Jesus forteller meg gjennom Kurset at jeg tilhører enheten. Mitt sanne selv er dypt forbundet med den store sammenhengen jeg er en del av. Gud er relasjonen som forbinder alt med alt. Det er i relasjon og dialog jeg finner meg Selv. Gud er i meg, og i mine søsken. I utrykket for det sanne i meg finner jeg sannhet. I mottakelsen av det sanne i deg møter jeg meg Selv. Dialog er veien hjem til enhet.
Dialog er ikke noe jeg kan lære gjennom hardt arbeid og anstrengelse. Det er en naturlig tilstand, av å gi og motta som ett. Relasjon er min sanne væren. Dialogen er iboende i relasjonen. Relasjon og dialog kan ikke oppnås. Det er, på samme måte som kjærlighet er. Alt jeg trenger å gjøre er å gi slipp på mine anstrengelser for å være noe. Å forsøke å være noe, fjerner meg fra det jeg er.
Et Kurs om Kjærlighet lærte meg det jeg trenger å vite. Det åpnet forbindelsen mellom sinn og hjerte, og førte meg til helhjertethet. Oppgaven er nå å leve det, å leve i relasjon og dialog.
Når sinnet opererer alene produserer det atskillelse og konflikt. Hjertet kan vise det en måte å fungere på der disse mekanismene blir mer gjennomsiktige og dermed får mindre kraft. I denne prosessen er det nødvendig at sinnet gir slipp på sin definisjonsmakt. Når sinnet avstår fra å produsere illusjoner og investere følelser i disse, vil gamle illusjoner begynne å slippe.
Flux forlag jobber aktivt for å skape arenaer for dialog. De bygger på arbeidet til filosof og kvantefysiker David Bohm. Bohm formidler optimisme angående dialogens muligheter. Den kan hjelpe oss til å bevege oss forbi de kollektive illusjonene, til erkjennelse av den prosessen som ligger bak dem. Denne prosessen produserer illusjoner som fører til ytre konflikter mellom våre individuelle anstrengelser for å opprettholde vårt selvbilde, og indre konflikter mellom det jeg er og det jeg prøver å være.
Det som er, kan ikke trues. Det som opprettholdes gjennom anstrengelser vil alltid være truet. Mitt sanne Selv er ikke utsatt, men mitt selvbilde er det hele tiden. Bohm berører disse temaene på sin egen måte, og han beskriver en praksis som kanskje kan hjelpe oss forbi sinnets begrensninger.
Et av Bohms poeng er at illusjonene i stor grad er kollektivt konstruert og forsterket. Vi bidrar alle til den kollektive tanken, og vi er alle styrt av den. Den underliggende prosessen som driver tanken er den samme for oss alle. Vi sitter fast i den og vi drives av den. Bohms visjon er at en gruppe mennesker som kommer sammen for å dyrke dialog, har muligheten til å avsløre den konflikt-drivende prosessen. Gruppen kan danne et psykologisk rom der deltakerne sammen kan observere hele feltet av sprikende, konflikt-drivende tanker. Gjennom det kan de etterhvert romme en felles tankestrøm. Målet er å bli klar over tankens begrensning og prosessen som driver den.
Tanken er ikke uavhengig. Den er kollektivt programmert, produserer forutsetninger og former de «fakta» som observeres gjennom dem. Tanken er svært aktiv, men er ikke klar over hva den gjør. Det er et stort problem for menneskeheten, og årsaken til alle de problemer vi har utviklet.
Det felles menneskelige problemet vil være til stede i gruppen. Motsetningene, konfliktene og de atskillende prosessene vil spille seg ut. Kreftene vil komme til uttrykk som ytre eller inne konflikter. Aggresjonen kan rette seg mot andre, eller en selv. Nøkkelen ligger i følge Bohm, i at individene i gruppen utsetter sine reaksjoner. I stedet for å rette aggresjonen ut eller inn, kan vi observere at konflikten utspiller seg i kroppen og sinnet. Om gruppen klarer å samle seg om dette over tid, vil den utvikle en innsikt i de prosessene som driver tanken. På den måten vil tanken bli avslørt og få mindre makt.
Å lese, skrive og snakke om ideer har begrenset transformerende kraft. Transformasjon kan bare skje gjennom å leve ideene. Jeg tror at en slik gruppe som Bohm beskriver, kan gi mulighet til å praktisere de øvelsene Jesus anbefaler, og erfare virkningen av det sammen med andre. Jesus snakker i Kurset mye om å gi slipp på de prosessene som opprettholder det kjente, det vi allerede har definert, for å åpne oss for det ukjente. Jeg tenker at den dialog-prosessen Bohm ønsker å fremme kan bidra til at vi åpner oss for det ukjente.
David Bohm
OM DIALOG
KAPITTEL 2
Om dialog
All kommunikasjon er basert på forutsetninger partene bringer med seg. Vi har med oss oppfatninger, antakelser og synspunkter inn i samtalen, og er rede til å forsvare disse. Hvor sterkt vi forsvarer dem er avhengig av hvor mye vi identifiserer oss med dem, eller har investert i dem.
Målet med dialogen er å trenge inn til kjernen av det presset som ligger bak alt dette. Da må den handle om tankeprosessen bak, ikke bare om synspunktene som er resultat av den.
En iboende egenskap med tanken er at den fragmenterer. Den er utvelgende, oppsplittende, definerende og verdi-settende. Tanken er veldig aktiv. Men mesteparten av aktiviteten er skjult for oss. Vi tror at den forteller oss fakta om verden. I virkeligheten er disse «fakta» i stor grad produsert av tanken.
Problemer er produsert av tanken. Når vi bruker den til å forsøke å løse dem, uten å forstå at de i utgangspunktet er skapt av tanken, vil vi forsterke problemet eller lage nye.
Tanken er knyttet til språket. Språket er kollektivt. De fleste «fakta» er basert på en kollektiv tankeprosess. Ulike kulturer og subkulturer skaper ulike «fakta». De synspunkter som deles kollektivt er mektige og virksomme. Den kollektive tanken er sterkere enn den individuelle. Den individuelle tanken er avledet av den kollektive.
Våre handlingsprogrammer, som kunsten å sykle, foregår automatisk og uten at vi gir dem bevisst oppmerksomhet. Vi vet at mye av det vi gjør er resultat av en taus implisitt prosess som foregår utenfor bevisstheten. Det vi er mindre klar over er at også våre oppfatninger er resultat av en slik prosess. Det er som om de produseres av dataprogrammer i vår hukommelse, programmer som har sine egne iboende intensjoner. Det vi eksplisitt formidler er resultat av en implisitt prosess.
Tanken oppstår i undergrunnen. Enhver grunnleggende endring av tanken må komme derfra. Hensikten med dialogen er å skape denne endringen. Da må vi komme forbi det eksplisitte nivået og ned til det implisitte. Det betyr at dialogen må gå forbi et nivå der vi diskuterer sannhetsgehalten i ulike oppfatninger, og forsterker disse enten gjennom å bekrefte eller motsette oss dem.
Dersom vi endrer tanken endrer vi oss selv. Fordi tanken er kollektiv kan denne endringen potensielt endre verden. Hvis mange nok endrer tanken vil denne endringen virke i det kollektive feltet.
Dialog i gruppe
En stor nok gruppe vil samle mennesker med ulik bakgrunn og tilhørighet, og derfor ulike oppfatninger og antakelser. Dialogen gir en mulighet til å avsløre prosessen bak disse.
Målet for dialogen er ikke å komme frem til noe spesielt. Det er ikke å bli enige, løse konkrete problemer eller beslutte noe. Dialogen har ikke som mål å løse personlige problemer. Dialoggruppen er ikke en arbeidsgruppe eller terapigruppe.
Dialogen kan ha mange gunstige bivirkninger, men målet er dialogen i seg selv. Det er å kommunisere sammenhengende eller koherent. Koherens handler om å samle noe til en felles flyt, en flyt som kan ha en transformerende kraft. En laserstråle er kraftfull fordi den samler lyset i en felles retning, i motsetning til at lysstrålene beveger seg i ulike retninger.
Dialogen blir kraftfull dersom vi klarer å komme forbi diskusjon av sprikende synspunkter, ned til den strømmen som ligger under disse. Dersom vi kommer ned til den prosessen synspunktene er et resultat av, og sammen forstår den, oppstår koherens. I stedet for å bli på et nivå der vi diskuterer og kommer frem til beslutninger, der noen synspunkter vinner over andre, beveger vi oss forbi dette nivået for å undersøke og forstå den prosessen som ligger under.
Det første stadium vil være forhandlinger. Men det er bare begynnelsen. Målet er å finne en felles måte å fortsette på. Hvis gruppen varer lenge nok vil de dype og fastspikrede antakelser og oppfatninger, som ligger til grunn for synspunktene, komme til uttrykk på overflaten. Disse er ofte forbundet med sterke følelser. Ved å oppleve de sterke følelsene og gi slipp på identifikasjonene som ligger til grunn for dem, beveger vi oss videre mot koherens.
Stille antakelser i bero
Hvis vi, etterhvert som de dukker opp, klarer å stille våre antakelser i bero, kan vi komme forbi dem. Å stille dem i bero betyr å verken undertrykke eller uttrykke dem. Det innebærer å holde dem tilbake, eller holde dem fremfor oss, og se på dem som i et speil. Hvis vi kan se på dem uten å ta stilling til dem, kan vi bli klar over forbindelsen mellom tanker, følelser og kroppslige reaksjoner.
Målet for dialogen er ikke å endre noens antakelser, men at vi alle blir oppmerksom på våre egne og hvordan de virker i vårt system. Metoden er å undersøke, uten å dømme eller trekke slutninger. Ved å gjøre det kan vi komme dypere ned i våre ubevisste antakelser og oppfatninger, og avdekke stadig nye underliggende forestillinger.
Poenget er å holde dialogen på et nivå der synspunktene får komme frem, samtidig som vi ser på dem. Da vil vi kunne oppdage at andres fiendtlighet provoserer frem vår egen, og omvendt. Vi kan ha ulike oppfatninger, men kan samles om å undersøke hvordan tanken arbeider med å produsere dem. Og vi kan bli klar over de emosjonelle investeringer vi gjør i dem.
Gjennom dialogen kan vi bli klar over hvordan hver og en av oss tenker, uten å dømme eller trekke konklusjoner. Hvis du reagerer på noe en annen sier, kan du stille din reaksjon i bero. Kanskje kan vil du gjennom det bli klar over dine egne underliggende antakelser. Slik kan vi avdekke stadig nye underliggende forestillinger, sette dem på vent, og bli klar over hvordan de virker på oss og vår dialog med andre.
Impulser av nødvendighet
Når vi vier vår oppmerksomhet til prosessen, til hvordan vi holder det hele sammen og hvordan det virker på våre følelser og kroppslige reaksjoner, vil vi oppdage ulike vanskeligheter. En av dem er tanken om nødvendighet.
Følelsen av nødvendighet skaper sterke impulser. Når vi støter på noe ingen av oss klarer å legge til side, oppstår en konflikt mellom absolutter. Tanken om at noe er absolutt nødvendig ledsages av et sterkt emosjonelt driv, følelser av sinne, hat og frustrasjon. Dette er grunnlag for relasjonsbrudd, vold og krig.
Om vi kan stille disse tankene og følelsene i bero, og undersøker dem i dialogen, kan vi oppdage at flere sitter med de samme reaksjonene og den samme følelsen av nødevendighet. Da kan vi få den innsikt at vi ikke vil komme videre hvis vi fortsetter med dette. Vi kan bli i stand til å spørre oss om det vi sitter med egentlig er absolutt nødvendig.
Når vi blir klar over følelsen av nødvendighet, kan vi undersøke den, gi slipp på den og gå inn i en mer kreativ fase av dialogen. Det finnes en type nødvendighet som ikke er absolutt, en kreativ nødvendighet. Det er den type indre nødvendighet som driver den kunstneriske prosessen frem til et resultat som er unikt for kunstneren. I denne nødvendigheten er det en frihet. Den er ikke drevet av den programmerte tanken, men strekker seg mot å skape noe nytt.
I dialog kan vi gå fra absolutt til kreativ nødvendighet. Gjennom det kan vi finne en ny måte å fungere på i gruppen. Vi kan gå fra en tvangspreget måte å forsvare våre, ofte utilstrekkelig gjennomtenkte synspunkter, til et inspirert behov for å skape noe sammen.
Tankens proprioseptive sans
Problemet med tanken er at den gjør noe, uten å innse at det er den som gjør det. Derfor oppfatter den situasjonen som noe som utvikler seg uavhengig av egen aktivitet, og problemet som noe som noe utenfor seg selv.
Tanken er seg ikke bevisst konsekvensene av sin egen aktivitet. Når vi forsøker å løse problemer som er skapt av tanken med å tenke på dem, vil vi bare forsterke problemene eller produsere flere av dem.
Den proprioseptive sans informerer oss om kroppen, om dens bevegelser og grenser, om dens plassering i rommet og lemmenes posisjon i forhold til resten av kroppen. Denne sansen gjør at vi er klar over vår egen kropp og hva den gjør.
Bohm sier at det er mulig å utvikle en tilsvarende sans for tanken. Tankens proprioseptive sans vil kunne fortelle oss om våre tankeprosesser, og om hvordan tankens aktivitet produserer resultater som vi oppfatter som noe som eksisterer uavhengig av den.
Ved å stille våre reaksjoner, følelser og impulser i bero, kan vi utvikle tankens proprioseptive sans. Når spenningen i kroppen øker fungerer den som et speil. Ved å registrere impulsen og utsette den kan vi øke vår bevissthet om tankens intensjoner, virksomhet og resultater.
Dersom en gruppe jobber med dette vil vi også fungere som speil for hverandre. Hvis alle er oppmerksomme vil vi sammen kunne skape en tanke som er proprioseptiv, og derfor ikke skaper den samme forvirringen som en tanke som ikke er klar over hva den selv gjør.
Kollektiv deltakelse
En hver gruppe representerer et mikrokosmos, et mikrosamfunn av folk med ulike meninger, og som ikke stoler på hverandre. Dersom de klarer å jobbe sammen om å sette sine egne synspunkter på hold og lytte til de andres, vil de etterhvert danne et felles rom som forskjellene kan holdes i. Da vil de dele et felles innhold. Etterhvert vil ikke synspunktene føles så viktige. Det oppstår et felles mentalt rom, med en felles holdning, uten at det ekskluderer individet.
Gjennom en slik prosess kan gruppen komme frem til en deltakende bevissthet, noe bevissthet egentlig alltid er, men som alle nå anerkjenner som deltakende. Det er harmoni mellom det individuelle og det kollektive Bevisstheten er både individuell og kollektiv, og slik en elv flyter, flyter oppfatninger og synspunkter i rommet. Helheten beveger seg konstant mot større koherens.
Vanskeligheter med dialog
Det kan forstyrre dialogen at folk bærer med seg ulike roller som er forsterket gjennom deres historie. Noen er dominerende, andre er mer unnvikende. Noen er raske til å si sin mening, andre holder tilbake. Noen vil at gruppen skal samles om deres ideer, og kan bli frustrert om det ikke skjer.
Alle deltakerne har sin psykologiske utforming som virker i dem og i deres deltakelse i gruppen. Dersom gruppen skal komme videre med dialogen, må den komme gjennom disse utfordringene. Den må komme frem til en flyt der alle deltar og er sammen om å holde flyten i bevegelse.
Ved å holde dialogen levende kan vi påvirke verden. Gjennom å bli værende i dialogens frustrasjoner og komme gjennom dem, kan vi bli en del av løsningen i stedet for å være en del av problemet.
Dialogens visjon
Motsetninger, forskjeller, frykt og motvilje skaper hat og konflikter i verden. Dette vil gjenspeiles i gruppen. Vi lever i en kultur som setter individet høyere enn fellesskapet. Det er et sterkt press mot individuelle prestasjoner. Dette er krefter som skaper inkoherens, og sterke emosjoner.
Dialog er en øvelse som setter fellesskapet høyere enn individet, men som samtidig gir rom for deltakernes individualitet. Hvis vi blir lenge nok i dialogen vil den begynne å virke både i den individuelle og den kollektive bevisstheten.
For å oppnå bevissthet om det kollektive feltet vi alle er del av, er det nødvendig at alle begynner å sette sine oppfatninger på hold. Det kollektive feltet er fylt med det deltakerene bringer inn og det som oppstår i dem i møte med hverandre.
De samme destruktive kreftene som virker i verden, vil virke i dialogen. Hvis vi blir værende i det som er her og nå, og rommer frykten og hatet, vil det gi oss mulighet til å bevege oss forbi motsetningene, inn til en helhet som har sin egen realitet. Gjennom å akseptere forskjellene og våre egne reaksjoner på dem som en del av helheten, i stedet for å vurdere og ta stilling, eller gå til angrep, vil vi begynne å oppleve oss selv som del av noe større.
Vårt forsvar av våre meninger er en del av kampen for overlevelse. Vi identifiserer oss med dem og forsvarer dem som om det var vår egen overlevelse det gjaldt. Dette begrenser vår kreative intelligens. Dialogen gir oss en mulighet til frigjøre denne kraften.
Målet er ikke at alle skal bli enige. Det er ikke synspunktene som er viktige. Gruppens oppgave er ikke å komme frem til det riktige synspunktet. Det er ikke å finne frem til den rette tanken. Det er å bli klar over tankens underliggende prosess, den prosessen som ligger til grunn for tanken, men som vi ikke ser. Det er å oppnå en friere flyt i den tause strømmen som ligger under. Det handler om å ta del i den i den store sannheten, i motsetning til å kjempe for våre små personlige «sannheter».
Vi vil aldri kunne utvikle noe meningsfellesskap hvis hver og en skal fortsette å forsvare sin egen sannhet. Når vi klarer å omslutte alle synspunkter kan vi bevege oss ut over dem, og inn i noe nytt.
Vitenskapen lider under mangel på dialog. Den hviler på ideen om at man skal komme frem til sannheten. Det er ikke mulig. Tanken kan ikke komme frem til varige sannheter, fordi den er begrenset. Den abstraherer, begrenser og definerer. Tanken utleder fra fortiden. Det gir den et begrenset innhold. Nåtiden eksisterer ikke i tanken. Analysen kan ikke dekke det som skjer i analysen, her og nå. Dermed begrenses sannheten.
Relativistene mener at det ikke finnes noen sannhet, at alt er relativt. De er fanget i sitt eget paradoks, der deres egen tese har blitt den absolutte sannhet.
Sannheten finnes, men det finnes ingen vei til den. Den er her og nå. I dialogen kan vi se sammen på disse veiene, og gi slipp på dem. Under overflaten er alle veier like på den måten at de lukker for opplevelsen av det sanne i øyeblikket.
I en dialoggruppe som har kommet gjennom frustrasjonene til en dialog som fungerer godt, kan vi oppleve at tanken formes i fellesskap. Bohms visjon er at vi gjennom å virke sammen i gruppen, også vil virke i verden. Når dialogen sprer seg, vil mulighetene for menneskeheten til å finne fred øke.
Dialogens sensitivitet
Dialog krever en viss sensitivitet. Vi trenger å legge merke til oss selv og hverandre, det som blir sagt, vår egen respons og de subtile ikke-verbale signalene som kommer fra andre. Sensitivitet er å sanse at noe skjer, sanse måten du responderer på, måten andre responderer på, subtile forskjeller og likheter. Sansene gir informasjon, men vi må legge merke til det for å få det med oss.
Det er forskjell på å se hverandre på «tankens filmlerret» og å se hverandre med sanser og fornemmelser bortenfor sansene. Det handler om å være sensitiv for hverandres dypere mening.
Ved å være sensitiv for de nyanser som rører seg kan vi begynne å snakke med hverandre og tenke sammen. Det som blokkerer sensitiviteten er forsvaret av egne oppfatninger og meninger. Så lenge vi forsvarer, vurderer og definerer vil det ikke bli noen dialog.
Vi må tenke og føle oss gjennom alle mentale prosesser, gjennom motstand og forsvar, angrep og anklager, og arbeide med dem. Vi må ta dialogen seriøst, og være villig til å jobbe med den, og åpne oss for den.
KAPITTEL 3
Den kollektive tankens natur
Tanken fragmenterer. Den splitter opp det som egentlig ikke kan splittes opp. Den splitter opp det som eksisterer i en gjensidig avhengighet, en avhengighet så dyp at det ene ikke kan eksistere uten det andre.
Tanken er livsfarlig. Den produserer resultater som truer vår eksistens. Tankens produkter fortsetter hele tiden å strømme. Vi får ikke stoppet denne strømmen om vi ikke klarer å endre selve tanken. Om vi skal overleve på denne planeten må vi gjøre noe med måten vi tenker på. For å kunne gjøre det må vi forstå tankens prosess, og endre den.
Kilden til problemet og dets løsning ligger verken i fortiden eller fremtiden. Kilden er til stede nå. Det er bare nå vi kan gjøre en endring.
Vi må begynne å legge merke til tanken. Vi må forstå hvordan den egentlig fungerer. Verden er i krise. Årsaken til krisen ligger ikke i symptomene. Den ligger i tanken som produserer dem. Denne tanken gjennomsyrer oss alle. Vi lever i den. Det er ikke de andre som tenker på denne måten. Det vi som gjør det. Tanken spres som et virus, og hver og en av oss gir næring til dette viruset.
Det er noe som går galt i hele tankeprosessen, noe kollektivt, noe som gjelder oss alle. Vår tanke er ikke primært individuell. Den er primært kollektiv. Den har sin opprinnelse i hele kulturen, og gjennomtrenger oss alle. Vi kan gjøre noen små justeringer, og skape en illusjon for oss selv om at vår tanke er uavhengig. Den er ikke det. Både strukturen og innholdet i tanken er kollektiv. Den dypere tankestrukturen virker hele tiden. Den er felles, og dens produkter sper seg kontinuerlig, som kreftceller. Hvis vi ikke gjør noe med årsaken vil kreftcellene ta livet av oss.
Våre kunnskaper om verden er produsert av en tanke som ikke vet hva den selv gjør. På samme måte som vi ikke er bevisst om den prosess som ligger til grunn for at vi kan gå, er vi ikke bevisst om den prosess som ligger til grunn for våre tanker.
Vår tanke er produsert av fortiden. Det vi tenker forsvinner ikke. Det etterlater spor i hukommelsen, som i neste omgang påvirker hva vi tenker i øyeblikket. Tanker, følelser og kroppslige reaksjoner henger tett sammen. Hva vi tenker om en situasjon virker på følelsene våre, og omvendt. Vår overlevelsesreaksjon virker på tanken, og det vi tenker virker på overlevelsesreaksjonen. Denne reaksjoner er en fryktreaksjon. Våre tanker produserer frykt, og vår frykt virker tilbake på våre tanker.
Våre følelser gir energi til tanken, og lader den med betydning. De gir oss den motivasjon som skal til for å omsette tanken til handling. Både tanker og følelser har et nåtidig og et fortidig element. Det vi har tenkt og følt er lagret i hukommelsen, og det virker på hva vi tenker og føler i nåtiden. Svært mye av det vi tenker og føler er determinert av fortiden.
Overlevelseshjernen og følelseshjernen er eldre de strukturene som er grunnlag for tanken. Den gamle hjernen var tilpasset et miljø der reaksjonene var hensiktsmessige. Den levde i naturen, responderte på og samhandlet med naturen. Utviklingen av den nye hjernen har endret den gamle hjernens miljø på en radikal måte, ikke bare gjennom produktene tanken har skapt, men ved at den nye hjernen har blitt den gamle hjernens miljø.
Vi reagerer like sterkt på de mentale bildene som skapes av tanken, som på hendelser i verden utenfor oss. Den ytre verden filtreres gjennom den nye hjernen. I tillegg kommer det at den ytre verden ikke lenger er naturen, men et komplekst sett med systemer, lover og regler som det ikke er mulig å ha en sanse-basert forhold til.
Vi forholder oss i liten grad til den virkeligheten som omgir oss her og nå. De sosiale konstruksjonene, vårt sosialt konstruerte selvbilde og vår personlige historie har tatt bolig i vår persepsjon, uten at vi legger merke til det.
Tanken gir oss en representasjon av det vi erfarer. Persepsjonen presenterer noe for oss, og tanken re-presenterer det i en abstrahert form. Vi ser ikke det treet, eller det mennesket, som står foran oss. Vi ser vår ide om det.
I hverdagen ser vi ikke forbindelsen mellom presentasjon og re-presentasjon. Det synes som om tanken mangler evnen til å se den. Den oppfatter ikke hvor mye av persepsjonen som er formet av dens egne re-presentasjoner. Det kommer to informasjonsstrømmer, en fra sansene og en fra tanken. De blandes i persepsjonen. Uten at vi er klar over det, er våre oppfatninger en blanding av de to informasjonsstrømmene.
Fordi vi ikke er oppmerksomme på dette ser vi på våre oppfatninger som uavhengig fakta, som fakta uavhengige av tanken. Det fører til en prosess der tanken bekrefter seg selv, og skaper fakta som ikke er fakta.
Det er viktig å være klar over at de fleste av våre representasjoner oppstår kollektivt. Det gir dem mer makt, uavhengig av om de er sanne eller ikke. At alle er enige om noe gjør det ikke sant, men det gir det stor innflytelse på hvordan vi konstruerer verden og vår relasjon til den.
Dette er en automatisk prosess. Det er først når det oppstår et problem, når det skjer et forventningsbrudd eller det oppstår motsetninger, at vi har mulighet til å bli klar over denne prosessen. I dialogen vil våre kollektive og personlige re-presentasjoner komme til uttrykk. Det vil oppstå situasjoner som gjør at vi blir oppmerksomme på dem, og vi kan møte dette på en åpen og undrende måte.
Dersom vi kan bli bevisst at vi opplever verden i tråd med den generelle kollektive re-presentasjonen som er en del av vårt samfunn og vår kultur, kan vi gi slipp på den. Da kan vi endre oss selv og verden, fordi vi kan oppfatte den på en ny måte.
Å avsløre prosessen bak tanken vil være som å avsløre magien til en tryllekunstner. Når vi vet hvordan han utfører knepet endrer det hele vår oppfatning av det vi ser.
KAPITTEL 4
Problemet og paradokset
Vi har en tendens til å se våre utfordringer og oppgaver som problemer som skal løses med tanken, eller språklig problemløsning. Noen problemer egner seg til det. Andre ikke. Indre emosjonelle problemer blir som oftest bare verre av at vi forsøker å løse dem med tanken.
Når noe går psykologisk galt er det forvirrende å beskrive situasjonen som et problem. Det vil være mer funksjonelt å beskrive det som et paradoks. Et problem løses gjennom rasjonell manipulering av de faktorene som utgjør det. Et paradoks kan bare løses gjennom å omfavne alle deler av det, føle det, gjennomleve det, og til sist oppløse det. Dette er en transformerende prosess, som åpner for noe nytt.
Om jeg frykter at jeg er stygg vil det ikke hjelpe meg å pynte meg for å anstrenge meg for å fremstå som pen. Samme hvor mange som roser meg for å være pen, vil styggheten ligge på lur så lenge pen-stygg er en dimensjon jeg måler meg selv gjennom. Vi er alle både stygge og pene. Vi vil alle bli gamle og miste ungdommens friskhet og skjønnhet. Den eneste måten å oppnå frihet på er å romme begge poler av dimensjonen, mitt eget forhold til den, alle følelsene som er knyttet til den, hele forsvaret og selvbedraget jeg har hyllet den inn i, og til sist gi slipp på den som en definerende faktor for hvem jeg er. Når jeg ikke lenger sitter fast i denne dimensjonen, kan jeg begynne å oppleve meg selv på en ny måte.
Dette eksempelet handler om min relasjon til meg selv, og om hvordan hjernens aktivitet virker i denne relasjonen. Også våre sosiale, mellommenneskelige relasjoner omfatter paradokser, som vi behandler som problemer. I stedet for å romme indre prosesser, produserer vi tanker eller handlinger i våre forsøk på problemløsning. Vi går til krig og dreper andre mennesker, for å forsvare menneskeverdet. Vi elsker våre barn, men dreper andres barn for å forsvare våre ideer, våre besittelser og vårt selv-bilde. Krigens eksistens er en trussel mot hele menneskeheten, men vi forsetter å gi den næring gjennom å krige. Klimaendringer og ødeleggelse av natur er en trussel mot vår eksistens på jorden, men vi forsetter ødeleggelsen i kampen for vår egen overlevelse.
Så lenge et paradoks blir behandlet som et problem vil man aldri bli kvitt det. Det vil bare forsterke det. Så snart sinnet akseptere noe som et problem vil hjernen jobbe med det helt til den finner en løsning. Den vil bli fanget i paradokset, og aldri komme ut av det, fordi det ikke er noen løsning. Vi kommer ikke til å komme ut av fellen før vi forstår paradokset, og det vil vi ikke gjøre før vi er i stand til å romme det med alle dets egenskaper, avskygninger og avledninger.
Det som trengs er dyp og målbevisst oppmerksomhet, som går langt ut over en intellektuell analyse av vår forvirrede tankeprosess, og som er i stand til å trenge gjennom til de motstridende forutsetningene og følelsestilstander forvirringen har sin opprinnelse i. Vi trenger å fortsette å leve fullt ut, men med en vedvarende seriøs og aktsom oppmerksomhet på at at sinnet gjennom århundrer av tilpasning har utviklet en tendens til å bli fanget i paradokser fordi vi forveksler dem med problemer.
KAPITTEL 5
Observatøren og det observerte
Vi ser verden gjennom våre forutsetninger. Vi velger ut og samler relevant observasjon, og organiserer den til en bestemt mening eller bilde. Vår utvelgelse og vurdering er en del av prosessen. Dette gjør vi i tråd med forutsetninger som ligger i den kulturen vi er en del av. Jeg ser ikke mine forutsetninger. Jeg ser gjennom dem. Det jeg ser er aldri uavhengig av disse.
Observatøren og det observerte påvirker hverandre gjensidig. Det er ikke mulig å skille det ene fra det andre. Vi eksisterer i et gjensidig forhold til den helheten vi er en del av. Tanken har imidlertid utviklet en ide om en atskilt tenker som eksisterer uavhengig av helheten og kan observere den utenfra.
Bohm hevder at tanken er et system som tilhører hele kulturen og samfunnet. Gjennom historien har det utviklet seg en forestilling om individet som tankens opphav. Forestillingen om et individ som sanser og erfarer, følges av en ide om at tanken bare forteller oss hvordan ting er, og om et individ som velger hva det skal gjøre med den objektive informasjonen.
Det fører til en ide om individet som problemet. Feilen oppfattes som liggende i enkeltstående individer, ikke i det kollektive tankesystemet som individet er et produkt av. Den egentlige feilen ligger i ideen om den nøytrale observatøren som observerer en ytre virkelighet. Fordi feilen ligger der vil den aldri bli oppdaget, fordi den aldri vil bli observert.
Hva skal til for å observere på et dypere plan, slik at jeg kan være til stede i prosessen og se uten å atskille meg fra helheten som en uavhengig seer, og lytte uten å oppfatte meg selv som en utenforstående lytter?
KAPITTEL 6
Utsettelse, kroppen og den proprioseptive sans
Jeg kan forholde meg til aggresjon på ulike måter. Jeg kan utagere den, uten en gang å vite at jeg er aggressiv. Eller jeg kan oppdage at jeg er aggressiv og irettesette meg selv for det. Jeg kan anklage meg selv, og undertrykke aggresjonen. Jeg er fremdeles aggressiv, men nå er jeg aggressiv mot meg selv.
Det finnes en annen måte å handle på, som verken innebærer å gi utløp for aggresjonen eller vende den innover ved å undertrykke den. Jeg kan utsette den, sette den på hold, la den vise seg, blomstre og folde seg ut, slik at jeg kan se den som en struktur i mitt indre. Jeg kan oppleve den fysiske bevegelsen inne i meg, spenningen i kroppen, de fysiske fornemmelsene, følelsene og tankene. Jeg kan observere det som skjer og hva som knytter det sammen.
Vi lever i et voldelig samfunn, som favoriserer den voldelige impulsen, enten gjennom volds- eller maktutøvelse, eller gjennom undertrykking av voldsimpulsen. Volden er etablert dypt i vårt hukommelsesprogram. Ved å sette impulsen på hold uten å undertrykke den, kan vi utforske den.
Når jeg oppdager at det er tanken som fremkaller de fysiske reaksjonene, blir de mindre viktige. Den voldsomme spenningen i kroppen blir ikke lenger en grunn til å handle. Samtidig får jeg anledning til å se at at tankene påvirker følelsene og følelsene påvirker tankene, uten at det passerer gjennom meg. Det er ikke noen sentral entitet som binder dem sammen. Tanker og følelser er prosesser som ikke styres av et sentralt jeg.
Den fysiske proprioseptive sans registrer en forskjell mellom handlinger som har sitt opphav i kroppen og de som har sitt opphav utenfor den. Denne forskjellen indikerer at ideen om et selv, likevel ikke er helt feil. Når det gjelder kroppen finnes det en slags selvobservasjon uten at man opplever en tydelig observatør. Tanken derimot har ikke noen proprioseptiv sans. Den registrer ikke seg selv. Den vet ikke hva den selv gjør.
Hvis jeg ikke viste hva jeg selv gjorde når jeg utfører en ytre handling ville alt gått galt. På samme måte blir det forvirring og uorden når tanken ikke vet hva den selv gjør.
For å bli klar over hva tanken gjør må vi holde tilbake, og bli værende på et ustabilt punkt, slik at vi kan observere prosessen mens den utspiller seg. Dersom jeg observerer undertrykkelsen eller tilbakeholdelsen, uten å fortrenge at jeg gjør det, observerer jeg utsettelsen og at jeg gjør en innsats for det.
Det ligger en rekke forutsetninger til grunn for at vi skal være i harmoni. Det kan være at alle må like meg, eller at jeg lykkes på jobben, eller noe annet. Selv om jeg ikke er bevisst det, ligger det der. Når jeg opplever noe som bryter med disse forutsetningene mister jeg harmonien. Dersom jeg ikke går med og bygger opp under den krenkelsen jeg føler, kan jeg observere bevegelsen i den.
Det er forskjell på å tenke på krenkelsen og erfare krenkelsen. Å tenke på er å si at krenkelsen er der ute et sted, at noen er ansvarlig for den. Den andre måten er å la den bevege seg i meg, uten å fortrenge den og uten å nære den eller handle på den. Det er å holde tilbake, og i stedet la krenkelsen avsløre seg selv og se den for hva den er.
Inkoherens er mangel på sammenheng. Intensjoner og resultater henger ikke sammen. Handlingen skaper ikke de resultater jeg forventer. Det vil alltid være inkoherens fordi kunnskap er begrenset. Denne inkoherensen vil vise seg når kunnskapen anvendes. Dersom jeg erkjenner inkoherens kan jeg komme til ny kunnskap. Hvis jeg forsvarer den gamle kunnskapen til tross for inkoherens vil jeg bare gjenta det gamle, og ikke utvikle ny kunnskap.
Vi kan oppleve koherens i form av orden, harmoni og skjønnhet. Men hvis vi insisterer på at det er harmoni når det finnes en inkoherens, vil vi bare lure oss selv. Vi trenger inkoherens som en vei til koherens på et nytt nivå.
Opplevelsen av koherens, eller sammenheng, er viktig for oss. Det er også viktig for oss å være på vei mot nye nivåer av koherens. Å erkjenne inkoherens er en viktig del av prosessen frem mot større koherens. Koherens omfatter hele prosessen i sinnet, også de implisitte, tause tankeprosessene. En sann forandring må finne sted i de tause prosessene, ikke bare i tankens abstraksjoner.
Hvis vi tar utgangspunkt i det å lære å sykle, ser vi at den implisitte, tause, konkret prosessen er faktisk kunnskap. Om den implisitte kunnskapen ikke finnes oppnår jeg ingen koherens i forsøket på å sykle. Deter ikke nok med teoretisk kunnskap om å sykle. Det er nødvendig med en kroppslig kunnskap.
Kanskje kan vi utvikle det samme forholdet til tanken. Den konkret tankeprosessen er i høy grad implisitt. Den tanken som fremkommer i prosessen er resultat av en bevegelse. Dersom denne bevegelsen blir oppmerksom på seg selv, vil den være det uten å bringe inn et selv som utøver av oppmerksomheten. I tankeprosessen bør det være oppmerksomhet på intensjonen om å tenke og resultatet bevegelsen frembringer. Ved å være oppmerksomme kan vi bli bevisst hvordan tanken bringer frem et resultat utenfor seg selv.
Når jeg beveger kroppen vet jeg straks at jeg har beveget den. Det er oppmerksomhet mellom handlingsimpulsen og handlingen. Den proprioseptive sans er nødvendig for å overleve. Dersom vi utviklet en tilsvarende sans for tanken, ville den være klar over seg selv. Vi ville være klar over forbindelsen mellom impulsen til å tenke og den konsekvens tanken produserer. Det er stor forskjell å vite at en oppfatning kommer fra tanken, og feilaktig tro at oppfatningen svarer til noe objektivt utenfor meg selv.
KAPPITTEL 7
Deltakende tanke og det ubegrensede
Deltakende tanke ser seg selv som del av en helhet. Den tar del i noe større enn seg selv og fungerer ikke uavhengig av denne helheten. I vårt samfunn dyrker vi den uavhengige, objektive tanke, som kan observere noe utenfra og definere hva det vi observerer er. Idealet er en bokstavtro tenkning som speiler virkeligheten slik den er. Den hevder å kunne beskrive objektet utenfra, og gjennom det vite hva det er.
Bokstavtro tanke fragmenterer, mens deltakende tanke bringer sammen. Vi kan delta både ved å høste av og å bidra til helheten. Den deltakende tanke mottar og gir, og er avhengig av sin sammenheng. Jeg tar del i jorden, og har ansvar for min deltakelse. Bokstavtro tanke står utenfor og definerer det den betrakter. Vi trenger antakelig begge deler, men trenger å forstå de ulike tenkemåtenes natur og implikasjoner.
Små grupper, som jeger- og samler kulturer, regulerer seg selv gjennom deltakelse. Større samfunn trengte en annen form for regulering. Med utviklingen av landbruks-samfunnet ble det behov for mer bokstavtro tenkning, tenkning som organiserer samfunnet i kategorier, systemer, lover og regler. Bokstavtro tenkning fragmenterer, definerer og sorterer. Det definerte blir objekter, som brukes etter behov. Det begrenser deltakelsen. Mennesker blir gjort kjent gjennom sin bruksverdi, ikke gjennom sin deltakelse.
Objektet oppstår. Vi blir alle objekter. Men verken vi eller samfunnet er et objekt. Samfunnet er en realitet skapt av alle som bor der, gjennom deres bevissthet. Vi opprettholder det gjennom tanke, intellekt, følelser og handling, og vi er produkter av systemer, lover, regler, normer og hele den kulturen og de subkulturer som er det psykologiske elementet vi lever i. Vi er individer, men i stor grad deltakere i og gjennomsyret av et kollektiv.
Dialogen handler om deltakelse. Vi er i den med våre likheter og vår forskjellighet. Alle tar del. Alle bidrar med sitt. Selv en taus deltakelse er et bidrag. Alle tanker, følelser, meninger, synspunkter får plass. Den felles strømmen vokser. Den deltakende tanken beveger seg med den. Strømmen rommer alle slags synspunkter. Det er bare tanker. Uansett hvor tanken kommer fra, er det bare en tanke. Den tilhører ett og samme element. Den kan manifestere seg i alle slags posisjoner og med all slags spesifikt innhold. Etterhvert som vi kan la våre ulike tanker bli del av den felles tankestrømmen, blir det mindre viktig å holde fast ved dem.
Bokstavtro tenkning gir ikke rom for deltakelse. Den konstruerer selvet som et objekt, et objekt som skal posisjonere seg og markere seg, et objekt som blir vurdert og definert, et objekt som står i motsetning til andre objekter, et objekt som er sårbart og utsatt for angrep, et objekt som skal forsvares og fastholdes. Når vi beveger oss over i deltagende tanke vil forskjellene i tenkning kunne bli del av en felles bevegelse, som beveger seg på en koherent måte, selv om forskjellene tillates å være der.
Alt folder seg rundt alt. Alt er omfavnet. Alt er innfoldet i enheten. Det som blir utfoldet er kun en fremstilling av det innfoldede. En tanke blir ikke borte. Den blir innfoldet i bevisstheten. Det er en prosess langt bak i bevisstheten som folder seg ut for oss, og så folder seg inn igjen. Det er en konstant prosess.
Tre dimensjoner
Mennesket bærer i seg tre dimisjoner, den individuelle, den kollektive og den kosmiske. I den individuelle dimensjonen oppleves kroppen og sinnet som tilhørende et atskilt individ som står alene. Det er ikke helt riktig, for både kropp og sinn eksisterer i forlengelse av omgivelsene. Kroppen er avhengig av luft og næring, sinnet av berøring med andre sinn. Likevel kan man si at kroppen og sinnet, det personlige selvet, er et slags individuelt fokuspunkt for vår erfaring. Vår individuelle erfaring kan defineres av kollektivet, men den kan også være i kontakt med en dypere sammenheng.
Den kollektive dimensjonen er den sosiale konstruksjonen, det kollektive feltet som dannes av våre systemer, investeringer, handlinger, konflikter, fortellinger, vurderinger, definisjoner, normer og idealer. Den kollektive dimensjonen er et felles bevissthetsfelt som former og formes av individene som inngår i feltet. Den kollektive tanken har stor makt. Den bokstavtro kollektive tanken dominerer den individuelle, og kan ta fra den all kreativitet. Kreativitet fordrer en viss frihet fra den sosiale konstruksjonen. Konstruksjoner er ikke sannhet, og krever derfor kontinuerlig underkastelse og bekreftelse for sin opprettholdelse. Dette kveler kreativiteten.
Det er nødvendig å frigjøre seg fra den kollektive tvangen både for å frigjøre sin skaperkraft og for nå et dypere fellesskap. Skaperkraften finnes i den kosmiske dimensjonen. Den knytter oss til en universell ånd som besjeler alt. Den knytter oss til et fellesskap som er mye dypere og mye mer virkelig en den kollektive overflaten. Vi kommer i kontakt med denne bevisstheten gjennom natur, kunst, spiritualitet, filosofi og skapende møter med mennesker. Kontakten oppstår gjennom en relasjon som forener oss med helheten. Når vi forholder oss til naturen som noe vi er en del av, har et ansvar for og tar vare på, gjør det noe helt annet med oss enn når vi forholder oss til den som noe vi kan kontrollere og forbruke.
Vårt ansvar for helheten
Vi er i ferd med å nå grensene for denne planeten. Vi risikerer å bruke den opp. Den er mer eller mindre kartlagt og erobret. Mysteriet har gått tapt. Vi har forfulgt våre visjoner om kontroll og utnyttelse til en grense som ikke kan overskrides uten at det får store konsekvenser. Det er behov for at vi tar et ansvar som ikke synes å ligge innenfor vår rekkevidde. Hva skal til for at vi kan utvikle oss til å bli i stand til å ta dette ansvaret? Hva skal til for å vi fra dypet av vårt sanne Selv skal finne den styrken som trengs?
Den kosmiske dimensjonen handler om vårt forhold til naturen, men også om noe mer. Den handler om vår sanne væren. Det store spørsmålet er om bevisstheten faktisk kan være i kontakt med den sanne væren.
Det er noe i sivilisasjonens tankestrukturer som higer etter å vite og kontrollere alt. Men den bokstavtro, begrensede tanken vil aldri bli i stand til det. Den er i sin natur begrenset og fragmenterende. Den har ikke i seg muligheten til å erfare det ubegrensede. Mysteriet er lukket for den.
Situasjonen er at tanken er svært begrenset, men likevel har vår kultur en gjennomgripende tro på at den er svaret på alle problemer. Det er en forestilling som gir den bokstavtro tanken enorm makt, samtidig som den på mange måter er maktesløs. Kanskje handler dens virksomhet hovedsaklig om å produsere forstillinger og systemer som ikke har noe egentlig innhold, eller noen egentlig livskraft. De opprettholdes kun av våre investeringer i dem og vilje til å opprettholde og underkaste oss dem.
Det evige, eller ubegrensede, er vår sanne væren, og er samtidig ukjent for oss. Tanken er ikke i stand til å erobre det ukjente. Å komme til kunnskap om det ukjente er en helt annen prosess, en prosess som handler om relasjon og dialog, om deltakelse.
Oppmerksomhet er noe annet enn tenkning. Oppmerksomheten er her og nå, og den kan utvide seg på en måte tanken ikke kan. Tanken er aktiv målrettet og definerende. Oppmerksomheten kan være både fokusert og åpen. Kanskje har den potensiale til å være en relasjon mellom det begrensede og ubegrensede. Oppmerksomheten er både giver og mottaker. Vi gir vår oppmerksomhet til noe, og vi tar imot det som kommer til oss. Å motta det ukjente, det ubegrensede, krever et åpent indre rom. Det forutsetter at vår hjerne ikke hele tiden er opptatt med tenkningens interne aktivitet. Det ukjente kommer ikke til oss gjennom at vi produserer tanker. Vi må se og lytte, uten å anvende våre vurderende og definerende tanker på et vi mottar. Vi må gi og motta, og erfare gjennom deltakelse. Vi må være i dialog.
Vi ønsker en dialog som retter oppmerksomheten mot helheten, en dialog som ikke analyserer og bryter ned, men som skaper sammenheng og rom for forskjellighet, en dialog som ikke definerer, men som mottar og aksepterer. Målet for dialog-gruppen er å å skape det åpne rommet sammen, et rom der vi kan betrakte det som beveger seg i det oppmerksomt, uten å ta stilling til det, uten å gjøre noe med det. Dette rommet vil virke i sinnet til gruppens medlemmer. Og fordi vi er del av et kollektivt felt vil det også virke i verden.
Om vi kan bli værende i uro og forvirring, kan det åpne oss for å ta imot det ukjente, det vi ikke allerede har definert. Det ukjente tilhører uendeligheten. Kanskje kan gruppen bli en kanal for denne kraften. Det uendelige rommet rommet omslutter meg. Jeg lever i det, mottar fra det og uttrykker meg i det. Det kan kontaktes i ydmykhet, men kan aldri kontrolleres av tanken.