Livet er bevegelse
Alt er i bevegelse, hele tiden. Skapelse skjer kontinuerlig. Den skapende bevegelsen tilhører evigheten. Jeg er ett med denne bevegelsen, ett med alt. Det er ikke mulig ikke å være det. Bevegelsen er livet.
Likevel opplever jeg meg selv som atskilt, som utenfor livets bevegelse. Atskillelsen er en mental konstruksjon. I virkeligheten kan jeg ikke være noe annet sted enn i Gud, den skapende bevegelsen som omfavner og gjennomtrenger alt.
Atskillelse er sinnets forsøk på å stoppe bevegelsen, og fryse den fast i tiden. Det er en angstreaksjon. Det atskilte sinn er fanget i en lammende, fastlåst tilstand, en opplevelse av tvang, ufrihet og ensomhet. Det er et fengsel, som stenger oss inne i en frakoblet og kontaktløs tilstand, der alt mangler. Alt er tapt fordi vi ikke lenger har tilgang til opplevelsen av enhet.
Det er ikke enheten som har gått tapt. Det er opplevelsen av den. Formens verden kunne vært en opplevelse av å gi og ta imot, i en sammenhengende dans. Frykt har gjort den til et vitnesbyrd om atskillelse. Vi trenger å gjøre formens verden til et vitnesbyrd om enhet.
Forgjengelighet og evighet
Formens verden er enhetens differensiering. Formene stiger frem som et uttrykk for enhet, og vender tilbake til enhet. De er alltid relatert til den. Formen er forgjengelig, men enheten er evig. Enhet er kilden formen flyter fra, og vender tilbake til. Kilden er over alt, alltid. Den er tilgjengelig i alt som lever. Enheten tilgjengelig for meg i alt jeg møter. Den er min innerste natur.
Formens forgjengelighet er en gave. Vi trenger å ta den imot med takknemlighet, verdsette formen som et unikt utrykk for sin kilde, og la den vende tilbake til kilden den sprang fra. Atskillelse oppstår i forsøket på å ta eierskap til den individuelle formen, dyrke den, og holde den fast. Den oppstår når vi forsøker å gjøre det forgjengelige evig.
Forgjengelighet er bevegelsen som vender tilbake til kilden den sprang ut av. Den forteller om liv som vender tilbake til liv. Livet springer fra kilden, og vender tilbake til kilden. Forgjengelighet er enhetens bane gjennom sansenes verden. At formen springer ut, vender tilbake til enhet, for på nytt å springe ut, er en naturlig og gledefylt dans.
Det atskilte sinns begrensning
Virkeligheten er mye større enn vi kan oppfatte gjennom våre sanser. En ytterligere innsnevring inntreffer fordi våre sanser begrenses av vårt atskilte sinn. Sansene virker sammen med sinnet, som gjennom sine vurderinger, definisjoner, sammenligninger og forhåndsdommer holder vår bevissthet fast i tiden. Vi oppfatter ikke det sansene tar i mot, men det sinnet forteller oss. Vi ser ideen om et tre, ikke det treet vi har foran oss. Jeg ser ikke deg. Jeg ser den forestillingen om deg som jeg holder i mitt sinn. Det atskilte sinnet viser oss statiske bilder av noe som aldri var det vi trodde det var, og som for lengst har beveget seg videre.
Det er mulig å befri sinnet fra atskillelsens begrensning. Utvidelse av bevisstheten skjer når jeg gir slipp på de mentale konstruksjonene som begrenser min oppfattelse av omgivelsene, og hindrer erkjennelsen av min sanne natur. Min fornemmelse for enhet utvikler seg når jeg lar virkeligheten åpenbare seg, i stedet for å konstruere og definere den. Virkeligheten åpenbarer seg for meg når jeg gir slipp og lar meg bevege, i stedet for å forsøke og fryse den evige bevegelsen fast i tiden. Den atskilte verden er et vrengebilde, dannet av fastfrosne øyeblikk fanget i en illusjon om tid.
Mine vurderinger og definisjoner er lært i fortiden, og projiseres inn i fremtiden. Verken fortiden eller fremtiden kan gi meg noe nytt. Tiden gjentar bare det som allerede er kjent. Jeg kan bare utvide min bevissthet gjennom å gi plass til det ukjente. Det ukjente kan ikke konstrueres eller tenkes frem av den tanken som er bundet til tiden. All skapelse skjer i det evige øyeblikket.
Relasjon og dialog
Øyeblikket kan bare bli virksomt i mitt sinn gjennom min relasjon til det, gjennom at jeg beveger meg inn i det, blir en del av det, og lar det virke i meg. Det som vitner om enhet i formenes verden er relasjonen mellom dem. Enhet oppleves gjennom skapelse i relasjon. Det forenede sinn opplever relasjonen som knytter det sammen med alt som lever. I det nærværende øyeblikket forener det seg med uttrykkene for enhet det kontinuerlig møter i evighetens hellige dans.
Dialog er den bevegelsen som skjer i relasjon. Gjennom dialogen berører vi hverandre. Berøringen virker i oss, og skaper ny bevegelse. Det er gjennom dialog jeg blir virkelig for meg selv. Dialog er uttrykk og inntrykk. Vi finner oss selv gjennom å uttrykke vår hellige natur. Vi gir og tar imot, i en bevegelse. Våre uttrykk blir til inntrykk idet de blir tatt imot. Dialogen er virkningen vi har på hverandre. Den er bevegelsen mellom oss. Den er vår felles opplevelse av å bli beveget av noe som er større enn oss. Relasjonen er rommet bevegelsen foregår i.
Bevegelse og tilblivelse
Relasjon og dialog, rom og bevegelse, er skapelsens hellige dans. Vi lengter etter å ta del i dansen, men vi frykter virkningen den skaper i oss. Den hellige dansen etterlater oss ikke uberørt. Vi tror evig liv er å være den samme alltid, men evig liv er å være i konstant bevegelse. Ingenting forblir det samme, ingenting forblir uberørt. Livet er bevegelse og forandring. Jeg er bevegelse og forandring. Våre relasjoner er bevegelse og forandring. Bare gjennom å hengi meg til bevegelsen kan jeg forbli hel. Jeg er ikke hel i meg selv. Jeg er hel gjennom min deltakelse.
Helheten er en dans. Den er bevegelse. Jeg må sanse bevegelsen, og bevege meg med den. Det innebærer å gi slipp på kontroll. Det innebærer å gi slipp på det kjente, og la det ukjente slippe til. Det innebærer å gi avkall på vurderinger, sammenligninger og definisjoner. Det innebærer å være virksom uten å ta kontroll på resultatet av virksomheten. Det innebærer å være i prosess, uten å stivne og bli til et produkt av prosessen. Det innebærer å la livet bli til, og stå i tilblivelsen uten å kjenne resultatet på forhånd. Det innebærer å stå i skjæringspunktet mellom væren og ikke væren. Det innebærer å være, uten å være noe spesielt. Det innebærer å la livet utfolde seg i meg, og hele tiden bli til.
Tilknytning – et medfødt biologisk program
Tilknytning er et psykologisk begrep. Det beskriver et medfødt biologisk program som sikrer at barn søker sine foreldre for omsorg, trygghet og ivaretakelse. Omsorgsprogrammet som aktiveres i foreldrene sørger for at barnets behov blir møtt på en adekvat måte. Samspillet mellom tilknytnings- og omsorgsprogrammet sikrer avkommets overlevelse hos alle pattedyr. Naturen sørger for det. Ingenting er søtere en babyer og små hundevalper. De utløser en respons som gir oss lyst til å ta vare på dem.
Utviklingen av disse programmene starter før barnets fødsel. En rekke biologiske prosesser i mor og barn sikrer denne utviklingen. Mors omgivelser bidrar gjennom å gi henne det hun trenger for å føle seg trygg og være i harmoni gjennom svangerskapet, og etter fødselen ved å omgi mor og barn med sitt støttende nærvær. Barnets hjerne utvikles og modnes gjennom tilknytningsrelasjonene det danner til sine nærmeste. Samspillet som foregår mellom barnet og dets omsorgsgivere i livets begynnelse, vil prege dets måte å forstå seg selv og andre på gjennom livet.
Det er snakk om sterke og motstandsdyktige programmer. De er likevel ikke upåvirket av den konteksten de opererer i. Barnets medfødte utrustning, mors biologiske utrusting, hennes livserfaring, og kvaliteten på mor-barn-dyadens fysiske og sosiale omgivelser inngår i konteksten.
Det finnes et stort omfang av forskning, teoridannelse og litteratur om tilknytningens betydning for barnets utvikling, og for hvordan det søker andre og uttrykker seg i nære relasjoner gjennom resten av livet. Tilknytningsrelasjoner er livsviktig for oss. Vi blir til oss selv i møte med andre, på godt og vondt, og vi fortsetter å søke andre resten av livet. Vår overlevelse er helt avhengig av det.
Tilknytning – et uttrykk for vår sanne natur
Jeg tenker at tilknytningens sentrale betydning i våre liv forteller om noe mer enn en medfødt biologi som skal sikre barnets og artens overlevelse. Det forteller om hvem vi egentlig er, hva som er vår innerste natur. Tilknytningens betydning forteller om vår dype og gjennomgripende avhengighet av hverandre. Vi er ikke alene. Vi kan ikke overleve alene. Vi kan ikke bli til oss selv uten hverandre. Det er vår natur å søke hverandre, og uttrykke oss i relasjonene vi inngår i.
Relasjon er det rommet livet utfolder seg i. Livets natur er kjærlighet. Kjærlighet er kraften som gir liv. Våre relasjoner er kjærlighetens gave til oss. De danner det rommet den kan uttrykke seg i. Vår livsoppgave er å ta del i kjærlighetens hellige dans, som gir og mottar i samme bevegelse. Det er å ta hverandre imot, gi slipp og ta imot på nytt. Det er en pågående dialog. Dialogen opphører ikke. Den foregår alltid, med eller uten ord, enten vi er bevisst den eller ikke. Vi kan ikke slutte å meddele oss. Vi kan ikke slutte å berøre hverandre.
Det atskilte sinn kan ikke stå seg mot sannheten
Sannheten er nærværende over alt. Vi ser den ikke, fordi vi har søkt tilflukt i illusjonens hus. Atskillelse er en illusjon. Det er ideen om at jeg eksisterer uavhengig av helheten. Det er ideen om at jeg har enestående verdi, om at jeg er spesiell, om at jeg er noe mer eller mindre enn den helheten jeg er en del av. Det er et filter jeg ser verden gjennom. Min livsoppgave er å avvikle dette filteret.
Det forenede sinn vet at jeg er en del av den hellige dansen. Det vet at jeg er både bevegelsen og det som blir beveget av den. Det forenede sinn kan hengi seg til kjærligheten, fordi det er uten frykt. Det kan ta imot med åpne hender, fordi det ikke holder fast ved noe. Det kan gi slipp fordi det vet at å gi og motta tilhører samme bevegelse. Jeg kan ikke motta uten å gi. Jeg kan ikke gi uten å ta imot.
Det atskilte sinn har mistet friheten. Det har mistet den friheten som finnes i bevegelsen. Det tar ikke del i den hellige dansen. Det står på utsiden og betrakter den, uten egentlig å se. Det atskilte sinn ser ikke noe annet enn sine egne konstruksjoner. Det er fanget i frykt, og ser alt i lys av den. Det har avskåret seg fra kjærlighetens fylde. Det er tomt, og vil aldri bli tilfreds. Fordi det ikke har noe egentlig innhold, er det alltid truet. Det atskilte sinn befinner seg i en mangeltilstand. Det oppfatter seg som i konflikt med verden, og er alltid i angrep eller forsvar.
Hjertet kjenner sannheten, og kaller oss tilbake til den. Det kaller på sinnet og vil forene seg med det. Det forende sinn har smeltet sammen med hjertet og gitt slipp på illusjonene. Sannheten åpenbarer seg når vi gir slipp på det som skjuler den for oss. Illusjoner går tapt i møte med sannheten. Den trenger ikke kjempe mot illusjoner, men illusjoner må bekjempe sannhet for å opprettholde seg selv. Det som er, det er. Det som må opprettholdes gjennom kamp, er i virkeligheten ikke.
Vi befinner oss alle i denne kampen. Det er ikke en kamp mellom godt og ondt, eller mellom løgn og sannhet. Det er det atskilte sinns kamp for å opprettholde illusjonen om atskillelse. Når denne kampen opphører, blir bare sannheten tilbake. Jeg kan hvile i visshet om at sannheten finnes, og alltid er til stede. Jeg trenger ikke lete etter den. Det er tilstrekkelig å gi slipp på illusjonen.
Vi er ikke alene
Vi er ikke alene. Vi er omgitt av den enheten vi er en del av. Den er til stede i alle våre relasjoner. Den kan være skjult, men den er der. Jeg har gått meg vill i mitt eget sinn, og trenger å finne veien ut. Mitt hjerte kaller meg hjem til enhet. Det er et kall til å være det jeg i sannhet er. Jeg er på vei dit jeg allerede befinner meg. Det jeg trenger er å flytte min oppmerksomhet fra det som ikke er, til det som er. Det er bare vanskelig fordi jeg har fanget meg selv i en illusjon om atskillelse.
Alene har jeg ingen mulighet til å finne veien hjem. Det er i møte med hverandre vi kan bli oppmerksomme på sannheten som finnes i oss alle. Det er i våre relasjoner vi kan komme i dialog med kilden, og finne tilbake til vårt sanne Selv. Jeg trenger mine søsken til å motta fra kilden, og meddele meg fra den. Veien er alt jeg må gi slipp på for å bli fullt ut oppmerksom på kilden, og uttrykke meg kun fra kjærlighet. Tiden er tiden det tar.
Det er bare frykten som hindrer oss i å se
Behovet for tilknytning sikrer at vi søker relasjon, at vi søker oss selv i relasjon til hverandre. Det fører til at vi søker der sannheten er å finne. Problemet er at vi unngår dialogen som vil åpenbare den for oss. Vi krever i stedet for å gi. Vi avviser i stedet for å motta. Vi føler oss truet, og forsvarer oss mot hverandre. Vi opplever mangel og jager etter den tapte fylden. Vi anklager hverandre for å holde tilbake det som er tilgjengelig for oss overalt, alltid.
Likevel er dialogen der hele tiden. Vi blir oppmerksomme på den når vi ser med hjertes øyne og hører med hjertes ører. Hjertet kaller på oss hele tiden. Det er frykt som hindrer oss i å lytte. Frykt fører til kamp for overlevelse, til konkurranse og konflikt. Når vi engasjerer oss i kampen, hører vi ikke hjertets kall. Verdens tilstand er det globale resultat av frykt. Problemene i våre personlige relasjoner er resultatet av vårt eget bidrag til fryktens regime. Frykt fører til angrep, forsvar og unngåelse. Vår oppgave er å oppgi angrep, legge ned forsvaret og komme hverandre i møte.
For å bli fri fra frykt, må vi orke å oppleve den. Vi må nærme oss i stedet for å unnvike. Vi må gi slipp på anklager og forsvar. Vi må gjøre oss sårbare, og våge å bli berørt. Bare på den måten vil vi oppdage at kjærlighet ikke skader oss. Fryktens grep om oss befestes når vi unngår den. Dens makt brytes når vi ikke lar oss skremme. Å oppleve frykt er ubehagelig, men ikke farlig. Frykten er vakthunden som flekker tenner og glefser mot oss, helt til vi ser den i øynene. Når vi gjør det faller den til ro, og legger seg ned. Vi blir frie til å utforske kjærlighetens hage.
Vi er avhengige av hverandre
Barnet vokser og bæres i mors mage. Etter fødselen næres det ved hennes bryst. Det er helt avhengig av henne, eller noen som trer i hennes sted. Barnet kan ikke ivareta sine fysiologiske og psykologiske behov alene. Det er overlatt til dem som tar vare på det, og knytter seg til dem. I dette sterke avhengighetsforholdet utvikles vår selvopplevelse. Fornemmelsen av et selv utvikles i møte med en annen. Vi utvikler ikke opplevelsen av et isolert selv. Vi utvikler et rasjonelt selv. I vår opplevelse av oss selv er relasjonen alltid til stede.
Fra et utgangspunkt av altomfattende avhengighet utvikler vi en relativ autonomi. Vi blir aldri uavhengige av hverandre, men vi utvikler en opplevelse av å være et individ som står i forhold til andre individer. Barnet utvikler gradvis en fornemmelse for sin egen kropp og sin egen vilje. Det forstår etterhvert at det er sitt eget senter for opplevelse og handling, men opplevelsen oppstår i barnets møte med verden, og dets handlinger retter seg mot den.
Vi opplever oss selv og verden gjennom våre sanser, våre følelser og våre fornemmelser. Vår opplevelse eksisterer ikke uavhengig av, men i relasjon til våre omgivelser. Ingenting eksisterer uavhengig av konteksten. Vi forblir livet gjennom hverandres kontekst. Uavhengighet kan aldri bli noe annet enn en illusjon.
Barnet kommer til verden med behov for andre, med vilje til å overleve og kompetanse på sosial samhandling. Vi er født med viljen til å uttrykke oss, og er rede til å søke kontakt fra første stund. Dialogen starter med en gang, og fortsetter livet gjennom. Vi forblir i dialogen enten vi vil eller ikke, noe annet sted er det ikke mulig å være. Vår oppgave er å uttrykke oss på en måte som åpenbarer for oss vår egen stemme. Den er å delta i det universelle koret og oppdage oss selv sammen med de andre.
Tilknytning er utgangspunktet
Livet gjennom står vi i våre tilknytningsforhold. Vi blir ikke ferdige med våre utviklingsoppgaver før vi dør. Vi møter livets paradokser i dialogen, i våre relasjoner, i spenningsfeltet mellom enhet og differensiering. Vi er enhet, men likevel ikke en. Vi er atskilt, men likevel deler av samme enhet, og fullkommet avhengige av hverandre.
Våre utviklingsbehov er de samme hele tiden, tilknytning, autonomi og kompetanse. De forutsetter hverandre og utfyller hverandre.Tilknytningen er utgangspunktet. Det er gjennom den vi utvikler autonomi og kompetanse. Alt skjer i relasjon. Selv om det første tilknytningsforholdet er grunnleggende, er det ikke avgjørende. Vi forblir i relasjon til våre omgivelser hele livet. Vi har alltid mulighet til å være oppmerksomme på dem, knytte oss til dem og la oss berøre.
Hva er tilknytning, ut over et biologisk program som sikrer at barnet søker omsorg? Det er vår søken, vår åpenhet for, og vår henvendelse til hverandre. Det er den realitet at våre behov blir sørget for i relasjon. De blir sørget for når vi vedkjenner oss dem, uttrykker dem og blir møtt. I våre relasjoner erkjenner vi oss selv, uttrykker vårt selv og tar imot hverandre.
Autonomi er meningsløst i isolasjon
Det er i tilknytningsforholdet vi utvikler vår autonomi. Barnet er født med sin egen vilje. Viljen er kimen til autonomi. Autonomi betyr selvbestemmelse. Gjennom det vi kaller trassalderen, tester barnet sin vilje mot foreldrenes vilje. Det utvikler sin agens, sin egen handlekraft. Det blir kjent med seg selv som en selvstendig enhet, et utgangspunkt for villet handling.
Men å uttrykke sin vilje er meningsløst i isolasjon. Den dypere betydningen av autonomi er ikke atskillelse. Det er forening. Autonomi er en forutsetning for dialog, en forutsetning for at skapelsens evige dans kan utfolde seg. Det er muligheten til å ta del i dansen. En udifferensiert enhet kan ikke være i dialog.
Autonomi handler om å uttrykke enheten på sin egen unike måte. Det handler om å bli en unik kanal for en felles kilde. Vi er det samme, men likevel forskjellige. Fellesskap er å glede seg over forskjellene, og samtidig vite at vi hører sammen. Autonomi handler ikke om å eksistere uavhengig av dialogen, men om å uttrykke seg i den. Autonomi handler om å representere det sanne Selvet fra sitt helt unike perspektiv.
Kompetanseutvikling som en bevegelse mellom det kjente og det ukjente
Kimen finnes i det lille barnet, men det trenger tilknytningsforholdet for å utvikle sin kompetanse. Barnet lærer om seg selv og verden gjennom sitt samspill med den. Det utvikler ferdigheter og lærer om sammenhenger. Det lærer å peke, gå og snakke. Det lærer å knytte skoene sine, spise selv, og smøre sine egne brødskiver. Det lærer hvilke regler som gjelder i det samfunnet det vokser opp i.
Vi erfarer vår kropp som en autonom enhet, og vår vilje som en bevegelse som kommer innenifra. Vi sanser oss selv og verden gjennom kroppen. Den kompetansen vi utvikler gjennom denne bevegelsen gjør oss kjent for oss selv. Det er en bevegelse mellom det kjente og det ukjente. Det ukjente blir kjent gjennom vår dialog med det. Det er en opplevelse av at noe blir til, noe som ikke allerede er definert. Gjennom dialogen trer vi frem for oss selv på nye måter. Kompetanseutviklingen skjer hele livet, og handler dypest sett om å finne nye måter å uttrykke seg på.
Med språkutviklingen går noe tapt
Kompetanseutviklingen er et tveegget sverd. Den har potensiale både til å vise oss hvem vi er, og til å gjøre oss fremmede for oss selv. Det vi lærer når vi danser en dans som inkluderer vår egen bevegelse, har en annen karakter enn det vi blir opplært til gjennom språket. Språket er et fantastisk instrument, men med dets utvikling er det noe som går tapt. Språket er et mektig verktøy, som former oss, på godt og vondt. Når vi erobrer det, mister vi den ordløse helhetsopplevelsen. Språket deler helheten opp i biter. Det er sekvensielt, og fanger oss i tiden gjennom å fortelle om en fortid og en fremtid. Gjennom språket trer vi ut av opplevelsen og inn i en definisjon av den. Vi trer inn i en sosialt konstruert virkelighet.
Vår tanke er formet av språket. Den har bolig i det atskilte sinnet. Det er gjennom språket vi bedømmer og definerer. Det er gjennom språket vi sammenligner og anklager. Det er gjennom språket vi former en spesiell identitet, et atskilt jeg som vandrer langs en tidslinje. Vi bruker språket til å atskille oss fra, vurdere og ta kontroll over virkeligheten. Det tar oss ut av tilblivelsen og inn i en forhåndsdefinert verden, der det ikke er plass til det ukjente.
Språket som verktøy for dialog
Det er en kosmisk utviklingsoppgavene å trenge gjennom språkets barrierer og ta det i bruk som et verktøy for det forenede sinn. Det gjør vi ved å slutte å bruke det til å bedømme, definere, sammenligne, anklage og kontrollere en verden utenfor oss selv. Vi gjør det ved å tre inn i en dialog der vi lytter med åpenhet og uttrykker oss med autentisitet. Vi gjør det når vi dveler ved vår respons i hjertet, og lar vårt sanne uttrykk vokse frem der. Vi åpner dialogen ved gi avkall på å styre den mot et mål, men la den bli til underveis. Det er en øvelse i å gjøre seg tilgjengelig uten å anstrenge seg.
Dialogen er kjærlighetens bevegelse. Det er en flyt som blir brutt når frykt trenger inn i den. I det øyeblikket frykten inntrer, begynner vi å tenke med det atskilte sinnet. Vi slutter å sanse øyeblikket og henfaller til den atskilte tanken. Vi begynne å vurdere, definere og anklage. Det vi kan gjøre da er å akseptere situasjonen, og gi slipp på anklager og bedømmelser. I dialogen er alt i bevegelse. Det er bare det jeg selv holder fast som synes ubevegelig.
Vi kan lære å danse på nye måter
Relasjon og dialog er livets røde råd. Vi er relatert til våre omgivelser hele tiden. Vi er i dialog med hverandre. Vår bevissthet om dialogen er ikke avgjørende for dens eksistens, men avgjørende for vår opplevelse av den. Dialogen utspiller seg i korte møter, i vedvarende relasjoner og i nære tilknytningsforhold. Hellige øyeblikk er opplevelsen av enhet som oppstår når vi et øyeblikk blir bevisst om den altomfattende dialogen vi deltar i. De opptrer i alle former for relasjoner.
I nære tilknytningsforhold blir vi gitt muligheten til å fri oss fra fastlåste mønstre. Mønstrene vil forstyrre dansen. De vil stoppe den frie bevegelsen. Mønstrene kretser omkring frykten for å miste seg selv i relasjonen, og frykten for å bli forlatt av den andre. Fryktens reaksjoner handler om tilbaketrekning, kontroll, anklager og konflikt. Kjærlighetens responser er deltakelse, villighet, aksept og forening. Relasjonen gir oss mulighet til sammen å bevege oss fra frykt til kjærlighet.
Tilknytning er livsviktig for oss. Frykten for å miste kan føre til at vi forsøker å holde den andre fast, eller fastholder oss selv i en unaturlig posisjon. Når vi forsøker å holde fast, stopper vi bevegelsen. Da glipper opplevelsen av å være sammen i dialogen. Den bekreftes når vi gir slipp og lar bevegelsen skje. I tilknytningsforholdet kommer vi mot hverandre i nye møter hele tiden, som i en dans. Det gjelder å ha tillit til dansen. Partneren må bevege seg fra deg, for å kunne komme mot deg på nytt. Hvis han ikke kommer mister du kanskje balansen, men du vil gjenvinne den. Det viktige er at du blir i din egen bevegelse, og stoler på at dere vil møtes igjen når tiden er inne.
Hvis du vil sitte fast i de mønstrene som opprettholder det atskilte sinn kan du trekke deg tilbake når du føler deg krenket eller usikker, underkaste deg andres definisjoner, anstrenge deg for å oppnå kontroll, avvise det som tilbys deg, forme dine responser etter en atskilt agenda, bedømme situasjonen ut i fra hvordan den passer med denne, møte den andre med anklager, og holde fast ved båndet som binder dere sammen for en hver pris.
Hvis du vil sette deg selv og din partner fri, og bevege deg inn i det forenede sinn, kan du delta fra hjertet, være tro mot deg selv, gi slipp på kontroll, ta imot den andre som han kommer imot deg, gi oppriktige responser, møte alle situasjoner med aksept, tilgi utilstrekkelighet, og følge din egen bevegelse også hvis den fører til at båndet brister og relasjonen skifter form.
Vil vil bevege oss mellom det atskilte og det forenede sinn, mellom frykt og kjærlighet. Vi klarer ikke å forbli nærværende i det hellige øyeblikk hele tiden. Vi vil bevege oss ut og inn. Det viktige er å gjenkjenne det når vi fanges av frykt, og vite at vi kan bevege oss inn i kjærlighet. Du kan gi slipp, når du forstår at du holder fast. Du kan tre inn i dansen, når du finner deg selv i isolasjon. Du kan velge å akseptere det som kommer imot deg, når du oppdager at du strever for å etablere kontroll. Du kan velge tilgivelse, når du forstår at du bærer anklager.
For å klare bevegelsen fra frykt til kjærlighet trenger vi å være med oss selv. Vi trenger et indre rom som følelsene kan bevege seg i, mens vi holder tilbake fryktens reaksjoner. Vi trenger å romme våre impulser og følelser i hjertet, lenge nok til at kjærligheten kan transformere dem. Det vil den gjøre uten at vi trenger å gjøre noe annet enn å gi den et rom å virke i.