Jeg vil vandre med deg Jesus, tilbake til Selvet. Denne vandringen tilbake til det sanne Selvet er en slags dekonstruksjon. Det er en prosess som handler om å gi slipp på det som er laget i frykt. Tilbake står alt som er skapt i kjærlighet. Det handler om å slippe fri alt jeg har vurdert, dømt og holdt fast i en frykt-basert konstruksjon. Det som står igjen vil gi meg en sikker grunn å stå på.
Jeg ser for meg en dybde og en overflate. Dybden er endeløs og evig. Den omfavner alt det kjærligheten noen gang har skapt. Den er hvelvingen over oss, lyset som omgir oss, vannet som nærer oss, og jorden vi vokser i. Den er livet som strømmer gjennom våre forgjengelige kropper.
Dybden er enheten, den mangfoldige enheten, den store symfonien av et uendelig antall unike toner. Dybden er enhetsbevissthetens virkelighet, Kristus-bevisshetens rike. Dybden er væren, min væren, vår felles væren.
Kjærlighet er livets essens. Den er energien som gjennomstrømmer og omgir alt som finnes i dybden. Den er fylden i universet. Den er Guds tilstedeværelse, over alt, i alt, og i alle.
Overflaten er formens verden. Det er kontakten med dybden som gir formen liv. Formen er tom inntil livets essens strømmer gjennom den. Kontakten med dybden er den indre kilden, som finnes i hvert eneste menneske. Den skapende bevegelsen stiger frem innenifra og gir formen liv. Uansett hvor skjult den er bak fryktens slør, er kilden til stede i hvert eneste menneske. Uten den finnes intet liv.
Fryktens slør har mange lag. Noen er sosialt konstruert. Andre er vevet sammen med vår personlige historie. Gjennom våre kulturelle systemer og definisjoner, gjennom våre personlige vurderinger, anklager og bedømmelser vever vi slørene som skjuler sannheten for oss. Vår mentale aktivitet er filteret virkeligheten siles gjennom. Våre reaksjoner på det vi oppfatter befester den fordreide virkeligheten som når oss gjennom fryktens slør.
Det går en lengsel gjennom menneskeheten. Vi lengter alle etter kontakten med livets kilde. Vi søker den i hverandre. Vi finner den i våre relasjoner. Vi merker den skapende bevegelsen i vårt indre, i møte med vår bror. Ingen andre steder er lengselen så sterk. Ingen andre steder er frykten så stor. I møte med med mine søsken aktiveres frykten, fordi jeg ser dem gjennom fryktens slør. Fordi lengselen er så sterk, kjennes det som om så mye står på spill.
Vi møter oss selv i hverandre. Det som skremmer meg er det som finnes i meg. Det er det jeg ikke selv kan bære og omfavne som skaper barrierene mellom oss. Det er den frykten som skjuler det nakne hjertet bak vurderinger, anklager og bedømmelser som etterlater meg ensom og uberørt av møtet.
Jeg vil vandre med deg Jesus. Det innebærer å gi slipp på anklager og bedømmelser, å gi slipp på forsvar og strategier, å gi slipp på anstrengelser og prestasjoner. Det innebærer å la tanken falle til ro, og stole på hjertets visdom. Det innebærer å bringe alle mine anklager mot meg selv og andre til hjertets innerste rom, og la dem løses opp i lyset fra kilden.
Jeg vil tilbringe litt tid med deg hver dag, litt tid der jeg bringer alt det som uroer meg til kjærlighetens omfavnelse, litt tid der jeg knytter an til kilden og lar hjertets visdom hjelpe meg til å gi slipp på sinnets uro. Jeg vil tilbringe litt tid sammen med deg i en stille bønn for fred og kjærlighet blant menneskene. Jeg vil tilbringe litt tid sammen med deg i takknemlighet til den guddommelige enheten vi alle er en del av.