Jesus oppfordrer til indre revolusjon! Han oppfordrer meg til å frigjøre meg fra et tankesystem som har dominert meg i årtusener. Jeg har vært fanget i en mental struktur som lukker mine øyne for virkeligheten, og tilbyr meg illusjoner som erstatning for sannhet.
Ønsker jeg å fortsette dette fangenskapet, eller ønsker jeg frihet? Hvilken frihet er det jeg søker? Er jeg villig til å betale prisen for friheten? Hva er denne prisen?
Prisen for frihet er tryggheten jeg søker gjennom gamle, frykt-drevne tankemønstre, belønningen jeg søker gjennom ytre bekreftelse og tilfredsstillelsen jeg søker gjennom illusjoner. Bare gjennom å gi slipp på dette, kan jeg bli fri fra det. Bare gjennom å avvikle hele den gamle tanke-strukturen, kan jeg se det den hindrer meg i å se.
Det er nødvendig å gi slipp på alle forsøk på å etablere kontroll. Det er nødvendig å gi slipp på alle forsøk på å manipulere virkeligheten. Det er nødvendig å gi slipp på alle gamle autoriteter.
Jesus ber meg om å gi slipp på alle autoriteter, både de ytre autoritetene og de internaliserte versjonene av dem. De ytre har oppstått gjennom projeksjoner fra en kollektiv, fryktdominert bevissthet. De internaliserte autoritetene er de kollektive projeksjonene tatt inn igjen i den individuelle psyken, som normer og handlingsregler. Disse autoritetene er produsert av frykt, og fortsetter å produsere frykt. De er resultat av et fryktbasert tankesystem.
Fryktens produkter er unnvikelse, kontroll, aggresjon, handlingslammelse og fangenskap. Alle disse reaksjonene er iboende i det eldgamle overlevelses-systemet, et system som er nedfelt i oss alle. Vi er konstant på vakt for farer. Når signalet går, kommer reaksjonen. Vi svarer på faresignalet med kamp-, flukt- og frysreaksjoner, eller selvoppgivelse og underkastelse. Flukt tar form som alle slags variasjoner av mental eller adferdsmessig unnvikelse. Kamp viser seg som alle former for aggresjon og kontroll. Frys fører til handlingslammelse, og underkastelse fører til fangenskap. Vi holder alle på med dette.
Vårt tankesystem, og alle ytre systemer basert på det, er forsvarsverker som skal beskytte oss mot det vi frykter. Våre sosiale institusjoner, fra familien til de store samfunnsinstitusjonene, er dannet for å gi tilflukt fra kronisk og overhengende fare. Mitt personlige reaksjonsmønster er en tilpasning til disse institusjonene. Hele vår underholdningsindustri er utviklet for å distrahere oss fra det ubehaget frykten medfører.
Hvis jeg skal bli fri, må jeg være villig til å oppgi alt dette. Jeg må være villig til å oppgi hele den strukturen som er utviklet for å beskytte meg mot frykt. Jeg må være villig til å avvise alle autoriteter, enten de snakker til meg utenfra eller fra en internalisert versjon i mitt eget sinn. Ingen av de reglene som gjelder i vårt voldelige, absurde og kjærlighetsløse samfunn kan gjelde for meg.
Det betyr ikke at jeg kommer til å bli en hensynsløs og normbrytende person. Det betyr ikke at jeg gjør opprør eller handler imot samfunnet. Det betyr at jeg unnlater å handle fra fryktens tanke-struktur. Det betyr at jeg handler ut i fra en indre nødvendighet, fra en kilde som på en naturlig måte bringer fred og kjærlighet.
Det handler ikke om å være kjærlig, men om å være en kanal for kjærlighet. Det er ikke mulig å være kjærlig innenfor fryktens struktur. Det er bare mulig å skape åpninger som slipper kjærligheten gjennom, ved et øyeblikk å gi slipp på det som fastholder strukturen i det frykt-dominerte sinnet.
Disse øyeblikkene er frihet. Denne friheten kan bare bli vedvarende ved at jeg gir slipp på all ytre autoritet, enten den kommer utenfra, eller fra internalisert ideer. Å gi slipp er ikke å gjøre opprør. Opprør binder meg bare til det jeg gjør opprør fra. Jeg er ikke kalt til verken lydighet eller opprør. Jeg er kalt til å være det jeg er.
Å være det jeg er, krever ingen anstrengelse. Tvert imot krever det at jeg gir avkall på all form for anstrengelse. Anstrengelse handler om å forsøke å være noe annet enn det jeg er. Det handler om å forsøke å leve opp til et ideal. Det handler om å produsere, i stedet for å skape. Produksjon er en målrettet, kontrollert og tvungen prosess, som krever anstrengelse og binder energi. Skapelse er en åpen og naturlig prosess, som frigjør energi.
Jeg kan ikke tenke meg frem til hvem jeg er. Jeg kan bare være hvem jeg er. Hvem jeg er, vil bli åpenbart for meg når jeg slutter å anstrenge meg for å være noe annet. Å anstrenge seg, er å forsøke å leve opp til autoriteter.
Det er ingen forskjell på ytre og internalisert autoritet. Den ytre virkeligheten er formet av den indre tanke-strukturen, og den ytre strukturen virker tilbake på den indre. Det er i mitt eget sinn, eller min egen versjon av det kollektive sinnet, at jeg opplever autoriteten. Det er der den er virksom. Det er der den kontrollerer og binder meg. Det er der jeg kan bli fri fra den.
Friheten jeg søker, er friheten fra alle autoriteter, friheten til å være det jeg er. Hvordan vinner jeg denne friheten? Jeg trenger ikke å vinne den. Den er allerede vunnet, men jeg må ta den i bruk. Det gjør jeg gjennom oppmerksomhet, aksept og villighet. Det gjør jeg gjennom å være oppmerksom på det som beveger seg, gjennom å akseptere bevegelsen som den er, gjennom villighet til å oppleve bevegelsen uten å stoppe den.
Jeg vil ikke bli fri fra fryktens herredømme uten å oppleve frykt. Når jeg slutter å forsøke og få kontroll gjennom å handle på frykt, når jeg oppgir forsøket på å unngå eller bekjempe frykten, vil jeg komme til å oppleve den. All undertrykkelse eller utagering av følelser handler om å unngå opplevelsen av dem. Bare når jeg er villig til å åpne meg for dem, ta dem imot og omfavne dem, vil mine følelser bli mine. Bare når jeg er villig til å la frykten bevege seg gjennom meg, uten å holde den fast, vil jeg bli fri fra den.
Jeg opplever livet gjennom relasjoner. Autoritetene virker i disse relasjonene, gjennom krav, forventninger, forestillinger, antakelser og programmerte samhandlingsmønstre. Å bryte med autoritetens krav skjer i det levde livet, ikke gjennom tilbaketrekning og askese. Muligheten blir gitt meg igjen og igjen, i hvert eneste menneskemøte. Et hvert øyeblikk kan være friskt og nytt. Et hvert møte kan være velsignet.
Jeg beveger meg mellom relasjonell aktivitet og tilbaketrekning. Det kan være en fredelig og naturlig bevegelse, som tidevannet eller bølgenes rulling mot stranden. Denne bevegelsen, mellom hvile og aktiv deltakelse, er nødvendig for meg. Den frigjør og fornyer min energi.
Frykt-dreven konfliktfylt bevegelse er i virkeligheten en statisk, fastlåst tilstand, som tapper meg for energi. Når jeg pendler mellom indre og ytre konflikt er det ikke noen egentlig bevegelse. Det er en vedvarende tilstand av konflikt, som hindrer energiens frie flyt.
Så lenge jeg gir fra meg min egen autoritet vil jeg være drevet av frykt. Så lenge jeg projiserer den ut, og tar den inn igjen som krav, normer og regler, vil jeg frykte konsekvenser av ikke å innfri. Jeg vil forsøke å finne ut hva som er rett og galt. Jeg vil forsøke å finne ut hva verden forventer av meg. Jeg vil forsøke å leve opp til dens krav.
Jeg opplever kravene som forventninger i relasjoner, som idealer som skal leves opp til, og regler og normer som ikke må brytes. Noen eller noe utenfor meg selv vil avgjøre om jeg holder mål.
Autoriteten ligger der ute et sted. Den er et speilbilde av den indre kritikeren. Den indre kritikeren fører regnskap. Innfrir jeg forventingene, eller har jeg sviktet? Vil jeg bli straffet, eller belønnet? Kommer jeg til himmelen, eller vil jeg havne i helvete?
Jeg frykter den ansiktsløse dommeren. Han trenger ikke en gang å uttale sine anklager. Jeg leser dem inn i alle situasjoner. Jeg møter han i alle relasjoner. Jeg tåler ingen misnøye, intet ubehag, ingen avstand, ingen dissonans. Den ansiktsløse dommeren er der med en gang. Han forteller meg at jeg ikke innfrir. Han tvinger meg til hele tiden å forsøke, og sørger for at jeg aldri lever helt opp til kravene. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg får aldri se ansiktet hans. Han er potensielt til stede over alt.
Dette er en dynamikk uten noen ende. Jeg kan bare bli fri ved å tre ut av den. Jeg kan bare bli fri gjennom å avvise alle autoriteter utenfor min egen kjerne. Alle ytre autoriteter er forstyrrende og konfliktskapende. Det spiller ingen rolle om konflikten er mellom meg og en annen, om den er mellom meg og en forventning jeg tror jeg må leve opp til, eller mellom meg og et ideal jeg har gitt autoritet.
Min opplevelse her og nå omfatter det jeg sanser, det jeg fornemmer og det jeg føler. Tanken tilhører fortiden. Det jeg tenker om det jeg føler, er den dommen jeg feller, basert på fortiden. Det er tanken som atskiller meg fra opplevelsen. Det er min bedømmelse av opplevelsen som atskiller meg fra den.
Hvordan kommer jeg forbi tanken som atskiller meg fra øyeblikkets bevegelse, og binder meg til en statisk fortid? Tankene er der. Frykten de oppstår fra er der. De er der som en del av opplevelsen. Å forsøke å undertrykke dem vil låse dem fast. Å forsøke å bekjempe dem vil gjøre dem sterkere. Å la dem definere situasjonen for meg, vil være å gi dem autoritet. Så lenge jeg befatter meg med dem, gjør jeg dem til noe vedvarende og statisk, noe som hindrer energiens frie flyt. Den eneste veien jeg kan se, er å akseptere fryktens tanker som en del av opplevelsen, slippe dem fri og la dem bli en del av bevegelsen.
Bare ved å være min egen autoritet kan jeg bli fri. Å være sin egen autoritet er å gi gyldighet til sin opplevelse her og nå. Det er å akseptere, romme og være hele opplevelsen. Det er å gi avkall på alle forhåndsdommer, alle vurderinger og definisjoner. Det er å gi avkall på det kjente, og åpne seg for det ukjente. Det er å ikke vite på forhånd. Det er å være til stede i øyeblikket med alt det inneholder. Det er å ta mot det som er. Det er å være i dialog med det som er. Det er å gi og motta som en bevegelse.