En verden av kjærlighet og enhet er mulig. Den eksisterer allerede, bakenfor fortellingen om atskillelse og konflikt. Som jeg vet at himmelen er blå og solen skinner bak skyene, vet jeg at sannheten finnes bak nettet av illusjoner.
Min oppgave er å bære sannheten i hjertet, og hvile i den. Den er ikke å slåss mot illusjoner. Det vil bare styrke alt det som holder meg fanget i deres verden. Å kjempe imot vil bare snøre løgnens nett tettere rundt meg, eller føre til at jeg synker dypere ned i illusjonenes kvikksand.
Jeg kan ikke løfte meg selv ut av tankens begrensning gjennom å tenke, eller kjempe meg ut av den konflikten jeg bærer i mitt eget sinn. Det er ikke mulig å frigjøre sinnet fra illusjonenes makt gjennom å produsere nye illusjoner. Sannheten er alltid nær. Min kontakt med den vil vokse når jeg gir slipp på det som skjuler den for meg.
Det er ikke ved å kjempe for å forbedre meg selv at jeg vil finne min sanne natur. Det jeg trenger er å gi slipp på illusjonene jeg omgir den med. Det er ikke ved å bekjempe eller løpe fra lidelsen at jeg helbreder den. Det er ved å komme den imøte.
Vi lever i en gammel fortelling om atskillelse. Det er en fortelling som produserer lidelse og ødeleggelse. Vi trenger en ny historie, en som gjør det mulig for oss å leve i sannhetens lys. Vi trenger en fortelling om enhet, om at vi hører sammen og deler alt. En ny fortelling om samhørighet er i ferd med å vokse frem. I den fortellingen er å gi og motta det samme. Alt jeg gir, gir jeg til meg selv. Alt jeg mottar, mottar jeg på vegne av helheten.
Det foregår en brytning mellom den gamle fortellingen om atskillelse og den nye fortellingen om samhørighet. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde. Ideen om denne kampen tilhører den gamle fortellingen. Kampen er fortellingens dynamikk. Den er dramaturgien og driveren i handlingen. Det er alltid en kamp, mot et onde eller for å oppnå et gode. Det er alltid noe som skal oppnås eller bekjempes, enten det befinner seg på utsiden eller innsiden.
I en krig finnes ondskapen alltid på den andre siden. I fravær av en felles ytre fiende, finner vi ondskapen mellom oss. Vi identifiserer den hos noen andre. Når vi ikke projiserer den ut, finner vi den i oss selv. Vi kjemper mot vår egen svakhet og onde natur. I fortellingen om atskillelse finnes det alltid en konflikt. Det finnes alltid en fiende. Det er alltid noen eller noe som truer vår overlevelse. Det er alltid noe som skal oppnås, kontrolleres eller bekjempes. Kampen uttrykker seg på tusen måter, men handler alltid om å opprettholde den gamle historien.
Vårt samfunns systemer og strukturer har vokst frem gjennom fortellingen om atskillelse. Den gamle fortellingen har sitt verdisystem, sin økonomi, og sine systemer for straff og belønning. Fortellingens dynamikk finnes på mange nivåer, i det internasjonale, nasjonale og lokale samfunnet. Den finnes i den enkeltes psykologi. Våre sinn er programmert gjennom den. Så lenge fortellingen om atskillelse får okkupere sinnet, vil livet være gjennomsyret av den.
Fortellingen er avhengig av deg og meg. Når ingen lenger lever den, er fortellingens tid forbi. Fortellingen om atskillelse trenger meg. Den lever sitt liv gjennom meg. Den okkuperer sinnet mitt og driver handlingene mine. Den gjør meg blind for sannheten. Så lenge jeg lar meg drive av den, gir jeg fortellingen energi. Så lenge jeg handler innenfor programmet vil jeg bekrefte mønsteret som produserer min oppfatning av meg selv. Så lenge jeg tror på den, vil min oppfatning av virkeligheten være begrenset til det som finnes innenfor den atskilte fortellingens horisont.
Hvordan kan jeg fri meg fra denne fortellingen? Hvordan kan jeg slippe ut av det fengselet den fanger meg i? Det er åpenbart at jeg ikke kan bli fri fra fortellingens dynamikk gjennom handlinger som er drevet av den. Kamp, kontroll og anstrengelse for å oppnå noe jeg har tenkt meg frem til, innenfor fortellingens horisont, vil bare holde meg fast i den. Det kreves en annen form for bevegelse, en bevegelse som ikke springer ut av den gamle historien.
Sannheten finnes ikke i illusjonen. Den nye fortellingen finnes ikke i den gamle. Det nye må komme til meg fra et sted utenfor den virkeligheten jeg opprettholder gjennom å oppfatte, tenke og handle innenfor den gamle.
Dialog er veien til det nye
For å erfare noe nytt, er det nødvendig å gi slipp på det som produserer den gamle virkeligheten. Det jeg ikke kjenner kan ikke tenkes eller arbeides frem med midlene til det tankesystem jeg kjenner. Det nye vil komme gjennom meg, men ikke som et produkt av det jeg vet eller kjenner fra før. Det vil vokse frem fra min forbindelse til kilden. Kilden er Gud, sannhet, kjærlighet eller kraften som gir liv. Den har mange navn, men ingen som favner den fullstendig. Den lar seg ikke definere. Den er, og jeg kan være i den. Den kan virke i meg og gjennom meg, men jeg kan ikke formidle den med ord.
Kilden er virksom i meg, og virker gjennom min væren. Men for at jeg skal bli klar over den, må jeg la den lyse for meg. Jeg må bli meg dens virkning bevisst. Det som skjuler kilden for meg, er produktene av det tankesystem min bevissthet er fanget i. Det er tanker, vurderinger, definisjoner, forventninger, anklager, og dyrkelse av og forsvar mot følelser. Det er ord og handlinger som danner erfaringsmønstre som gjentar den gamle historien om og om igjen. Ingen ting av dette lar seg grunnleggende forandre gjennom det tankesystem som har produsert dem. Min eneste mulighet er å gi slipp på det.
Fordi tankesystemet operer utenfor bevisstheten, er det vanskelig å gi slipp på det med viljestyrt handling. Jeg trenger å gjøre det tilgjengelig for min bevissthet, for å kunne la det gå. Det som allerede er tilgjengelig, er systemets produkter. Et tankesystems produkter er tanker, overbevisninger, følelser, impulser og handlinger. Det er mentale og sosiale konstruksjoner. Det er mulig å bli oppmerksom på disse produktene, holde dem i bevisstheten, og gi slipp på sin tilknytning til dem. Ved å forholde meg på denne måten vil jeg oppnå at det tankesystemet som ligger til grunn blir tydeligere for meg, og samtidig at dets grep om meg svekkes.
Ved å gi slipp på produktene vil det bli tydeligere for meg hva som produserer dem. Når jeg blir klar over dynamikken i det gamle tankesystemet, og ser dette systemets uhyggelige ansikt, vil jeg se at dette ikke er noe jeg ønsker å holde fast på. Når jeg gir slipp på det gamle, gir jeg plass til det nye. Det kan bare komme til meg, eller gjennom meg, ved at jeg gir det et rom å virke i.
Dialogen skaper dette rommet, dialogen innover til kilden, og dialogen med mine søsken. Vi lever våre liv i relasjon. Vi erfarer Gud i relasjon. Vi tilhører en enhet som er vevet sammen gjennom relasjoner. Gud virker gjennom disse relasjonene. Det er mulig å misbruke relasjoner. Det er mulig å begrense sin tilstedeværelse i dem, men vi kan ikke leve uten dem. De er vår kontakt til kilden.
Dialogen virker i hele skapelsen. Det er den som gir liv. Det er umulig ikke å være i dialog. Det som er mulig er å være fanget i mentale forestillinger som skjuler denne sannheten. Dette fangenskapet fortsetter så lenge sinnets aktivitet opprettholder den tåken som skjuler sannheten for oss. I stedet for å være koblet på dialogen er sinnet opptatt med å produsere illusjoner om atskillelse. Denne aktiviteten fører til at vår oppmerksomhet holdes fanget i illusjonenes tåkelandskap.
Min oppgave er å slutte å produsere tåke. Det er å åpne kanalene dialogen går i. Det er å være til stede i dialogen. Det er å skape rom, i meg selv og i mitt møte med mine søsken. Dette er et arbeid med oppmerksomhet. Det handler om å holde oppmerksomheten åpen, om å holde mine følelser og impulser i det rommet som åpner seg, om å undersøke og erfare dem. Det handler om å lytte oppmerksomt, innover og utover, uten å ta stilling. Det handler om å lytte med hjertet og ta imot den responsen som vokser frem der.
Hjertes kall er der hele tiden. Jeg har et hjerte, og det kaller på meg. Jeg trenger ikke å tvile på det. Den indre dialogen handler om å lytte innover til kallet, om å åpne hjertets rom og la mine tanker, følelser og impulser bevege seg der. Dette vil transformere dem, og gi meg mulighet til å kjenne kontakten med kilden.
Den ytre dialogen utvider den indre ved å inkludere mine søsken. Det som skjer mellom oss setter oss i bevegelse. Vår felles oppgave er å romme bevegelsen, i det indre rommet og i rommet mellom oss. Det handler om å romme de tanker, følelser og impulser som oppstår, romme dem i kjærlighet i motsetning til å undertrykke eller utagere dem i frykt. Tanker, følelser og impulser er ikke farlige, men undertrykkelse av dem lukker det indre rommet og utagering lukker rommet mellom oss. Når vi holder rommet åpen og lar bevegelsen skje, vil den falle til ro, og vi vil kjenne at vi er omsluttet av kjærlighet.
Vår skjebne er å vende hjem til kjærlighetens kilde. Jeg kan ikke feile i dette. Jeg kan bare utsette det. Likevel kan mye smerte produseres gjennom min utsettelse. Lidelse er en konsekvens av atskillelse. Den er en illusjon, men likevel en realitet i den atskilte virkeligheten. Utvekslingen mellom oss kan vise oss at vi er forenet i kjærlighet, eller den kan bidra til å holde oss fanget i den gamle fortellingen om atskillelse.
Lidelsen tar ikke slutt uten at vi forholder oss til den. Å forholde seg transformerer lidelse. Å benekte, undertrykke eller utagere forsterker smerten. I dialogen forholder vi oss, til oss selv og hverandre. Vi forholder oss til smerten, til tankene, følelsene og impulsene. Vi gir dem oppmerksomhet og er sammen med dem, uten å ta stilling, uten å dømme.
Alle andre former for utveksling inneholder konflikt og forlenger lidelsen. Krig, kamp, uenighet, vurderinger, definisjoner, anklager, forsvar, diskusjon, debatt, dannelse av allianser, dyrkelse av idealer eller unnvikelse av ubehag, inneholder alt sammen konflikt. All mental aktivitet som handler om å vurdere, definere, dømme, avvise, bevise eller overbevise har sin rot i konflikt. Konflikt opprettholder atskillelse, både atskillelsen mellom oss og splittelsen i vårt indre.
Konflikt lukker rommet, i oss og mellom oss. Dialog åpner det. Vi trenger både den indre og den ytre dialogen. Vi trenger å la dem virke sammen. Det er ingen som kommer til himmelen alene. Vi trenger hverandre. Det er ikke nok å trekke seg tilbake i stille kontemplasjon. Vi trenger å møte Gud i vårt indre, men vi trenger også å møte Gud i hverandre. Gud virker i oss alle. Vi trenger å erkjenne det. Vi trenger å leve det. Dialog er måten vi lever på i enhet og relasjon.
Indre dialog er samtidig en dialog med den verden jeg befinner meg i. Det er ikke egentlig noe skille mellom indre og ytre. Jeg er i verden, og verden er i meg. Gud er i meg, og Gud er i mine søsken. Kilden lever i oss alle, uavhengig av religion, hudfarge, interessemotsetninger, overbevisninger, nasjonal og kulturell tilhørighet. Dialog handler om å være henvendt til kilden, til det som forener, i stedet for å engasjere seg i og forsterke det som atskiller.
Dialog handler om å la noe åpenbare seg, i motsetning til å manipulere det frem med viljens makt. Det handler om villighet til å avstå fra å anvende kontroll og tvang, for i stedet la noe komme naturlig til uttrykk. Det handler om å gi slipp på det kjente, for å la det ukjente åpenbare seg i det rommet som oppstår.
Dialogens struktur
Dialogens struktur er å lytte og ta imot, romme og gi sin respons. Det hele er en bevegelse. Å gi og ta imot er det samme, og skjer samtidig. Det kan likevel være nyttig å beskrive en prosess i fire trinn.
Når jeg lytter gir jeg min åpne oppmerksomhet til den som formidler seg. Jeg tar ikke stilling. Jeg vurderer ikke.
Jeg tar imot det som formidles, som en gave. Det er ikke åpenbart hva gaven er, men jeg er villig til å la den bevege seg i meg.
Jeg holder tilbake mine egne reaksjoner og impulser, og lar dem bevege seg sammen med gaven, i det rommet som oppstår når jeg gjør dette.
Jeg lar en respons forme seg i meg, og gir et sannferdig uttrykk for den. Jeg redigerer den ikke for å oppnå noe spesielt. Jeg tar ikke ansvar for den andres opplevelse. Jeg svarer an til hennes uttrykk, og lar henne erfare mitt. Jeg blir berørt, og våger å berøre.
I denne sammenhengende bevegelsen kobler jeg meg på livet. Jeg lar det berøre meg og svarer an til det. Jeg er i dialog. Den indre dialogen lar meg bli kjent med kilden, slik den utrykker seg gjennom meg. Den ytre dialogen lar meg bli kjent med kilden slik den uttrykker seg i deg.
Å bli bevisst om dialogen krever tid og oppmerksomhet. Hvis jeg fyller rommet med alt mulig annet, hvis min oppmerksomhet er bundet til alle mulige andre anliggender, er det vanskelig å bli kjent med dialogen. Å åpne for dialogen utvider bevisstheten. Så lenge den lukker seg omkring det atskilte prosjektet, forblir bevisstheten sterkt begrenset. Når jeg åpner den for dialogen, utvider den seg.
Dialog er en hensiktsmessig måte å forholde seg på om man ønsker å være i utvikling. Det kan også være en religionsuavhengig spirituell praksis. Jeg gjør meg tilgjengelig for Gud. Jeg tar imot Guds gave, og grunner på den i mitt hjerte. Jeg lar mitt svar forme seg i hjertets rom, og finner mitt uttrykk ved å svare til min skaper.