Dialog oppstår når jeg er den jeg er, ikke når jeg prøver å være noe annet. Jeg trenger å avstå fra å redigere, korrigere eller ekskludere mine tanker, følelser og impulser. De må alle få lov til å finnes i det indre rommet, der de kan bevege seg, falle til ro, oppløses eller samle seg, vokse seg sterke eller bli til noe annet.
Det indre rommet er del av det store rommet, det rommelige Selvet, som omslutter alt med kjærlighet. Fra dette stedet kan jeg lytte til hele meg. I dette rommet kan jeg ta meg selv usensurert imot. Her kan jeg oppbevare, relatere meg til og transformere det som oppstår i meg.
Det som oppstår i meg, oppstår i møte med deg. Det er du som viser meg veien inn til meg selv. Alene er jeg som et instrument som ikke blir spilt. Sammen med deg blir jeg levende. Du setter meg i bevegelse. Jeg kan la den impulsen som kommer fra deg vibrere sammen med det den berører i meg. Jeg kan lytte til klangen fra min respons, og jeg kan gi den et uttrykk.
Den andre er alltid der. Jeg er aldri alene. Den andre er deg, eller Gud, eller en tenkt annen. Jeg er ingenting uten relasjon. I dialogen blir jeg til. Jeg henvender meg alltid til noen. Jeg lytter og uttrykker meg. Jeg gir og tar imot.
Det finnes ikke noe atskilt jeg. Det er relasjonen som skaper jeget. Jeg står alltid overfor en annen, relatert eller atskilt, åpen og henvendt eller vurderende og definerende. Gud er alltid der, enten jeg erkjenner relasjonen eller ikke. Det atskilte jeget er en illusjon. Det finnes bare et vi, en treenighet.
Treenigheten er deg, meg og Gud. Alene er jeg intet. Sammen med deg blir jeg noe, som står overfor noe annet. Det er ikke nok. Det er ikke nok at instrumentet blir spilt. Det må ha et rom å klinge i. Det er Gud som skaper rommet. Sammen med Gud danner vi et skapende rom. I dette rommet kan vi oppholde oss. I dette rommet kan vi leke, danse og skape.
Hvis vår dialog skal bli skapende må vi bruke det skapende rommet. Du må ta meg inn og relatere deg til meg der. Du må la meg skape en bevegelse i deg. Du må la den klinge i deg. Du må lytte til den, og til den responsen som oppstår i deg. Du må gi responsen et uttrykk. Du må gi meg et svar som kommer fra deg.
I takknemlighet vil jeg ta det imot, og la det bevege meg. Min relasjon med Gud er nødvendig, men ikke tilstrekkelig til å erfare det guddommelige. Gud oppleves i dialog. Jeg trenger deg til å oppleve meg selv, til å oppleve oss, til å oppleve Gud. Det er dialogen som setter oss i bevegelse. Uten bevegelse er det ingen opplevelse.