Vi bruker verdens lidelse mot Gud, og lar den fortelle oss at han ikke finnes, eller at han er ond. Hvordan kan det finnes en god Gud, i en verden med så mye lidelse? Hvordan kan en allmektig Gud, som tillater all denne lidelsen, være god? Hvordan kan en urettferdig, meningsløs, vanvittig og ond verden, der mennesker undertrykker mennesker, påfører andre lidelse, utnytter naturen og legger den øde i en hensynsløs søken etter egen vinning, være forenlig med Guds eksistens?
Vi holder vår egen ondskap mot Gud, og gjør den til et vitnesbyrd om hans fravær. Vi anklager han for alt det vi selv produserer. Vi søker Gud i våre egne konstruksjoner og anklager han når han ikke finnes der. Vi har konstruert en verden der den enes vinning er den andres tap, en verden der mer til deg betyr mindre til meg, en verden der vi kjemper mot hverandre om begrensede ressurser, en verden der vi mistror, anklager og dømmer hverandre.
Vi har laget en verden av sammenligning, konkurranse og belønning, en verden for de vakre, vellykkede og mektige, en verden der vi dømmes etter ytre attributter, prestasjoner og økonomisk fremgang. Vi har laget en gud for de utvalgte, en gud som står på vår side i kampen mot våre brødre, en gud som straffer oss for våre nederlag og belønner oss når vi lykkes. Vi har produsert en ond, hevngjerrig og dømmende gud, som vi i neste omgang anklager for sin manglende godhet.
Verden lider, og vi anklager Gud for dens lidelse. Vi ser på Gud som spilleren av spillet, eller regissøren i filmen om vårt liv. Vi ser på Gud som noe utenfor oss selv, en som griper inn i livet vårt, en som deler ut roller og flytter brikker. I denne gudens spill har mennesket hovedrollen. Skaperverket er redusert til en scene spillet foregår på. Oppsettet er kampen mellom godt og ondt. Gud straffer og belønner. Det seirende laget er de gode. Deres onde gjerninger rettferdiggjøres av formålet. Deres midlertidige tilbakeslag er sendt av Gud, i oppdragende hensikt. Verdens skyld er plassert hos den tapende part. Vinneren eier sannheten. De rettferdige forfølger de urettferdige, og straffer dem for deres misgjerninger.
Den galskapen som spiller seg ut i det store, gjentas i det lille. I våre små liv er vi brikker i det samme spillet. Spilleren er allestedsnærværende og allmektig. Han er en kraft utenfor oss selv, en uavhengig vilje som kan flytte oss rundt som det passer han. Gud er spilleren. Vi er brikkene. Vår eneste mulighet er å bli en av de brikkene spilleren favoriserer. Målet er å bli en spesiell brikke, en særlig vakker, lydig, smart, effektiv eller dyktig brikke. Vi vil alle være en brikke som som er spesielt attraktiv eller spesielt nyttig, en brikke som behager, en brikke som er utvalgt til særlige omstendigheter, en som ikke blir forkastet, men får hvile i spillerens slike-kledte boks når spillet er over.
Denne guden, som vi har plassert utenfor oss selv, har vi gjort ansvarlig for verdens lidelse. Vi er brikkene han spiller med. Våre liv er projeksjoner av hans uforutsigbare vilje. Han har utvalgt noen få til rike gaver. Resten er kastet ut i fattigdom og lidelse. Vi må alle søke hans velbehag, og håpe at vi havner blant de utvalgte. Fordi han har makten, og kan del ut straff og belønning som det passer han, er han ansvarlig for verdens lidelse. Denne fryktens og vanviddets gud, er skapt i vår galskaps bilde.
Om Gud virkelig var en menneskelignende gestalt, som opererte fra en overmektig posisjon, ut i fra en menneskelignende logikk, om Gud kunne favnes og forstås av vårt splittede og frykt-dominerte sinn, ville verden virkelig være fortapt. Om Gud ikke var noe annet enn det vi, i vårt vanvidd kan forestille oss, fantes det ingen vei ut av galskapen. Om Gud ikke var noe langt større enn det vi kan gripe, om det ikke fantes dybder som er ukjente for vår begrensede bevissthet, om det ikke fantes himler hinsides vår forestillingsevne, ville ingen frelse være mulig.
Gud finnes ikke i vår galskaps univers. Det er det eneste stedet han ikke finnes. Vår galskaps univers er skapt av vårt sinn. Den gud som finnes der, er produsert av oss. Fryktens vanvittige gud er vår fortapelse. Sannheten er vår frelse. Den finnes, uavhengig av vår evne til å se den. Gud er sannheten. Gud er skaperkraften. Gud er altet vi hviler i. Gud er kjærligheten og kraften som puster liv i oss. At vi har gått oss vill i løgnen, betyr ikke at sannheten ikke finnes. At vi har glemt Gud, betyr ikke at han har glemt oss. At vi har forlatt han, betyr ikke at Gud har forlatt sine barn.
Gudsriket er inne i dere, sa Jesus. Det er ikke noe vi kan peke på der ute. Det vokser frem innenifra. Vi lever i Gud. Gud lever i oss. Gud er relasjonen som binder alt sammen. Gud er livet som puster i oss. Gud har lagt ut på denne uendelige reisen sammen med oss. Alt vi erfarer rommes i han. Alt vi tar inn i vår bevissthets rom deler vi med han.
Det vi avviser, støter ut og benekter, tror vi at vi skjuler for Gud. Det blir til fremmedelementer og onde drømmer, som fanger vår oppmerksomhet. Vi fanges av det vi frykter. Det vi ikke inkluderer og deler med Gud i åpenhet og tillit, frykter vi. Gud har ikke skapt lidelsen. Den er produsert av vår frykt. Gud lider med oss, og kommer oss i møte som små mirakler av lys i galskapens mørke. Vi lever i Gud. Gud lever i oss. Vi har gått oss vill i vårt eget sinn, men så lenge vi bor i sannheten, og en bit av den lever i våre hjerter, er vi ikke helt fortapt.
Jesus døde ikke for våre synder. Han viste oss veien, gjennom lidelse og død, til oppstandelse og liv. Han viste oss veien tilbake til sannheten, til fellesskapet med Gud. Han tok korset på seg. Han lot seg korsfeste. Han led, døde og gjenoppstod til livet, til den levende, evige livsstømmen som forbinder oss med alt. Han viste oss at møtet med det vi frykter, ikke vil skade oss. Han viste oss veien. Den går gjennom lidelse, til kjærlighet. Den går fra kjærlighet til omfavnelse av verdens lidelse. Bare ved å ta lidelsen på oss, kan vi bli fri fra den. Bare ved å se den, kan vi lindre den. Bare gjennom å akseptere den og romme den, kan vi begrense den. Bare ved å gå inn i den, uten frykt og fordømmelse, kan vi komme ut på den andre siden, og erfare at vi ikke ble ødelagt. Alt som skjedde var at vi vendte tilbake til kjærlighet.
Dette er frelsen. Vi kan ikke forsette med å påføre verden lidelse gjennom projeksjon av fryktbaserte fantasier, som vi reagerer på med fryktdominerte reaksjonsmønstre. Vi kan ikke fortsette å forsøke og unngå lidelse gjennom å korsfeste våre søsken. Vi må gå til vår egen korsfestelse. Vi må møte lidelsen ansikt til ansikt. Vi må se den i øynene, og la den bryte oss ned. Oppstandelsen skjer gjennom at vi møter den lidelsen vår frykt produserer. Oppstandelsen til det sanne livet, skjer gjennom sammenbruddet av den verden vi har konstruert for å unngå det vi frykter. Når galskapens boble brister, bryter sannhetens lys gjennom.
Alt som er støtt ut, må tas inn. Det er det vi støter ut i mørket, som holder oss fast. Det vi tar inn, oppløses i lyset. Å ta inn, er å gi slipp. Å støte ut, er å holde fast. Det er det vi støter ut, som produserer lidelse. Utstøtelsen lukker oss inne i vår egen galskap. Alt det vi støter ut, hjemsøker oss. Det som er støtt ut, står mellom oss og Gud. Guds kjærlighet omfavner meg, men jeg vet det ikke så lenge mitt sinns utstøtte gestalter hindrer meg i å se det. Alt som er støtt ut, må tas inn. Dette er korsfestelsen. Bare gjennom å omfavne alt det jeg frykter, kan jeg bli fri.
Dette er veien Jesus går sammen med meg. Gjennom Jesus ble Kristus-bevisstheten tilgjengelig for oss. Jesus er broen fra illusjon til sannhet. Gjennom han ble sannhetens frø sådd i illusjonens verden. Det vokser i våre hjerter. Sannhetens spire viser oss veien. Kristus-bevisstheten vokser i våre sinn. Den er bevisstheten som forener mitt sinn med Gud. Vi er forenet i Kristus. Vi er forenet med Gud. Erkjennelse av denne foreningen opphever atskillelsen, og helbreder vårt splittede sinn.
Kristus-bevisstheten vokser. Sennepsfrøet spirer. Surdeigen er i ferd med å gjennomsyre brødet. Denne bevegelsen ryster verden i sine grunnvoller. Illusjonen må vike når sannheten bryter frem. Illusjonens dødskamp er ikke et vakkert syn. Vi må likevel ikke miste håpet. Vi må fortsette å inkludere. Alt som er støtt ut må tas inn. Det er utstøtelsen som gir næring til illusjonen, og forlenger dens dødskamp. Bare gjennom å ta alt inn, kan vi komme gjennom lidelsen, og oppstå til enhetens evige liv.