som fortrengning, intellektualisering, reaksjonsdannelse, benektning, idyllisering, splitting, projeksjon og projektiv identifisering. Det mest interessante i denne sammenheng er at vi filtrerer vår frykt gjennom psykologiske strukturer som preger vår virkelighetsforståelse. Den virkeligheten vi opplever er formet av psykologiske prosesser som holder virkeligheten på avstand.

Projeksjon

Projeksjon er en mekanisme vi anvender når vi transporterer noe fra et medium til et annet, for eksempel fra en filmrull til et lerret. På samme måte transporterer vi vår indre virkelighet ut i en ytre verden. Den indre filmen projiseres på en skjerm utenfor oss, og blir til en sosialt opplevd virkelighet. Den indre frykt-dominerte virkeligheten projiseres ut, og blir til et sosialt miljø som stimulerer til mer frykt.

Overføring

Freud oppdaget gjennom sin praksis et klinisk fenomen som han kalte overføring. Han oppdaget at pasientens opplevelse av terapeuten i større grad var formet av hans/hennes tidligere opplevelser med andre, enn av det som faktisk skjedde i terapirommet. I terapien gjenopplever pasienten sitt livsdrama, og tilskriver terapeuten ulike roller i dramaet. Livshistorien gjenoppleves i relasjonen til terapeuten. Gjennom at denne responderer utenfor regien til pasientens ubevisste gjentakelsestvang, oppstår det et brudd som åpner for at noe nytt utvikle seg. Det er imidlertid sterke krefter som arbeider for å presse terapeuten inn i kjente roller.

Dette fenomenet er ikke bare beskrivende for det som skjer i terapirommet. Det er beskrivende for det som skjer i all sosial samhandling. Det skjer en kontinuerlig overføring fra fortiden til fremtiden. I denne dynamikken går øyeblikket tapt. I stedet for å bli værende i øyeblikket, og tillate nye frø å spire, holder vi fast ved det som for lengst er forbi.

Motoverføring

Freud oppdaget begrensninger i terapeutens evne til å være nøytral. Han/hun var tilbøyelig til å reagere ut i fra sitt eget livsdrama, og ubevisst oppleve pasienten som en deltaker i dette. Senere ble motoverføringsbegrepet utvidet til å omfatte det indre presset terapeuten opplevde til å respondere i tråd med pasientens iscenesettelse av sitt livsdrama. En viktig terapeutisk oppgave ble å identifisere motoverføring, og klare å skille mellom det som kom fra egen livshistorie og det som ble fremkalt av ubevisste krefter i pasienten.

Denne innsikten synliggjør hvordan vi blir deltakere i hverandres dramaer. Dersom vi ikke gjør noe for å demme opp for disse mekanismene, vil vi bli sittende fast i en evig gjentakelse av fortiden. I stedet for å skape noe nytt, vil vi spille ut den samme grunnstrukturen i stadig mer komplekse varianter.

Motstand

Freud oppdaget også at pasienten, til tross for et ektefølt ønske om å bli frisk, motsatte seg de endringer som kunne frigjøre han/henne fra fortidens grep. Pasienten kommer til terapien med et ønske om endring, men samtidig også en motstand mot denne endringen. I stedet for å samarbeide om å gjøre det som skal til for å skape endringer i de grunnleggende strukturer som forårsaker lidelsen, ønsker pasienten at terapeuten skal redusere lidelsen ved å lindre symptomene, uten å berøre konfliktene. Det blir for farlig å rokke ved lidelsens fundament.

Denne motstanden mot forandring forekommer ikke bare i terapi. Den er gjennomgående virksom i livet vårt. Vi søker det kjente fordi det er trygt, selv om det opprettholder lidelsen. Og vi motsetter oss forandring til tross for at det kan fri oss fra gjentakelser av de handlingsmønstrene som produserer den.

UTVIKLINGEN ETTER FREUD

Freud møtte i sitt arbeid gjentatte fortellinger om seksuelle overgrep. Han kom frem til at dette måtte handle om barns seksuelle fantasier. Han så patologi som resultat av den psykoseksuell utviklingen der barns håndtering av sin egen seksualitet stod i sentrum. Denne forståelsen er utfordret av senere teoretikere, som mener at barns seksualitet er underordnet dets behov for tilknytning.

Selvpsykologi og objektrelasjonsteori ser barnet som grunnleggende sosialt orienter. Det søker først og fremst tilknytning, og det er helt avhengig av tilknytningen for å overleve og utvikle seg normalt. I det tidlige samspillet utvikler barnet indre objektsrelasjoner som organiserer dets opplevelse av seg selv og andre. Det dannes indre scenarioer som blir formende for dets senere samspill med andre.

Tilknytningsbåndet mellom barn og omsorgsgiver betraktes i dag som helt som sentralt. Barnets egenart samspiller med omsorgsgivernes situasjon og samspillskompetanse. Foreldrenes evne til til å forstå og møte barnets behov slik barnet uttrykker dem i samspillet, er avgjørende for den psykologiske utviklingen. Patologi betraktes som resultat av seksuelle, eller andre traumer barnet har blitt utsatt for. Traumene kan handle både om nærvær av noe skadelig, og om fravær av den nødvendige utviklingsstøtten.

Barnet er avhengig av et samspill som stimulerer dets psykologiske utvikling. Grunnleggende trygghet, evnen til å mentalisere seg selv og andre, og til å representere seg selv i møte med andre utvikles gjennom tilknytningsrelasjonen. Mentalisering handler om å å relatere seg til, romme og reflektere over følelser, behov og intensjoner. Utvikling av autonomi og relasjonelle ferdigheter bygger på denne grunnleggende kompetansen.

Følelser står mye mer sentralt enn drifter i dagens teorier og terapimodeller. Det er grunnleggende viktig for vår psykiske helse at vi har et fortrolig forhold til våre egen følelser og kan bruke dem til å orientere oss i det sosiale landskapet.

Terapiformer som relasjonsorientert dynamisk psykoterapi og emosjonsfokusert terapi setter relasjoner og følelser i sentrum. Den første retter seg mot relasjonelle mønstre, og har som mål å skape bevegelse i disse. Den andre fokuserer på emosjonelle sekvenser som medfører at vi ikke har tilgang til primære adaptive følelser. Gjenåpning av slike sekvenser vil reetablere denne kontakten, og med det gi oss muligheten til en sunnere orientering i viktige relasjoner.

Metaliseringsbasert terapi har fokus på pasientens mentaliserende prosesser. Symptomer og patologi ses som resultat av mentaliseringssvikt. Terapiens mål er å utvikle mentaliseringsevnen, og pasientens tilgang til denne også i emosjonelt ladede situasjoner.

ATFERDSTERAPI

Atferdsterapien har sitt opphav i studiet av atferd og forsterkningsbetingelser. Første generasjons atferdsterapi fokuserer kun på observerbar atferd, og på hvordan organismen responderer på stimuli. Forsterkning er endringsmekanismen, da atferd som belønnes tenderer til å gjenta seg, mens atferd som straffes eller ikke belønnes tenderer til å avta.

Annen generasjons atferdsterapi fokuserer på det som som ikke kan observeres direkte, det som foregår inne i organismen. Fokus er på sammenhengen mellom tanker, følelser og handling. Terapien har som mål å endre innholdet i tankene, og gjennom det oppnå endring i følelser og atferd. Tredje generasjons atferdsterapi har et metaperspektiv på tanker og følelser. Det er et mål å endre forholdet til tankene og følelsene, ikke innholdet i dem.

Aksept og forpliktelsesterapi (ACT) er en tredje generasjons atferdsterapeutisk modell. Fokus er på atferdens funksjonalitet. Den er funksjonell når den realiserer verdier som er viktige for individet. Målet er endring av atferd slik at den samsvarer med pasientens kjerneverdier. Terapiformen er transdiagnostisk. Det vi si at den kan brukes uavhengig av diagnose. Den underliggende problematikken, på tvers av diagnoser, beskrives som psykologisk rigiditet. Psykologisk fleksibilitet er forbundet med bedre helse, da det gir større mulighet til å tilpasse atferden til situasjonen.

ACT beskriver seks prosesser som gir psykologisk rigiditet, og seks tilsvarende prosesser som fører til fleksibilitet. Fleksibilitetsprosessene er aksept, de-fusjon (observerende avstand til egen tenkning), selvet som kontekst, fleksibel oppmerksomhet her og nå, bevissthet om kjerneverdier og forpliktet handling. Prosessene organiseres i et heksagram, eller heksafleks som det heter i ACT.

Realisering av kjerneverdier er målet. Hvis disse er uklare vil man bruke tid på å tydeliggjøre verdiene og kartlegge hvordan de kan omsettes i atferd. Dersom pasienten allerede har oversikt over dette, vil man starte med å fokusere på de prosessene som hindrer han i å realisere verdiene i levd liv.

Det er et viktig poeng i ACT at man ikke går inn for å manipulere innholdet i tankene eller følelsene. Å gå til kamp mot psykologisk innhold vil bare forsterke det. En viktig årsak til at vi utvikler og opprettholder psykiske symptomer er at vi anvender språklig problemløsning på indre problemer. Det fører til at de får stor plass i psyken, og beslaglegger mer og mer av oppmerksomheten. Det er et viktig terapeutisk mål at pasienten oppgir denne type problemløsning, og heller gjør noe annet. Alle har negative tanker og følelser. Det er ikke et problem. Det er måten vi forholder oss til dem på, som produserer problemer. Løsningen er å utvikle et avslappet forhold til negative tanker og følelser, tillate dem å være det de er, men slutte og dyrke dem.

Måten vi bruker oppmerksomheten vår på er avgjørende for hvordan vi lever livet vårt. Rigid oppmerksomhet, fanget i grubling over fortiden og bekymringer for fremtiden er livshemmende. I ACT brukes oppmerksomt nærvær med øvelser som forankrer oppmerksomheten i øyeblikket, for å fremme en rommelig oppmerksomhet på her og nå.

At vi oppfatter oss selv som et objekt, som skal vurderes og perfeksjoneres, reduserer fleksibilitet og livskvalitet. I ACT er det et mål å oppgi denne objektifiseringen av selvet, og heller utvikle et rommelig selv. Det innebærer å oppleve seg selv som rommet livet utfolder seg i og det unike perspektivet det erfares fra.

ACT fanger opp viktige psykologiske prosesser og organiserer dem i en lett tilgjengelig modell. Prosessene samsvarer med flere av innsiktene som formidles i «Et kurs om kjærlighet», der aksept og utvidelse av det rommelige selvet beskrives som nødvendig for å vende tilbake til enhetsbevissthet. I mitt arbeid med å utvikle en terapimodell som integrerer elementer fra ulike kilder, bruker jeg strukturen i heksaflekset, og også andre elementer fra ACT.

EKSISTENSIELL PSYKOTERAPI

Eksistensiell psykoterapi foregår mot et eksistensielt bakteppe. De grunnleggende eksistensielle oppgavene møter oss allerede i livets begynnelse, og de fortsetter å utfordre oss gjennom livets ulike faser. I et nettverk av relasjoner skal vi løse ulike eksistensielle oppgaver. De er eksistensielle fordi de er en del av livet, og av det å være menneske. Vi møter dem alle i en eller annen form. De handler i bunn og grunn om å være et individ i fellesskap med andre individer.

Vi kan ikke eksistere i isolasjon. Vår avhengighet av våre omgivelser er altomfattende. Vi eksisterer ikke utenfor relasjon. I en tilstand av dyp avhengighet, skal vi konstituere et avgrenset selv, som skal leve i dialog med andre avgrensede selv. Psykisk lidelse kan utvikle seg når denne dialogen blir vanskelig, og vi ikke klarer å reparere bruddene som oppstår som følge av vanskelighetene.

De eksistensielle oppgavene er her beskrevet som temaer knyttet til ulike livsfaser, men de er alle latent til stede i alle faser. De er tilstede som kimer til noe som kommer senere, som gjenklang av noe som har gått forut, som prosesser som varer hele livet, eller som muligheter som stadig vender tilbake. Problemer oppstår underveis. Vi blir ikke ferdig med oppgavene, men vi får hele tiden nye sjanser. Gjennom eksistensiell psykoterapi kan vi få hjelp til å ta disse sjansene i bruk,

Å finne sitt eget sentrum i en tilstand av dyp avhengighet

Vi blir til oss selv i relasjon, men vi blir til et selv med et unikt perspektiv på verden. Det er ingen andre som ser virkeligheten fra samme perspektiv. Vi beveger oss gjennom livet som et sentrum for vår egen opplevelse. Vår skjebne er å være et individ i en uendelig strøm av individer, som utgjør en differensiert enhet. Jeg er en forsvinnende liten del av denne enheten, helt ubetydelig, men samtidig det aller viktigste i mitt liv. Bare jeg kan fylle den plassen som er min, og jeg må fylle den med meg selv.

Den grunnleggende eksistensielle oppgaven, som vi alle må forholde oss til, er å være utlevert til å leve et liv i en altomfattende avhengighet, og samtidig være et individ med et unikt perspektiv og en egen stemme. Den er å leve i en altomfattende relasjonsvev, som en unik tråd i denne veven. Vi skal leve i relasjon, uten å miste vårt eget perspektiv i relasjonen. Vi skal leve i dyp avhengighet, og samtidig finne vår egen stemme. Vi skal være hverandres speil, og samtidig uttrykke vår individualitet.

Vår relasjon til oss selv og verden starter i møte med våre foreldre. Vår avhengighet av dem er altomfattende i livets begynnelse. Vi er ingenting uten dem, samtidig som vi er vårt eget sentrum. Denne dialektikken møter oss gjennom livet, i ulike livsfaser, i alle relasjoner vi deltar i.

Å ha tillit til at vi blir ivaretatt

I livets første fase skal vi finne oss selv i møte med våre nærmeste. Vi kommer med et potensiale, som utvikler seg i det miljøet vi fødes inn i. Vi lærer om oss selv og verden i samspill med omgivelsene. I livets begynnelse består vår verden av våre omsorgspersoner. Vårt nervesystem utvikler seg i tilknytningsrelasjonen. Vi bærer med oss dens avtrykk resten av livet.

Vårt emosjonelle selv utvikler seg i denne relasjonen. Vår selvreguleringsevne og vår kroppslige og emosjonelle opplevelse av å være menneske sammen med andre mennesker begynner her. Livets første fase handler om å bli ivaretatt i et altomfattende avhengighetsforhold. Det handler om å bli holdt, regulert og næret. Det handler om oppfyllelse av grunnleggende overlevelsesbehov. Barnets gråt signaliserer til foreldre at det trenger regulering. Foreldrenes respons er å tolke seg frem til hva behovet er, og forsøke å dekke det.

Det eksistensielle temaet er tillit. Ideelt sett erfarer vi at verden er et trygt sted, der våre behov vil bli ivaretatt. I realiteten er ikke verden alltid trygg og våre behov blir ikke alltid møtt på den måten vi ønsker eller trenger. Vår søken etter trygghet og ivaretakelse fortsetter gjennom livet. Dette eksistensielle temaet handler om å kunne stole på, og om å kunne ta imot og glede seg over livets gaver. Det vil ofte handle om å velge tillit til tross for frykt, og om å være takknemlig for det vi får, til tross for frustrasjonen som oppstår når behov ikke blir møtt på den måten vi ønsker. Livet gir oss hele tiden nye sjanser. Det handler om, tross alt, å velge tillit og åpne seg for det gode som faktisk blir gitt. Det handler om å utvikle en tilhørighet til livet og menneskene vi deler det med.

Den første erfaringene er kroppslig og sanselig. Vi opplever gjennom sanser, bevegelse og fysisk berøring. Alt er en enhet av synsinntrykk, lyder, smaker, lukter og kroppsfornemmelser. Vi vet ikke hvor den andre slutter og vi begynner. Etterhvert utkrystalliseres vi som en egen erfarende enhet, som står i relasjon til en annen. Vi begynner å erfare en kroppslig avgrensning og en egen vilje.

Å bli en autonom enhet med en egen vilje

I en tilstand av total avhengighet skal vi utvikle vår egen autonomi. Vi skal bli til et avgrenset selv med en egen vilje, uten å miste samhørigheten. Eller omvendt, å bevare tilhørigheten uten å gi opp autonomiutviklingen. Den starter med en gryende opplevelse av at det finnes et møtepunkt der den andre slutter og jeg begynner. Jeg har en egen kropp, og den kan virke på omgivelsene. Den fortsetter med en utvikling av egen vilje. Vi begynner å oppleve at det er noe vi vil, og noe vi ikke vil. Den relasjonelle erfaringen som gjøres i trassalderen handler om å ytre sine ønsker og behov, og om å protestere mot det som ikke ikke er i overensstemmelse med dem. Det handler om å erfare sitt eget nei, og representere seg seg i en livsviktig relasjon.

Dette fortsetter å være et tema i alle relasjoner resten av livet. Det handler om å ta sjansen på at relasjonen tåler at jeg hevder meg selv, og ikke alltid oppfyller de forventninger andre har til meg. Det handler om å stole på at den andre kan ivareta både seg selv og relasjonen, på samme måte som også jeg gjør det, til tross for at det noen ganger oppstår skuffelse og ubehag.

Å forvalte det eksistensielle ansvaret

Med autonomi følger ansvar. Om jeg er en autonom enhet, som virker i mine omgivelser, har jeg også et ansvar for hvordan jeg påvirker dem. I en relasjon har jeg ansvar for meg selv, men også for hvordan jeg svarer an til den andre.

Ansvar som eksistensielt tema starter her, og følger oss resten av livet. Det gjør også utviklingen av kompetanse. For å klare noe selv, må vi ha kompetanse til det. For å kunne knytte skoene våre selv, må vi lære hvordan vi gjør det. Autonomi, ansvar og kompetanse henger sammen. Utviklingen av kompetanse fortsetter livet gjennom. Våre kunnskaper og ferdigheter blir stadig mer komplekse. Vårt ansvarsområde utvider og endrer seg gjennom livet. Forvaltning av ansvar møter oss som eksistensielt tema, på ulike måter i ulike livsfaser.

Å forbli i en skapende prosess

Selvet er ikke et objekt. Det er et sentrum for erfaring. Det er ikke statisk. Det er i bevegelse. Det er ikke et ferdig produkt. Det er under tilblivelse. Vi skal være i verden, i bevegelse, i en tilstand av hele tiden å bli til. Vi skal virke på våre omgivelsen, og la oss påvirke av dem, uten å miste vår egen væren.

Denne tilstanden av å bli til, knytter oss til en pågående skapelsesprosess. Den er grunnlaget for all kreativitet. Kreativitet er ikke å lage produkter. Det er å være i bevegelse. Det er å være på vei til noe som enda ikke er kjent. Det er å være åpen for det som enda ikke har blitt til, og la det utvikle seg uten å ta kontroll. Det er å la det vokse frem og åpenbare seg etterhvert som det vokser.

Denne tilstanden av å bli til er svært tydelig i livets første år, men oppgaven er med oss gjennom hele livet. Vi vil aldri fullt ut vite hvem vi er, fordi vår skapelse aldri blir avsluttet. Det kan være foruroligende, men uten det uferdige og ukjente blir livet flatt og dødt. Uten bevegelse blir livet statisk og stillestående.

Å bevare en helhetsopplevelse til tross for tapet av helheten

Med språkutviklingen begynner en ny måte å erfare virkeligheten på. Språket er inngangsbilletten til den sosialt konstruerte virkeligheten. Verdien av språket er uvurderlig, men prisen er høy. Opplevelsen endrer seg radikalt når vi begynner å sette navn på ting. Helhetsopplevelsen går tapt i språkets sekvensielle natur. Språket blir et filter mellom oss og vår direkte opplevelse. Vi begynner å tenke om oss selv. Vi begynner å vurdere og definere. Vi begynner å oppleve verden langs en tidslinje.

Språket både utvider og begrenser. Språket er et verktøy som utvider vårt kjennskap til en sosialt definert verden, men faren for at det kommer til å dominere vår opplevelse er stor. Det er et filter som gir oss en indirekte opplevelse av virkeligheten. Det skyver oss ut av opplevelsen og inn i en vurdering av den. Det presser helheten inn i en trakt som munner ut i et lite rør. Det strekker det evige øyeblikket ut langs en tidslinje bestående av fortid og fremtid.

Den eksistensielle oppgaven som møter oss med språkutviklingen, og som vi bruker resten av livet på å løse, handler om å tilegne seg språket, og kunne bruke det som verktøy, uten å miste den kroppslige, sanselige og emosjonelle helhetsopplevelsen.

Å bli medlem i kulturen uten å miste sin direkte erfaring

Språket er verktøyet som gjør oss til medlemmer av samfunnet. Det er verktøyet som har formet den menneskeskapte virkeligheten. Språket gir oss mulighet til å konstruere en kollektiv virkelighet, og lære på en indirekte måte. Gjennom språket blir andres erfaringer tilgjengelige for oss, i teoretisk form. Vi kan lære av andre, uten å gjøre erfaringene selv.

Barndommens sosiale opplæring foregår på mange arenaer, men blir formalisert i skolen. Hjemme lærer vi å definere verden og akseptere de sammenhenger vår familie tror på. Vi tilegner oss de verdier som gjelder i barndomshjemmet. På skolen blir vi presentert for det sosiale narrativet, de kulturelle sannhetene, de språklig skapte systemene, og de sammenhenger som gjelder i vår kultur. Det er de voksne autoritetene som står for opplæringen både hjemme og på skolen.

Den eksistensielle oppgaven som møter oss her, er å bevare en direkte opplevelse av virkeligheten. Vi skal tilegne oss felles lærdom, uten å miste vår skapende kraft. For å bevare livskraften må vi kunne bevege oss mellom direkte og indirekte erfaring. Det er fare for at den indirekte erfaringen overtar. Det forventes av oss at vi skal tre ut av den direkte opplevelsen, se på den fra avstand, vurdere den, og plassere den på en tidslinje og se den i en sammenheng der den kan sammenlignes med et ideal eller en prototyp.

Språket former tanken, og tar bolig i vårt sinn. Det er fare for at tenkningen overtar sinnet og dominerer hele opplevelsen. Vi kan bli sittende fast i våre tanker om verden, og tape kontakten med vår egen opplevelse. Vi kan komme til å glemme at det er sosiale konstruksjoner vi bærer i våre hoder. Hvis vi fortaper oss i dem, mister vi kraften i den direkte erfaringen. Uten den direkte erfaringen mister vi opplevelsen av oss selv.

Å finne sin egen autoritet

I løpet av ungdomstiden mister de etablerte autoriteter noe av sin makt over oss. Ungdommen gjør opprør mot de etablerte sannhetene. Den skal finne sine egne. De voksne blir svakere som premissleverandører. Vennegruppen overtar. Dette er en krevende periode. Vi skal hevde vår selvstendighet, samtidig som vi er utlevert til et sosialt fellesskap som ofte er mer nådeløst enn familiefellesskapet. Vennegruppen blir den viktigste konteksten for identitetsutviklingen. Det er i den vi skal finne vår tilhørighet og vår egen stemme.

Grunnlaget for vår autoritet legges med erfaringer med å finne vår egen stemme i barndommen, men autoritetsutviklingen potenseres i tenårene. Når skal vår stemme klinge i en ny sammenheng. Våger jeg å la min egen stemme høres, og hvordan blir jeg møtt når jeg gjør det? Tenårenens sosiale scene er utfordrende. Prisen for å prøve seg, og mislykkes er høy. Vi må likevel våge oss frem. Vi må erfare at vi lykkes noen ganger, og at vi overlever det når vi ikke gjør det. Vi vil ikke få den direkte erfaringen hvis vi blir sittende fast i frykt for å mislykkes.

Autoritet handler om å vite hvor man har seg selv, og våge å stå for det. Det handler om å ha tro på at man kan bevege verden med sin egen aktivitet. Det handler om å ha kontakt innover, kjenne hva som er viktig, og kunne uttrykke det med en viss tyngde i omgivelsene. Det handler like mye om å tro på seg selv, som at andre har tiltro til en.

Det er ikke gitt at vi finner vår egen autoritet i tenårene. Snarere er det en oppgave vi bruker hele livet på å finne ut av. Å bli til en avgrenset person, som er tydelig for seg selv, åpen for omgivelsene, og ytrer seg på en helhjertet måte, er en prosess fortsetter gjennom livet. Oppgaven handler mer om å finne et fotfeste i denne prosessen, enn om å komme frem til en løsning.

Risikoen er at vi stivner et mønster som gjør det vanskelig å forbli i prosess. Slike mønstre kan organiseres rundt flere posisjoner. Opprøreren, etterfølgeren og bøllen er metaforer for slike posisjoner. På hver sin måte representerer de ufrihet og manglende indre autoritet. Opprøreren defineres av det han gjør opprør mot. Etterfølgeren våger ikke satse på sin egen stemme. Bøllen mangler det moralske kompasset som følger av tydelige verdier, og hevder seg selv gjennom å overkjøre og undertrykke andre.

Å finne seg selv i den andres øyne

I puberteten vekkes den slumrende erotikken. Fra å finnes i bakgrunnen og komme til uttrykk som forbigående sansninger, trer den inn i sentrum. Det blir overordnet viktig å være attraktiv for det annet kjønn. Forelskelse og erotikk aktualiserer barndommens tilknytningserfaringer. På nytt skal vi hengi oss til en kroppslig, sanselig og emosjonell relasjon, og finne oss selv i den andres øyne. Vi vil gjøre erfaringer rundt grunnleggende spørsmål. Våger jeg å hengi meg? Vil jeg bli tatt imot? Blir jeg bekreftet? Er det noen som vil ha meg? Er jeg verd å elske?

Hvordan vi lykkes i erotisk kjærlighet er avgjørende for vår selvopplevelse. Vi trenger den seksuelle foreningen for å bli hele. Vi trenger å miste oss selv i hengivelsen, for finne oss selv på nytt. Vi trenger å uttrykke oss i den intimiteten som oppstår i et parforhold. Vi trenger å gi og ta imot det intime møtet mellom mann og kvinne.

Å gi seg selv og finne seg selv i parforholdet, er et tema vi aldri blir ferdig med. Det begynner i puberteten. Det kan ta ulike og skiftende former, men fortsetter å være med oss hele livet.

Å forberede seg til det voksne livet

Tenåringen er som en kritisk velger, eller politiker i opposisjon. Han kan protestere og stille krav, uten at han må ta ansvar for å levere selv. Den voksne har ansvaret for den politikken som føres. I overgangen til den ansvarlige posisjonen, begynner ungdommen å forberede seg på et liv med selvstendig ansvar for å bygge og opprettholde rammene rundt livet.

De valg vi tar, og de forberedelser vi gjør i overgangen til voksenlivet er av stor betydning. Det er en overgang fra å bli sørget for, til å sørge for seg selv. Den voksne skal tjene sine egen penger, etablere og drifte et hjem, og bidra til samfunnet gjennom sin deltakelse i arbeidslivet. De fleste vil ønske å etablere en familie og ta på seg forsørgeransvar.

Når ungdommen flytter hjemmefra, og etablerer en egen økonomi, for å studere eller gjøre sine første erfaringer i arbeidslivet, er det begynnelsen på et liv utenfor de rammer som er definert av foreldrene. Fra da av skal han klare seg selv, og må stole på det han allerede har lært, og på sin evne til å tilegne seg den kompetansen han trenger for å mestre voksenlivets oppgaver.

Alvoret har begynt, men perioden er likevel preget av at ingenting enda er fastsatt. Det gir en frihet, men også en usikkerhet. Dette er tiden både for lek, alvor og de store spørsmålene. Hva skal jeg leve av? Hvor skal jeg bo? Hvem skal jeg leve sammen med? Hvem er jeg egentlig? Og hva slags sammenheng er jeg en del av?

Perioden munner i beste fall ut i svar på disse spørsmålene, i form av at man finner et levebrød og en partner man kan etablere et funksjonelt fellesskap med, helst etter en tid med søken, lek og moro. De fleste må imidlertid gjennom tvil, motgang og nederlag på veien, og ikke alle lykkes med å finne en partner eller et yrke de mestrer og trives med.

Det er mange skjær i sjøen, og mange stormer som skal ris av. Skuta er uferdig og kapteinen uerfaren. Man kan trenge ungdommelig overmot og gode venner for å komme gjennom. Forankring i tydelige verdier og en støttende familie er heller ikke feil. Det er ikke alle som har dette, og det er ikke alle som kommer uskadde gjennom denne overgangen, eller i det hele tatt lander på den andre siden. Noen blir aldri voksne. Mange har uavklarte spørsmål med seg gjennom hele livet.

Å produsere og reprodusere seg

Det er i de produktive årene vi realiserer vårt potensiale, og yter vårt bidrag til fellesskapet. Den største delen av livet leves i denne fasen. Vi lever våre liv i relasjon til vår familie, venner og kollegaer, og som deltakere i samfunnet. De oppgavene som møtte oss i tidligere livsfaser møter oss nå på nye måter, i en situasjon der vi har ansvar både for oss selv og andre. Det vi realiserer i denne perioden, er det vi senere kan se tilbake på som det livet vi skapte for oss selv, og det vi bidro med til samfunnet.

Hva har jeg skapt?
Hva var mitt bidrag?
Hvilke oppgaver gikk jeg inn i?
Hvordan stod jeg i mine oppgaver?
Hvordan levde jeg mine relasjoner?
Hva har jeg betydd for andre?
Hva har andre betydd for meg?
Hva var meningen med det hele?
Hvilken sammenheng er jeg en del av?

Svarene på disse spørsmålene er fortellingen om livet slik det ble. Spørsmålene kan også veilede oss til å ta gode livsvalg underveis. Livet leves her og nå. Vi tar våre valg i øyeblikket, men det kan være hensiktsmessig å se den større sammenhengen de tas i, og hvilke krefter som driver prosessen. Et liv i frihet er ikke et liv uten hensyn til fellesskapet, men et liv i frihet til å ta verdibaserte valg, i motsetning til et liv drevet av fryktbaserte tvangsmønstre.

Med hvor stor ansvarlighet og tilstedeværelse tar vi våre valg?
Tar vi valg som realiserer våre verdier?
Lever vi i overensstemmelse med vår innerste overbevisning?
Eller er vi drevet av ureflektert frykt og begjær?

Å forstå meningen med det hele

Overgangsalderen omfatter mange overganger, både for menn og kvinner. Barna begynner å bli voksne, og flytter etter hvert ut av barndomshjemmet. Vi er ikke unge og lovende lenger. Kroppen er i endring. For kvinner er den kroppslige overgangen stor. Den ledsages av plagsomme symptomer, som hetetokter og humørsvingninger. På et tidspunkt opphører den reproduktive evnen. Menns overgangssymptomer en mindre tydelige, men likevel til stede.

Overgangsalderen inntreffer omtrent midtveis i livet. Sammen med kroppslige og sosiale endringer kommer erkjennelsen av at halve livet er levd og at tiden som ligger foran oss er begrenset. Behovet for å se livet i en større sammenheng, og se en dypere mening i det livet som leves, trer ofte i forgrunnen i denne perioden. Eksistensielle spørsmål er tilstede livet gjennom, men er gjenstand for mer eksplisitt refleksjon i noen perioder enn i andre. Overgangsalderen er en slik periode. Sjelen banker på og ber oss tenke gjennom det hele. Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Hva er meningen med mitt liv? Lever jeg det på en måte som oppfyller min bestemmelse?

Å ta inn over seg livets forgjengelighet

Materiens iboende forgjengelighet forteller oss at ingenting varer evig. Muligheter som ikke tas i bruk går tapt. Jo lenger vi kommer på livsreisen, jo mer av livet ligger bak oss. Når vi er unge knytter vi vår identitet til drømmer og forventninger om hva vi skal få til, hvilke kontinenter vi skal utforske, hvilke bånd vi skal knytte og hvilke relasjoner vi skal utvikle. Etter hvert som vi blir eldre blir identiteten mer og mer knyttet til det vi faktisk har gjort og erfart.

Livets forgjengelighet blir tydeligere. Døden er med oss hele livet, men den kommer nærmere etter hvert som vi blir eldre, og det ligger flere år bak oss enn foran oss. Behovet for å oppleve seg selv som en del av en større sammenheng innhentet oss i overgangsalderen. Det følger oss videre mot en ny overgang når vi nærmer oss pensjonsalderen. I den produktive fasen handler det om å uttrykke seg gjennom sitt bidrag til helheten. I denne handler det mer om å hvile i den.

Vi kommer fra enhet, inn i en differensiert verden der vi skal sette vårt unike avtrykk, og gjøre våre egne erfaringer. Den guddommelige enheten har uttrykt seg og erfart seg selv gjennom oss. Det er enda mange erfaringer som skal gjøres, men vi er på vei inn i den store favnen. Tiden for å forenes med enheten igjen nærmer seg. Tempoet settes ned og de nære ting kommer i fokus. Om vi tar imot takknemlighetens gave, har vi muligheten til å glede oss over de erfaringer vi har gjort, og ta imot dem som gjenstår med åpne hender.

Å gi slipp på konstruksjonen for å møte døden

Vi kommer inn i livet gjennom fødselskanalen. Til å begynne med er verden liten. Etterhvert vider livet seg ut. Verden blir stadig større, inntil den når den størrelsen vi velger å leve og virke i. Mot slutten snevrer livet seg inn igjen. Vår verden blir stadig mindre, inntil vi til slutt går inn i korridoren som fører frem til dødens smale dør.

Mennesket fødes inn i dyp avhengighet av sine omgivelser. Spedbarnet har ikke mulighet til å ta vare på egne behov. Vi utvikler underveis en opplevelse av styrke, kompetanse og relativ uavhengighet. Mot slutten taper vi vår kraft. Lever vi lenge nok, vil vi til sist vende tilbake til omfattende avhengighet av omgivelsenes velvilje for å holde oss i live.

Den siste delen av livet byr på mange tap. Kroppen svekkes. Funksjoner reduseres eller blir borte. Mennesker man har kjent gjennom livet faller fra. Den mentale kapasiteten reduseres. Egoet krymper. Hovedrollene er gitt til noen andre. Vår deltakelse begrenses til en liten og ubetydelig arena. Det kan være smertefullt, men det kan også være en lettelse å gi fra seg sine nøkler og sin posisjon.

Livet leves i en sosial konstruksjon. Gjennom livet bidrar vi til å bygge og vedlikeholde den, og vi kjemper om de posisjoner og goder konstruksjonen kan gi oss. Vårt egos størrelse og karakter henger sammen med hva vi bidrar med, og hvor stor gevinst vi får ut av det. Konstruksjonen er bygget av det kollektive sinnet, og vedlikeholdes av de individuelle sinns investering i den. Det er en tett sammenheng mellom vår investering og vårt ego. Mot slutten av livet avtar investringskapasiteten. Det individuelle speilbildet av den kollektive konstruksjonen begynner å smuldre opp, egoet like så.

Vi vet ikke hva som befinner seg på den andre siden av dødens port. Kanskje er det ingenting. Kanskje forlater vi bare livet, også finnes det ingen ting på den andre siden. Våre religioner predikerer at det finnes noe, og at vår tilværelse etter døden henger sammen med de valgene vi gjorde i livet. Min overbevisning er at uansett hva vi går til, er det sikkert at vårt sosialt konstruerte ego ikke går med oss. Om ikke døden er en total utslettelse, står vi i hvert fall overfor vårt egos død. Om vi aksepterer det, blir overgangen kanskje lettere.

Den aller siste delen av livet går døden ved siden av oss. Om vi ikke har gjort det tidligere, må vi forsone oss med den nå. Dette er tiden for å ta farvel, takke for det som har vært, gi slipp på det kjente og bevege seg inn i det ukjente.

HVA SIER PSYKOTERAPIFORSKNINGEN?

Psykoterapiforskningen undersøker virkningen av terapi. Fokus er både på den generelle virkningen av terapi og på de spesifikke faktorene som medierer virkningen. Konklusjonen er at terapi virker, men at det ikke er betydelig forskjell i effekt mellom ulke systematiske terapiformer. Det er imidlertid viktig at det eksisterer en modell som kan lede arbeidet, og at både pasient og terapeut tror på den. Kunnskapsbaserte terapimodeller er basert på teori og forskning på den metodikken som er avledet av teorien. Denne forskningen bidrar også til å identifisere faktorer som bidrar til terapeutisk endring.

Relasjon

Psykoterapiforskningen peker på den terapeutiske relasjonen som en av de viktigste faktorene for terapeutisk effekt. En god relasjon gir innledningsvis håp og lettelse. Det fører til en umiddelbar bedring. Når det ikke inntreffer predikerer det et dårligere resultat av terapien. Senere i forløpet er relasjonen viktig for at pasienten skal våge å åpne seg, utfordre seg selv og bruke terapien aktivt.

Arbeidsallianse

Psykoterapiforskningen peker også på verdien av en felles forståelse av det terapeutiske prosjektet. Dette er en forutsetning for pasientens aktive deltakelse. Aktiv deltakelse i terapirommet og aktivt arbeid med terapeutiske oppgaver i livet utenfor er forbundet med bedre resultat av terapi. En tydelig modell som formidler forventninger og arbeidsoppgaver på en forståelig måte vil gjøre det lettere for pasienten å ta ansvar for sin egen prosess.

Innsikt

Moderne terapimodeller omfatter en psykoedukativ modul, som gir pasienten er forståelse av problemene sine og hva som kan bidra til deres løsning. Innsikt omfatter imidlertid noe mer enn en intellektuell forståelse av problemkomplekset og metoden. Det er en emosjonelt forankret forståelse av sammenhengene i eget liv. Den er virksom dersom den fører til at pasienten forstår og utvikler et eieforhold til sitt eget bidrag til at problemene opprettholdes. Det vil hjelpe han ut av offerrollen og inn i en mer aktiv rolle.

Eksponering

Det er godt underbygget enighet om at vi må eksponere oss for det vi frykter, enten det dreier seg om indre eller ytre trusler, dersom vi skal overvinne frykten. Unnvikelse er en fremtredende mekanisme i utviklingen av psykiske lidelser. Den kan føre til mange typer atferd, men den underliggende funksjonen er å unngå noe som er forbundet med frykt og ubehag. Unnvikelsesmønsteret må brytes for at endring skal bli mulig. Eksponering er nødvendig for å bryte mønsteret. Trygghet, god planlegging og veiledning er viktig når pasienten skal eksponere seg for indre og ytre trusler.

Eksponering for ytre trusler
I forbindelse med fobiske angstlidelser er angsten plassert på noe ytre. Det kan være åpne plasser, å ta kollektive transportmidler, trange rom, edderkopper, slanger, og mange andre ting. Terapi vil i slike tilfeller måtte omfatte eksponering for det fryktede objektet.

Ved tvangslidelser, er det utviklet en atferd som fungerer som unnvikelse. Ved å vaske hendene mange ganger etter å ha vært i berøring med noe som kan være befengt med virus eller bakterier kan sykdom unngås. Eller ved å sjekke utallige ganger at alt er i orden før man fortalte hjemmet kan katastrofer unngås. For å komme ut av tvangen er det nødvendig å eksponere seg for den frykten som oppstår når man ikke utfører sikkerhetsatferden.

Eksponering for indre trusler
De fleste trusler har både et ytre og et indre element. Ved traumelidelser er det traumeminner og ens egen reaksjon på indre og ytre triggere som unnvikes. Systematisk eksponering i sammenheng med opplæring i stabiliserings- og selvreguleringsverktøy som gjelder.

Om det man frykter aller mest her i livet er avvisning, kan det føre til at man ikke våger å henvende seg til andre mennesker. Denne fryktes kan ikke overkommes uten at man gjennom eksponering for avvisning erfarer at det ikke er en katastrofe. Det kan imidlertid føre til smertefulle følelser som man da får anledning til å eksponere seg for.

Indre trusler omfatter minner, tenker, kroppslige reaksjoner, følelser og impulser. Eksponering vil handle om å utsette seg for å kjenne på og oppleve slike forhold i sin egen kropp.

Oppmerksomhet

Måten vi bruker vår oppmerksomhet på, er avgjørende for hvordan vi opplever oss selv, og den verden som omgir oss. Aktivt arbeid med oppmerksomhet inngår implisitt i alle terapier. I flere terapiformer arbeides det eksplisitt med oppmerksomhet. Oppmerksomhetstrening inngår som en spesifikk del av terapien. Mindfullness, eller oppmerksomt nærvær, brukes i flere ulike terapiformer. Ved å gi våre tanker og følelser åpen, ikke dømmende oppmerksomhet, blir vi fortrolige med dem, og kan gi slipp på vår patologisk binding til dem. Ved å fokusere vår oppmerksomhet i det nærværende øyeblikket, får vi tilgang til den kraften som finnes der.

Følelsesregulering

Et gjennomgående problem i forbindelse med psykisk lidelse er problemer med følelsesregulering. Det medfører blant annet vansker med å opprettholde stabile og nærende relasjoner. Virksom terapi vil bidra til bedre følelsesregulering.

Korrigerende emosjonell erfaring

Det er sterke krefter i psyken som fører mennesket inn gjentakende mønstre. Dysfunksjonelle mønstre er lukkede og fanger oss i repetisjoner av gamle erfaringer. Våre fortolkninger, forventninger og invitasjoner til andre er en del av denne dynamikken. En av de virkningsfulle faktorene i terapi inntreffer når terapeuten svarer på pasientens invitasjon på en måte som bryter med forventningene, og/eller uttrykker seg på måter som er vanskelig å fortolke på en vanemessig måte. Det kan føre til en ny og korrigerende emosjonell erfaring.

Endringen vokser frem innenifra, men må uttrykkes i atferd

Endring vokser frem innenfra, som et resultat av innsikt, et dyptfølt ønske om endring og en utvikling av tillit til at det er mulig. Gjennom terapiforløpet vil pasienten lære om seg selv, forstå sammenhenger, gjøre korrigerende emosjonelle erfaringer i terapirelasjonen og bli kjent med psykologiske verktøy. En stabil og varig endring er imidlertid avhengig av at det skjer en endring i pasientens atferd utenfor terapirommet, som vedvarer over tid.

HUMANISME

Martin Buber, Knud Løgstrup og Emmanuel Levinas bidrar på hver sin måte til forståelsen av det relasjonelle aspektet ved å være menneske. Disse filosofene har alle en religiøs dimensjon i sin tenkning, og setter relasjonen i sentrum for menneskets forhold til Gud. For meg har deres innfallsvinkler gitt en dybde til forståelsen av det mellommenneskelige møtet. De beskriver på ulike måter hvordan dette møtet kan få karakter av noe hellig der Gud kan virke i rommet mellom oss.

Martin Buber

Martin Buber hevder i boken «Jeg og Du» at Jeget aldri står alene. Det står alltid overfor noe, enten et Det eller et Du. Et Jeg tilhører enten grunnordet Jeg-Du eller grunnordet Jeg-Det. Grunnordene er gjensidig utelukkende. Det Jeg som tilhører grunnordet Jeg-Du er et annet enn det Jeg som hører til grunnordet Jeg-Det. Grunnordet setter, når det er uttalt, rammen omkring vår erfaring.

Grunnordene sies med hele vårt vesen. De virker i oss. Når jeg trer inn i møtet med en annen, uten å ha den andre som objekt, men er i relasjonen til han eller henne, er det grunnordet Jeg-Du som virker i meg. Grunnordet Jeg-Du er en relasjon. Et Du kommer meg i møte. Jeg trer inn i det umiddelbare forholdet til det. I møtet oppløses grensene mellom oss. For å kunne være i møtet, må jeg gi slipp på mitt atskilte selv. I foreningen oppstår en kraft som virker på oss begge.

Jeg-Du forholdet er skapende. Vi skapes begge på nytt i møtet. Vi slipper ut av definisjonene, og trer frem for hverandre i en skapende prosess. Når Jeget trer inn i forholdet til et Du, gir det slipp på den definerende prosessen. Det trer ut av det kjente, og virkeliggjør det evige øyeblikket, der noe blir til, som ikke fantes fra før.

I den kjærligheten som virker i forholdet mellom Jeg og Du, møter mennesket sin Gud. Mitt Du kan være et annet menneske. Det kan også oppstå i møte med naturen, og i en kunstnerisk prosess der mitt Du er det verket som trer frem. Kjærlighet er den forpliktelse jeg har overfor mitt Du. Den er en kilde som virker i møtet. Den lar det jeg står overfor tre frem som noe nytt, noe som enda ikke er ferdig, noe som er under tilblivelse. Kjærligheten fornyer oss begge.

Når et Jeg har noe som sitt objekt, er det grunnordet Jeg-Det som setter rammen for erfaringen. Jeg-Det er ikke en relasjon, fordi objektet ikke virker på den som betrakter det utenfra. Jeg, i grunnordet Jeg-Det, betrakter og katalogiserer, uten å være i et gjensidig forhold til det som iakttas. Når jeg står overfor et Det, betrakter jeg det. Jeg tenker om det, vurderer det, og kategoriserer det. Et Det har ikke makt til å virke på meg, fordi jeg ikke har åpnet meg for det. Det Jeg som ikke står overfor et Du, men betrakter et Det, befinner seg ikke i et nærværende nu, men forholder seg til det forgangne. Vår erfaring med objekter finnes bare i fortiden. Vi har allerede definert dem. De tilhører det som har vært.

Barnets Jeg blir til i møtet med et Du. I det barnet formulerer sitt Du trer dets Jeg frem. Det var ikke der på forhånd. Jeget springer ut av en relasjon. Når barnets Jeg har trådt frem kan barnet begynne å erfare verden som sin gjenstand. Da oppstår grunnordet Jeg-Det, som er atskillelsens ord. Det oppstår et Jeg som betrakter verden fra en atskilt posisjon. Skapelse skjer hver gang Jeget igjen forener seg med et Du. Denne forening vil følges av en ny atskillelse der Du blir til Det, før det igjen blir til et Du. Vi lever våre liv i veksling mellom grunnordene Jeg-Du og Jeg-Det.

Et liv uten skapende møter med et Du, vil være tomt, men et liv i kontinuerlig skapelse vil ha en intensitet som vil brenne oss ut. Vi trenger bevegelsen mellom forening og atskillelse, mellom skapelse og refleksjon. I en terapeutisk relasjon vil man bevege seg mellom de to posisjonene.

Knud Ejer Løgstrup

I boken «Den etiske fordring» sier Løgstrup at vi, i et hvert møte med en annen, holder en liten bit av hans liv i våre hender. Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten at han holder noe av dets liv i sin hånd. Det kan være svært lite, en forbigående stemning, en energi man vekker eller får til å visne, en tristhet man lindrer eller forsterker. Men det kan også være forferdende mye, slik at vi påvirker den andres liv på en avgjørende måte. Vår felles skjebne er å være virksomme i hverandres liv. Møtet mellom oss består ikke i at våre verdener tangerer hverandre, for uberørt å fortsette sitt løp. Hadde vi ikke berørt hverandre ville det hele ikke betydd noe særlig. Men møtet mellom oss er betydningsfullt. Vi er hverandres verden, og hverandres skjebne, og det er i dette møtet vårt forhold til vår Gud avgjøres.

Dette stiller oss overfor en etisk fordring, som vi må forholde oss til. Hvordan bør vi forholde oss til denne fordringen? Det er dette Løgstrup forsøker å belyse i boken. Han forutsetter at vi i utgangspunktet møter hverandre med tillit. Alt annet er livsfornektende. Tilliten er ofte begrenset, men dersom det ikke er noen form for tillit i bildet finnes det ingen dialog. Når man ikke lenger har noen form for tillit med seg til møtet, har man lukket seg for det.

Den tillit vi møter hverandre med inneholder en forventning. Vi henvender oss i tillit til at vi vil bli tatt imot. Dialog omfatter å våge seg frem for å bli imøtekommet. Det er nerven i dialogen. I denne henvendelse ligger den etiske fordring. Når vi henvender oss med en forventning til den andre, risikerer vi å stå nakne tilbake hvis forventningen ikke blir tatt imot. Når vi våger oss frem uten å bli tatt imot, oppleves det som en blottstillelse.

Noe av det vanskeligste for mennesket å innrømme, er at det ikke ble møtt på sin forventning, at det henvendte seg til en annen med en tillit som ikke ble besvart. Vi anklager den andre, eller forkaster oss selv, heller enn å innrømme våre blottstillelser. Dette ligger i vår natur, på samme måte som det ligger i vår natur en sterk impuls til å imøtekomme den andres forventning. Vi ønsker å svare på forventningen med en imøtekommelse. Det er lettere å gi den andre det han ber oss om, enn å si nei.

Men består den etiske fordring kun i å si ja til den andres forventning? Slik kan det ikke være! Da ville våre liv sammen kun gå ut på ansvarsløst å gjøre seg til den andres redskap. Det er en fordring om kjærlighet som stilles til oss, ikke om ettergivenhet. De to må ikke forveksles. Ettergivenhet etterlater oss ofte uberørt, mens kjærligheten alltid berører.

Løgstrup beskriver en mulig vei ut av det kravet den etiske fordring stiller til oss. Det er konvensjonen. Kulturen regulerer vårt sosiale liv gjennom konvensjoner, former og normer vi har blitt enige om. De tilbyr en oppskrift som vi kan følge i vår samhandling med hverandre. Vi kan forme våre forventninger til hverandre etter de sosiale konvensjoner, og vi kan svare i tråd med dem. Konvensjonene er nødvendige. De lar oss hvile i dem. Men om vi lever hele livet i konvensjonenes verden, vil vi ikke komme i berøring med hverandre. Det vil bli et flatt og innholdsløst liv, et liv uten deltakelse i en skapende prosess.

Det hører fordringen til at den enkelte med den klokskap han har til rådighet må finne ut av hva den går ut på, i hvert enkelt møte. Løgstrup gir oss noen retningslinjer. Vi bør møte den andre med hensynsfullhet, men ikke på en måte som fritar oss fra ansvaret for å ivareta vår egen integritet. Vi bør ikke være likegyldig overfor den andre, men heller ikke forsøke å forandre han. Vi skal ikke utøve makt, og ikke overta det ansvaret som tilhører den andre. Selv ikke når han ber oss om det, bør vi overta hans ansvar for seg selv. Vi må gjøre vårt beste for å bli klar over hva den andre har bruk for og handle ut i fra det, samtidig som vi beholder vår uavhengighet og lar den andre ha sin egen vilje og være herre i sin egen verden.

Løgstrup kommer frem til at vi bør gi noe av oss selv i dialogen, noe som kan utvide den andres verden. Fordringen om å ta vare på den bit av den andres liv, som er blitt overlevert oss, er samtidig en fordring om å gjøre sitt beste for at hans verden blir så rommelig som mulig, ved å respondere på en måte som kan utvide hans perspektiv. Nettopp i den åpne henvendelsen til en annen, ligger muligheten til å møte et annet perspektiv enn sitt eget. I denne utvidelsen ligger muligheten til å tre ut av det forhåndsdefinerte, og inn i en skapende prosess.

Emmanuel Levinas

Levinas sier at den andres verdi springer ut av at han er forskjellig fra meg. Det er ikke gjennom å gjenkjenne meg selv i ham, at jeg verdsetter han. Det er når jeg lar han tre frem for meg som en annen, en jeg ikke vet noe om, en som er forskjellig fra meg, at hans verdi blir tydelig for meg. Da kan hans unike væren fortelle meg noe jeg ikke vet fra før. I møtet med den annens ansikt ligger en appell til meg. Dersom jeg virkelig ser ansiktet, vil det invitere meg til etisk handling. Det er kun når jeg snur meg vekk fra den andres ansikt, og skjermer meg for den appellen som ligger i det, at jeg kan unngå å bli berørt av det som oppstår i meg, i møtet med et annet menneske. Den etiske handling starter med en vilje til å forholde seg til ansiktet, og fortsetter med at jeg anerkjenner at ansiktet tilhører et menneske som er forskjellig fra meg, en jeg ikke kan kjenne gjennom å kjenne meg selv. I møtet med en annen, som jeg anerkjenner som noe mer enn meg selv, ligger muligheten til en utvidelse av min verden.

En oppsummering

Disse tre filosofene er opptatt av hvordan vi nærmer oss andre mennesker, og hvordan vi forholder oss i møte med dem. De tar alle tre dialogen på dypeste alvor, og setter den i sentrum for vår eksistens. På en eller annen måte setter de alle møtet med den andre i sammenheng med vårt forhold til Gud. Løgstrup sier at det er i møtet med den den andre at vårt forhold til Gud avgjøres. Levinas sier at vårt lengsel etter Gud kommer til uttrykk i vår lengsel etter noe vi ikke kjenner fra før. «Det er et begjær etter et land som aldri har vært vårt fedreland, og som vi aldri heller skal ankomme.» Når vi møter den andre som en radikalt annen, overskrider vi vår subjektive opplevelse og strekker oss mot det guddommelige. Buber sier at et møte mellom et menneske og dets Du også et møte med Gud.

Jeg liker den betydningen de tillegger det mellommenneskelige møtet. Det kan gi dybde og danne en meningsfylt bakgrunn for en faglig tradisjon som setter relasjoner i sentrum for forståelsen av menneskets psykologi. Jeg liker også at de alle oppfordrer oss til å oppholde oss i det mellommenneskelige møtet, dvele ved det og la det påvirke og forandre oss. Samtidig beskriver alle at vi har mulighet til å unngå det kraftfeltet som oppstår når vi trer inn i det skapende møtet med den andre. Buber gir oss Jeg-Det kvaliteten, Løgstrup peker på de sosiale konvensjonene, og Levinas på vår mulighet til å unngå ansiktet. Om vi i for stor grad bruker denne muligheten til å holde fast ved det forgjengelige, det som allerede er definert, vil vi miste kontakten med livets skapende kraft.

Buber betoner det mellommenneskelige møtets skapende dimensjon, og beskriver kjærligheten som en skapende kraft som kommer til uttrykk i møtet. Når vi i møtet med en annen slipper den til, vil vi ikke forbli uberørt, hverken av den andre eller kjærligheten.

Løgstrup arbeider med forventningens psykologi, og beskriver hvordan vi må forholde oss til den andres forventning, uten å miste oss selv. Vi må ta den andres forventning på alvor, og samtidig bringe oss selv inn i møtet. Intensiteten i møtet oppstår her.

Levinas ber oss møte den andre som om vi i hvert møte står overfor noe nytt, og forholde oss til det med åpenhet, varsomhet og interesse. I min villighet til å se den andre som noe annet enn meg selv, ligger en mulighet for å overskride og utvide mitt univers.

Møtet med den andre er et skapende kraftfelt, som vitaliserer livet, og samtidig krever noe av oss. Her møter jeg den andres forventning. Her møter jeg meg selv. Her møter jeg noe jeg ikke kjenner fra før. Her møter jeg Gud.

FLUX DIALOG

Flux dialog er et forsøk på å jobbe med dialog på en strukturert måte, i grupper. Den omfatter sju spilleregler for dialogen og fire ferdigheter som utvikles i den.

Dialog er ikke diskusjon eller debatt. Begge deler er prosesser der deltakerne argumenterer for meninger de allerede har dannet seg. Hensikten er å overbevise den andre eller publikum om at man har de beste argumentene. I prosessen vil man ofte forsøke å plukke i stykker eller ugyldiggjøre andres synspunkter. Gjennom diskusjoner og debatter blir man ofte mer overbevist om det man mente fra før. I stedet for å finne ut noe nytt sammen, ender man ofte opp med å sementere de vurderinger, definisjoner og synspunkter som var dannet på forhånd.

I en dialog er alle synspunkter gyldige som deler av en helhet. I stedet for å skyte dem ned eller plukke dem i stykker, lar man dem inngå i helheten. Målet for dialogen er å utvide og fordype forståelsen. Utvidelsen skjer gjennom at alle tanker og synspunkter ønskes velkommen. Fordypelsen skjer gjennom at dynamikker som ligger under etterhvert får komme til uttrykk og bli undersøkt. I en dialog starter vi med å akseptere det kjente, og søker gjennom radikal aksept å komme i kontakt med det ukjente. Dialogen virker transformerende når det ukjente blir gjort kjent gjennom den.

Dialogen kan frembringe noe vi ikke kunne brakt frem alene. Vi er i dialog når vi skaper noe sammen. Vi lar alt som bringes inn i dialogen få plass, i tillit til at helheten er større enn delene. Den skapende prosessen skjer når den større sannheten får virke i dialogen og bringer oss i kontakt med noe vi ikke kunne nådd frem til på egen hånd.

Dialogens spilleregler

Det er like viktig å lytte som å snakke
Det er en som snakker om gangen
Det som skjer i dialogen blir i dialogen.
Alle er likeverdige
Vi sitter alle på en del av sannheten
Ingenting er feil å si
Dialog er en samtale med et sentum – ikke med sider

Nummer 1, 2 og 3 kan karakteriseres som rammen for dialogen, sammen med møtested, møtefrekvens og varighet. At man har valgt å ta en av ferdighetene med som en spilleregel sier vel noe om at det er det å lytte som er vanskeligst for de fleste. Kontrakten, som er en del av rammen, er likevel at man forplikter seg til å arbeide for å utvikle alle de fire ferdighetene.

Nummer 4, 5 og 6 beskriver en holdning som det er nødvendig å bringe med seg inn i dialogen. Utgangspunktet må nødvendigvis være at alle er likeverdige og at alle eier sin del av sannheten. At ingenting er feil å si gjør det lettere å våge seg frem med det man har på hjertet, og det forebygger den tendensen vil alle har til å vurdere det som blir sagt. Holdningen må være at alt som sies ønskes velkommen som en del av helheten, og tas imot uten å bli gjort til gjenstand for vurdering. Det kan tas imot som en del av helheten, selv om det strider mot ens egne verdier.

Nummer 7 beskriver strukturen i dialogen. Den er helt vesentlig for å få til det dialogiske prosjektet. Deltakerne er samlet for å skape noe sammen. Da må de ha blikket på det som skapes, og deres bidrag må rettes inn mot det. I dialogen er vi samlet rundt et sentrum. Dette er noe levende, noe som som er i bevegelse og utvikling. Vi har alle et ansvar for å nære og regulere denne felles skapelsen. I tillegg til dialogens sentrum tenker jeg at det rommet deltakerne sammen skaper er en struktur som utvikles mens ferdighetene oppøves og utfoldes. En innsjekk og utsjekk, som sikrer at alle stemmer kobles på, kan også være en del av strukturen.

Dialogiske ferdigheter

De fire ferdighetene er å lytte, møte, utsette, og uttrykke. Ferdighetene henger sammen som en hel bevegelse. De forutsetter hverandre, forsterker hverandre og balanserer hverandre. De gir ikke mening hver for seg. Dersom ingenting er uttrykt er det ingenting å lytte til. Dersom ingen lytter gir det ikke mening å uttrykke seg. Dersom det uttrykte ikke blir møtt, eller tatt imot, skjer det ingen bevegelse. Dersom det mottatte ikke får et rom å klinge i vil ikke bevegelsen forplante seg og skape en ny bevegelse.

De fire ferdighetene kan settes inn i en sirkel med fire stasjoner. Det kan gi inntrykk av en sekvens som går over tid. I virkeligheten foregår alt samtidig, men øyeblikkets tyngdepunkt kan for den enkelte ligge på en av ferdighetene.

Lytte
Å lytte innebærer å åpne et rom som ordene kan klinge i. I en gruppe er vi flere som skaper rommet. I en dialog mellom to personer skapes det i møte mellom de to. Villigheten til å lytte åpner rommet. Måten vi lytter på former kvaliteten på det. Er rommet stort og åpent, eller er det lite og trangt? Er det høyt eller lavt under taket. Å lytte er å ha tid til å la den andre snakke seg ferdig. Å lytte er å gi rom til den andres ytring. Det er å la det som kommer få plass i rommet, uten å ta stilling til det. I Kurset sier Jesus at vi skal lytte som et kar.

Møte
Å møte er å ta imot den andres ytring. Det er å akseptere den andres utsagn som en gyldig del av helheten. Det er å anerkjenne at ingen eier hele sannheten, men at alle eier en del av den. Det er å komme den andre i møte. Hvis vi skal bli klokere sammen, hvis vi skal utvide vår forståelse må vi ønske velkommen og ta imot, det vi ikke liker like åpent og med den samme respekten som det vi liker, og det vi ikke kjenner med enda større interesse enn det vi kjenner.

Utsette/romme
Å utsette handler om å vente med sin egen respons. Det handler om å være i den indre og den ytre dialogen samtidig. Det handler om å være i det indre rommet, og samtidig i det rommet vi skaper sammen. Det rommet vi sammen holder åpent skapes av det indre rommet vi alle bærer i oss. Når vi utvider vårt indre rom, utvider vi også det ytre. Når jeg lar det jeg har lyttet til og tatt imot bevege seg i mitt indre rom, når jeg lar det klinge og tillater resonansen klangen skaper, utvider jeg rommet.

Hvis mitt eget rom er fullt av støy og uro vil det avtegne seg i vårt felles rom. Når jeg lar bevegelsen falle til ro, når jeg lar lydbølgene flate ut og avta i styrke, blir det mindre støy i mitt rom. Gjennom å utsette responsen samtidig som jeg har et aktivt forhold til hvordan den beveger seg i meg, vil den endre seg. Etterhvert som jeg lar den bevege seg dypere ned i mitt indre rom, vil den komme fra et dypere sted i meg. Det gir meg en mulighet til å få kontakt med noe i meg som ikke allerede er kjent.

Uttrykke
Dersom mitt uttrykk skal knytte meg til dialogen, må det komme fra noe i meg som er sant. Det må komme fra meg. Det kan ikke reduseres til et forsøk på å imøtekomme en forventning, eller ha som formål å selge meg inn på en bra måte. Det må komme fra meg selv. Det må romme mine følelser. Det må formidle en sannhet som jeg eier. Det kan være uferdig. Det kan være forsøksvis. Det kan være i bevegelse og endring, men det må være genuint. Det må være genuint, ikke fordi det er et moralsk imperativ, men fordi det bare er gjennom det som er genuint meg at jeg blir del av dialogen. Uten det blir jeg stående på utsiden av den.

Å komme frem til sitt genuine uttrykk er en prosess. Vi forsøker å ikke vurdere, sammenligne, eller definere våre utrykk underveis. Det er viktig å tillate oss være i tilblivelse. I dialogen blir jeg kjent med mitt eget uttrykk gjennom at jeg våger å uttrykke meg. Å uttrykke seg er ikke å levere et ferdig produkt. Det er en bevegelse som starter på innsiden og strekker seg utover mot fellesskapet, igjen og igjen.

DAVID BOHM

Flux forlag jobber aktivt for å skape arenaer for dialog. De bygger på arbeidet til filosof og kvantefysiker David Bohm. Han påpeker at en iboende egenskap med tanken er at den fragmenterer. Den er utvelgende, oppsplittende, definerende og verdi-settende.

Tanken er aktiv, men mesteparten av aktiviteten er skjult for oss. Vi tror at den forteller oss fakta om verden. I virkeligheten er disse «fakta» i stor grad produsert av tanken selv. Tanken ikke er uavhengig. Den er kollektivt programmert, produserer forutsetninger og former de «fakta» som observeres gjennom den.

Tanken er knyttet til språket. Språket er kollektivt. De fleste «fakta» er basert på en kollektiv tankeprosess. Ulike kulturer og subkulturer skaper ulike «fakta». De synspunkter som deles kollektivt er mektige og virksomme. Den kollektive tanken er sterkere enn den individuelle. Den individuelle tanken er avledet av den kollektive.

Våre handlingsprogrammer, som kunsten å sykle, foregår automatisk og uten at vi gir dem bevisst oppmerksomhet. Vi vet at mye av det vi gjør er resultat av en taus implisitt prosess som foregår utenfor bevisstheten. Det vi er mindre klar over er at også våre oppfatninger er resultat av en slik prosess. Det er som om de produseres av dataprogrammer i vårt kognitive apparat. Det vi oppfatter er resultat av en prosess som foregår utenfor vår bevissthet.

Overlevelseshjernen og følelseshjernen er de eldre strukturene som er grunnlag for tanken. Den gamle hjernen var tilpasset et miljø der reaktiviteten i disse strukturene var hensiktsmessig. Den levde i, responderte på og samhandlet med naturen. Utviklingen av den nye hjernen har endret den gamle hjernens miljø på en radikal måte, ikke bare gjennom produktene tanken har skapt, men ved at den nye hjernen har blitt den gamle hjernens miljø.

Vi reagerer like sterkt på de mentale bildene som skapes av tanken, som på hendelser i verden utenfor oss. Den ytre verden filtreres gjennom den nye hjernen. I tillegg kommer det at den ytre verden ikke lenger er naturen, men et komplekst sett med systemer, lover og regler som det ikke er mulig å ha en sanse-basert forhold til. Vi forholder oss i liten grad til den virkeligheten som omgir oss her og nå. De sosiale konstruksjonene, vårt sosialt konstruerte selvbilde og vår personlige historie har tatt bolig i vår persepsjon, uten at vi legger merke til det.

Tanken oppstår i undergrunnen. Enhver grunnleggende endring av tanken må komme derfra. Hensikten med dialoggrupper er å skape denne endringen. Da må gruppen komme forbi det eksplisitte nivået og ned til det implisitte. I stedet for å diskutere produktene av en underliggende prosess, bør vi undersøke prosessen som har produsert dem. Bohm mener at dialog i gruppe, som gjennomføres etter gitte prinsipper, er en slik undersøkelse.

Bohm påpeker at vi har en tendens til å se våre utfordringer og oppgaver som problemer som skal løses med tanken. Noen problemer egner seg til det. Andre ikke. Når noe går psykologisk galt er det forvirrende å beskrive situasjonen som et problem. Det vil være mer funksjonelt å beskrive den som et paradoks. Et problem løses gjennom rasjonell manipulering av de faktorene som utgjør det. Et paradoks kan bare løses gjennom å omfavne alle deler av det, føle det, gjennomleve det, og til sist oppløse det. Dette er en transformerende prosess, som åpner for noe nytt.

Så lenge et paradoks blir behandlet som et problem vil man aldri bli kvitt det. Man vil bare forsterke det. Så snart sinnet aksepterer noe som et problem vil hjernen jobbe med det helt til den finner en løsning. Den vil bli fanget i paradokset, og aldri komme ut av det, fordi det ikke finnes noen løsning. Vi kommer ikke til å komme ut av fellen før vi forstår paradokset, og det vil vi ikke gjøre før vi er i stand til å romme det med alle dets egenskaper, avskygninger og avledninger. For å klare det er vi nødt til å sette våre impulser og reaksjoner på hold, og la hele komplekset utfolde seg i det indre rommet. Det innebærer å verken uttrykke eller undertrykke dem.

Vi lever i en voldelig verden. Bohm beskriver hvordan aggresjon bedre kan behandles som et paradoks enn som et problem. Aggresjon kan utageres. Jeg kan utagere uten en gang å vite at jeg er aggressiv. Eller jeg kan oppdage at jeg er aggressiv, og irettesette meg selv for det. Jeg kan anklage meg selv, og undertrykke aggresjonen. Jeg er fremdeles aggressiv, men nå er jeg aggressiv mot meg selv.

Det finnes en annen måte å handle på, som verken innebærer å gi utløp for aggresjonen eller vende den innover ved å undertrykke den. Jeg kan utsette den, sette den på hold, la den vise seg, blomstre og folde seg ut, slik at jeg kan se den som en struktur i mitt indre. Jeg kan oppleve den fysiske bevegelsen inne i meg, spenningen i kroppen, de fysiske fornemmelsene, følelsene og tankene. Jeg kan observere det som skjer og hva som knytter det sammen.

Vold er et dominerende trekk i vårt samfunn. Det henger sammen med at vi dyrker ideen om en uavhengig, objektiv tanke, som kan observere noe utenfra og vite hva den observerer. Den hevder å kunne speile virkeligheten gjennom å beskrive objektet på en nøytral måte. I stedet for å erfare virkeligheten gjennom deltakelse, definerer vi den. I stedet for å ta del i en dialog, der vi sammen utvider vår opplevelse, blir vi stående overfor hverandre i en konflikt om hvem som har kommer frem til den riktige definisjonen.

Deltakende tanke ser seg selv som del av en helhet. Den tar del i noe større enn seg selv og fungerer ikke uavhengig av denne helheten. Dialogen handler om deltakelse. Vi er i den med våre likheter og vår forskjellighet. Alle tar del. Alle bidrar med sitt. Selv en taus deltakelse er et bidrag. Alle tanker, følelser, meninger, synspunkter får plass. Den felles strømmen vokser. Den deltakende tanken beveger seg med den. Strømmen rommer alle slags synspunkter. Uansett hvor tankene kommer fra, er det bare tanker. De tilhører ett og samme element.

Tanken kan manifestere seg i alle slags posisjoner og med all slags spesifikt innhold. Etterhvert som vi kan la våre ulike tanker bli del av den felles tankestrømmen, blir det mindre viktig å holde fast ved og identifisere seg med de enkelte tankene. Da kan vi i stedet for å la meningsforskjeller føre til konflikt, bli deltakere i en prosess der vi sammen rommer ulikhetene mens vi undersøker tankens prosess, slik den utspiller seg i dialoggruppen. Målet med dialogen er at vi skal komme forbi motsetninger og sprikende synspunkter ved å inkludere dem i en felles tankestrøm. Da kan vi sammen undersøke denne strømmens dynamikk, i stedet for å krangle om tankens ulike produkter.

MIN PERSONLIGE KLANGBUNN

Alle terapeuter utvikler sin egen klangbunn, der egne erfaringer og egen visdom spiller sammen med teoretisk kunnskap. At mennesket er et relasjonelt vesen, er en helt grunnleggende forutsetning for min forståelse av den terapeutiske oppgaven. For å forstå psykologien til dette relasjonelle vesenet er det viktig å ha kunnskap som gjøre det mulig å tenke omkring de kapasiteter det anvender når det orienterer seg i sin verden. Det er viktig å ha tilgang på begreper som utdyper forståelsen av dets bevegelser i sin relasjonelle virkelighet. I det følgende vil jeg beskrive elementer som inngår i min personlige klangbunn på en måte som gir mening for meg.

MENNESKET ER GUNNLEGGENDE RELASJONELT

Vi er resultat av en forening mellom våre foreldre. Vi bæres frem i vår mors mage, og vi fødes inn i en verden der vi er helt avhengige av våre omsorgsgivere. Vi er avhengige av andre fra livets start til livets avslutning. Vi søker, og finner oss selv i våre tidlige tilknytningsforhold. De erfaringene vi har gjort tidlig i livet lever i oss som tilknytningsmønstre, og preger måten vi søker andre på gjennom resten av det. Mønstrene former vår samhandling med andre i nåtiden. De er til stede i måten vi representerer oss selv på, og i vår oppfatning av det som kommer imot oss.

Mennesket er grunnleggende motivert for å etablere kontakt og opprettholde relasjoner. Det er vår skjebne å søke hverandre, og forsøke å finne vår plass i fellesskapet. Vår relasjonelle natur, og vår dype avhengighet av hverandre, reflekterer en evig sannhet. Ideen om at vi kan klare oss alene er en illusjon. Det er ikke mulig å leve et liv utenfor relasjonsveven. Vi er dypt forankret i et nettverk av relasjoner. De virker i oss, enten vi er alene, eller befinner oss i sosial samhandling.

Den andre er potensielt til stede bestandig. Han er med oss i vår indre virkelighet, og han møter oss i vår brors blikk. Lengselen etter kontakt er en del av det å være menneske, men å være i kontakt vekker også frykt, både for å miste den andre og for å miste seg selv i relasjonen. Livet gjennom kjemper vi både for å bevare båndene til våre nærmeste og for å differensiere oss fra dem. Å være koblet på den relasjonelle strømmen med sansene åpne for det som kommer imot oss, samtidig som vi kjenner kontakten innover til vår egen kjerne, er en forutsetning for å oppleve livet som meningsfylt.

Mellommenneskelige relasjoner er utgangspunktet for det som skaper psykisk smerte, men de er også det som gir mening og mulighet til vekst. Våre relasjonelle erfaringer kan låse oss fast i lukkede mønstre, men det er også relasjoner som bringer med seg muligheten for å bryte mønstrene. Det er sammen med andre vi utvikler oss, og finner nye utrykk. Fordi vi er kontinuerlig kontaktsøkende, kommer vi hele tiden i situasjoner som gir mulighet til å gjøre nye erfaringer. Gud kommer oss i møte hele tiden, i den andres ansikt og i vår egen respons på det vi til en hver tid står overfor.

Våre aktuelle relasjoner er verdifulle læringsarenaer. De gir oss hele tiden mulighet til å oppleve vår fastlåsthet, og til å finne veier ut av den. I sunne relasjoner klarer vi å hjelpe hverandre i denne prosessen. Noen ganger trenger vi å bevege oss ut av stivnede relasjoner, eller vi trenger hjelp utenfra til å finne veien ut av isolasjon eller sammensmelting. All terapi handler i bunn og grunn om hjelp til å åpne dører, og finne veier ut av lukkede rom.

Relasjon er alltid en viktig del av terapi. Den terapeutiske relasjonen er mediet terapien foregår i. Pasienten kommer til behandlingen med sine relasjonelle sår og skader, med sine dysfunksjonelle måter å søke lindring på, og med sitt håp om oppleve noe som bryter med den gamle fastlåste historien. Uansett om metoden eksplisitt retter seg mot relasjonelle mønstre, eller spesifikke symptomer på psykisk lidelse, vil den måtte bidra til å åpne nye relasjonelle muligheter dersom den skal ha effekt som varer over tid.

Vi har alle med oss en emosjonelt ladet historie. Den virker i oss, og er med på å forme både vårt selvbilde og vårt forhold til andre. Denne historien har formet våre forventninger, våre fortolkningstilbøyeligheter, og våre karakteristiske måter å reagere på. Terapi adresserer måten vi prosesserer relasjonell informasjon på. Det dreier seg om hvordan vi forholder oss til våre tanker, følelser og impulser, hvordan vi nærmer oss andre, hvordan vi oppfatter dem, og hvordan vi som en konsekvens av det uttrykker oss og handler i våre relasjoner.

FØLELSER

Følelser er uløselig knyttet til vår relasjonelle virkelighet. Deres ordløse språk forteller hvordan vi har det med oss selv og omgivelsene våre. Kontakt med egne følelser, og evnen til å tolke andres følelsesuttrykk er nødvendig for å kunne orientere seg i en relasjonell verden. Det er ikke tilfeldig at følelser leses i ansikt og kroppsholdning. Begge deler er lett tilgjengelig for øyet. Også stemmen bærer vårt emosjonelle avtrykk. Ord er bare en liten del av vår formidling av emosjoner.

Våre følelser snakker til oss fra kroppen. De kjennes i halsen, brystet, mellomgulvet, magen og underlivet. De påvirker energistrømmen i kroppen. De gir impulser til ulike former for bevegelse, og ulike former for henvendelse til andre. De forteller oss om våre relasjonelle behov, og gir oss kraft til å uttrykke dem.

Mens språket er knyttet til hjernen, er følelsene knyttet til hjertet. Vår sjel snakker til oss gjennom følelser. Vi kan kjenne oss tunge eller lette om hjertet. Vårt hjerte kan åpne seg mot noen, eller lukke seg. Emosjonell smerte knyttes til hjertet. Vi gir vårt hjerte til den vi elsker og får hjertesorg hvis han eller hun går i fra oss. Hjertets språk finnes i den relasjonelle strømmen som kontinuerlig beveger seg mellom oss.

Våre relasjoner trenger at hjernens og hjertets språk er koordinert. De trenger at ordene våre henger sammen med følelsene våre. Ord som ikke er følt, er tomme. Følelser som ikke kan settes ord på kan være vanskelige å forstå, regulere og formidle.

Ingen følelser er dårlige, eller farlige. De har alle en funksjon, og noe å fortelle. De bidrar alle til en nyansert opplevelse, og gir oss informasjon vi trenger for å orientere oss i det relasjonelle nettverket. De er en umistelig del av vår opplevelse.

Når vi har emosjonelle problemer, er det ikke følelsene som er problemet. Det er vårt forhold til dem. Vi kan møte våre følelser med frykt eller kjærlighet. Når vi møter dem med kjærligheten tar vi dem imot, og gir dem rom. Vi omfavner dem og tillater dem å bevege seg. Vi dømmer dem ikke. Vi tvinger dem ikke inn i noe vi har bestemt på forhånd, men tar imot det budskapet de kommer med.

Når vi møter våre følelser med frykt undertrykker vi dem, eller utagerer dem. Og vi unngår situasjoner som kan sette oss i kontakt med dem. I stedet for å ta dem inn og la dem bevege seg i det indre rommet, støter vi dem ut, og gjør dem til noe som kommer mot oss utenfra. På den måten blir de til noe vi kan unngå eller angripe. Vi kan også lagre dem som anklager mot oss selv, og engasjere oss i feilslåtte selvforbedringsprosjekter.

Det er alltid et mål for arbeidet med følelser å utvide det indre rommet for å oppleve dem. Alternativet til å oppleve, eie og uttrykke dem på en måte som ivaretar det behovet de forteller om, er å undertrykke eller utagere dem. Det er vanlig å ha problemer med begge deler, og begge deler forstyrrer relasjonell funksjon. I det terapeutiske arbeidet retter jeg fokus mot følelser ved å undersøke hvordan de oppleves i kroppen, hvilke tankestrømmer som er knyttet til dem, hvordan de undertrykkes eller forsterkes av disse strømmene, hvilke behov som er knyttet til dem, og hvilken frihet personen har til å uttrykke behovet på en direkte måte.

REAKTVITET

Mens følelser hjelper oss å orientere oss i sosiale relasjoner, er vårt beredskapssystem utviklet for å sikre vår overlevelse i situasjoner som truer vår fysiske sikkerhet. Det er en del av å være menneske å være utstyrt med et nervesystem som er orientert mot å oppdage trusler i omgivelsene og reagere på bestemte måter på disse. Vår hjerne er utstyrt med et årvåkent alarmsystem, som mobiliserer kroppen til å reagere raskt og kraftfullt på fare. Det ligger en latent beredskap i dette systemet, som kan mobiliseres på kort tid. Systemet opererer utenfor bevisst kontroll. Det er en del av vår autopilot.

Det som kan registreres av bevisstheten, dersom man er oppmerksom på det, er spenningen i systemet og de adferdsmessige reaksjonene som igangsettes. Reaksjonene er kjent som flukt, kamp og frys reaksjoner, som alle er ment å tjene oss i farlige situasjoner. Når det er satt i beredskap er det dette systemet som dominerer opplevelse og atferd. Da er handlingsrommet trangt, og valgfrihetene redusert. Alt blir betraktet gjennom et fryktbasert filter.

Beredskapssystemet er utviklet for å takle konkret ytre fare, som truet vår overlevelse i en helt annen setting enn den vi lever i i dag. I dagens samfunn er det relasjonelle og abstrakte trusler som er dominerende. Vi kan produsere en opplevelse av fare gjennom tankene våre. Som en følge av det går mange rundt med et overaktivert beredskapssystem, og betrakter livet gjennom fryktens briller.

Det er individuelle forskjeller i hvor lett aktiverbart nervesystemet i utgangspunktet er, og hvor raskt det faller til ro igjen etter at det er aktivert. Livet setter også sine individuelle spor i beredskapssystemet vårt. Traumer og langvarig stress kan føre til en kronisk forhøyet beredskap.

Det er mye drivkraft i systemet, når det er i kamp eller flukt modus. Energien i det kjennes som en følelse av å være drevet, eller jaget. Atferden kan få en aggressiv, hensynsløs karakter. Det handler om overlevelse. Det kjennes som en nødvendighet å komme seg unna, eller gå til motangrep. I frysmodus er man anspent og årvåken, men holdt i en tilstivnet tilstand.

Det er nyttig å bli seg bevisst hvordan beredskapen virker i den det energetiske systemet i kroppen, og hvordan det påvirker persepsjonen av stimuli i omgivelsene og den mentale og fysiske responsen på dem. I mitt eget system kan jeg kjenne følelsen av å være anspent, jaget eller drevet. Disse kvalitetene snevrer inn både oppmerksomheten og det indre rommet. Det blir vanskelig å hvile og sove. Jeg blir mindre sansevar og mottakelig for det jeg møter i omgivelsene. Oppfatningen av andre blir mer preget av gamle mentale konstruksjoner enn vanlig. Jeg reagerer oftere med irritasjon.

Det finnes en reaksjon på fare som ikke aktiverer oss til ekstra ytelse, men som gjør oss ufokuserte og energiløse. Når vi overgir oss for å redusere fare, nedsettes alle livsfunksjoner, og vi går inn i en energifattig og avstengt tilstand. Opprinnelsen til denne reaksjonen er byttedyrets forsøk på å spille død og distansere seg fra smerten, for at rovdyret skal miste interessen.

Blidgjøring og tjenestevillighet er annen en respons som handler om å redusere fare. Da er den tilgjengelige energien fokusert på å redusere trussel ved å roe ned den man står overfor. En vedvarende og tvangspreget tilgjengelighet for andres behov, gjør det vanskelig å erkjenne og representere egne. Det vil redusere den relasjonelle kvaliteten betydelig.

BEHOV

Behov er en sentral del av motivasjonssystemet vårt. Udekkede behov motiverer oss til handling. Beredskapssystemet regulerer energitilgangen, og sørger for at vi er årvåkne i jakten på trygghet, mat og varme. Det mobiliserer oss i møte med fare, og potenserer de ressurser vi har tilgang på for å komme ut av den. Følelsene varsler om våre relasjonelle behov. De forteller oss hva vi trenger å uttrykke og motta i møte med andre, for å opprettholde kontakten i ulike situasjoner. Vi har også en lengsel i oss, som forteller om sjelens behov for vekst, utvikling og dyptgripende erfaringer. Denne lengselen snakker til oss fra hjertet og fører oss ut på søken etter det som kan berøre oss på en dyp måte.

Mennesket har grunnleggende fysiske og relasjonelle behov. Vi trenger at våre fysiske behov, for lys, luft, vann, mat, varme og fysisk trygghet blir ivaretatt. Når disse behovene blir frustrert er det vanskelig å konsentrere seg om andre ting. Å stå trygt i en sammenheng av nære relasjoner er også livsnødvendig for oss. Våre følelser er kommunikasjonssystemer som hjelper oss med å navigere i det relasjonelle nettverket vi inngår i. Vi har et dypt behov for kontakt og dialog. Våre følelser er en del av denne dialogen. De forteller oss om gjensidige behov i en relasjon og veileder oss til å gi og motta det som trengs for å opprettholde gjensidigheten. Når dialogen blir brutt frustreres våre relasjonelle behov. Det motiverer oss til å forsøke å reparere bruddene.

Psykiske lidelser handler ofte om frustrerte emosjonelle behov. Dersom vi ikke er i kontakt med våre følelser og kan bruke dem til å orientere oss og respondere på hensiktsmessige måter, vil det føre til hyppige brudd i relasjonene våre og problemer med å reparere bruddene på en effektiv måte. I stedet for en nyansert følelsesbasert utveksling, oppstår en fryktbasert utveksling. Frykten kan føre til at vi lukker oss for kontakt, eller søker kontakt på en måte som støter den andre lenger vekk. Slike responser forsterker frykten, og kan føre oss inn i tilstander der vi har liten kontakt både med følelser og behov, og dermed heller ikke forstår hvordan vi skal regulere våre relasjoner på en måte som skaper trygghet og kontakt.

Problemene kan ta form av tilbaketrekning fra kontakt, eller sinne, fortvilelse og gjentatte dysfunksjonelle forsøk på å etablere kontakt. Det vil ofte forkomme en pendling mellom tilbaketrekning og utagering. Dersom vi fanges i slike mønstre vil våre emosjonelle og relasjonelle behov bli sterkt frustrerte. Vi trenger emosjonell kontakt med andre, i relasjoner der vi gir og tar imot i en felles bevegelse. Vi trenger den gjensidige utvekslingen over tid for å føle oss hele.

Sjelens behov for vekst, utvikling og dyptgripende erfaringer blir frustrert dersom vi fanges i dysfunksjonelle relasjonelle sirkler, der vi verken forstår oss selv eller andre. Vi trenger å være i kontakt med vår egen stemme, og uttrykke oss fra hjertet. Vi trenger erfaringer med å bli berørt, være i bevegelse og strekke oss mot nye erfaringer. Sjelen trenger å være i en tilstand av tilblivelse. Den trenger å bevege seg på grensen mellom det kjente og det ukjente.

En viktig del av det terapeutiske arbeidet vil dreie seg om å gjenopprette kontakten med behov, og utvikle en tillit til at de kan bli møtt. Det er også viktig å erfare at man ikke går i stykker om de ikke blir møtt. Dersom vi klarer å representere våre behov på en direkte og ansvarlig måte, vil vi få en respons som gir kontakt med reelle følelser enten vi blir avvist eller tatt imot. Å bli møtt vil føre til en ektefølt kontakt med den andre. En avvisning vil kjennes smertefull, men kan frigjøre dersom følelsene som oppstår kan rommes og tåles. Det er vondt å bli avvist, men det er mer ødeleggende for livet å trekke seg tilbake fra reell kontakt med andre.

PSYKOLOGISK ROM

Det indre rommet er en metafor, som viser til vår kapasitet til å tillate tanker, følelser og impulser å bevege seg i sinnet på en slik måte deres bevegelse blir en del av vår bevisste erfaring. Når vi kan holde våre indre responser i sinnet og betrakte dem uten å ta stilling til dem, vil de følge sin egen bevegelse. Vi vil erfare at de ikke er statiske. De kommer og går. De øker og avtar i stryke. De endrer kvalitet. Denne erfaring får vi ikke dersom vi fordømmer, utagerer eller undertrykke dem.

Psykologisk rom er denne kapasiteten. Et trangt psykologisk rom vil gi liten dybde i opplevelsen, fordi den undertrykkes eller støtes ut før den får mulighet til å fortelle noe. Det vil forstyrre muligheten til å erkjenne og representere behov på en hensiktsmessig måte. Et trangt psykologisk rom vil gi redusert kapasitet til for selvregulering, noe som igjen gir økt sjanse for brudd i relasjoner som følge av dysregulerte følelser.

Den gode nyheten er at rommet kan utvides. Vi kan trene på å utvide vårt psykologiske rom. Det gjør vi gjennom å akseptere våre tanker, følelser og impulser, og observere dem i vårt indre uten å gjøre noe med dem, uten å anklage oss selv for å ha dem, eller andre for å ha påført oss dem. Når vi gjør det, vil vi erfare at tanken er flyktig. Den kommer og går. Følelser er i bevegelse og endrer seg i styrke og kvalitet. Impulser endrer seg. Noen brenner ut, andre kommer til, og noen trer frem med et budskap som det kjennes riktig å uttrykke.

Det psykologiske rommet er vårt utviklingsrom. Det er vårt rom for erkjennelse av oss selv. Det er i det rommet vi kan dvele ved og bli kjent med våre reaksjoner, impulser, følelser, behov og tanker. Det er gjennom aksept og villighet til å oppleve det som foregår i oss, at vi kan bli stående i vår egen erfaring. Når vi på en dypere måte forankrer oss til vår opplevelse her og nå, blir det lettere å gi slipp på det bildet vi har konstruert av oss selv. Det åpner for å kommunisere ut i fra en dyp opplevelse av eksistensen, i stedet for å organisere oppfatning og handling omkring forsvaret av et konstruert bilde.

Det er ikke behov for å korrigere innholdet i våre tanker og følelser. Det vi trenger er å undersøke dem, akseptere dem, og utvikle et større rom for å oppleve dem uten kritisk stillingstaken. Når opplevelsen har et rom å bevege seg i, vil den endre seg av seg selv. Rommeligheten gir oss større mulighet til bevege oss sammen med andre, og finne nye måter å respondere på. Uten et indre opplevelsesrom er det stor sjanse for at vi fortsetter å reagere i samsvar med gamle mønstre av avvisning, tilbaketrekning eller utagering.

SANSER

Så lenge vi befinner oss i en kropp, er det sansene som formidler opplevelsen. De sørger for sjelens kontakt med kroppen og dens omgivelser. Livet er en gave som kommer til oss gjennom sansene. Det er dem som forteller oss om vinden som stryker mot huden, duften av blomster, fargen på gresset, og smaken av jordbær. De forteller oss om kjærligheten i vår elskedes øyne og om vår kropps fysiske og emosjonelle tilstand. De knytter oss til øyeblikket, til den kontinuerlige dialogen vi deltar i. Vi lever i en kropp, og det er noe av poenget med å være her. Hvis sjelen går glipp av den sansebaserte erfaringen mister den noe vesentlig i sin livsreise.

Når vi trenger å forankre oss i vår egen kropp, er det sansene vi vender oss til. Når vi fortapes i tanker, eller invaderes av skremmende minnebilder, og trenger å vende tilbake til her og nå, er det sansene vi orienterer oss med. Når vi trenger å regulere vår angst og etablere kontakt med følelsene våre, er det sansene som hjelper oss. Sansene forteller oss hva som foregår rundt oss, og i oss.

Vår persepsjon består av sansning og tolkning. Sansene gir oss den direkte opplevelsen, mens hjernen fullfører oppfatningen og kobler den sammen med tidligere erfaringer. Hjernen tolker informasjonsstrømmen som kommer gjennom sansene. Tolkningen er basert på erfaring, på det vi har lært. Det er det vi har lært som forteller oss at et tre er et tre, og en hest er en hest. Det som kommer til oss gjennom sansene, blir filtrert gjennom mentale strukturer som er dannet i fortiden. Vår persepsjon er ofte mer determinert av vår forforståelse enn av det våre sanser forteller oss.

Når vi blir fanget i mønstre av forventninger, vurderinger og tolkninger, mister vi nyanseringen i vår sansning. Vi oppfatter ikke det vi er i kontakt med her og nå. I stedet ser vi noe som tilhører fortiden. Jeg ser en stol, men ikke den stolen som står foran meg. Jeg ser et menneske, men ikke det individet som møter meg i det nærværende øyeblikket. For å kunne leve her og nå er det nødvendig å frigjøre seg fra sine ideer om hvordan det en gang var, eller om hvordan det burde vært.

I det terapeutiske arbeidet med å hjelpe pasienten til å forankre seg i øyeblikket og regulere følelsene sine, er sansene et viktig verktøy. De inngår i meditative øvelser, og utvikling av evnen til å være oppmerksom. De inngår i utforskningen av følelser og reaksjoner. Når pasienten fortapes i fortiden eller hans beskrivelser av relasjoner og situasjoner blir flate eller abstrakte, kan spørsmål som krever mer sansebaserte detaljer hjelpe han til å gjøre beskrivelsene fyldigere og mer konkrete.

PROGRAMMERING

Vi fødes med en hjerne som er uferdig. Den utvikler seg i samspill med omgivelsene gjennom hele livet. De mest formbare årene er de første. Vi har med oss et stort overskudd av nerveceller, som er i gang med å danne nettverk med ulike funksjoner. De sterkeste eller mest funksjonelle av dem fortsetter sin utvikling, mens de overflødige bortfaller.

Utviklingen av hjernens nettverk er eksplosiv den første delen av barnets liv. Forbindelsene mellom hjernens nerveceller knyttes i stort omfang. Det dannes robuste nettverk med ulike funksjoner. Noen gener aktualiseres, andre blir ligende latente. Selv om hjernen er mest mottakelig for stimulering, og utviklingen er sterkest de første årene, forblir hjernen formbar livet gjennom. De erfaringene vi gjør, den kunnskapen vil tilegner oss og de ferdighetene vi utvikler, skrives inn i vår hjernes nettverk av forbindelser.

Vi blir født med en maskinvare med en del gitte funksjoner og baner, mens programvaren hele tiden utvikles gjennom vårt samspill med livet. Programmeringen skjer gjennom vårt sanselige og motoriske samspill med den fysiske omverden, og vårt emosjonelle samspill i de relasjoner vi inngår i. Vår kropp er et system som er avhengig av en kontinuerlig utveksling med omgivelsene for å overleve. Vi er hundre prosent avhengig av luft, lys, vann og mat. De systemene som sørger for denne utvekslingen har en sterk pre-programmering og utvikler seg ganske likt hos alle mennesker. De individuelle forskjellene er små.

Vi er like avhengige av de emosjonelle og relasjonelle systemene vi inngår i. Men her er pre-programmeringen ikke like omfattende, og de individuelle forskjellene større. Vårt relasjonelle selv og vårt forhold til våre egne følelser programmeres gjennom det tidlige samspillet med de nærmeste omsorgspersonene. En god start på livet skaper et robust og fleksibelt program, med en iboende evne til utvikling og tilpasning. Mindre robuste programmer er mer utsatt for sammenbrudd, og beskytter seg ved å være mindre fleksible, mottakelig og inkluderende. De robuste programmene blir mer robuste gjennom samspill og utvikling. De sårbare programmene stivner og blir rigide, og motsetter seg endring og utvikling gjennom denne rigiditeten.

Relasjonelle mønstre er systemer av programmer som utvikler seg tidlig i livet, først gjennom et ikke-språklig, kroppslig og relasjonelt samspill, etterhvert også gjennom en språklig informert samhandling. Slik mønstre omfatter:

Vurderende og definerende prosesser rettet innover
Vurderende og definerende prosesser rettet utover
Våre forventninger til oss selv og andre
Vår karakteristiske måte å forsvare oss på, mot psykisk smerte
Vår emosjonelle responsivitet og våre strategier for å mestre eller unngå vanskelige følelser
Reaktiviteten i vårt beredskapssystem, slik den kommer til uttrykk i vår kropp og atferd

Mønstrene er vår skjebne, skrevet inn i vårt psykologiske DNA. De er programmeringen som ligger til grunn for vår informasjonsbearbeiding. De er programmer som kjører automatisk, og utenfor vår bevissthet. Det er nesten umulig for oss å oppfatte noe annet enn det som er fortolket og forstått gjennom disse programmene. Det er like vanskelig å respondere utenfor programmenes mulighetsområde.

Det brukeren av en datamaskin ser på skjermen er produsert av et program som kjører i bakgrunnen. Det han samhandler med er produsert av programmet, men det er innholdet som produseres som er tilgjengelig for brukeren. På samme måte befinner våre psykologiske systemer og programmer seg i den ubevisste delen av vår psykologi. De representerer måten vi bearbeider informasjon på. Det som er tilgjengelig for bevisstheten er innholdet i hukommelsen og resultatet av prosesseringen, i form av minner, vurderinger, definisjoner og beslutninger. Vi husker deler av fortiden, men ikke hva som lå til grunn for at vi opplevde den som vi gjorde. Vi kan vite hva vi mener om noe, men er ubevisst om den prosessen som ligger til grunn for våre synspunkter.

Programmeringen vil danne mer eller mindre åpne systemer. Åpne systemer består av fleksible programmer. Lukkede systemer består av rigide programmer. Åpne systemer er i kontinuerlig utvikling. De har en stabil kjerne, men er inkluderende og bevegelige. Ny informasjon tas inn, og eksisterende informasjon deles med omgivelsene. Det som ikke fungerer forkastes. Det som fungerer tas med videre.

Et åpent system er i stand til gradvis å inkludere nye og ukjente elementer. For lukkede systemer blir det som befinner seg på utsiden til trusler mot systemet. De har en ustabil kjerne som beskyttes bak et fiksert skall. Fordi kjernen er ustabil må den beskyttes mot sammenbrudd. Alt som er utenfor oppleves som truende, som noe som må unngås og avvises. Systemet blir fastlåst og ekskluderende. Det er lukket for utvikling. Den dysfunksjonelle prosesseringen forblir uforandret, fordi den ikke korrigeres av samspillet med omgivelsene.

Et sentralt mål for psykoterapi vil være å åpne de lukkede systemene, og gjennom det gjøre det mulig for pasienten å erfare noe annet enn det han er programmert til. Det er å trenge gjennom den begrensningen programmene har fanget han i. Dette er et frigjøringsprosjekt.

KOLLEKTIV PROGRAMMERING

Den individuelle programmeringen finner sted i en familie, i et lokalsamfunn, i en nasjon, i en verdensdel, i en verden. Den finner sted i en kultur, som er del av en større kultur, som er del av en større kultur. Kultur er resultat av kollektiv programmering. Det vi forholder oss til som sannhet er i stor grad produsert av kollektive programmer og systemer. Menneskets virkelighetsoppfatning endrer seg over tid. Gamle sannheter byttes ut med nye. De fleste sannheter er relative eller forbigående. Og i den grad det finnes absolutte sannheter, vil kulturen oftere hindre oss i å få øye på dem, enn den vil hjelpe oss til å se dem.

Verden slik vi kjenner den er resultat av kollektive programmer og systemer. Disse opererer i det kollektive ubevisste, og lar seg ikke undersøke direkte. Det vi kan være bevisste om er deres produkter. De underliggende kommandoene i systemet kan man bare slutte seg til ved å undersøke det som fremkommer gjennom deres virksomhet i individet og i samfunnet som helhet. Det som kan antas, som følge av en slik undersøkelse, er at de dominerende programmer og systemer produserer konflikt og lidelse. De produserer konflikt mellom personer, grupper og nasjoner. De produserer konflikt mellom drifter, impulser, behov og ønsker i enkeltindivider. Og de produserer konflikt mellom ønsket og faktisk tilstand, både på kollektivt og individuelt nivå.

Det vi ser i verden i dag er en eskalerende ulikhet mellom de få som har ekstremt mye, og de mange som har lite. Verdens ledere synes i stor grad å være absorbert av korrupsjon, hat, frykt, og tørst etter makt og rikdom. Det finnes en våpenindustri som produserer våpen med en dødelighet som potensielt kan utslette alt liv, og som skor seg på menneskers vilje til å utslette hverandre. Informasjonsteknologien sprer om seg med meningsløs informasjon, som har som formål å fange mennesker i en absurd konflikt mellom de har og er, og det de burde hatt og vært. Forbruket vårt av unødvendige ting er i ferd med å ødelegge den naturen vi er hundre prosent avhengige av. Det finnes systemer som tillater at eiendomsretten til de ressursene som tilhører oss alle, og alt det livet vi deler dem med, kan kjøpes for penger.

De programmene som produserer all denne elendigheten er virksomme i oss alle. Det synes som om de underliggende konfliktskapende programmene løper løpsk, og at endestasjonen for dem er total destruksjon. Spørsmålet er om det finnes andre typer programmer, som fører til andre typer resultater. Eller om det er mulig å leve et liv utenfor de kollektive konfliktprogrammene. Finnes det noe som er absolutt sant og godt. Og kan vi gjøre noe med vår programmering, som gjør det mulig for oss å leve i tråd med det sanne og gode?

SPRÅKET, TANKEN OG DEN SOSIALE KONSTRUKSJONEN

Språk og tanke er intimt forbundet. Det vi kaller tenkning er på mange måter en internalisering av språk. Gjennom språkutviklingen blir vi medlemmer av den språklig konstruerte virkeligheten, og deltakere i den kollektive tankeprosessen som former den. Vi lærer å kategorisere og definere verden. Denne virksomheten tar bolig i sinnet, som en kontinuerlig kommenterende prosess. Vi vurderer, definerer og sammenligner, og vi opplever våre definisjoner som virkeligheten.

Språket er verktøyet vi produserer våre sosiale systemer med. Det er språket som har formet den kollektive tanken, og gjort vår sosialt konstruerte virkelighet mulig. Det er gjennom språket vi regulerer samfunnet, bygger allianser og danner felles fiendebilder. Det er gjennom språket vi definerer verden og setter standarder vi forventes å leve opp til. Det er gjennom språket vi utvikler den fortellingen vi lever i. Den fortellingen som organiserer vårt samfunn er en fortelling som organiserer seg omkring konflikt. Det er en fortelling om atskillelse, mangel, ulikhet, konkurranse og kamp om ressurser.

Den sosiale konstruksjonen er spekket med krav og forventninger. Den produserer idealer vi forventes å leve opp til, og systemer vi forventes å levere i. Den gir belønning for prestasjon og nederlagsfølelse når vi mislykkes eller ikke passer inn. Den forsyner oss med dimensjoner vi vurderer oss selv og hverandre langs. Vi vurderer, definerer og sammenligner, og opplever verden gjennom vår individuelle versjon av et filter produsert av en kollektiv tankeprosess. Dette filteret trer inn mellom våre sanser og vår opplevelse.

Den sosiale konstruksjonen blir konteksten for sanseinntrykkene. De siles gjennom denne. Det skaper en indirekte virkelighetsopplevelse, som blir en hindring for den direkte erfaringen. I stedet for at språket blir en del av en kontinuerlig væren i relasjon, fører det til brudd i vår opplevelse av den skapende dialogen som knytter oss til den levende helheten. Vi havner på utsiden av vår egen opplevelse.

Tanken blir en språklig, vurderende prosess. I stedet for at vi relaterer oss, tar vi stilling. I stedet for å omfavne helheten, organiserer vi verden langs dimensjoner med motsatte poler. I den ene enden er det noe bra vi ønsker å identifisere oss med, i den andre noe dårlig vi ønsker å ta avstand fra. Problemet er at vi aldri er bare på den ene siden av disse dimensjonene. Vi vil alltid befinne oss på begge sider av dem. Motpolen er alltid latent til stede. Ved å splitte virkeligheten i noe som er bra og noe som er dårlig, manøvrerer vi oss inn i konflikt mellom noe vi forsøker å kvitte oss med og noe vi ønsker å beholde. Det vi støter ut blir til trusler vi senere møter både i den indre og den ytre verden, og som underminerer det bildet vi ønsker å holde oss med.

Det moderne samfunnet er bygget på språklig problemløsning. Språket er effektivt til løsing av ytre problemer, til å samle oss om oppgaver vi trenger å samarbeide om. Når vi skal løse konkrete ytre oppgaver er det nyttig å beskrive forskjellen mellom den aktuelle situasjonen og den ønskede situasjonen. Det vil være et hensiktsmessig grunnlag for å legge en konkret plan for hvordan vi skal komme fra A til B. Slik er det ikke med indre og relasjonelle konflikter. Grubling over avvik fra en ideell norm, styrker ikke relasjonene våre eller gjør oss til bedre mennesker. Det fanger oss i kritikk og selvkritikk, anklager og selvanklager, og fører oss inn i håpløse forbedringsprosjekter.

Språket er ubrukelig til å løse indre emosjonelle og relasjonelle problemer. De kan aldri løses gjennom avvisning, kritikk, anklager, eksklusjon, forbedring og manipulasjon av virkeligheten. De kan bare løses gjennom aksept, inkludering og omfavnelse av en nyansert helhet.

Terapi bør ikke oppmuntre til språklig problemløsning av emosjonelle problemer, eller til å forsøke og tildele oss selv mer attraktive posisjoner på dimensjoner vi vurderer virkeligheten langs. Det er selve vurderignsposesen som er problemet. Løsningen er ikke å søke det fullkomne. Det er å elske det ufullkomne.

PARADOKSET

Livet er ikke et problem som skal løses, eller en konkurranse som skal vinnes. Det er et paradoks som skal rommes. Problemløsning handler om å løse konflikten mellom en ønsket og en uønsket situasjon, eller mellom parter med ulike interesser. Det vil ofte føre til at noen sider av konflikten fortrenges, og at en av partene vinner. Når man forsøker å løse konflikter gjennom kamp og eksklusjon, blir konflikten dypere. Denne type problemløsning vil bryte fenomenet ned i biter, sortere ut uønskede biter og organisere de gjenværende bitene på en foretrukket måte. Det fører ikke til nyskapning, men til reorganisering. Konflikten går under jorden for en stund, men vil komme til overflaten igjen ved neste korsvei.

Reorganisering kan i noen tilfeller være hensiktsmessig, men ikke som en generell tilnærming til livet, heller ikke som en tilnærming til psykisk lidelse. Livet, og den smerte det genererer, blir lettere å bære dersom vi møter det med utvidelse, enn hvis vi bryter det ned for å analysere bitene. Besværligheter, tap og nederlag blir lettere å bære dersom vi tar det imot som som en iboende del av livet, enn dersom ser det som noe som ikke skulle eksistert.

Paradokset inneholder tilsynelatende selvmotsigelser, men er egentlig et tilfelle av både og. Livet er både smertefullt og godt. For å finne vår styrke må vi erkjenne vår svakhet. For å finne en trygghet, må vi møte vår frykt. I den store sammenhengen er det lite som er viktig, likevel er det de små uviktige tingene som utgjør essensen av livet. Den frie viljen er begrenset. Mye er valgt for oss, likevel er det de valgene vi tar i øyeblikket som former vår livsopplevelse. Kriser og lykkelige øyeblikk er vevet inn i hverandre. Begge deler inngår i den skapende livsprosessen. Dersom vi tar imot livet og lar det utfolde seg på sin egen måte, vil det finne sine egne veier. Livet er en erfaring som skal leves. Det er når vi kjemper imot, eller flykter fra det at livet blir et problem.

ANSVAR OG KONTROLL

I møte med det uforutsigbare, det uavklarte og potensielt farlige, oppstår frykt, og med frykten et behov for kontroll. Vårt beredskapssystem aktiveres og ulike fryktreaksjoner iverksettes. I ytre situasjoner der faren er konkret, kan det være en hensiktsmessig respons. Hvis huset brenner, er det en fordel å få flammene under kontroll, eller komme seg ut. I forbindelse med indre, emosjonelle situasjoner, og potensielle relasjonelle trusler derimot, vil forøk på å etablere kontroll ofte forverre situasjonen. Hvis problemet er sykelig sjalusi, vil forsøk på å kontrollere partneren både opprettholde problemet og forverre den generelle situasjonen.

Kontroll handler om forsøke å forhindre, begrense, fastholde, tvinge eller manipulere noe utenfor seg selv. Det kan også handle om å kontrollere seg selv ved å fortrenge, undertrykke og unngå sine egne impulser og følelser, eller om forsøke å kontrollere omgivelsene ved å forstille seg, underkaste seg, eller tilpasse seg andres forventninger og krav.

Kontrolltiltak kan noen ganger være hensiktsmessig, men er mye oftere responser som hindrer den åpne dialogen med livet. Kontrollbehov springer ut av frykt, og handler om å unngå, fastholde eller tvinge noe frem. Det er det motsatte av å være til stede, ta imot, og respondere på en åpen og aktiv måte. Kontroll hindrer erfaringen. Det hindrer vår berøring med livet. I stedet for å være levende tilstede i dialogen, blir vi sittende og vokte på farer. Vi unngår å involvere oss, for å unngå negative konsekvenser. Konsekvensen blir i stedet at vi går glipp av livet.

Om vi klarer å begrense kontroll til de få situasjoner der det er påkrevet, og ellers oppgir alle forsøk på å kontrollere den frie livsstrømmen, vil vi komme i en dypere dialog med det nærværende øyeblikket. I stedet for å streve etter kontroll, kan vi åpne oss, ta imot det som skjer og svare an til det.

Ansvar handler om å være til stede i dialogen med livet slik den utfolder seg. Det handler om å lytte, ta imot og svare an til det som kommer mot oss. Å vise ansvarlighet er ofte å gi slipp på impulsen til å ta kontroll, for i stedet å forholde seg. Det er å forholde seg våken og aktiv til det som er. Det er å respondere i situasjonen med det den kaller på. Det er å gi vår oppmerksomhet til det vi står overfor, og svare an til det.

I vårt møte med verden vil den kalle på en respons fra oss. Ulike situasjoner kaller på ulike responser. En ubetalt regning kaller på min vilje til å betale den, enten ved å skaffe midler eller prioritere dem jeg har. En gave kaller på takknemlighet. Lidelse kaller på barmhjertighet. Kaos kaller på en innsats for å skape orden. Kallet treffer oss på ulike måter, og våre svar er individuelle. Når våre svar til livet kommer fra hjertet vil de vise hvem vi innerst inne er. Når de kommer fra våre forsvarsverker, vil de vise oss det mentale fengselet vi befinner oss i, om vi er villige til å se det.

I stoisk filosofi har jeg møtt begrepet kontrollskillet. Det er nyttig fordi det tydeliggjør en distinksjon mellom det som ligger innenfor og det som ligger utenfor vår kontroll. På en forenklet måte kan man si at det som skjer oss i stor grad ligger utenfor, mens hvordan vi responderer på det ligger innenfor. Av dette følger at vårt ansvar først og fremst handler om hvordan vi forholder oss til, og responderer på det vi ikke kan kontrollere.

Det er ikke mulig å ta noe annet ansvar enn det som er vårt eget. Vår oppgave er å forholde oss til det som møter oss, og svare an til det. Den er ikke å forsøke og ta kontroll på hvordan andre bør besvare sine livsutfordringer. Når vi overtar et ansvar som ikke er vårt, forveksler vi ansvar med kontroll. Det er vår felles oppgave å svare an til situasjonen fra vår egen væren. Øyeblikket kaller på mitt svar, og på ditt. Jeg må svare fra mitt hjerte, du fra ditt. Det er det som er dialog.

Ansvar handler om å forholde seg aktivt til livet. Det er et stort tema i alle terapeutiske prosesser. Når pasienten kommer til behandling, er det ofte med et håp om at terapeuten skal fikse han, uten at han selv må ta del i prosessen. Å gå i terapi er et arbeid. Det krever involvering, og aktiv deltakelse fra pasienten. Det kommer ikke til å skje noe før pasienten selv begynner å handle på nye måter.

For at pasienten skal innta den nødvendige, aktive posisjonen, må han oppleve seg selv som en aktør. Han må ha agens. Problemet er at ikke alle har erobret denne posisjonen. Ikke alle har utviklet agens. Det innebærer at det innledende arbeidet ofte må handle om utvikling av denne evnen. Pasienten må utvikle en opplevelse av å være en aktør som selv kan gjøre noe for å endre sin situasjon. Til tross for at han kanskje har vært utsatt for store krenkelser, må han ut av offerposisjonen. Han må bli klar over hvordan han selv bidrar til å gjenskape sin elendighet i stadig nye situasjoner. Han må se at det er mulig å gjøre noe annet. For å bli i stand til det må han utvikle en emosjonelt forankret tiltro til at det er mulig. Han må komme i kontakt med sin egen vilje, og sin egen handlekraft.

Dersom pasienten har mistet eller aldri utviklet kontakt med sin egen vilje og en grunnleggende tillit til at hans aktivitet han kan endre noe, må dette arbeidet starte i det små. Terapeuten må hele tiden ha fokus på pasientens agens i situasjonen. Hun må etterspørre den. Hun må ha fokus på små situasjoner og valg som kan gi kontakt med viljen. Hun må gi pasienten valg som er små nok til at det er mulig å ta et valg. Hun må gi pasienten oppgaver som er så enkle å utføre at det mulig å gjøre en erfaring med egen aktivitet. Hun må ha fokus på hva som skjer når disse småtingene blir vanskelige.

AUTORITET

Autoritet kan defineres som legitim makt, legitim i den forstand at den er gitt, for eksempel fra en gruppe til en leder, fra samfunnet til en yrkesgruppe, eller fra en person til en annen. Når vi gir andre autoritet, betyr det at vi er villige til å følge deres råd eller ledelse. Vi gjør som de anviser, eller underordner oss deres synspunkter, ikke først og fremst på grunn av den faktiske makten de har, men fordi vi er villige til følge dem.

Samfunnet lærer opp personer på ulike kompetanseområder og gir dem etter opplæringen autorisasjon til å ta betalt for den kompetansen de har tilegnet seg. Vi søker autoriteter for å få hjelp i forbindelse med mange problemstillinger. Om vi vil ha bilen reparert henvender vi oss vanligvis til et autorisert bilverksted. Har vi problemer med røropplegget i huset velger vi en autorisert rørlegger. Ønsker vi råd om mer personlige spørsmål søker vi det hos en prest, lege, terapeut eller lærer, avhengig av spørsmålets natur.

Det er hensiktsmessig å søke bistand fra autoriteter i mange sammenhenger, men når det kommer til spørsmål som angår våre personlige livsvalg bør vi antakelig ikke gi fra oss vår egen autoritet. I slike spørsmål bør vi vel søke våre egne svar og følge vår egen indre stemme? Likevel er det et stort marked for åndelige veiledere og forståsegpåere av mange slag.

Det kan se ut som om vi i stor grad er villige til å gi fra oss vår autoritet til andre, også i dypt personlige spørsmål. Det er et problem, fordi det fører til at det er vanskelig å ha tillit til de erfaringer vi gjør. Vi må gi vår egen erfaring autoritet i våre liv. Bare gjennom det kan vi få en kontinuitet i livsprosessen. Kontakten med andre, villigheten til å være i dialog, og la oss virke på i dialogen, er en forutsetning for erfaringen. Men vi må stå i møtet med en vilje til å erfare effekten av egne valg, og lære gjennom den direkte erfaringen det gir oss.

Livet er en prosess som handler om å bli til i møte med andre. Vi blir kjent med vårt dypeste selv gjennom å la andre berøre oss, og erfare vår egen respons på berøringen. Når den får klinge i vårt system vokser det frem et uttrykk. Gjennom dette uttrykket blir vi synlige for oss selv, og erfarer vår egen effekt på verden. Det er i det samme møtet vi kan erfare Gud. Han møter oss i den andre og han møter oss i vårt hjertes respons. Vi blir kjent med oss selv og med Gud i samme prosess.

Livet er en utviklingsprosess. Vår oppgave er å bli i den livet gjennom. I denne prosessen må vi være vår egen autoritet. Vi må spørre oss selv hva det er vi trenger. Vi må lytte til våre egne erfaringer og vårt eget hjerte. Vi må våge å representere de svarene vi får. Vi må ta våre egne valg og lære av dem.

Det er gjennom min villighet til å ansvar for mine egne valg, og bli stående i dem lenge nok til at jeg kan høste de erfaringer jeg trenger, at jeg finner et grunnlag for å ta nye valg. Det er ikke feil å lytte til andre, men hvis jeg gir fra meg min autoritet, og vingler hit og dit for å tilpasse meg deres synspunkter og ønsker, vil jeg miste tilliten til mine egne erfaringer.

Våre erfaringer med autoriteter starter i relasjonen til våre tidligste omsorgsgivere. Ideelt sett utvikler barnet enn trygg tilknytning, og med utgangspunkt i den en relativ autonomi. Vi blir aldri uavhengige av det fellesskapet vi er en del av, men vi trenger å ta del i det fra vår egen kjerne.

Autonomi handler om å kunne stole på sin egen opplevelse, representere seg selv i viktige relasjoner, og stå ved sin egen overbevisning i møte med andre. Dialogen har plass til flere perspektiver. Å gi oss selv autoritet handler om å gi vår egen stemme prioritet i spørsmål som angår våre dypeste verdier, og samtidig ha rom for at andre meddeler seg fra sitt ståsted. Det er ingen steder det er viktigere enn i de nærmeste relasjonene.

En terapeut er en autoritet av flere grunner. Hun er i utgangspunktet gitt, eller har tatt på seg, en slags ekspertrolle, og skal som en funksjon av den ha kompetanse på den slags problemer pasienten søker terapi for å få hjelp med. Videre vil hun i overføringsforholdet bli tildelt en autoritetsrolle i pasientens psykologiske system. Pasientens forhold til autoriteter vil komme til uttrykk overfor terapeuten, noen ganger som motstand, andre ganger som underkastelse.

Den terapeutiske prosessen er en mulighet til å komme videre i autonomiutviklingen. Terapeuten tillater pasienten å gjøre henne til en autoritet, men det er en sentral del av prosessen å føre autoriteten tilbake til pasienten selv. Han må lære å stole på sine egne sanser, sine egne følelser og sin egen erfaring. Han må ta valg han er villig til å stå ved, også når det er ubehagelig, og selv ta ansvar for å velge noe annet når kallet til det kommer innenifra.

DIREKTE ERFARING

Direkte erfaring er utgangspunktet for vår egen autoritet. Den kan bare gjøres i øyeblikket. Det er bare her og nå jeg kan sanse mine omgivelser og meg selv. Det er bare her og nå jeg kan registrere min emosjonelle respons. Det er bare her og nå jeg kan bli klar over mine behov og representere dem.

Det er bare her og nå noe kan skje i det hele tatt. De midler vi har til direkte erfaring er sanser, følelser og vårt eget sanne uttrykk. Direkte erfaring kommer fra tilstedeværelse og bevegelse i øyeblikket. Den kommer ikke gjennom tankens bakover eller fremover rettede aktivitet. Den handler ikke om å mene noe, ha rett i noe, eller oppnå noe. Det handler bare om å observere og respondere, og erfare seg selv i sin respons.

Når jeg tenker meg frem til hvordan jeg skal handle, når jeg planlegger hvordan jeg skal manipulere en situasjon i en forhåndsbestemt retning, vil jeg vurdere resultatet etter i hvilken grad jeg oppnådde det jeg ønsket. Prosessen er at jeg på forhånd bestemmer hva jeg ønsker å oppnå, og tenker meg frem til hvordan jeg skal gå frem. I situasjonen utfører jeg noe som ikke springer ut av det jeg erfarer her og nå. Etterpå ser jeg meg tilbake og vurderer om operasjonen var vellykket eller mislykket ut i fra hva jeg oppnådde. Det jeg søker å oppnå på denne måten er gjerne fundert i samfunnets opplæring, normer og idealer, eller krav og forventninger fra de nærmeste omgivelser. Det handler gjerne om å passe inn, oppnå goder eller fremstå i overensstemmelse med et konstruert selvbilde.

Det er ikke feil å planlegge eller ta gjennomtenkte valg, men planen og valgene må ha som mål å legge noen rammer til rette. De må gi rom for at det kan gjøres direkte erfaringer innenfor det rommet rammene konstituerer. Det kan være hensiktsmessig å søke råd og bistand fra andre når rammene skal legges til rette, men det jeg kan lære av andres erfaring er teoretisk. Det tilhørere tankens verden.

For å lære av min egen erfaring må jeg inn i øyeblikket. Jeg må være en deltaker, ikke en regissør eller tilskuer. Jeg må sanse mine omgivelser og min egen kropp. Jeg må ta imot de følelser som oppstår har og nå, i møte med det mine sanser forteller med om. Jeg må dvele ved det i mitt hjerte og la min respons forme seg til et uttrykk som kommer fra meg. Min direkte erfaring er min. Den trenger ikke å være på en spesiell måte, eller føre meg noe spesielt sted. Den bare er det den er. Den er min personlige tilkobling til livet.

TID

Tiden er en språklig konstruksjon. Den språklig genererte bevisstheten strekker eksistensen langs en tidslinje. Den lineære tiden består av fortid og fremtid. Øyeblikket er et punkt på denne linjen, der vi enten skuer tilbake på noe som har vært, eller fremover på noe som skal komme. Øyeblikket blir som en stasjon på en toglinje som fører oss fra fødsel til død. Vi er alltid på vei fra noe, til noe annet.

Den lineære tiden fanger oppmerksomheten vår, og fjerner oss fra det eneste som faktisk er. Vi kan aldri være noe annet sted enn her og nå. Den lineære tiden er trang. Den gir ikke noe rom for opplevelsen. Livet blir som et tog som suser av gårde i stor hastighet på et smalt spor.

Tiden er forgjengelig. Øyeblikket er evig. Det strekker seg ikke ut langs en linje. Det utvider seg fra et sentrum. Det utvider seg og rommer helheten i en kjærlig omfavnelse. Denne rommeligheten er et godt sted å være, fordi alt får plass her. Ingen ting må fornektes, avvises eller støtes ut. Alt er til stede i det evige øyeblikket, alt som har vært, alt som er, og alt som skal komme.

Helbredelsen ligger ikke i fortiden eller fremtiden. Den er her og nå. Det er her alt befinner seg. Derfor er det viktig at terapeuten klarer å dvele ved det som er, og at hun hjelper pasienten til å gjøre det samme. Terapeuten må selv være tilstede her og nå. Hun må finne pasienten der, og hun må tilby den tryggheten som etterhvert kan hjelpe han til å dvele i relasjonen, i seg selv, og ta imot den kjærligheten som springer fra den kilden som er virksom i det evige, guddommelig øyeblikket.

UTVIKLING

Livet er en utviklingsreise. Vårt oppdrag er å vokse, livet gjennom. Vår vekst handler om erfaring. Et sunt sinn vokser i erfaring hele livet. Sjelen lider når utviklingen stopper opp. Den lider når vi fanges i gjentakelser og passivitet. Den lider når vi stormer frem, drevet av frykt og begjær, uten å få med oss det vi møter på veien, eller konsekvensene av våre handlinger.

Når vi slutter å utvikle oss, mister livet sin vitalitet. Vitalitet kommer fra dyptfølt engasjement. Når vi forholder oss aktivt til livet, gjennom sanser, følelser og handlinger, vokser vi i erfaring. Vi utvikler oss når vi er i dialog, med det som omgir oss, med det som skjer i vårt eget sinn, med vårt eget uttrykk. Vi er i dialog når vi tar imot og gir, i en sammenhengende bevegelse.

Når vi fanges i konflikt, opphører utviklingen. I de øyeblikk vi er i dialog kommer den i gang igjen. Vår aktive deltakelse i dialog kan gi oss krevende opplevelser, sorg og andre smertefulle følelser, men det er når utviklingen stopper opp av vi utvikler psykisk lidelse. Psykisk lidelse er er resultat av at den naturlige bevegelsen stopper opp.

Livet gir oss erfaringer når vi forholder oss til det. I impulsen til å unnvike eller bekjempe livet ligger kimen til konflikt. I viljen til å forholde seg med åpne sanser og respondere fra hjertet ligger kimen til dialog. Dialogen berører oss og gir oss erfaringer. Livet er en utviklingsreise. Dialogen er det mediet utviklingen foregår i.

DET UKJENTE

For å forbli i dialog må vi våge oss inn i det ukjente. Når frykten fører til at vi forsøker å kontrollere livet inn i kjente former, fanges vi i dette forsøket. Fordi vår vekst handler om erfaring, vil den stoppe opp når vi unngår det vi ikke kjenner fra før. Når vi vandrer rundt i kjente spor, erfarer vi bare det samme om igjen.

Bevissthetsutvidelse balanserer på grensen mellom det kjente og ukjente. Det ukjente er det vi enda ikke kjenner. At det eksisterer noe som er ukjent for oss, at det finnes måter å forholde seg på som ligger utenfor det vi hittil har erfart, er løfterikt. Vi er usikre på det vi ikke kjenner, men at det er noe som er ukjent for oss er den viktigste grunnen til å leve. Det bærer i seg kimen til vekst og utvidelse.

Ingenting er uforanderlig. Alt er under tilblivelse. Det eneste som er sikkert er bevegelsen, utvidelsen, den kontinuerlige skapelsen. Skapelsen er ikke ferdig. Den er ikke fullført. Den er pågående. Selv Gud er ikke uforanderlig. Også Gud er under tilblivelse. Gud utvider seg. Han utvider sin erfaring gjennom oss. Vi er Guds øyne og ører. Vi lever og sanser. Vi deltar i den store dialogen, og vi bringer vår erfaring tilbake til Gud.

Det ukjente er det som enda ikke er blitt til i vår erfaring. Det eneste vi vet om det, er at det finnes som en mulighet. Fordi tanken er bundet av fortiden og det ukjente blir til her og nå, kan vi ikke tenke oss frem til det. Å komme til kunnskap om det ukjente er en prosess som utfolder seg på tross av tankens begrensning. Det ukjente kan ikke planlegges eller bygges av tanken. Det kommer ikke til oss som resultat av en analyse. Det kommer som en åpenbaring, som et resultat av vår deltakelse. Det ukjente er tilgjengelig for oss hele tiden. Det åpenbarer seg for oss når vi gir slipp på kontroll og våger oss ut på usikker grunn, og deltar i skapelsen.

Terapi er et frigjøringsprosjekt. Det handler om en frigjøring fra det kjente, slik at det som enda ikke er kjent kan bli gjort kjent. Det blir gjort kjent for oss gjennom vår aktive deltakelse i den guddommelige dialogen.

BEVISSTHET

HVA ER BEVISSTHET?

Vitenskapen har så langt ikke funnet noe svar på hva bevissthet er, eller hvordan den har oppstått. Naturvitenskapens teori er at bevissthet har utviklet seg fra materie. Den har følgelig ingen uavhengig eksistens. Materien kommer først, deretter bevissthet som en funksjon av denne. Andre miljøer som forsker på bevissthet har etterhvert begynt å spørre seg om det kan være omvendt. Kan det være at materie er en funksjon av bevissthet? Kan det være at det er bevissthet som har skapt materien? Kanskje er materie en energetisk frekvens med så lav hastighet at den opptrer som noe fysisk? Kanskje er denne frekvensen bare en begrenset del av et uendelig univers, fylt med bevissthet?

Det objektet man velger å undersøke, vil sette begrensninger på hva det er mulig å finne ut. Det vi, i vår materialistiske verden, kaller bevissthet, er det vi kan fange opp med våre begrensede metoder. Kanskje har vitenskapen rett i at den begrensede mentale tilstanden våre sinn befinner seg i, har oppstått som en funksjon av materien. Men i all den tid vi har forsøkt å forstå bevissthet gjennom å forske på denne funksjonen, har det ikke vært mulig å finne meningsfylte svar på hva det er.

At vi har kommet frem til at bevissthet er noe vår hjerne har produsert, henger antakelig sammen med at det er nettopp det vi har studert. Vi har studert vår hjernes produkter. Vi har sett på hjernen som det ypperste evolusjonen har frembrakt, og dens språk som det eneste virkemiddel til sann forståelse. Dette setter store begrensninger på vår mulighet til å forstå noe som helst. Det har fanget oss i den villfarelsen at bevissthet ikke er noe annet enn det vår fysiske hjerne produserer.

At vi med våre naturvitenskapelige metoder ikke finner bevis, er ikke det samme som at det vi søker ikke eksisterer. Hvis jeg ser gjennom en kikkert som rekker tusen meter, begrenser det min mulighet til å se lenger, men det er åpenbart at det ikke begrenser eksistensen av det som befinner seg mer enn tusen meter unna. Vi må regne med at det finnes virkelighet på virkelighet utenfor vår kikkerts rekkevidde. Kanskje vet vi lite eller ingenting om bevissthet. Kanskje vet vi i det hele tatt svært lite. Kanskje finnes det et uendelig, levende og skapende univers, fylt med bevissthet. Kanskje er vi omsluttet av dette universet.

Jeg er tror at Gud finnes, selv om vi ikke kan bevise hans eksistens. Jeg tror at vi eksisterer i et univers fylt med Guds nærvær. Jeg tror at dette nærværet omslutter og gjennomstrømmer oss. Jeg tror at Gud er bevisstheten som har skapt materien. Med materiens skapelse oppstod en atskillelse som gjør observasjon mulig. Med enhetens differensiering oppstår en observatør og noe som observeres, en giver og en mottaker. Det åpner mulighet for en ny måte å erfare kjærlighet på. I den guddommelige kjærlighetsstrømmen er giveren og mottakeren den samme. Vi er differensiert, men fortsatt ett. Gaven gis fra kjærlighet til kjærlighet.

Vi har selvfølgelig ikke oversikt over dette, og sannheten er umulig både å forstå og beskrive gjennom språket. Jeg tror likevel det gir mening å snakke om to svært ulike bevissthetsfelt. Den egentlige bevissthet er en altomfattende, skapende kjærlighetsstrøm, som vi alle hviler i. Vår kontakt med den kan kan oppleves i et dialogisk rom hvor helheten kommuniserer med delen og delene med hverandre. Dette er dialogisk bevissthet.

Konfliktfeltet oppstod når vi reagerte på atskillelsen med frykt. Vi forstod ikke at vi er differensiert men sammen, og tror nå at vi er atskilte og alene. Fra denne første fryktreaksjonen utviklet det seg et lukket felt med en fryktdreven dynamikk og fryktbaserte lover. I dette feltet opplever vi å være i konkurranse med hverandre om begrensede ressurser. Vi er overlatt til oss selv, og vår bror er blitt en motstander. Dette er konfliktbevissthet.

Enhetsbevisstheten omfatter alt. Dens tid er det evige øyeblikket, som utvider seg kontinuerlig, og rommer alt som er. Den er dialogisk når den utrykker seg gjennom individet. Dialogisk bevissthet er en åpen og rommelig tilstand der tilsynelatende motsetninger kan eksistere side om side. I dette rommet møtes tid og evighet. Gjennom dialogen bringes det guddommelige i kontakt med det menneskelige.

Dialogisk bevissthet og konfliktbevissthet er begge virksomme i oss. De fungerer grunnleggende forskjellig. Erkjennelse fremkommer gjennom ulike prosesser. Det er ulike lovmessigheter og sammenhenger som gjelder, og ulike dynamikker som virker i dem. Felles for dem er at vi ikke er bevisst om den dynamikken som produserer det vi er oppmerksomme på. Det som er tilgjengelig for oss er produkter av prosesser som foregår utenfor bevisst kontroll.

KONFLIKTBEVISSTHET

Den lukkede bevissthetens tid er lineær. Den strekker seg ut langs en tidslinje og stenger alt som er ute. Den er produsert av vår hjerne, og lukker seg omkring den illusjonen den selv produserer.

Konfliktbevisstheten er et kollektivt felt som vi alle deltar i. Det er dynamikker og drivkrefter i det kollektive feltet som virker i oss og uttrykker seg gjennom oss. Det opprettholdes gjennom den energien vi investerer i det. Det lukkede bevissthetsfeltet er et mentalt fengsel. Vi fanges i dette feltet gjennom vår deltakelse i det. Det er en kollektiv galskap, som fører til lidelse og destruksjon.

I «Et kurs om kjærlighet» beskriver Jesus et atskilt selv, et ego, som produserer illusjoner. Han beskriver lovmessighetene og dynamikken som karakteriserer denne tilsynelatende virkeligheten. Det jeg har valgt å kalle konfliktbevissthet, er den mentale aktiviteten til egoet. Denne aktiviteten oppstår og utspiller seg i et lukket felt.

Konfliktfeltet er et kollektivt ego, som består av den samlede aktiviteten til alle atskilte deler av dette egoet gjennom historien, sammen med alt som i tidens løp er produsert gjennom denne aktiviteten. Vår lange krigshistorie, ulikheten mellom brødre, den private eiendomsretten, nasjonalstaten, pengesystemet, kapitalismen og andre systemer er eksempler på det som er produsert av det kollektive egoet.

Konflikt er det tema som organiserer aktiviteten i dette feltet. Konflikt oppstår som følge av ideen om at vi er atskilt og må sørge for oss selv i en verden som er preget av mangel. I denne situasjonen oppstår frykt, og med frykten begjær og behov for besittelser, forsvar og kontroll. Relasjonene som dannes i konfliktfeltet vurderes som nyttige når de tjener vår overlevelse. De oppleves om fiendtlige når truer den, og likegyldige når de ikke har noen funksjon for oss.

I konfliktfeltet er vi i konflikt, eller vi danner allianser. Andre vurderes ut i fra nytteverdi, og trusselkapasitet. Den mentale aktiviteten er vurderende og definerende, konkurrerende og sammenlignende. Det er også et fremtredende trekk ved konfliktbevisstheten at det dannes idealer, forventninger, og prestasjonskrav som vi forsøker å leve opp til, for å sikre vår posisjon i det sosiale hierarkiet. Konfliktfeltet er destruktivt, og vil med tiden utslette seg selv. På sin vei til selvutslettelse gjør det mye skade. Det fører til grusomhet, hensynsløshet og grådighet. Det er ikke vanskelig å se eksempler på det i dagens verden.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at konfliktbevisstheten produserer psykisk lidelse. For det første er det en form for galskap. For det andre er dynamikken som driver det gift for sjelen. Det som gir næring til sjelen og holder oss i live er kontakten med dialogen. Brudd og svekkelser i denne kontakten gjør oss psykisk syke. Helbredelse kan bare komme gjennom at kontakten gjenopprettes og styrkes.

DIALOGISK BEVISSTHET

Min overbevisning er at vi er omsluttet og gjennomstrømmet av en skapende bevissthet. Vi kan kalle den Gud, og det som strømmer fra den guddommelig. Vi kunne kalt den hva som helst, eller ikke gitt den noe navn i det hele tatt. Den ville uansett være det den er. Gud har gjennom alle tider vært både målet for vår lengsel og årsaken til vår frykt. Begrepet er ladet med århundrers tilbedelse, misbruk og forbannelse. Det er ikke et begrep noen er likegyldig til. Jeg kunne valgt et mer nøytralt begrep for å referere til den altomfattende skapende bevisstheten, og et mindre misbrukt begrep enn kjærlighet for å referere til den livsenergien som strømmer gjennom skaperverket. Men fordi Gud og guddommelig kjærlighet er begreper som er er ladet med så mye energi, er det hensiktsmessig å fortsette å bruke dem.

Den guddommelige bevisstheten har skapt universet, og gir kontinuerlig liv til det skapte gjennom sin relasjon til det. Gud er rommet alt liv utfolder seg i, og samtidig relasjonen til, og mellom, alt det som beveger seg i rommet. Gud skaper, og kommuniserer med det skapte. Gud er kjærlighet, og kjærlighet skaper og kommuniserer gjennom utvidelse.

Mens konfliktfeltet er lukket og organisert omkring konflikt, er den dialogiske bevisstheten rommelig og organisert omkring dialog. Vi lever våre liv i relasjon til alt omkring oss, og er dypt avhengige av hverandre. Vår naturlige tilstand er relasjon, og den naturlige utvekslingen som forgår i relasjonen er dialog.

Rommeligheten er i sin natur helhetlig, utvidende og differensiert. En differensiert enhet gjør det mulig å erfare relasjon, dialog og gjensidig avhengighet. Skapelsens mangfold omfatter en uendelighet av individuelle utsiktspunkt i relasjon med hverandre. Hvert individ er unikt, men den individuelle væren finnes bare som en del av helheten, fullstendig omsluttet av, integrert i, og gjennomstrømmet av den. Relasjonene skaper rommet. Dialogen fyller det. Gud er det altomfattende nærværet, som til evig tid utvider kjærlighet. Den strømmer gjennom hele skapelsen. Den tas imot og gis videre. Sann dialog er utvidelse av kjærlighet. Å gi og ta imot er en helhetlig bevegelse. Kjærlighetens frie strøm stopper ikke opp noe sted. Det blir mer av den når vi deler den. Det gir ingen mening å samle den opp, og beholde den for seg selv.

Kontakt med denne bevisstheten er helbredende. I arbeidet med å gjenopprette kontakten med dialogen, er det viktig å huske på at vi alle er en del av den, og at de kreftene som virker i det dialogiske feltet virker i oss alle. Den som jobber med helbredelse gir ikke sin kjærlighet til den syke. Hun gjenoppretter kontakt, og mottar selv kjærlighets gave gjennom sitt arbeid.

FRIHET

Det finnes i virkeligheten bare en bevissthet. Den rommer alt, og gir liv til alt. Det lukkede konfliktfeltet kan ikke eksistere noe annet sted enn i dette rommet. Det finnes ikke noe annet sted å eksistere. Vi befinner oss i dette rommet, forenet med Gud og hverandre, men oppmerksomheten vår er fanget i en illusjon om atskillelse. Det lukkede feltet er en illusjon, som motsetter seg kontakt med den helheten den befinner seg i. En illusjon er sårbar, og må aktivt opprettholdes. Det gjør vi gjennom å bygge murer mot sannheten, og fore illusjonen med vårt engasjement i den.

Vår natur er fellesskap, deling og samskaping. Vi kan ikke eksistere i isolasjon. Vi er avhengig av den skapende kraften i det dialogiske rommet. Selv i en illusjon om en eksistens isolert fra enheten, produserer vi et kollektivt felt. Vår aktivitet i dette feltet er en forvrengning av sannheten. Konfliktfeltet er dannet gjennom projeksjon, som er en forvrengning av utvidelse. Feltet opprettholdes gjennom en aktivitet som ligner dialog, men som produserer konflikt. Isolasjon, projeksjon og konflikt, kan ikke annet enn å produsere frykt og lidelse, som vi reagerer på med mer av det samme

I stedet for forening i kjærlighet, dyrker vi det spesielle og idealiserer det uoppnåelige. I stedet for relasjon danner vi allianser og motsetningsforhold. I stedet for å dele et fellesskap, konkurrerer vi om posisjoner og ressurser. Individet og kollektivet forsterker hverandre, og danner et lukket illusorisk felt, som opprettholdes gjennom en kollektiv, selvopprettholdende og samtidig selvdestruktiv dynamikk.

Dialogen beveger seg i det rommelige feltet, og skaper gjennom utvidelse og forening. Den er uavhengig av språket. Våre ord kan reflektere dialogen, men kan også dekke til eller hindre den. Språket er et produkt av den menneskelige hjerne. Det kan brukes både til å produsere konflikt og skape dialog. Det er dialogisk når det utvider og forener. Det er konfliktskapende når det atskiller, vurderer, definerer og angriper.

Guds kjærlighet er alltid virksom i oss, men sannheten er usynlig for oss så lenge vi er fanget i illusjonen. Det finnes ingen annen frihet enn frihet fra illusjon. Alle våre krav om frihet innenfor det lukkede konfliktfeltet, kan ikke bidra til noe annet enn å holde oss fanget. Det som vil bidra til vår frigjøring er å bringe rommet inn i det lukkede feltet, gjennom relasjon og dialog. Å avdekke og forstå dynamikken som holder oss fanget, er bare et skritt på veien. Vi trenger å gi slipp på det som holder oss fanget i konflikt. Vi trenger å åpne oss for, og hengi oss til, prosesser som er utenfor vår hjernes kontroll. Vi trenger å åpne dialogen mellom vårt hjerte og vårt sinn.

Utfordringen er at de dynamiske prosessene som fører til vår bevisste opplevelse foregår utenfor bevisst kontroll. Det vi har mulighet til å være oppmerksomme på er bare toppen av isfjellet, som er synlig over overflaten. Det som er synlig kan imidlertid fortelle noe om hva som befinner seg under den. Kvaliteten på opplevelsen kan fortelle om den kommer fra konflikt eller enhet.

Enhetsbevissthet gir en helt annen opplevelse enn konfliktbevissthet. Gjennom vår aktivitet og investering i det som foregår over bevissthetsterskelen, vil vi stimulere det som foregår under. Vi påvirker de underbevisste prosessene gjennom vår oppmerksomhet og våre handlinger. Det valget vi har er hvordan vi skal forholde oss i det bevissthetsviduet vi har. Vi har et valg om hvordan vi vil forholde oss her, hvilken av de ubevisste strømmene vi vil gjøre oss tilgjengelige for og forsterke. Vi kan la oss jage av ubevisst frykt og drive av konfliktfeltets destruktive krefter, eller vi kan tre inn i dialog med enhetsbevisstheten.

Frihet oppstår når vi klarer å gi slipp på vårt forsøk på å kontrollere virkeligheten, og våger å koble oss på dialogen og smelte inn i den rommelige bevisstheten. Det er denne bevegelse all spirituell praksis bygger opp til. Det handler om å gi slipp, og hengi seg til det som er større enn oss selv. Det handler om å gi slipp på illusjonen og hengi seg til Gud.

Et hvert forsøk på å ordne opp ved å manipulere, regulere og kontrollere den virkeligheten som kontinuerlig projiseres inn i det lukkede feltet, vil bare forsterke vårt fangenskap. Det er ikke mulig å bli fri, gjennom å grave seg dyrere ned i det hullet man sitter fast i. Det er først når vi gir slipp på den frenetiske aktiviteten, som spinner oss stadig mer fast i det mentale nettet vår hjerne produserer, at vi har mulighet til å hengi oss til det åpne, skapende rommet. Det vil transformere de fastlåste konstellasjonene vi henger fast i, og åpenbare en ny virkelighet for oss. All virksom terapi vil bidra til å frigjøre sinnet fra konfiktfelttes grep. All helbredelse vil komme fra den hellige dialogen, som åpner oss for enhetsbevisstheten.

EN DIALOGISK BEVISSTHETSMODELL

DEN GRAFISKE MODELLEN

Den dialogiske bevissthetsmodellen er ment som en hjelp for terapeuten til å sortere mellom ulike bevissthetsfelt, og holde en retning for terapien. Den består av:

Hjertet
Det dialogiske rommet
Den individuelle konfliktbevisstheten
Den sosiale fasaden
Det kollektive konfliktfeltet

Hjertet er plassert i sentrum. I denne modellen symboliserer det mye mer enn den muskelen som pumper blodet rundt i kroppen. Det er senteret for den dialogiske bevisstheten, og kontakten med den livgivende skapende kraften som gjennomstrømmer oss. Det er fra hjertet det indre rommet utvider seg.

Rommet mellom hjertet og det lukkede feltet symboliserer det dialogiske rommet, der vi kan være i kontakt med det guddommelige. Vi har alltid mulighet til å bevege oss inn i det. Vi kan ta alt det som bekymrer, plager og aktiverer oss inn i det rommet vi deler med Gud, og legge det fra oss der. Denne bevegelsen omfatter en villighet til å oppgi forsøket på å etablere kontroll gjennom handling drevet av dynamikken i konfliktfeltet, for å overlate det til en kraft vi ikke kan kontrollere med vårt atskilte sinn. Det er alternativet til å forbli i det lukkede feltet, og derfra støte det vi frykter ut i et kollektivt konfliktfelt, og forsøke å kontrollere det der.

Det individuelle konfliktfeltet er plassert som et smalt felt i sirkelens periferi.

Som en slags skorpe, eller overflate på det individuelle feltet, finner vi den sosiale fasaden, det selvbildet vi holder oss med. Dette bildet kan være lite representativt for den dynamikken som utspiller seg under.

Vårt projektive sinn produserer et kollektivt bevissthetsfelt, som er drevet av de samme kreftene og mekanismene som det individuelle. Den kollektive og individuelle bevisstheten forsterker hverandre gjensidig. Vi projiserer våre fryktfantasier ut, oppfatter dem som ytre trusler, og forsterker konflikt gjennom å forsøke å etablere kontroll på noe som angriper oss utenfra. Vi bidrar alle til verdens konflikter gjennom våre projeksjoner. Et nettverk av konfliktlinjer illustrer det kollektive konfliktfeltet.

ELEMENTENE I MODELLEN

Konfliktfeltet

Konfliktfeltet består av atskilte individer i konflikt med hverandre, og et kollektivt felt dannet av individenes kamp mot seg selv og hverandre. Det er fundert på ideen om atskillelse, og den frykt som følger av å være alene i en fiendtlig verden, der overlevelse er betinget av man lykkes i kampen om ressursene, og at man kan forsvare seg mot angrep fra fiender og konkurrenter. Det er produsert av den menneskelige hjerne, gjennom språket.

Konfliktfeltet er lineært, flatt og lukket. Det strekker seg ut i tid, men har ikke noen dybde. Det er ikke noe rom i det. Vår tenkning er i stor grad formet av språket. Tenkning er hjernens språklige aktivitet. Språket er sekvensielt, og skaper en illusjon av en tidslinje. Det lukker tenkningen omkring denne linjen. Mye av tankevirksomheten består av grubling over gårsdagen og bekymring for fremtiden. Øyeblikket finnes ikke i dette feltet.

Det individuelle konfliktfeltet
På vår vandring gjennom tiden danner vi karakteristiske mønstre av frykt og forsvar som kommer til uttrykk i vår samhandling med andre. Vi danner allianser, og former fiendebilder. Vi utvikler individuelle konfliktskjemaer, som produserer de samme erfaringer om og om igjen, i ulike varianter. Til sammen utgjør dette et lukket individuelt felt.

Den sosiale fasaden
Vi er alle svært opptatt av våre selvbilder, og identifiserer oss med dem. De er produsert av vår vandring gjennom tiden, i det kollektive og individuelle konfliktfeltet vi oppfatter som virkeligheten. Vi har gjennom denne vandringen bestrebet oss på å prestere på de parametere som gir sosial uttelling, og identifisert oss med hva vi har oppnådd på områder som grupperer disse parametrene. Penger, fysisk skjønnhet, kompetanse og godhet er eksempler på slike områder. Vi ønsker alle å være rike, vakre, kompetente og snille, og er villige til å investere mye i å lykkes med det.

Vi identifiserer oss med vår oppnåelse på disse verdiområdene. Vårt bilde av oss selv avhenger av i hvilken grad vi lykkes. Vi vil alle ha med oss erfaringer av både å lykkes og mislykkes i å realisere de sosiale verdiene. Vi lar oss definere både av det vi lykkes med, og det vi mislykkes med. Vi bærer med oss erfaringer vi vedkjenner oss, og erfaringer vi ikke aksepterer som del av vårt selvbilde. Det vil finnes både prososiale og antisosiale elementer i våre selvbilder. Fordi vi forsøker å leve opp til vårt selvbilde, vil mennesker fremstå som prososiale eller antisosiale avhengig av tyngdepunktet i sitt virksomme selvbilde. Det er imidlertid viktig å forstå at vi er ikke våre selvbilder. Et bilde er ikke virkeligheten.

Det kollektive konfliktfeltet
Gjennom århundrer har det dannet seg et kollektivt konfliktfelt. Dets historie er så lang at det er umulig å skille mellom det individuelle og det kollektive feltet. Det ene er et produkt av det andre, uten at det er mulig å si hva som kom først.

Det er ikke noen tvil om at vi ved fødselen kastes inn i et kollektivt felt, som har sterk innflytelse på utformingen av den individuelle psyken. Samtidig er det heller ikke tvil om at vi alle bidrar til det kollektive feltet, gjennom det vi projiserer inn i det. Våre individuelle sinn formes i det kollektive feltet, samtidig som vi opprettholder dette feltet gjennom vårt samspill med det vi projiserer inn i det.

Det kollektive konfliktfeltet omfatter sosiale verdier, den sosiale konstruksjonen av virkeligheten og de systemer som regulerer samhandlingen. Eksempler på slike systemer er nasjonalstaten, pengesystemet, den kapitalistiske verdensorden, juridiske og politiske systemer. Slike systemer er med på å forme en opplevelse av at illusjonen er noe solid og regelmessig.

Hjertet

Hjertet har sin egen intelligens. Denne intelligensen operer på en annen måte enn hjernens. Hjernen er knyttet til det lukkede bevissthetsfeltet som er dominert av konflikt, mangel og gjentakelse av fortidens illusjoner. Den både utvikler seg i, og produserer, dette feltet. Hjertet knytter kroppen til den guddommelige kilden. Det er, i hvert fall på et symbolsk plan, senteret som gir oss tilgang til den skapende, livgivende kraften som befinner seg i enhetsbevisstheten. Å bevege seg inn i hjertet er å bevege seg inn i dialog med enhetsbevissthetens transformerende kraft.

Hjertets intelligens er ikke verbal. Den lar seg ikke fange av språket, men kanskje kan en dialogisk måte å bruke språket på reflektere hjertets visdom. Den er transformerende og skapende. Den er nærværende og utvidende. Erkjennelsen blir til gjennom ordløse og tidløse prosesser, som langsomt åpenbarer sannheter vi ikke har mulighet til å tenke oss frem til.

Hjernen presser sine kategorier ned over virkeligheten, og tvinger den inn i fastlåste mønstre. Hjertet er et rom der våre tanker, følelser, spørsmål, impulser og reaksjoner, kan dvele, uten vår hjernes aktive innblanding. For å få tilgang til hjertets transformerende bevissthet, må vi gi slipp på hjernens definerende aktivitet, og stole på at noe kan utvikle seg utenfor det feltet den hele tiden forsøker å kontrollere. Det er ingen bevegelse og vekst i det vi allerede har definert.

Det dialogiske rommet

Det rommet som omgir hjertet og utvider seg derifra, er endeløst og evig. Guds bevissthet er uten tid. Den utvider seg fra et evig nå. Det sanne selvet er rom, samtidig som det er omsluttet av et større rom. Det er både omfavnet og gjennomstrømmet av den skapende og livgivende bevisstheten, som alt liv er avhengig av. Det dialogiske rommet er det rommet vi deler med hele skapelsen, samtidig som det er rommet i vårt sinn som knytter oss til denne enheten.

I det dialogiske rommet skjer transformasjonen, helbredelsen og utvidelsen. Her løses det fastlåste opp. De frø av sannhet som har vært låst inne i mentale konstruksjoner og konflikter, forløses og faller i fruktbar jord. Vår oppgave er å være tålmodige gartnere som gir frøet tid til å spire, eller bære våre ideer i vårt indre til de er klare til å bli født. Som Maria gjemte budbringerens ord i sitt hjerte og grunnet på dem der, trenger vi å la våre bekymringer dvele i våre hjerter, og tillate transformasjonen å skje uten vår innblanding. Når tiden er moden vil fødselen skje.

Vi trenger å gi slipp, og utvikle tillit til det som vokser frem utenfor konfliktbevissthetens kontroll. Vi trenger å åpne forbindelsen mellom hjerte og sinn, og la den dialogiske bevisstheten strømme inn i sinnet. Vi må akseptere at bevissthet kan være noe annet enn det vi fremtvinger gjennom vår hjernes aktivitet. Vi trenger å åpne oss for det ukjente, og tillate det vi ennå ikke vet, det som er ukjent, å åpenbare seg for oss.

DIALOGISK TERAPI

KONFLIKT ELLER DIALOG

Språket er et verktøy som brukes i konfliktens tjeneste. Det brukes til å analysere, vurdere og sammenligne, til å trekke opp konfliktlinjer, danne allianser og planlegge angrep. Vi har mange måter å snakke til oss selv og andre på, som produserer eller forsterker konflikt. Vi kan bruke språket til å anklage hverandre, presse, true og manipulere hverandre. Vi kan stille krav og formulere forventninger. Vi kan produsere idealer og belønne prestasjoner. Vi kan forsøke å løse indre konflikter gjennom å sortere livet langs ytre konfliktlinjer. Vi kan diskutere, debattere og krangle, men vi kan også forsøke og finne sammen i dialog.

Dialog er en måte å bruke språket på, som ikke produserer motsetninger. I en dialog er det ikke spørsmål om enten eller, men om både og. Når språket brukes i dialogens tjeneste vil det inkludere og forene. Når det brukes i konfliktens tjeneste vil det atskille og ekskludere.

Dialog er mer enn språk. Det er en kontinuerlig utveksling som foregår i alle levende systemer og mellom alt som lever. Det er dialogen som holder oss i live. Cellene i kroppen vår er i dialog med hverandre. Åndedrettet er en dialog som knytter oss til livet. Dialogen mellom menneskene er i stor grad ordløs. Ordene våre er bare en liten del av dialogen vi befinner oss i. Dialogen kan være svært stillferdig. Den gjør ikke nødvendigvis så mye ut av seg, men den foregår hele tiden.

Dialog er en utveksling som omfatter alle deltakerne og det som foregår imellom dem. I en dialog er vi både mottakere og givere. Vi gir og mottar i samme bevegelse. Dialog handler om å dele. Når vi deler er vi givere og mottakere på samme tid. Det som gis inn i fellesskapet blir vårt. Det tilhører helheten og finner sin plass i rommet mellom oss. Dialogen er rommelig. Den har plass til motsetninger. Fordi virkeligheten er sammensatt, og inneholder mange fasetter og avskygninger, må det dialogiske rommet være stort og fleksibelt. Alt det som kan rommes blir del av dialogen.

Det som støtes ut vil produsere konflikt. I et parforhold vil uoverensstemmelser som ikke kan smeltes i rommet mellom partene, bli liggende som latent konfliktstoff med betydelig destruktivt potensiale. Det vil vil drenere forholdet og partene i det for energi. Det vil føre til bitterhet og åpenlyse eller subtile, uuttalte anklager. Om konfliktstoffet ikke på en eller annen måte kan tas inn i dialogen, vil det skade relasjonen. Den risikerer å ende i stillingskrig, åpen krig, likegyldighet eller brudd.

På samme måte er det med den indre dialogen. Det som kan inkluderes og omfavnes kan anvendes på en hensiktsmessig måte, eller transformeres. Det som avvises og støtes ut blir til trusler utenfra og fører til et konfliktfylt forhold til omgivelsene. Det som undertrykkes blir til trusler fra det ubevisste, og fører til indre konflikt. Livsenergien bindes opp i forsvar, forbedringsprosjekter og anklager rettet inn mot selvet eller ut mot omgivelsene.

Dialog forgår alltid i relasjon, enten til andre eller til selvet. Relasjon impliserer rom. Når noe står i forhold til noe annet, finnes det et rom imellom. I et relasjonelt rom vil det skje en bevegelse. Konflikt er bevegelsen som lukker rommet og stivner i noe ubehagelig og fastlåst. Dialog er bevegelsen som utvider rommet og skaper ny bevegelse.

Anklager, vurderinger, kategoriseringer og fordømmelse fører til brudd i dialogen. Det er mulig å være i dialog uten å være enige, for i en dialog er det plass til flere synspunkter. Det er ikke et mål å bli enige, eller finne ut hvem som har rett. Målet er å gi plass til alle. Det er å forene seg om det komplekse. Det er å skape noe sammen, i motsetning til å sloss om hvem som eier sannheten.

Aksept, vennlighet og villighet gir grobunn for dialog. Det er vanskelig å komme i dialog med noe man ikke aksepterer. Både i den indre og den ytre dialogen vil det være en fordel å forholde seg vennlig, åpent og inkluderende til det som bringes inn i den, også det som er ubehagelig.

I en indre dialog er det ikke et mål å dyrke de gode følelsene og forkaste de vonde. Målet er å ha rom for alle følelsene. Dialogisk terapi handler om å inkludere alt det vi helst vil støte ut, alt det ubehagelige, alle følelsene vi ikke vil ha, alle anklagene vi bærer mot oss selv og andre. Alt det vi helst ikke vil vedkjenne oss må få plass i det dialogiske indre rommet. Det trenger å være der, fordi dialogen har kraft til å transformere det.

Å være i dialog er å være villig til å være i bevegelse. Det er å være villig til å akseptere det som er, romme det og gi slipp på det. Det er å være villig til å være underveis, til ikke å være ferdig, til ikke å kjenne svarene, til ikke å vite på forhånd hva noe er, eller kan komme til å bli. Det er å bevege seg med livet og la seg berøre av det. Det er tre inn i møte med den andre og la møtet virke i seg.

DEN DIALOGISKE TERAPIMODELLEN

Hva er det som produserer psykisk lidelse?

Vi er alle en del av relasjonsveven, og vi tar alle del i den guddommelige dialogen som flyter gjennom veven. Det er naturlig for oss. Konflikt fører til brudd i dialogen. Når disse bruddene blir for mange eller for omfattende mister vi kontakten med den. Denne kontaktløse tilstanden fører til lidelse.

Den dialogiske modellen ser psykisk lidelse som en konsekvens av konflikt. Konflikt oppstår når man setter ulike kvaliteter opp mot hverandre og deretter ikke er villig til, eller i stand til, å romme motsetningene. Det fører til en tilstand der man streber etter en side av livet, og motsetter seg en annen. Det medfører manglende aksept av livets helhet. Konflikten kan forekomme mellom forventninger og realitet, mellom en faktisk og en ønsket tilstand, mellom det man kan forholde seg til og det man stenger ute, eller mellom verdier og atferd. Konflikt er en gjennomgripende dynamikk, som utspiller seg på alle nivåer i samfunnet. Det konfliktdrevne samfunnet er den konteksten de individuelle konfliktene utspiller seg i.

Individet kan være fanget i kontinuerlig konflikt med sine omgivelser, men ofte er det konsekvensen av de indre konfliktene som fører til problemer i relasjoner. Indre konflikter kommer til uttrykk som symptomer og psykisk smerte fordi livsenergien bindes opp i forsvar, unngåelse, forbedringsprosjekter og selvanklager, eller kommer til uttrykk som anklager mot andre og som konfliktorientert adferd rettet utover. Både personlighetsproblemer, traumelidelser og andre symptomlidelser kan forstås som konsekvens av konflikt i utvidet forstand.

Dialog forener motsetninger ved å tillate dem å eksistere i et dialogisk rom. Dialog er vår deltakelse i den livgivende og helbredende strømmen som alltid er tilgjengelig for oss. Dialog åpner og utvider rommet og slipper kjærligheten inn. Konflikt fører til trange rom og stengte dører. Dialogens bevegelse frigjør, mens konflikt stopper den frie bevegelsen og tvinger den inn i et tilstivnet og lukket mønster. Sinnet blir fanget i en isolert loop, der ny informasjon ikke slipper inn.

Smerte er en del av livet. Lidelse oppstår når vi avskjærer oss fra dialogen med smerten. Det er naturlig for mennesket å være i vekst og utvikling livet gjennom. Vår utvikling skjer gjennom erfaring. Vi vokser i erfaring når vi er åpne for det vi ikke allerede har erfart. Vi må tre inn i møtet med det vi står overfor, og la det bevege oss enten det skaper glede eller smerte. Dialog er en forutsetning for vår utvikling. Det er når vi er i dialog med det, at vi lar det vi møter virke i oss. Mennesket trenger terapi når den skapende prosessen stopper opp og livet blir en gjentakelse.

Hva er det som helbreder psykisk lidelse?

Det som vil helbrede psykisk lidelse er å gjenopprette dialogen. Det vil handle om å åpne opp og skape bevegelse i individets indre og ytre verden. Det vil handle om å utvide det indre rommet, bygge sterke, fleksible vegger rundt det, og samtidig sørge for god gjennomstrømning og åpninger ut mot verden. Det vil handle om å åpne det psykologiske systemet, gjøre det tilgjengelig for kontakt, og styrke dets evne til å forbli i kontakten. Målet er aktiv deltakelse på dialogens premisser.

Dialogisk terapi handler om å styrke de ubevisste prosessene som som kommer fra enhet, og svekke dem som kommer fra konflikt. Behandlingen har ikke som mål å gjøre det ubevisste bevisst, men å åpne bevisstheten for den strømmen som kommer fra enhet og la den vise oss en kjærligere verden. Modellen aksepterer det ukjente, det vi ikke har bevisst tilgang på. Det som foregår utenfor bevisst kontroll er ikke tilgjengelig for oss. Det ukjente består av de ubevisste prosessene, men også av det som enda ikke er skapt.

Målet er at vårt sinn skal være i dialog med den strømmen som kommer fra enhet, og gi slipp på sin investering i konflikt. Når vi er i dialog med enhetsstrømmen, vil vår bevisste opplevelse komme fra den, og vår aktivitet kan skape noe som enda ikke har blitt til. Når vi er drevet av den ubevisste konfliktstrømmen derimot, kommer vår bevisste opplevelse fra den, og vi produserer de samme gamle konfliktene om og om igjen.

Samtalen er psykoterapiens medium. Den terapeutiske samtalen kan ha ulike former. I dialogisk terapi vil man etterstrebe en dialogisk form. Det vil si at terapeuten anvender de dialogiske ferdigheter som er beskrevet i Flux dialog: lytte, møte, holde tilbake og uttrykke. Det vil føre til at tempoet i samtalen settes ned, og terapeutens oppmerksomhet vendes både utover og innover. Terapeuten blir en rollemodell. Pasienten inviteres inn i den dialogiske formen. Dialog vil være både målet og middelet. De fire dialogiske ferdighetene må reflekteres i terapeutens holdning.

Terapeuten lytter åpent utover og innover, uten å ta stilling, uten å vurdere, definere og sammenligne. Hun møter pasientens ytringer med åpenhet, respekt og rommelighet. De får muligheten til å leve i rommet mellom dem. Terapeuten er oppmerksom på sin respons, på hva som beveger seg i henne i møte med pasienten. Hun holder tilbake slik at pasientens uttrykk får et rom å klinge i, men også slik at hun blir klar over det som vekkes og beveger seg i henne. Det hun gir tilbake er uttrykk for noe som er opplevd og sant i sitt eget system. På den måten blir hun troverdig og bringer dybde til den dialogen hun inviterer pasienten inn i.

Terapien vil handle om å styrke dialogiske prosesser, og hjelpe pasienten til å gi slipp på investeringer i det som skaper konflikt. Et sentralt mål er å utvikle dialogiske ferdigheter, som å kunne ta imot (lytte), forholde seg aktivt (møte), romme impulser følelser og motsetninger (holde tilbake) og uttrykke seg fra sin egen kjerne. Den vil handle om å våge å gi slipp på det kjente, og åpne seg for nye erfaringer.

Dialogiske prosesser og prosesser som fører til konflikt

Inspirert av Aksept og forpliktelsesterapiens seks rigiditet- og fleksibilitetsprosesser beskriver jeg seks konfliktprosesser og seks dialogiske prosesser. De ligger ikke så langt fra dem som er beskrevet i ACT, og som er organisert i det som i ACT kalles heksaflekset. I den dialogiske modellen er de dialogiske prosessene organisert rundt hjertets sentrum. Svarende til de seks dialogiske prosessene beskrives det seks prosesser som fører til konflikt.

Disse prosessene representerer de sentrale lytteperspektivene terapeuten har med seg inn i dialogen. Hun både lytter inn til, og intervenerer med utgangspunkt i dem. Hun identifiserer og adresserer konfliktprosessene. Hun søker dialog og intervenerer for å styrke dialogprosessene.

I løpet av utredningsprosessen vil terapeuten ha fokus på å undersøke hvilke av prosessene som er mest fastlåst i et konfliktmønster, og hvilke det er knyttet mest dialogiske ressurser til. Dette kan beskrives i en kasusformulering.

LYTTEPERSPEKTIVER

Oppmerksomhet

Når lytteperspektivet retter seg mot oppmerksomhet, lytter terapeuten inn til oppmerksomhetens rommelighet. Det som lukker oppmerksomhetsrommet er å ha bestemt seg på forhånd. Da vil man søke etter noe som matcher en ide som allerede befinner seg i sinnet. Det som skaper rom er undring, nysgjerrighet og åpenhet for mange muligheter.

Lukket oppmerksomhet
Den lukkede oppmerksomheten skanner omgivelsene for noe den allerede har tatt stilling til. Den ser etter noe den på forhånd har definert. Denne prosessen fanger oppmerksomheten i fortid og fremtid. Øyeblikket går tapt. Ingen ny informasjon kommer inn. Muligheten for bevegelse og fornyelse oppstår ikke. Gamle mønstre gjentar seg. Håpet om endring er lite. Den psykologiske realiteten er dominert av grubling over fortiden og bekymring for fremtiden. Iboende i den lukkede oppmerksomheten ligger en splittelse mellom det som er ønsket og det som er uønsket. Den mentale aktiviteten er bedømmende, kritisk og anklagende. Virkeligheten vurderes, i motsetning til å oppleves.

Rommelig oppmerksomhet
Den rommelige oppmerksomheten er åpen, mottakelig og ikke vurderende. Rommet utvider seg fra det nærværende øyeblikket. I dette rommet er det mulig å oppholde seg. Bare gjennom å være til stede her og nå, kan man gjøre nye erfaringer. Når man oppholder seg i øyeblikkets rommelighet kommer man i kontakt med alle de muligheter som finnes i det uferdige og ukjente, det som ikke er begrenset av lukkede mønstre dannet gjennom tidligere erfaring. Det blir mulig å tre inn i dialoger som utvider opplevelsen og slipper inn noe nytt. Det er gjennom at vi åpner oss for det vi ikke kjenner fra før, at vi kan fortsette å være i utvikling.

Selvet

Når lytteperspektivet er rettet mot selvet handler det om i hvilken grad selvet kan romme opplevelsens mange aspekter, og i hvilken grad pasienten betrakter seg selv som et objekt som er gjenstand for vurdering. Objektet har liten kapasitet for å romme noe i seg. Det er sårbart fordi dets verdi er avhengig av hvordan det blir vurdert.

Selvet som objekt
Det er sterke føringer i det kollektive feltet mot å oppfatte selvet som et objekt. Objekter kan vurderes, brukes og forkastes. Det er en passiv posisjon. Opplevelse av seg selv som objekt inviterer ikke til aktiv opplevelse og samskaping. Den aktivitet det inviterer til er angrep, forsvar og forbedringsprosjekter. Utgangspunktet for dem er konflikt mellom vurderingen av objektet og ideen om hvordan det burde vært. Vi burde vært penere, flinkere og snillere. Vi burde vært mer vellykket og ervervet oss flere symboler på vår vellykkethet. Vi burde hatt større hus, mer moderne bad, dyrere klær og finere bil. Vi burde vært raskere, mer effektive og mindre klønete. Vi burde trent mer, spist sunnere og og vært i bedre form.

Vi vurderer oss selv og andre langs ulike dimensjoner. Hvilke dimensjoner som dominerer er kulturelt betinget, men det er også noe individuell variasjon. Noen er mest opptatt av skjønnhet, andre av materiell velstand eller akademiske prestasjoner. Uansett hvilke dimensjoner som er operative i sinnet vil vi alltid være på begge sider av dem. Om skjønnhet er en dimensjon jeg vurderer meg selv langs vil jeg strekke meg mot å være skjønn, men det uskjønne vil alltid være latent til stede. Jeg vil alltid sammenligne meg med noen som er penere enn meg, og før eller siden vil jeg bli innhentet av alderen.

Dersom vi utelukkende opplever oss selv som objekter er vi dømt til å være ulykkelige, konfliktdrevne og redde for ikke å strekke til. En viktig terapeutisk oppgave er å hjelpe pasienten over i en rommelig selvopplevelse.

Det rommelige selvet
Opplevelsen av seg selv som det rommet opplevelsen utfolder seg i, omfatter både rom og perspektiv. Det som er unikt for meg er mitt perspektiv. Ingen andre deler det utsiktspunktet jeg ser verden fra. Det er utgangspunktet for mitt unike bidrag til helheten. Det er utgangspunktet for min virksomhet i verden. Fra dette utgangspunktet skapes mitt opplevelsesrom. I det rommelige selvet er det plass til min indre opplevelse og mine relasjonelle erfaringer. Her kan jeg ta imot det som kommer fra andre og la det bevege seg sammen med mine følelser, impulser og responser.

Selvet som prosess viser til selvet som noe skapende og bevegelig. Selvet betraktes som en prosess som utfolder seg. Det er ikke et ferdig objekt stilt frem for å vurderes. Vi er underveis, ikke mot mål som allerede er definert, men mot realisering av et potensiale som bare kan utvikle seg i samspill med omgivelsene. Det innebærer at vi må være villige til å bevege oss mot noe vi ikke på forhånd vet hva er, og erkjenne den dype, gjensidig avhengigheten vi deler.

Terapeutiske intervensjoner bør styres mot å styrke opplevelsen av selvet som rom og prosess. Terapeuten avholder seg fra å jobbe med selvbildet for å gjøre det mer positivt ladet. Et objekt er et objekt, enten det vurderes positivt eller negativt. Pasienten har behov for et rommelig selv i sitt endringsarbeid. Det er mer hensiktsmessig å identifisere de anklagende stemmene som driver forbedringsarbeidet og krever perfeksjon, for så å jobbe for å åpne et psykologisk rom de kan bevege seg i, og observere at de mister sin kraft. Funksjonen av slike intervensjoner er både å svekke den anklagende stemmens makt og utvide det indre rommet gjennom å ta det i bruk.

Opplevelse

Det terapeutiske fokuset her handler om å utvide pasientens kapasitet til å oppleve sine egne følelser og impulser. Det er gjennom å tåle dem at man kan nyttiggjøre seg dem. Det er når man rommer dem og forholder seg til dem, at man får muligheten til å velge sin respons. Det er en viktig oppgave for terapeuten å vise at følelser og impulser kan aksepteres, rommes og tåles.

Avvise og støte ut
Uten at vi gir den rom, får ikke opplevelsen noe felt å bevege seg i. Når vi ikke tillater våre tanker, følelser, fornemmelser, impulser og reaksjoner å være en del av vår opplevelse, kommer vi i konflikt med oss selv. Vi kan støte vår opplevelse ut av det indre rommet, ved å projisere den på omgivelsene, ved å distrahere oss fra den, eller undertrykke den. Når vi responderer på våre følelser med frykt, og støter dem ut, blir de til noe truende utenfor oss selv. Når vi støter dem ut av vår bevissthet ved å undertrykke dem, blir de til indre trusler. Denne avvisningen av indre opplevelse forstyrrer vår tilgang til oss selv, og våre relasjoner med andre. En nyansert indre opplevelse, gir oss et rikere tilfang i dialog med våre omgivelser. Større mottakelighet og mer nyansert opplevelse av andre, virker igjen tilbake på vår selvopplevelse og utvider den.

Akseptere og romme
Å akseptere det som berører og rører seg i sinnet, og ta det inn i det indre rommet, er motsatsen til å avvise og støte ut. Det vi støter ut blir fastlåst og ugjennomtrengelig. Det vi tar inn, rommer og er i berøring med, blir bevegelig, transparent, og åpent for endring. Opplevelse kan bare skje når vi tar imot våre følelser, gir dem et rom å bevege seg i, og er sammen med dem uten å vurdere, definere og bedømme dem. Dersom vi bestemmer hva noe er på forhånd, kan det ikke fortelle oss noe nytt.

Forholdet til tanken

Dette lytteperspektivet handler om pasientens grad av identifikasjon med tanken. Kan han frigjøre seg fra sin egen tanke? Kan han observere sin egen tanke og vite at det er en tanke, og ikke en virkelighet? Kan han oppleve verden gjennom sansene, eller er det den informasjonsstrømmen som kommer fra tankene som dominerer?

Identifikasjon med tanken
Vi identifiserer oss alt for mye med vår tanke. Langt på vei tror vi at det vi har konstruert med tanken er virkeligheten, og at det vi tenker definerer hvem vi er. Tenkning er den virksomheten vår hjerne produserer. Vi tillegger tanken alt for stor betydning. Vår hjerne har utviklet seg sammen med det verbale språket. Tenkning er i stor grad en språklig virksomhet. Det verbale språket er sekvensielt. Det strekker opplevelsen ut langs en tidslinje. Det er problemfokusert, vurderende og definerende. Det konstruerer en abstrakt verden, løsrevet fra virkeligheten.

Den sosiale konstruksjonen er dannet av den kollektive tanken. Konstruksjonen er språklig definert, og holder oss fast i en, dømmende og definerende posisjon. Den utvelgende, analyserende, kritiske og anklagende tanken har et sterkt grep om oss. Vi har en tendens til å forveksle dens vurderinger, analyser og definisjoner med virkeligheten. På et individuelt nivå lar vi den definere vår identitet. På et kollektivt nivå lar vi den definere vår sosiale virkeligheten.

Språket kan være effektivt til å løse konkrete problemstillinger i den ytre verden, for eksempel når vi skal bygge et hus. Språklig problemløsning kan imidlertid være ødeleggende når vi bruker det til å angripe følelsesmessig smerte eller relasjonelle knuter. Slike problemer kan ikke løses gjennom vurderende, dømmende, kritisk og anklagende tankevirksomhet. Det fører bare til konflikt. Når vi anvender grubling og bekymring for å løse relasjonelle problemer, arbeider vi oss bare dypere inn i dem.

Tanker er ikke virkelighet. De kan være helt løsrevet fra virkeligheten, og forteller oss ofte lite om den. Det eneste sikre jeg kan si om min tanke er at den gikk gjennom hodet mitt. Det går utrolig mange av dem gjennom hodet i løpet av et døgn. Nesten alle er de samme som, eller varianter av, tanker som ble produsert av hjernen i går. De aller fleste av dem er negative. Disse tankene er dårlige veivisere. Hjernen er en dårlig venn når du er i emosjonell nød.

Når tankene dine angriper deg, eller andre, er det uhensiktsmessig å sloss mot dem, eller agere dem ut. Det er heller ikke hensiktsmessig å undertrykke tankene. Det mest hensiktsmessige man kan gjøre er å utvikle et løsere forhold til dem, la dem komme og gå uten å tillegge dem stor betydning. Tanker kommer og går. Jo mere du holder på med dem, jo sterkere grep får de om deg.

Nøytral observasjon
Alternativet til lukket, definerende og konflitskapende tenkning, er nøytral observasjon. Mens tenkning er basert på definisjoner og konstruksjoner dannet i fortiden, er observasjon basert på det som registreres av sansene her og nå. Den er beskrivende i motsetning til vurderende og definerende. Tanken har i stor grad fjernet oss fra sanseinntrykkene, og med det fra vår direkte opplevelse av oss selv og verden. Den direkte opplevelsen oppstår i vårt møte den informasjonen sansene bringer oss. Når den informasjonen i for stor grad er koblet til definisjoner dannet av fortidens erfaring, stopper fornyelsen opp. I stedet for å være til stede i øyeblikket og forholde oss aktivt til sanseinntrykkene, forholder vi oss passivt til noe vi allerede har definert. Det tar oss ut av den direkte erfaringen.

Det er et mål å utvikle evnen til å hvile i opplevelsen, uten å øyeblikkelig omdanne den til språklige definisjoner. Det er en viktig terapeutisk oppgave å hjelpe pasienten til å frigjøre seg fra tankens grep, og gi slipp på språklig problemløsning i møte med emosjonelle problemer.

Forholdet til hjertet

Dialogisk terapi tar utgangspunkt i at vi faktisk har en kjerne og en indre visdomskilde. Ved å sette ned tempoet, gi slipp på vår binding til at det som foregår i konfliktfeltet, vende oss innover og lytte til vårt eget hjerte vil vi komme i kontakt med det som er viktig for oss.

Konfliktbaserte verdier
I det kollektive konfliktfeltet verdsettes det som opprettholder konflikt. Verdiene handler om materielle goder og prestasjoner. Vi identifiserer oss med den velstanden vi har skaffet oss, de prestasjoner vi har oppnådd og de egenskapene vi tillegger oss selv. Vi sammenligner oss med og konkurrerer mot hverandre. Det er viktig å vinne konkurransen om å ha mest, prestere best og ha de flotteste egenskapene. Ingen ting av dette forteller oss hvem vi egentlig er og hva som dypest sett er viktig for oss,

Når kontakten med hjertet er brutt, mister vi retning og orienteringsevne. Vi vet ikke hva vi trenger eller hva som vil virkeliggjøre vår essens. De verdier vi streber etter er ikke forankret i oss selv, men er definert av det som verdsettes i et konfliktorientert samfunn. Vi strever for å leve opp til krav og forventninger, og forsøker å lykkes i samfunnets øyne. Vi blir avhengige av vurderinger og bekreftelser utenfra for å opprettholde vårt selvbilde.

Kontakt med hjertet
Om vi ser på hjertet som senteret for vår væren i verden, og vår kontakt med en virkelighet som er større en oss selv, vil vi se at det er en god veiviser. Hjertet vet hva som er viktig for oss. Det knytter oss sammen i et større fellesskap, og forbinder oss med livets kilde. Hjertet har sin egen intelligens, og sitt eget språk. Hjertets språk er holistisk, inkluderende og rommelig. Det er ikke utvelgende, analyserende og definerende. Det er aksepterende og utvidende. Hjernen spekulerer og analyserer. Hjertet har en visshet. Det vet, det det vet. Hjertet er en vennligere og mer pålitelig venn enn hjernen.

Vi trenger kontakten med hjertet for å vite hvor vi kommer fra, hvem vi er, og hva som er viktig for oss. Hjertet kaller på oss, og før vi hører kallet og tar det imot, vil vi vandre forvirret omkring. Vi vil, drives hit og dit, som en kork i opprørt vann. Vi trenger kontakten med hjertet for å vite hva som er viktig og verdifullt for oss. Det er bare de verdiene som kommer fra hjertet som gir den gleden og fylden vi lengter etter. De verdiene vi styrer livet vårt etter må være forankret der.

Det er en viktig terapeutisk oppgave å hjelpe pasienten til å styrke eller gjenopprette kontakten med hjertet. Det kan omfatte både å legge merke til og påpeke handlinger og verbale uttrykk for passiv etterfølgelse eller bestrebelser på å bli vellykket ut i fra en ytre standard. Det er viktig å stimulere pasienten til lytte innover til hva hjertet sier. Hva er viktig for deg? Hva forteller ditt hjerte deg? I denne forbindelse kan det være nyttig å sette ned tempoet og gi rom for å lytte innover.

Handling

Verdier må omsettes i handling hvis de skal få gjennomslag i det levde livet. Dette lytteperspektivet handler om hvordan pasienten uttrykker seg i ord og handling, både i terapirommet og i verden utenfor. Målet er en utvikling mot at dette uttrykket er i overensstemmelse med dype, personlige kjerneverdier, eller sagt på en mer poetisk måte, i samsvar med hjertets kall.

Reaktiv handling
Når vi er drevet av konfliktorienterte mentale prosesser har vi ingen frihet. Da drives vi rundt i mønstre som gjentar fortiden, om og om igjen. Slike mønstre kan være preget av passivitet, impulsivitet eller unnvikelse. Vi undertrykker eller utagerer våre impulser, og kommer i konflikt med oss selv eller omgivelsene. Når vi ikke er i kontakt med øyeblikket, og det ikke finnes noe rom å bevege seg i, er det vanskelig å se hva vi holder på med, ta inn informasjon fra omgivelsene, og ta valg som åpner nye muligheter. Vi oppnår ingen indre eller ytre dialog som kan berøre oss, og skape noe nytt. Den virkeligheten vi ser er definert av fortiden. Våre handlinger reproduserer den.

Respons
Vi blir ikke lykkelige før før våre handlinger og ytringer er sanne uttrykk for hvem vi dypest sett er. Hvem vi er oppdager vi gjennom at vi blir kjent med vårt eget uttrykk. Alle situasjoner vi møter er muligheter til å bryte gamle mønstre. Når vi trer inn i dialog med våre omgivelser kan vi få erfaringer som forteller oss noe om hvem vi er. Jeg får øye på meg selv når jeg er tilstede, tar imot det som kommer mot meg, lar det bevege seg i mitt indre rom, og responderer i samsvar med mitt hjertes stemme. Da finner jeg meg selv i mitt uttrykk. Om vi klarer å være til stede her og nå, opplever våre trøblete følelser i det rommelige selvet uten å anklage oss selv for dem, og samtidig søker veiledning fra vårt eget hjerte, kan vi finne en vei ut av det gamle, og inn i noe nytt.

Det er nødvendig at terapeuten stimulerer pasienten til å gi sin egen opplevelse autoritet og uttrykke seg i verden med utgangspunkt egne kjerneverdier. Det er først når endringen vises i atferd at den er varig. Når mønstre brytes og nye erfaringer opptrer, er det begynnelsen på en nye måte å bevege seg i verden på.

DEN TERAPEUTISKE PROSESSEN

I den terapeutiske prosessen forsøker jeg å integrere lytteperspektivene med prosesser som har vist seg å ha terapeutisk effekt. Psykoterapiforskningen har identifisert noen felles faktorer som bidrar til endring på tvers av ulike metoder. Disse er kvaliteten på relasjonen, at det etableres en arbeidsallianse med tydelige mål og en felles oppfatning av hvordan disse kan nås, at pasienten får en dyp og personlig innsikt i de patologiskapende atferdsmønstrene, at han gir slipp på sin investering i disse, at han blir mer fortrolig med sine egne følelser og impulser og kan regulere seg selv bedre, at den terapeutiske relasjonen gir en korrigerende emosjonell erfaring, at pasienten våger å eksponere seg for det han frykter, og at han handler på nye måter utenfor terapirommet.

Dialogisk terapi etterstreber å realisere disse faktorene i terapiforløpet. Det terapeutiske forløpet organiseres i delprosesser og faser med glidende overganger, som man kan vende tilbake til underveis.

Det er en felles menneskelig oppgave å bevege seg fra konflikt til dialog. Vi er alle mer eller mindre fanget i konflikt, og vi har alle en lengsel mot dialog. Konflikt stopper den vekst og utvikling vi trenger for å oppfylle vår bestemmelse. Når det skjer er det vår lengsel mot dialog som kan vise oss veien tilbake til bevegelse og åpenhet for nye erfaringer.

Vi er alle på den samme reisen, og kan alle trenge hjelp til å gå fra konflikt til dialog. Denne hjelpen kan komme til oss på ulike måter. I en systematisk terapi får vi i en periode denne hjelpen fra en terapeut.

Utvikle relasjon

Denne delprosessen handler om noe helt grunnleggende ved det å være menneske. For å overleve og fortsette å utvikle oss trenger vi relasjoner. Vi trenger å ta vare på de relasjoner vi har etablert, og vi trenger å være åpne for å utvikle nye. Tillit er en vesentlig faktor i denne prosessen. Tillitsproblemer vil være en del av det en pasient bringer inn i forholdet til terapeuten. Etablering av en terapeutisk relasjon vil handle om å bygge tillit, både til at terapeuten vil pasienten vel, og til at pasienten kan bruke relasjonen i sitt utviklingsarbeid.

Terapi foregår i en relasjon. Det vil ikke foregå noe reelt endringsarbeid uten at det er utviklet en terapeutisk relasjon. Terapeutens holdning er vesentlig for utviklingen av denne relasjonen. Under terapeutens holdning må det ligge en dyp erkjennelse av at det pasienten strever med er felles menneskelige utfordringer. Den relasjonen som skal etableres må være en relasjon det er mulig å bruke til å finne tilbake til en dialogisk måte å relatere seg på.

Den humanistiske psykologen Carl Rogers beskriver fire kvaliteter ved terapeutens væremåte som vil bidra til en endringsskapende relasjon. Disse er overlappende med de fire dialogiske ferdighetene som bør gjenspeiles i terapeutens holdning og intervensjoner:

Empati og innlevelse i pasientens livsverden, og ivaretakende og klargjørende beskrivelser av pasientens indre verden, som hjelper pasienten til å bli tydeligere for seg selv.
Konsekvent aksept av pasientens indre verden. En ikke vurderende holdning som gir pasienten en opplevelse av at hans livsverden er sann og meningsfull i seg selv.
Terapeuten trer inn i relasjonen på en ekte måte, og lar seg virke på av pasienten. Hun tar sine egne følelser og reaksjoner på alvor, lar seg lede av disse og formidler seg til pasienten på en autentisk måte.
Terapeuten er tilstedeværende og emosjonelt tilgjengelig, med en oppmerksomhet som er fokusert, åpen og vennlig, rettet mot her og nå. Hun skaper gjennom det et rom som følelser og impulser kan oppleves i.

Etablere arbeidsallianse

Denne delprosessen handler om nødvendigheten av å forholde seg aktivt til livet. Dersom vi skal være i bevegelse og utvikling må vi møte opp, være til stede og involvere oss i den dialogen vi er en del av. Vi befinner oss alle i et spenn mellom det å svare an til livet og unnvike de utfordringene det gir oss. Denne dialektikken opptrer i menneskets forhold til de utviklingsoppgaver det møter, og den vil komme til uttrykk i det terapeutiske samarbeidet.

I en arbeidsallianse deltar pasient og terapeut i et aktivt samarbeid. Oppgavene og rollene er ulike. Den ene kan ikke gjøre den andres oppgaver. Prosessen er avhengig av at begge parter tar ansvar for sin del av samarbeidet.

Terapeuten må legge til rette for en åpen, undrende og aktivt samskapende prosess. Pasienten skal lære å gi slipp på det gamle og skape noe nytt, på sine egne premisser. Han skal vokse på sin egen måte og realisere sitt eget potensiale. Det terapeutiske arbeidet kan ikke fortsette før pasienten har koblet seg på og tar aktivt del i prosessen.

Gjennomgang av den dialogiske bevissthetsmodellen og de dialogiske og konfliktproduserende prosessene er utgangspunkt for undervisning om hva som fører til psykisk lidelse og hvordan det terapeutiske samarbeidet skal føre til bedring.

Det gjennomføres en kartlegging av konfliktmønstre og erfaring med dialog. På bakgrunn av den utarbeides en kasusformulering sammen med pasienten. I den vil det fremgå hva som fører til konflikt og hvordan det skal jobbes for å gjenetablere dialog. Gjenetablering av dialog handler ikke om megling mellom parter i en konflikt, men om å romme motsetninger og koble seg på livet som det utfolder seg.

Underveis i dette arbeidet, jobber terapeuten for å motivere pasienten til å etablere seg som en aktiv aktør i prosessen. To forhold er viktige her. Det ene er å tydeliggjøre hva arbeidet vil bestå i, og formidle tro på at det er mulig å gjøre. Det andre er å fremme pasientens kontakt med egen vilje og opplevelse av at det er mulig for han å gjøre noe for å påvirke sin egen situasjon.

Oppmerksomhet

Måten vi bruker vår oppmerksomhet på er avgjørende for vår opplevelse. Vår oppmerksomhet er det mest verdifulle vi har. I informasjonsteknologiens verden er den en ettertraktet vare, og vi selger den for knapper og glansbilder. Vi lar vår oppmerksomhet drives av dynamikken i konfliktfeltet, og til stadighet kapres av dette feltets produkter.

En viktig del av terapien er å ta oppmerksomheten tilbake. Det er et mål å hjelpe pasienten til å bruke den på en måte som styrker sunne prosesser i hans eget sinn, og mellom han og hans omgivelser. Selv om en del av disse prosessene foregår ubevisst, må arbeidet skje innenfor bevissthetsvinduet, med forhold det er mulig å være oppmerksom på her og nå. Terapeuten motiverer pasienten til aktivt å rette oppmerksomheten sin mot det som foregår i sinnet, og observere det på en ikke-dømmende måte. Det er et mål å etablere en observatørposisjon som oppmerksomhetsfeltet kan utvides fra. Kjærlig egenomsorg starter med nøytral oppmerksomhet på indre prosesser.

Oppmerksomhetsarbeidet vil handle om å stimulere oppmerksomhet på det som forgår her og nå, i terapirommet og i livet utenfor. Oppmerksomhet på det som registreres av sansene, og på den kroppslige fornemmelsen av følelser og impulser forankrer pasienten i øyeblikket. Gjennom oppmeraksomhetsarbeidet dyrkes det frem en nøytral observasjon av det som oppstår i pasientens møte med verden. Det er slags vennlig nøytralitet som etterstrebes. Det vil omfatte et fokus på å være åpen, mottakelig og undrende, i motsetning til å innta en kritisk, vurderende og definerende holdning.

Oppmerksomhetstrening og meditasjon inngår i flere terapeutiske programmer. Det kan være hjelpsomt, men ikke alle har nytte av, ønsker eller klarer å etablere en systematisk og tidkrevende meditasjonspraksis. Det vil være krefter i det ubevisste som motsetter seg en systematisk disiplin. Det er mulig å trene sin oppmerksomhet på måter som vekker mindre motstand. Jeg har samlet noen forslag til ulike måter å jobbe med oppmerksomheten på, under overskriften «Dialogiske øvelser» De kan utføres i forbifarten, midt i mellom hverdagens gjøremål. Øvelsene vil bidra til forankring i her og nå, og kan også bruks som utgangspunkt for terapeutiske intervensjoner.

Innsikt

For å være i utvikling må vi forstå hvordan vi selv påvirker vår skjebne. Vi påvirker den gjennom vår deltakelse. Dersom vi spiller den samme rollen eller inviterer til den samme dansen hele tiden, vil vi reprodusere de samme erfaringer om og om igjen. Det kan være gode grunner til at vi har havnet i et mønster. Det er kanskje ikke ikke vår skyld at mønsteret ble etablert, men det er likevel ingen andre som kan endre det for oss

Jo mer fastlåste vi er, jo mer lengter vi etter å bli frigjort fra den gamle tvangen. Vi drømmer om at andre skal møte oss på måter som opphever den gamle smerten og frigjør oss fra skyld, skam og håpløshet. Vi møter verden med gamle anklager i håp om den skal vise oss at vi tar feil. Vi forstår ikke at vi selv må løsne lenken og bryte forbannelsen.

Når vi møter andre med anklager og krav, i et desperat håp om at de skal svare på en måte som avkrefter vår frykt og innfrir vår lengsel, oppnår vi bare å få bekreftet den gamle historien.
Når vi trekker oss unna dem, i håp om at de skal komme etter og lete etter oss, ender det som regel i isolasjon og ensomhet.
Når vi unngår livet i frykt for gjentakelse av gammel smerte, ender det med at vi går glipp av det.

Når arbeidsalliansen er etablert og kasusformuleringen har gitt noen overskrifter som kan fungere som kart, kommer tiden for å arbeide seg dypere ned i materien. Nå handler det om å forstå dynamikken i det som skjer i pasientens relasjoner. Hvordan kommer konfliktene til uttrykk? Hva er det pasienten selv gjør for å unngå eller hindre dialogen? Hvilke erfaringer har han med en dialog som fungerer?

I dette arbeidet kan det være nødvendig å tvinge pasienten til å bli konkret. Det vi si, ikke stoppe ved overfladiske beskrivelser eller tillate brede generaliseringer. Det er viktig å få en god oversikt over situasjonene pasienten bringer inn i dialogen. Konkrete, spesifikke beskrivelser med mange detaljer er et godt utgangspunkt for å få tak i hvilke konfliktprosesser som utspiller seg, og hvilke mulighet som finnes for å bevege seg mot dialog.

Gi slipp på konflikt

Å være menneske er å bli dratt mellom konflikt og dialog. Det er sterke krefter i oss som driver oss mot konflikt. Når vi hengir oss til dem hindrer vi dialogen å bli en del av vår bevisste opplevelse. Dialogen er alltid tilstede som en mulighet. Vi trer inn i den når vi gir slipp på konflikt.

Det er ikke mulig å bevege seg inn i dialog, uten å gi slipp på sin investering i konflikt. En hver situasjon inneholder muligheten for både konflikt og dialog. Impulsen til å gå i konflikt er ofte sterk, og konfliktprogrammet fungerer gjerne i en automatisert modus. Det er sterke krefter som driver konflikten. Den individuelle konfliktbevisstheten er dypt forankret i den kollektive. Det er lett å få støtte for sin konfliktorientering i de sosiale omgivelsene. Det er lett å bli stående i en gjensidig konflikt med dem, og det er lett å velge unngåelse fremfor åpen ytre konflikt. Fordi hele det reaktive og emosjonelle systemet blir aktivert av konflikt, vil man drives og jages inn i unnvikelse eller utagering, flukt eller kamp. Det krever sterk indre overbevisning og god støtte å stå imot.

Det er mange typer situasjoner som trigger konfliktbevisstheten. Konflikt oppstår i diskrepansen mellom det som er og en tanke om hvordan det burde være. Diskrepansen kan være mellom den måten jeg blir møtt på i en relasjon, og det jeg mener jeg burde bli møtt med. Den kan være mellom hva jeg er og hva jeg mener jeg burde være, eller mellom noe jeg har gjort og det jeg synes jeg burde ha gjort. Det kan også være konflikt mellom ulike behov, ønsker og sosiale forventninger. Alle typer konflikt skaper stress i systemet, og utløser en beredskapsrespons. Jo sterkere vi reagerer og jo mer vi investerer i konflikt, jo dypere sitter vi fast i konfliktfeltet.

Konflikten kommer ofte til uttrykk som grubling, bekymring, sammenligning, anklager og selvanklager, Språket brukes på en konfliktdrivende måte. Vi bruker det til å begrense informasjonstilfanget og etablere kontroll i en uoversiktlig situasjon. For å komme ut av denne aktiviteten må man gi slipp på forsøket på å etablere kontroll gjennom språklig problemløsning av emosjonelle problemer. Det er når vi gir slipp på konflikt at vi gir oss selv tilgang til dialogen. Å gi slipp på konflikt betyr ikke at man skal unnlate å representere egne følelser, behov og synspunkter. Tvert imot handler det om at man bringer dem inn i dialogen på en hensiktsmessig måte.

Denne bevegelsen er det bare pasienten selv som kan gjøre. Terapeutens oppgave vil være å bruke dialogens virkemidler til å synliggjøre valget mellom konflikt og dialog, og utforske hva de ulike valgene kan medføre. Valget om å gi slipp er det bare pasienten som kan ta. Det må tas på nytt hver gang impulsen til å ta kontroll oppstår. Terapeuten hjelper til ved å synliggjøre valget og støtte pasientens mot til å gjennomføre det.

Utvide opplevelsesrommet og tre inn i dialog

Det som hjelper oss i arbeidet for å gi slipp, er den muligheten vi har til å hvile i opplevelsen. Det er den motsatte bevegelsen. I stedet for å begrense, avskjære og bygge forsvarsmurer, kan vi åpne, utvide og inkludere. Det er mulig skritt for skritt å utvide rommet for opplevelse. Det er mulig å tåle stadig litt mer av seg selv. Det er mulig for oss å oppleve det som beveger seg i oss, i motsetning til å utagere eller undertrykke det. Det er først når vi opplever det, at vi kan tre inn i dialog med det. Det gjelder også i relasjoner til andre. Det er først når rommet mellom oss blir stort nok til å romme begge to, at vi kan bevege oss sammen i dialog.

For at noe skal kunne oppleves, må det aksepteres. Det må tas imot og få lov til å være med oss. Opplevelse er bare mulig dersom vi åpner et rom der opplevelsen kan folde seg ut. Vi trenger å lære hvordan vi åpner og utvider dette rommet, og vi trenger å akseptere våre impulser og la dem bevege seg og modnes der. Det rommelige selvet har plass til følelsene. Det har tid til å dvele ved dem. Det er ikke en lettvint vei, men det er en mulig vei. Utvidelse av opplevelsesrommet er en av de viktigste prosessene i dialogisk terapi. Det rommelige selvet er et selv som har plass til alle aspekter av opplevelsen. Jesus sier i «Et kurs om kjærlighet»:

«Du har ingen følelser som er dårlige. Frykt er ikke en følelse, men en respons på en følelse. Emosjoner er responser. Du har blitt fortalt at det finnes bare to emosjoner, kjærlighet og frykt. Det dette egentlig betyr, er at det finnes bare to måter å respondere på det du føler på – med kjærlighet eller frykt. Hvis du responderer med frykt vil du utstøte, projisere og atskille. Hvis du responderer med kjærlighet, forblir du hel. Du forstår at du aldri har noen følelser som er dårlige. Du omfavner tristhet, sorg og sinne og alt annet du føler, fordi disse følelsene er en del av den du er i det nåværende øyeblikk. Når du forblir i det nåværende øyeblikk, forblir du i Kristus-bevissthet der alt som er eksisterer i harmoni. Å omfavne er det motsatte av å unnslippe. Det å fastholde alt i seg selv i kjærlighetens omfavnelse, er det motsatte av å av å holde fast ved det som du allerede har respondert på med frykt, og atskilt deg fra. Det finnes ingen flukt, fordi bare omfavnelse finnes. Omfavnelsen er Kristus-bevissthet. Det du støter ut er det du ikke ønsker å vite. Det du prøver å kontrollere er det du ikke ønsker å vite. Du ønsker ikke å vite hver gang du bestemmer på forhånd, før du vet hva det er eller vil være. Bare når du akseptere at ingen følelser er dårlige, kommer du til å tillate deg selv å få kunnskap om hva de virkelig er. Det du ønsker å holde fast ved, er basert på frykt, og kastet ut, inn i en soliditet der du kan holde øye med det du har «dannet» deg en mening om. Det du holder innenfor omfavnelsen, er holdt i kjærlighet, og eksisterer derfor sammen med deg i den romlige tilstanden av konstant å begynne å kjenne til.»

Eksponering

Så lenge vi lar frykten jage oss, vil den være herre i vårt hus. Så lenge vi unngår å utsette oss for det vi er redde for, vil det fremstå som uoverkommelig, ødeleggende og umulig å forholde seg til. I det øyeblikket vi snur oss mot fryktens ville hunder, som jager i hælene på oss, og ser dem i øynene, vil vi oppdage at de har vokst seg mye større i fantasien enn det de i realiteten er.

Når vi begynner å forholde oss til det vi har flyktet fra, og tar et skritt av gangen, vi vi oppdage at det ikke er så uoverkommelig som vi har trodd at det var. Terapeuten følger pasienten på denne veien. De kartlegger sammen den fysiske angstopplevelsen, trusselsituasjonen, unnvikelsesatferden og sikkerhetsatferden. De kan lage et frykt-hierarki, og terapeuten kan gå ved siden av i en gradvis eksponering.

Eksponering for følelser og indre uro krever en litt annen prosess. Den handler i stor grad om å være sammen med dem i det indre rommet. Terapeuten utforsker situasjonen som har utløst følelsen og hjelper gjennom det pasienten inn i en observatørposisjon. Hun undersøker hvordan følelsen kjennes i kroppen og oppmuntrer pasienten til å dvele ved den i det rommelige selvet, og lytte etter hvilket behov som er knyttet til den. Hun oppmuntrer pasienten til å kjenne etter, og bli klar over hvordan dette behovet kan representeres i en relasjon.

Korrigerende emosjonell erfaring

Vi er i stor grad fanget i lukkede relasjonelle og emosjonelle sirkler, der all erfaring er varianter av en gammel historie. Vårt sinn er bundet av en tidlig programmering, som tar regien på senere erfaring. I stedet for å oppleve noe nytt, gjentar vi de gamle erfaringene. Våre emosjonelle dramaer føres opp på nye scener, men med det gamle innholdet. Vi går rundt i sirkler som fører til at fortiden projiseres inn i fremtiden, og øyeblikket glipper fra oss.

Hver eneste gjentakelse bærer i seg en mulighet til å bryte med det gamle, våge seg inn i øyeblikket og utsette seg for noe nytt. Når vi beveger oss inn i det det nærværende i øyeblikket, inn i et møte som overskrider den gamle programmeringen, oppstår en korrigerende emosjonell erfaring. Da oppstår noe nytt.

Vi lærer om oss selv og verden gjennom måten vi samhandler med den på. Hvis vi skal lære noe nytt, må vi samhandle på nye måter. Endring skjer i en utviklingsprosess, der pasienten er den viktigste aktøren. Terapeutens oppgave er å møte pasienten på måter som bryter med programmeringen, og bidrar til at han utvikler nye måter å samhandle med andre på, også utenfor terapirommet.

Når vi kommer til terapi, med vår smerte, frykt og sårbarhet, håper vi på å møte noen som kan være den vi trenger for å bryte forbannelsen som ligger i de gamle tilksytningsmønstrene. Vi vil se terapeuten gjennom fortidens filter, og forvente at historien skal gjenta seg. Samtidig både håper og frykter vi at noe nytt skal skje. Det ligger noen uuttalte spørsmål i rommet:

Hvis jeg knytter meg til deg, og åpner døren til mitt sårbare hjerte, vil du reagere med frykt og avsky, eller vil du se på det sammen med meg og gi meg den støtten jeg trenger til å bli kjent med det?
Hvis jeg møter deg med mistenksomhet og gamle anklager, vil du tåle det? Vil du se på dem sammen med meg, og hjelpe meg til å gi slipp på anklagene, eller vil du bekrefte at jeg er ond, og ikke kan tåles?
Når jeg bærer frem mine anklager mot andre, og forteller om livets urettferdighet, vil du bekrefte den gamle fortellingen, eller vil du vise meg hvordan jeg kan skape en ny?
Vil du bekrefte at jeg er et offer for urettferdighet, eller vil du hjelpe meg til å gi slipp på mine anklager?
Vil du la meg forbli i en offer-posisjon, eller vil du hjelpe meg inn i en aktiv og skapende relasjon til mine omgivelser?

Helbredelse skjer innefra, men den må manifesteres i handling

Det er de handlingene som ligger utenfor dem som produseres av vår autopilot som skaper utvikling. Autopiloten gjør bare det den kan om og om igjen, på en ureflektert måte. Det er nødvendig å gi oppmerksomhet til de prosessene som ligger til grunn for autopiloten. Det indre arbeidet vil sette oss i bevegelse. Bevegelsen vil føre oss frem til et punkt den den må uttrykkes i handling.

Uttrykket er en del av vår utviklingsprosess. Vi utvikler oss i dialog med andre, og i dialog med vårt eget uttrykk. Uten uttrykket blir prosessen ufullstendig. Inntil muligheten er uttrykt er den bare en mulighet. Det er først når vi uttrykker den at den blir til en levd erfaring. Vi er nødt til å ta det skrittet som omsetter muligheten til ord og handling.

Det er ikke mulig å tvinge et frø til å spire, eller presse noen til å åpne seg for emosjonell utvikling. All terapeutisk vekst skjer som resultat av et samspill der pasienten deltar aktivt i sin egen prosess. Det eneste en terapeut kan gjøre er å veilede og legge til rette for hans egen utvikling. Kimene til helbredelse finnes i hans eget sinn. Terapeutens oppgave er å bidra til vekst gjennom å hjelpe pasienten til å legge vekstforholdene til rette, og lære han og vanne sin egen hage.

Alt det vi trenger har vi tilgang til i oss selv, men for å få tilgang til det, må vi gi slipp på det som hindrer oss i bruke det. Terapeuten kan ikke tvinge noen til å se sine egne ressurser og ta dem i bruk. Hun kan bare hjelpe pasienten til å identifisere og gi slipp på det som fastholdes og blir til hindringer, støtte han gjennom det tomrommet som oppstår når han gir slipp, og bekrefte det nye som vokser frem.

Helbredelse skjer innenifra, men den må uttrykkes i handling dersom den skal føre til varig endring. Det er først når pasienten i sitt daglige samliv gir slipp på konfliktimpulsen, og velger å gå inn i dialogiske prosesser med sine relasjonspartnere, enten det er ektefelle, barn, venner, kollegaer eller midlertidige kontakter, at endringen har blitt en del av det levde livet. Når det skjer har han åpnet seg for skapende prosesser, og vil forsette å være i utvikling gjennom relasjon og dialog.

DIALOGISKE ØVELSER

Konfliktprogrammet kjører automatisk. Så lenge vi går på autopilot vil det styre oss. Om vi skal frigjøre oss, må vi bryte med programmeringen. For å få til det må vi tre inn i dialogen, åpne oss for den direkte erfaringen og respondere på nye måter.

Vår persepsjon dannes av to informasjonsstrømmer, en som kommer fra sansene og en annen som kommer fra den tolkende og vurderende hjernen. Hjernens tolkende og vurderende prosess baserer seg på det som tidligere har skjedd. Dersom oppmerksomheten vår er rettet mot denne strømmen vil vår opplevelse være dominert av det vi har lært i fortiden. Vi går mer eller mindre glipp av den direkte erfaringen, som skjer her og nå. Tanker som tidligere er tenkt, teorier og sammenhenger som er konstruert og lært i et kollektivt konfliktfelt, situasjoner og hendelser som oppstod i en fortid som var formet av konflktdrevne prosesser, vil dominere opplevelsen.

Konfliktprogrammet omfatter en kontinuerlig tankestrøm, som i hovedsak består av grublerier, bekymringer, vurderinger, sammenligninger, krav og anklager. Det er et driv i denne strømmen, som fort river oss med. Når vi rives med fanges oppmerksomheten. Den driver bort fra øyeblikket. Dette programmet kjører, enten vi liker det eller ikke. Vi kan ikke velge det bort, men vi kan velge ikke å engasjere oss i det. Når vi involverer oss og lar det drive våre handlinger forsterker vi det. Det gjør vi også gjennom å kjempe imot eller undertrykke våre tanker, følelser og impulser.

Det som kan svekke programmets grep om sinnet, er å legge merke til det, uten å engasjere seg. I tillegg til å være oppmerksom på pusten, sansene og følelsene, kan vi legge merke til tankene som hele tiden jager av sted. Vi kan øve oss på å være oppmerksom på dem, uten å la oss drive med.

Oppmerksomhetsøvelser handler om å forankre seg i øyeblikket. Det handler om å være oppmerksom på pusten, sansene og følelsene. Pusten er alltid her og nå. Sansene knytter meg til mine herværende omgivelser, og forteller meg om kroppens aktuelle tilstand. Følelsene er min respons på det jeg opplever i øyeblikket. Skapelsen skjer her og nå. For å åpne oss for den må vi være oppmerksomme på det som hele tiden utfolder seg. Den direkte erfaringen oppstår gjennom vår oppmerksomhet på det vi tar inn gjennom sansene, og på den responsen som oppstår i oss i møte med det.

Oppmerksomhetsøvelser er varianter av meditasjon. Meditativ praksis handler om å disiplinere oppmerksomheten. Det er imidlertid ikke nødvendig med strenge regimer, med lange meditasjoner i ubehagelig posisjoner, for øve seg på å ta eierskap til sin egen oppmerksomhet. Det er mulig å gjøre det i en aktiv hverdag, i samhandling med andre. Midt i den hektiske, ofte konfliktdrevne aktiviteten, er det mulig å stoppe opp, ta en pause og vende oppmerksomheten mot her og nå. Det er ikke nødvendig å trekke seg tilbake til disiplin og ensomhet, for å skifte fokus. Det er imidlertid hjelpsomt å etablere gode hverdagsrutiner med plass til små pauser der man bruker noen minutter på å vende seg innover og forankrer seg i øyeblikket.

Dialogiske øvelser er et alternativ eller tillegg til å trekke seg tilbake for å jobbe systematisk med å disiplinere sinnet. Øvelsene har til intensjon å frigjøre sinnet fra sitt fangenskap i et lukket felt, for å vende hjem til den åpne, rommelige enheten. De øvelsene som er beskrevet her kan brukes som intervensjoner i terapirommet, og de kan gis som hjemmelekse til pasienten. Det kan være hensiktsmessig å bruke tid på å tilpasse øvelsene til pasientens tilstand og situasjon, og sammen med han komme frem til noe det er realistisk at han vil gjennomføre.

Åndedrettet

Gjennom åndedrettet er vi koblet sammen med våre omgivelser. Det er ikke noe som viser oss med større tydelighet at vi er avhengige av utveksling med den verden vi befinner oss i. Pusten forgår alltid her og nå. Så lenge vi lever beveger den seg i oss, og sørger for oksygen til våre vitale organer. Oppmerksomhet på pusten forankrer oss i øyeblikket og vender fokuset innover. Det skaper umiddelbart en opplevelse av kontakt med kroppen. Oppmerksomhet vil i seg selv senke tempoet og fordype pusten. Vi kan også konsentrere oss om å gjøre pusten langsommere og dypere. Lang utpust aktiverer vagusnerven, som roer kroppen ned. Kraftig innpust stimulerer den aktiverende delen av det autonome nervesysemet.

Uansett hvor vi befinner oss kan vi vende oppmerksomheten mot pusten. Bare et minutt vil gi en effekt. Som terapeutisk intervensjon vil det å stoppe opp et øyeblikk i samtalen, og fokusere på pusten kunne gi en forankring i øyeblikket og en begynnende kontakt innover. Det kan være nyttig å lære pasienten å bruke pusten som anker, og starte timen med et par minutters forankring.

Sansene

Det er sansene som formidler den direkte opplevelsen. Den informasjonsstrømmen som kommer fra sansene kan formidle et vell av nyanser, som vi går glipp av dersom vi hovedsaklig hviler oss på den strømmen som kommer fra hjernen. Grønt er ikke bare grønt. Det finnes utrolig mange nyanser av fargen. Et tre er ikke bare et tre. Det enkelte treet du har foran deg er unikt. Sansene forteller deg ikke bare om omgivelsene. De forteller også om hva som foregår inne i deg. Det er sansene som forteller hva som foregår i kroppen din. De forteller deg om du er varm eller kald, om du ligger eller står. De forteller om følelsene og behovene dine. De forteller om lukten, smaken og konsistensen på maten.

Når som helst, når du kommer på det kan du flytte oppmerksomheten din fra den vurderende og kategoriserende strømmen som kommer fra hjernen, og i stedet legge merke til det sansene forteller. I stedet for å slå deg til ro med å kategorisere noe som et tre, kan du legge merke til formen, fargenyansene og bevegelsen i treet. Om du hver dag, eller noen ganger i uken, går ut i naturen, i 10-30 minutter, tar den inn gjennom sansene, og trer inn i et dialogisk forhold til den, vil det ha en kraftfull effekt på din opplevelse av deg selv og den sammenhengen du er en del av. Når du spiser kan du legge merke til konsistensen og smaken på maten. Vi mottar hele tiden sanseinntrykk, uten egentlig å å legge merke til dem.

Som terapeutisk intervensjon bruker man sansene for å bringe pasienten tilbake til her og nå, når han blir overveldet av traumeminner. Ved sosial angst er oppmerksomheten fanget i bekymringer og negative vurderinger. Å flytte fokus til sansene kan skape en betydelig endring i opplevelsen. I forbindelse med utforskningen av situasjoner pasienten bringer til samtalen er det nyttig å stimulere hukommelsen for de sanselige inntrykkene. Det vil flytte fokuset fra vurdering av hva som skjedde til beskrivelse av det. Oppmerksomhetsøvelser med fokus på sanser kan gis i hjemmelekse.

Kroppen

Kroppen er det redskapet vi har til å være i dialog og virke i verden. Den kan ikke være noe annet sted enn her og nå. Å lytte til dens signaler, og være til stede i dens bevegelse, er å forankre seg i øyeblikket. Nøytral, ikke dømmende oppmerksomhet er forløperen for kjærlig ivaretakelse. Kritikk, anklager og fordømmelse fører til mislykkede forbedringsprosjekter og nye anklager. Om du hver gang du blir bevisst om kroppen din i løpet av dagen, husker på å være til stede med den, og gir den litt ikke-dømmende oppmerksomhet, vil det ha en kraftfull effekt. Det vil også ha effekt om du bare husker det av og til. Ikke-dømmende oppmerksomhet betyr ikke kjærlig eller positiv oppmerksomhet. Du trenger ikke å fortelle deg selv at kroppen din er fantstisk, bare legge merke til den og signalene som kommer fra den, uten å mene noe om den.

Som terapeutisk intervensjon kan terapeuten etterspørre den kroppslige opplevelsen, og be pasienten legge merke til kroppen, legge merke til føttene mot gulvet, tyngden av kroppen som hviler mot stolen, hendene, hodet, magen osv. Hva skjer i kroppen akkurat nå? Hensikten er å trene på å legge merke til kroppen, uten å ta stilling til den. Spørsmål og korte øvelser med fokus på kropp handler om å trene seg på å legge merke til det kroppssansene forteller. Dette er også en trening på å legge merke til følelser og behov.

Hjertet

Språklige bilder som at noe ligger ligger ens hjerte nær, at noe kommer fra hjertet, eller at man lytter til sitt eget hjerte, er bilder på at det finnes en essens i oss som gjør hver og en unike. Denne essensen er vår sjel, og sjelen er vår forbindelse til den enheten vi tilhører. Det er ikke tilfeldig at hjertet er blitt et symbol på vår essens eller sjel. Det fysiske hjertet er den viktigste muskelen vi har. Dens funksjon er livsnødvendig, men hjertet er også et energetisk senter. Det har sin egen intelligens, en intelligens som ikke opererer lineært. Hjertet er nært knyttet til følelsene, mens hjernen er knyttet til tanken. God relasjonell funksjon er avhengig av det det er en forbindelse mellom følelser og tanker. Ofte er det kontakten til hjertet som blir avskåret.

Foreningen av hjerte og sinn åpner oss for dialogisk bevissthet. Oppmerksomhet på hjertet virker forenende alene. Det er naturlig å samtidig legge merke til pusten som beveger brystet. Det er i tillegg mulig å bruke pusten, og forestille seg at den beveger seg fra et punkt midt inne i hodet til hjertet, og fra hjertet med utpusten ut i verden. Kanskje legger du merke til at hjertets energi er rommelig og utvidende, mens energien i hodet samler seg til et fokusert punkt. Forbindelsen mellom det rommelige og fokuserte tillater oss å virke i verden fra vårt eget senter. Å huske på hjertet noen øyeblikk i løpet av dagen, og gjøre øvelsen noen få sekunder eller minutter når du kommer på det, vil styrke din kontakt med hjertet.

Det er et terapeutisk mål å åpne forbindelsen mellom hode og hjerte. Det er også et mål å øke bevisstheten om personlige kjerneverdier, og øke forekomsten av adferd som realiserer disse verdiene. Spørsmål om hva som er viktig, om hva hjertet forteller, eller hva som gir en opplevelse av mening handler å styrke kontakten med hjertet. Verdikartlegging kan også gjøres systematisk. Øvelser som er beskrevet over kan brukes i terapirommet, eller gis som hjemmeoppgave. Det er også mulig å oppfordre pasienten til å spørre sit eget hjerte og ha spørsmålet med seg i noe tid, uten å forvente et raskt og eksplisitt svar.

Omgivelsene

Vi eksisterer i relasjon til våre omgivelser. Sansene våre forteller oss om dem. Våre følelser forteller oss hvordan vi responderer. Vi er hele tiden i utveksling med omgivelsene. Utvekslingen kan være preget av konflikt, eller dialog. Åpen, ikke dømmende oppmerksomhet er utgangspunktet for dialog. En kritisk, vurderende holdning fører til konflikt med omgivelser, som enten ikke er bra nok, eller som har noe vi tror vi selv mangler. Det er nyttig å stoppe opp noen ganger i løpet av dagen, og legge merke til omgivelsene uten å ta stilling til dem. Når vi klarer å møte vår bror med åpen oppmerksomhet og villighet til å inkludere det han kommer med, er det lettere komme i dialog med han.

Som terapeutisk intervensjon kan man etterspørre detaljer omkring personer som inngår i pasientens fortelling om seg selv. Målet er å hente frem en beskrivelse av det observerte, i motsetning til vurderinger og antakelser som kommer fra den forhåndsprogrammerte hjernen. En undrende, åpen og ikke-vitende holdning i møte med de relasjonelle omgivelsene fremmer gode prosesser. Terapeuten vil både fungere som en rollemodell og fremme pasientens mentaliseringsevne gjennom denne type spørsmål.

Være til stede i handling

Vi befinner oss stadig i en eller annen form for handling, men ofte uten oppmerksomhet. Vi klarer neppe å være til stede med fokusert oppmerksomhet på alt vi gjør i løpet av en dag, men det kan være nyttig å trene seg på være det av og til. Du kan for eksempel gi oppmerksomhet til det du gjør, når du lager mat, når du spiser, når du rydder, når du går en tur, når du vasker opp eller pusser tenner. Noen minutter om dagen gjør en forskjell.

Som terapeutisk intervensjon kan denne type oppmerksomhet på egne handlingssekvenser etterspørres, og det kan gis hjemmeoppgaver knyttet til oppmerksom handling.

Romme

Rommet utvider seg hele tiden fra det evige øyeblikket. Rommeligheten står i motsetning til den lukkede kvaliteten som preger den konfliktorienterte bevisstheten. Mens den ene kjennes rommelig, bevegelig og fredfylt, kjennes den andre trang, og fylt med uro og aggresjon. Den kan kjennes som å være drevet og jaget fremover, inn i noe som er både trangt og fastlåst.

Det kan være nyttig å legge merke til disse kvalitetene, og hvor ulike de kjennes. Når du kjenner deg drevet eller jaget, når du kjenner at sinnet lukker seg og blir trangt, kan du stoppe opp et øyeblikk og trekke pusten, og forestille deg at det finnes et rom i deg der din uro kan få plass. Du kan forsøke å kjenne, eller forestille deg, at du befinner deg i et stort, åpent og kjærlighetsfylt rom, og dette rommet også finnes i deg.

Smertefull følelser trenger rom. De trenger å rommes, ikke å bli skjøvet vekk eller bagatellisert. De trenger å få være, og at man er med dem uten å dramatisere eller dyrke dem. Intervensjoner som dveler ved følelser, gir dem oppmerksomhet og rom, og som viser at terapeuten ikke blir redd eller frastøtt av dem, gjør det etterhvert lettere for pasienten å romme dem selv. Det indre rommet kan være trangt, men det utvider seg når det tas i bruk. Det rommet som skapes mellom pasient og terapeut kan bidra til å utvide det indre rommet.

Å dvele

I det indre rommet kan du la frustrasjonen, frykten og konfliktene dvele, sammen med dine reaksjoner og impulser. Kjærlighetskraften, som fyller alle åpne rom, vil løse opp det som er tett og mørkt. De kimene til sannhet som finnes, vil falle i fruktbar jord, og bli transformert. Disse prosessene må få rom, lys, luft og næring. De kan ikke forseres. Å analysere, kontrollere og manipulere vil bare abortere dem, eller hindre dem i å utfolde seg. Spiren kan ikke dras opp av jorden. Barnet må få hvile i morens mage til det er modent for fødselen. Kvinnen som bærer sitt barn, eller gartneren som steller sin hage, er metaforer som forteller oss hva transformasjonsprosessen trenger.

Ta inn, i stedet for å støte ut

Alt får plass i det store rommet. Rommeligheten finnes også i deg. I det rommelig selvet er det plass til hele deg. Det er plass til alle dine reaksjoner og følelser. Det er plass til alt du har støtt ut i frykt. Det du støter ut blir til gestalter utenfor deg selv, som oppleves truende og ubehagelige. Når du deretter setter deg selv i sving, som en reaksjon på det du opplever som ytre trussel, graver du deg dypere ned i fryktens sorte hull. I de øyeblikk du holder deg våken, og legger merke til hvordan du støter dine fryktscenarioer ut, kan du stoppe opp og velge den motsatte bevegelsen. Du kan akseptere dem som dine, og ta hele komplekset inn i det rommelige selvet. I stedet for å forsøke å ordne opp i konfliktfeltet, kan du ta konflikten inn i det indre rommet.

Evnen til å romme motsetninger er nøkkelen til å oppheve konflikt. Konflikten oppstår når du tar den ene posisjonen og låser deg fast i et motsetningsforhold til den andre. Når du bestemmer deg for at du vil ha noen følelser, men ikke andre, vil du støte ut det som trigger følelser du ikke vil ha. Deler av deg blir da støtt ut, og blir til noe der ute som du har et konfliktfylt forhold til.

Konflikten kan ikke løses der ute, for det er ikke der den egentlig har oppstått. Det er når du tar dine projeksjoner inn igjen, og forholder deg til dem der inne, at du kan slutte fred med dem. Når du kjenner uroen og trangen til støte deler av din opplevelse ut, legg merke til det, hold tilbake impulsen til å støte det som uroer deg ut. Ta det i stedet inn og la det hvile i det indre rommet

Det er et viktig terapeutisk arbeid å identifisere de projiserte delene av selvet, og hjelpe pasienten til å ta dem inn igjen, og utvikle et eieforhold til dem. De fleste mellommenneskelige konflikter er mellom et idealisert selv og utstøtte, ikke erkjente deler av dette selvet. Utforskning av disse konfliktene vil kunne avdekke at det dreier seg om projeksjoner.

Gi slipp på anklager

Den lukkede bevissthets natur er å holde fast. Den holder fast på sine erobringer, sine anklager, sine posisjoner. Den holder fast på sine bestrebelser på å få kontroll. Hjernen holder på med dette dagen lang. Det er et tvangsmønster. Det kan ikke komme noen frihet ut av å holde på slik. Når du kjenner at du blir opptatt av å få kontroll på ting eller tvinge dem inn i bestemte former, forsøk å gi slipp på dette. Vi binder opp store mengder energi i anklager mot oss selv og andre.

Det er en nyttig øvelse å gi oppmerksomhet til disse anklagene. Dersom du klarer å identifisere dem, har du muligheten til å velge å gi slipp på dem. Så lenge de er del av et automatisert konfliktmønster er det vanskelig både å få øye på og gi slipp å dem. Når du tar deg selv i å være engasjert i en konfliktfylt og anklagende tankestrøm, kan det være nyttig å stoppe opp et øyeblikk. Du kan trekke pusten, forankre deg i øyeblikket, og innta en nøytral observerende holdning og legge merke til de anklagende tankene. Retter de seg innover mot deg selv? Eller utover mot andre? Nøytral oppmerksomhet vil i seg selv bidra til å ta noe av brodden av dem. Skrittet fra nøytral observasjon til å gi slipp er ikke så langt.

Terapeutiske intervensjoner som bidrar til å synliggjøre anklagene som inngår i mønsteret er nyttige. En nøytral utforskning som identifiserer anklagene og undersøker deres funksjon, er første skritt mot en villighet til å gi slipp.

Å bryte konfliktens mønstre

Å bryte mønstre er å bryte med programmeringen, og i stedet bruke sin frie vilje. Det er noen vanskeligheter forbundet med dette. Programmeringen inneholder sterke drivkrefter, og er blitt en innarbeidet vane. Det kan kjennes som om vi bruker vår frie vilje når vi handler i tråd med programmet, fordi det vekker frykt, sinne og motstand dersom noen prøver å hindre oss.

I en konfliktdominert verden blir frihet ofte fremstilt som muligheten til utfolde seg og berike seg selv på bekostning av andre. Det omfatter frihet til å overforbruke jordens ressurser, til å gripe inn i naturen, til å si hva man vil selv om det sårer andre, til å sette fra seg el-sparkesykkelen uten hensyn til at den står i veien for dem som har vansker med å se eller bevege seg. Dette er ikke frihet. Det er tvang. Det er å sitte fast i et destruktivt mønster.

Vår programmering til konflikt starter tidlig. De mønstrene vi utvikler er mer eller mindre adaptive i den kulturen vi er del av. Dysfunksjonelle mønstre fører til mer åpenlyse problemer, enn mer funksjonelle mønstre. De syke og kriminelle er mindre veltilpasset enn dem som driver samfunnet, men i en konfliktdrevet verden er vi alle programmert til konflikt.

Programmeringen inneholder anklager og krav om gjenopprettelse, sammenligning, beundring og idealisering. Anklagene retter seg både innover og utover, kravene likeså. Vi krever av oss selv at vi skal bli bedre, sterkere og flinkere, mer beskjedne, mindre sinte og så videre. Vi stiller krav til andre om at også de skal endre seg eller forbedre seg, og gi oss det vi ønsker oss. Vi stiller verden til regnskap for overtredelser vi ble utsatt for i fortiden. Vi drives av tvang og søker lindring gjennom distraksjoner og bedøvelse. Det er denne måten å forholde seg på som sikrer at vi aldri kommer ut av fangenskapet

Men ikke alle våre valg og all vår atferd er drevet av konflikt. Vi har alle et hjerte som kan elske, og som lengter etter forening. Vi er en del av relasjonsveven, og vi har en evne til dialog. Også dette kommer til uttrykk i våre liv. Det kan imidlertid være vanskelig å få øye på, og hvile i, når sinnet er fylt med konfliktstoff, og fryktens drivkrefter herjer i kroppen.

For å bli fri fra konfliktmønstret må vi bli klar over det. Vi må legge merke til det. Det kommer til uttrykk på tusen måter, men i relasjoner ser vi ofte to hovedformer, utagering eller undertrykking, angrep eller unnvikelse, krav eller offer. Vi må observere mønstrene. Vi må legge merke til fryktens drivkrefter, og hvordan de kjennes i kropp og sinn. De gir en følelse av å være drevet eller jaget, de er ofte veldig fremoverlent og har det veldig travel. Det kjennes som om noe står på spill, som om noe for en hver pris må oppnås eller unngås.

Konfliktmønstrets tanker, følelser og impulser må observeres, rommes og transformeres, slik at de ikke manifesterer seg i konflikt med verden rundt oss. Når vi gjør det vil vi merke at de ikke er det eneste som virker i oss. For å bli klar over vårt hjertes lengsel må vi stille oss inn på dets frekvens. Vi må gjenkjenne lengselen og legge merke til kjærlighetens gjerninger. Vi må legge merke til alle de små øyeblikk av forening og dialog som også kommer til uttrykk i våre liv.

Det frie valg fordrer at vi kan romme vår egen smerte, våre egne destruktive impulser, og vår egen frykt. Fri vilje er noe som finnes hinsides konfliktens drivkrefter, på den andre siden av konfliktens røykteppe. Frihet er friheten til å høre hjertets stemme og handle i tråd med den. Det er friheten til å dele, til å delta i fellesskapet, til å anerkjenne alle våre følelser men velge den handling som forener. Det er friheten å velge dialog, friheten til å tjene i kjærlighet, i stedet for å herske i frykt.

Friheten vinnes i det små, i hverdagen små valg. Alle oppmerksomhetsøvelsene som er beskrevet, er øvelser som er utformet for å være en hjelp til å bryte mønstre. De handler om å legge merke til vår uro, være med den, gjenkjenne konflikt, gi slipp på den, og velge dialog. Dialogen starter i hjertet. Det som vil befri oss er, aksept, anerkjennelse og barmhjertighet. Vi må anerkjenne de følelsene, minnene og bildene vi ikke vil ha. Vi må romme dem, og vi må respondere på vår egen smerte med barmhjertighet. Vi må se våre søsken, se deres lidelse og respondere med den samme barmhjertigheten. Det er rom for å setter grenser, formidle seg med tydelighet og be om det man trenger, men vi må gjøre det med barmhjertighet.

Barmhjertighet

De erfaringer vi har gjort innenfor det lukkede konfliktfeltet har gjentatt seg gjennom århundrer. De er formet av lukkede mønstre, som alltid fører til samme resultat. Skuespillerne og kulissene kan byttes ut, men regien er den samme. Den fører ubønnhørlig til lidelse og død. Vi er fanget i varianter av det samme skriptet. Det kan ikke brytes gjennom anstrengelse, prestasjon, angrep eller forsvar. Det er bare barmhjertighet som kan bryte med skriptet.

Barmhjertighet i møte med egen eller andres lidelse er det eneste som kan bryte mønsteret. Når du føler deg angrepet, når du kjenner impulsen til å svare med samme mynt, når du angriper deg selv eller andre, stopp og ta et skritt tilbake. Legg merke til tvangen i mønstrene. Legg merke hvordan du drives til å ta grep for å få kontroll. Gi slipp på forsøket på å ordne opp. Se lidelsen som produseres gjennom de fastlåste mønstrene. Overlat hele situasjonen til Guds eller universets barmhjertighet. Vær villig til å være en kanal for den.

Barmhjertighet er ikke å undertrykke seg selv til fordel for andre. Det er ikke å bli værende i destruktive relasjoner, eller la seg utnytte. Det er ikke å være snill og god, eller å ofre seg for andres behov. Det er å være i kontakt med sin egen kjerne, være i kontakt med den kilden du kommer fra, og la den uttrykke seg gjennom deg i hverdagens små møtepunkter. Det er å løse konflikt gjennom å romme motsetninger og betrakte dem med en barmhjertighet som går begge veier.

Det kan være godt å henvende seg i bønn, til noe som er stort nok til å romme det hele, enten det er ditt høyere selv eller sammenhengen det inngår i. Å henvende seg til Gud i bønn, er å vende seg mot den rommelige bevisstheten som omslutter og gjennomstrømmer hele skapelsen. Det er å tre inn i dialog med skaperen. Det er å anerkjenne enheten, som vi alle tilhører. Det er å vedkjenne seg både sin storhet og sin litenhet. Du er like stor som hele helheten, og like liten som den minste delen av den. Du er ingenting alene, men sammen med hele skapelsen er du alt. Dette er sann ydmykhet og sann storhet.

Kjære Gud. Du bærer meg, omslutter meg og fyller meg. Takk for at jeg får dvele i din rommelighet, og leve i dialog med deg. Du kommer meg i møte gjennom alle mine søsken. Jeg vil åpne mitt sinn for ditt nærvær. Jeg vil være en kanal for din kjærlighet. Jeg vil dele din fred og glede med verden slik jeg møter den i min hverdag.

DIALOGISK PRAKSIS

Å være en dialogisk terapeut inngår i terapeutens dialogiske praksis. Fordi jeg er den eneste dialogiske terapeuten jeg vet om, vil jeg beskrive min praksis her. Dialogisk praksis er en måte å leve på. Den følger av en beslutning om å leve sitt liv som en bønn. Det vil si å søke til sitt hjerte for veiledning, å søke og være i dialog med det guddommelige i seg selv og i sine søsken. Det er å være i kontakt med den evige, skapende prosessen og anerkjenne skaperverkets storhet i alle dets uttrykksformer. Terapeuten kan bare fungere som en dialogisk terapeut hvis hun tar del i den store dialogen. Det er gjennom den hun kan hjelpe sine pasienter.

Jeg har kommet frem til at dialogen må være mitt rammeverk, mitt fokus og mitt mål, i mitt liv og i mitt terapeutiske virke. Det innebærer at jeg må romme og transformere mitt eget konfliktstoff. Å leve i dialog betyr ikke at jeg er større eller bedre, eller mindre utsatt for konflikt enn noen andre. Det betyr at jeg lar konflikten passere gjennom, i stedet for å tillate den å etablere seg i kropp, tanker, handling og samhandling. Å leve i dialog handler om at jeg forsøker å forholde meg til verden uten å dømme den. Det handler om at jeg forsøker å romme motsetningene i stedet for å ta stilling. Det handler om at jeg forsøker å holde meg våken og velge dialog hver gang jeg ser at jeg har et valg.

Dialog er inkluderende, ikke-dømmende, skapende og bevegelig. Dialog er en åpen prosess som fører frem til noe som ikke er bestemt på forhånd. Den utvider seg fra det nærværende øyeblikket. Den projiserer ikke et gitt resultat inn i en gitt fremtid. Den beveger seg på måter som er uforutsigbare for meg, og åpner meg mot noe jeg ikke allerede har definert.

Å være i dialog er egentlig lett, fordi det er en naturlig tilstand, men samtidig vanskelig fordi sinnet er programmert til å operere etter et konfliktorientert regime. Det er nødvendig å svekke programmeringen. Hvis jeg skal bevege meg inn i dialog, kan jeg ikke la konflikt-programmeringen styre meg. Jeg må gi slipp på kontroll og manipulasjon. Jeg må avstå fra vurdering, definisjon, projeksjon, anstrengelse og prestasjon. Jeg må slutte å anklage virkeligheten for ikke å være slik jeg vil at den skal være.

Jeg gir slipp på konflikt

Det er ikke mulig å komme i dialog, uten å gi slipp på konflikt. Konflikt-programmet har en tilbøyelighet til å kjøre automatisk. Det fører til at jeg involverer meg i konflikt og investerer i den posisjonen jeg tar. Det er sterke drivkrefter i konfliktfeltet. De river meg med, får meg til å agere og deretter forsvare mine ytringer, valg og handlinger. Deretter identifiserer jeg meg med det jeg produserer gjennom min konfliktbevissthet. Det er viktig å ha rett, og ikke tape ansikt.

For å bevege meg fra konflikt til dialog, er det nødvendig å gi slipp på det som produserer konflikt og fanger meg i konfliktbevisstheten. Jeg gir slipp på min identifikasjon med det atskilte selvet. jeg gir slipp på kravet om å ha rett. Jeg gir slipp og la mine investeringer i egoet gå tapt. Jeg lar sensuren og stoltheten fare. Jeg gir slipp på mine anklager mot meg selv og andre. Jeg gir slipp på mine bestrebelser på å oppnå suksess, spesielle fordeler og privilegerte posisjoner. Jeg gir slipp på mitt behov for å markere meg, og imponere med gode analyser. Jeg våger å være, uten å være noe spesielt.

Jeg anerkjenner min relasjonelle natur

Utgangspunktet for dialog er erkjennelsen av at jeg befinner meg i et uendelig nettverk av relasjoner, og eksisterer i en gjensidig avhengighet av alt omkring meg. Dialog foregår i relasjon. Relasjonene brer seg ut i det uendelige, men de nærmeste relasjonene er dem som i størst grad former mine erfaringer. De gir meg nærliggende muligheter til dialogisk praksis, og gjennom det, nye relasjonelle erfaringer. Min relasjon til Gud, gir meg mulighet til en dialog som transcenderer det individuelle og forbinder meg med hele skapelsen.

Jeg dedikerer min oppmerksomhet til dialogen

Min oppmerksomhet er verdifull, og hvordan jeg bruker den er avgjørende for hvordan jeg oppfatter meg selv og verden. Konfliktbevisstheten retter oppmerksomheten mot feil, mangler og utilstrekkelighet. Jeg ser med et kritisk og anklagende blikk, og søker etter måter å forbedre meg selv og mine omgivelser på. Dialogen forholder seg til det som er, uten å tre inn i en vurderende, krevende eller anklagende posisjon. Oppmerksomheten er åpen, inkluderende og aksepterende. Jeg er oppmerksom på både omgivelsene og meg selv, uten å ta stilling til det jeg ser, og uten å lete etter måter å forbedre det på.

Jeg forholder meg til det jeg møter

For å komme i dialog med noe eller noen må jeg være villige til å forholde meg til det. Jeg må være villig til å tre inn i møtet, og bli stående i det, selv om det vekker ubehag. Jeg må orke å bli der, og la det jeg møter virke på meg. Jeg må bli stående helt til responsen vokser frem innenifra. Først da kan jeg svare. Når svaret er der, må jeg slippe det frem, og ta sjansen på å gi det et uttrykk. Det blir ingen dialog hvis jeg ikke lar meg berøre eller ikke våger å berøre den andre.

Jeg tar alt inn inn det rommelige selvet

Dialogen kan inkludere og romme det hele. Den tar imot og rommer. Den responderer fra sitt eget dyp. I den indre dialogen kan jeg romme alle motsetningsforholdene jeg opplever, alle de motstridende impulsene, alle slags følelser, forestillinger og forventninger. Jeg trenger verken handle på dem, undertrykke dem, eller forandre dem. Jeg kan stole på rommelighetens transformerende kraft, og la det hele dvele i det rommelige selvet. Der vil det bevege seg, løse seg opp, eller bli til noe som kan uttrykkes.

Jeg deler rommet med mine søsken

I den ytre dialogen kan vi sammen åpne rom som har plass til alt det som befinner seg mellom oss. Vi kan kan være sammen om å holde et rom som er stort nok til at alt kan bevege seg i det. Ingen eier sannheten. Det er ingenting som er feil. Det er ikke nødvendig å forsvare seg, protestere eller gå i konflikt. De motsetninger som oppstår kan vi romme sammen.

Jeg tillater meg å være i vekst og utvikling

I det indre rommet, i rommet mellom oss, og i Guds rommelige bevissthet foregår prosessene uten manipulasjon eller aktiv påvirkning. Når jeg lar de nye spirene vokse frem, uten gripe inn, åpner jeg muligheten for at noe nytt kan oppstå. Prosessene må få lov til å ta sin tid. De kan ikke tvinges frem. Den skapende prosessen fordrer en ordløs dialog mellom impulsen og det rommet den beveger seg i. De frøene som sås må få anledning til å spire og gro. Det potensialet som ligger i frøet må får anledning til å vokse frem og utfolde seg. De ideer som unnfanges, må få lov til å utvikle seg. De må bæres frem til sin fødsel, og ikke presses inn i verden før de er modne.