Et kurs om kjærlighet består av tre deler. Den første er selve kurset, den andre er redegjørelsene, den tredje er dialogene. Dialogene har to deler. Den første er en forberedelse til den siste. Den avsluttes med en invitasjon til å tilbringe førti dager og førti netter med Jesus på fjelltoppen. Jeg har gått gjennom dialogene 1-17, en for en, ved først å lese dem og deretter svare ved å lytte innover og skrive ned det som kom.
1. Det nylig identifiserte Guds barns aksept av nådens tilstand
Jesus, vi har nå begynt på dialogene. Du er ikke lenger min lærer. Vi er del av den samme helhet. Den kunnskapen som er tilgjengelig i enheten er det for oss begge. Du står ikke utenfor meg, som en lærer med en kunnskap som ikke er tilgjengelig i mitt eget hjerte. Jeg kan søke innover og høre din stemme, sammen med min egen.
Jeg er ikke lenger det personlige selvet, utilstrekkelig i min atskilthet. Jeg er det sanne Selvet, fullendt som en del av enheten. Jeg er ikke atskilt. Jeg er ett med alt, og mangler ingenting. Min oppgave nå er å la det sanne Selvet fylle meg, ta det imot og la det strømme gjennom meg.
Det er ikke mer å lære. Ingen planlegging eller forberedelse er nødvendig. Jeg kan ikke gjøre mer ved egen kraft. Det er bare gjennom å gi slipp på det jeg kan oppnå på egen hånd, at jeg kan motta det som tilhører alle, og som strømmer fritt fra kjærlighetens kilde.
Du er med meg. Jeg kan høre deg i mitt indre. Din stemme når meg gjennom alt jeg møter i verden. Du er i min stemme når jeg uttrykker meg fra mitt hjerte.
Min oppgave er å holde det personlige selvet tilbake, og la det sanne Selvet stige frem. Det personlige selvet er tømt for mening. Det er ikke min oppgave å fylle det. Det er min oppgave å akseptere sannheten, og ta mot det sanne Selvet som flyter fra kjærlighetens Kilde.
Jeg er kommet til et sted der ingen læring kan bringe meg videre, der ingen planmessig eller kontrollert aktivitet kan knekke koden, der ingen ingen dører lar seg åpne gjennom anstrengelser og prestasjoner. Bare gjennom villighet til å gi slipp på mitt strev for å bli verdig, kan jeg bli i stand til å motta det som allerede er gitt. Det jeg trenger nå er overgivelse, aksept og mottakelighet. Bare gjennom å gi slipp på det jeg i frykt har holdt fast ved, blir jeg fri til ta imot det som blir gitt i kjærlighet.
2. Aksept og benektelse
Det eneste spørsmål jeg trenger å stille meg er hvordan jeg skal bevare Kristus-bevisstheten. Dette er bevisstheten som samler oss alle, bevisstheten som gir adgang til enhet. Jeg finner den ved å vende meg innover.
Sannheten finnes ikke i det ytre. De gamle mønstrene har blitt til ytre strukturer og systemer, som opprettholder det gamle. Jeg kan ikke lenger bruke de gamle mønstrene. De vil bare vise meg det jeg har forlatt. Jeg er på vei mot det nye, og kan ikke fortsatte å gjenskape det gamle.
Det du nå ber meg om Jesus, er å benekte det gamle, ikke bekjempe eller motsette meg det, men avstå fra å bruke det. Det betyr å si nei når det tilbyr seg. Å si nei til det gamle åpner for det nye. Å si nei til det gamle og akseptere det nye, er en sammenhengende bevegelse.
Jeg kan ikke lenger støtte meg til gamle mønstre, strukturer og systemer. Jeg kan ikke støtte meg til det som er manifestert i det ytre. Den nye verden må skapes innenifra. Det er i mitt hjerte jeg forenes med alt. Det er derfra skapelsen av det nye kan skje.
Vi møtes i det indre Jesus. Det er fra kilden som finnes der at din stemme når meg. Det er ved å lytte innover til den, at jeg kan finne min egen stemme. Det er ved å akseptere sannheten, at jeg kan bli til meg Selv. Det er ved å ta imot det sanne Selvet og la det fylle meg, at jeg kan begynne å kjenne det.
3. Det nyes pakt
Enda en gang ber du meg om å forlate læring, om å forlate kontrastene og motsetningene, og velge enheten. Det jeg skal bli kjent med, og gjøre kjent gjennom å leve det, finnes allerede i meg. Ideene finnes i det ene Selvet, i den rene væren. Ideer forlater ikke sin kilde, men de kan strekke seg utover. Ideene som finnes i enheten kan utvide seg og fylle formen.
I enheten er det ingen forskjell på giver og mottaker. De er ett. Når ideen om at å gi og motta er ett fyller formen, blir den til en erfaring levd i form. Den blir språket og handlingen til det opphøyde Selvet i form. Det er enhetens kvalitet som deles.
Alt jeg behøver for å skape det nye finnes i meg. Jeg trenger ingen lærer, men jeg trenger foreningen med mine søsken, med deg. Forening i enhet er vår kraft. Vi uttrykker den gjennom å gi og motta som ett.
4. Det nye «deg»
Du ber meg om å bryte ut av fengselet og stole på min egen autoritet. Den nye tryggheten skal komme innenifra. Alt for lenge har jeg latt meg begrense av ytre strukturer. De systemer og strukturer som er bygget på egoets tankesystem har holdt meg fanget, like sikkert som om jeg hadde sittet i fengsel.
Min forening med enhetens kilde har åpnet celledøren og fengselsporten. Jeg er fri til å forlate fengselet. Dette må jeg gjøre selv. Ingen andre kan gjøre det for meg. I min nye tilværelse skal jeg være indre styrt. Jeg skal bevege meg innenfra og ut. Det er ikke de illusoriske lovmessighetene som finnes i det ytre som skal lede meg.
Du jobber sammen med meg for å erstatte læringsmønsteret med mønsteret for aksept. Den nye måten å leve på er å bli kjent med det guddommelige mønsteret, gjennom aksept. Jeg må lære å lytte innover og stole på meg Selv. Kunnskapen finnes der inne. Jeg trenger bare høre og akseptere den. Å gi og motta er ett. Det er et guddommelig mønster som er tilgjengelig i mitt indre. Jeg kan styrke det indre mønstret med det ytre ved å se enheten og samspillet i alt.
Mine brødre og søstre er ett med meg. Vi er unike, men tilhører den samme enhet. Vi er ikke de samme, men likevel ikke forskjellige. Jeg skal ikke lenger se etter kontraster og forskjeller, men etter unike uttrykk for den enheten vi alle er del av. Min oppgave er ikke å bli lik eller overgå noen. Min oppgave er å finne mitt eget unike uttrykk og hjelpe mine søsken til det samme.
Jeg trenger å være lydhør og bevegelig innover, samtidig som jeg med fasthet sier nei til å la meg kontrollere av ytre begrensninger enten de kommer utenfra eller forekommer som mentale forestillinger. Min frigjørelse må komme fra min egen autoritet. Bare jeg kan tro på den, akseptere den og virkeliggjøre den.
5. Sann representasjon
Du forteller meg at jeg gjennom sann representasjon skal bli kjent med mitt sanne Selv. For at sann representasjon skal finne sted er det nødvendig å oppgi vurdering og tolkning. Det jeg har laget har ikke representert sannheten, som egoet ikke representerer sannheten om meg.
Det som er, er i bevegelse. Det er ikke noe konstant som kan bli besvart en gang for alle. Gjennom vurdering og tolkning, bedømmelse og sammenligning, har jeg forsøkt å fange virkeligheten i konstanter. Jeg har forsøkt å gjøre form til noe konstant, noe som kan fryses og bedømmes. Det som er, har en helt annen karakter. Det er hele tiden under tilblivelse.
Sann representasjon representerer skapelse. Sann representasjon er øyeblikkets utvidelse. Utvidelse er forening, fordi alt kan inkluderes i bevegelsen. Gjennom utvidelse vinner jeg meg Selv. Gjennom å miste meg selv i foreningen blir jeg mitt sanne Selv.
Det er gjennom å forlate fengselet at jeg vil finne min frihet. Sjelens ensomhet og formens tilstivning er en respons på frykt. Det er dette som er fengselet. Selvets oppfyllelse kommer gjennom forening, som kjærlighet ikke kommer alene, men gjennom relasjon. Min nye virkelighet, det nye meg skal realiseres i form, gjennom fellesskap og dialog, hengivenhet og samvær.
Gjennom å akseptere det som er, og være det som er, blir sannheten åpenbart for meg og for verden. Å akseptere det som er, er å motta sannheten. Å være det som er, er å gi sannhet. Slik realiseres Guds lov om å gi og motta som en.
6. Kroppen og opphøyelse av formen
Det jeg hører deg formidle er at formen skal transformeres. Den skal nå et nytt skapelsesnivå. Kroppens funksjon skal endres. Den skal gå fra å være et middel til å lære hvem jeg i sannhet er, til å bli et middel til å realisere det sanne Selvet i form.
Først måtte jeg ta den tilbake som det læremiddel den var ment å være. Egoet hadde brukt den som et middel til å produsere en uvirkelig verden. Denne uvirkeligheten ble holdt sammen av en serie med «hvis dette – så det» betingelser. Drivkraften i dette systemet var kampen for det atskilte selvets overlevelse.
Form er virkelig på den måten at skapelsens energi finnes i den. Form er levende og bevegelig. Egoet gjør formen statisk ved å lage rigide regler for hva den er. Formen finnes, men er ikke hva egoet har gjort den til. Det som ikke har noen forbindelse til noe levende er de systemene egoet har laget, og som vi orienterer oss etter i denne verden. Det er for eksempel det juridiske systemet, det økonomiske systemet og de vitenskapelige lover. Felles for dem er en «hvis dette – så det» dynamikk, en konsekvens-pedagogikk som alltid anklager noen eller noe for å være årsak til, eller bære skyld for, en virkning.
Å ta kroppen tilbake som læremiddel betydde at jeg kunne avvikle troen på egoets uvirkelige verden og begynne å erkjenne at jeg eksisterer som en hel og sammenhengende enhet. Jeg kunne begynne å oppleve min relasjon til Gud. Jeg kunne begynne å erkjenne den energien som gjennomtrenger alt. Jeg kunne begynne å erkjenne at Gud lever i meg, som jeg lever i Gud.
Transformasjonen begynner med å forlate menneskets «hvis dette, så det» lover, for i stedet å leve etter Guds lov om å gi og motta som en. Årsak og virkning er det samme. Å gi og å motta er ett. Det er en helt naturlig følge av erkjennelsen av at vi er en, at vi alle tilhører enheten. Drivkraften i denne sammenhengende helheten er kjærlighet. Kjærligheten uttrykker seg gjennom relasjon og dialog.
Formen skal transformeres og bli en kanal for kjærlighet, skapelsens energi. Transformasjonen begynner med å ta i mot kroppen som en gave, og tillate Kristus-bevisstheten å fylle den. I det opphøyde Selvet i form møtes formen og skapelsens energi på en ny måte. Det opphøyde Selvet i form eksisterer i tiden. Det sanne Selvet eksisterer utenfor tiden. Gjennom at det tar del i opplevelsen og følelsene til det opphøyde Selvet i form virkeliggjøres bevisstheten til det sanne Selvet i tiden. Jeg transformeres fra å være et lærende vesen, til å bli et vesen som aksepterer enhetens felles bevissthet. Min villighet til å la det skje skaper en ny verden.
7. Tid og erfaringen av transformasjon
Du setter ord på min lengsel. Du sier at min lengsel holder meg på min egen vei samtidig som jeg forblir ikke-vurderende overfor andres vei. Det ligger stor frihet i dette. Det gir meg frihet til å stole på mitt eget hjerte, og frihet fra å sammenligne meg med andre.
For å kjenne opplevelsen av enhet må jeg tre inn i den. Det er denne opplevelsen min vei skal lede til, og den vil gjøre det når jeg lytter til mitt Selv. Jeg er en del av enheten. Veien til bevissthet om det går gjennom betingelsesløs, ikke-vurderende kjærlighet til alt det som er meg. Å elske alt det som er meg, er å elske alt som er.
Den betingelsesløse, ikke-vurderende kjærligheten kjenner ikke det spesielle. Den er altomfattende. Å gi og motta er ett. Å ta mot kjærlighet er å gi kjærlighet. Det finnes ingen vurdering i denne prosessen. Kjærlighetens natur og skapelsens natur er ett. Skapelsens natur er å utvide seg. Den favner alt, og den og finner alltid nye uttrykk.
Gjennom læreprosessen har jeg blitt minnet om det jeg allerede visste. Det du nå ber meg om er å oppdage noe nytt. Du inviterer meg til en oppdagelsesreise, inn i enheten. Den vil ikke ta meg til et sted der jeg ikke allerede er, men den vil åpenbare for meg hva jeg er. Mitt uttrykk for det vil skape noe nytt. Handling er broen mellom form og de formløse. Handling fra enhet er å bringe det evige inn i form. Det opphøyde Selvet i form er uttrykket for enhetens Selv i form. Slik bringes det evige inn i tiden. Integrasjonen av tid og evighet er mirakelet som kollapser tiden.
Din oppfordring til meg er transformasjon. Evolusjon er læring i tid. Dens mekanisme er tilpasning med overlevelse som mål. Transformasjon er ikke bundet til tidens lover, men av lover utenfor tiden. Transformasjon overskrider både kroppens og tidens grenser.
8. Territoriet til bevisst våkenhet
Jesus, du forteller meg om en ny form for våkenhet. En våkenhet som jeg kan tre inn i. Du sier at jeg har lært det jeg trenger å lære, at jeg har sagt ja til helhjertethet, og har forenet hjerte og sinn. Foreningen har skjedd, men jeg blir likevel stadig konfrontert med gamle mønstre. Det er der jeg står nå Jesus, helhjertet, men likevel med et sinn som er preget av dype spor, oppgåtte stier, innlærte sammenhenger og regler om at hvis det ene skjer, vil det andre følge.
Jeg har en dyp lengsel etter frihet fra disse mønstrene. De føles som et fengsel, og bringer meg ingen glede. Det mest verdifulle jeg har hatt gjennom hele denne tiden, er min lengsel, min lengsel etter frihet og helhet. Alle de talenter og egenskaper jeg har tatt i bruk for å kunne følge min lengsels sti har vært til hjelp.
Nå har jeg kommet dit at jeg skal bruke dem på en ny måte, i tjeneste for helheten. I stedet for å bruke dem til å opprettholde mitt atskilte selv, skal jeg bruke dem til å uttrykke det Selvet som kommer fra enhet. Den utviklingen som måtte skje gjennom læring er fullført. Når står jeg foran en utfoldelse som må skje gjennom aksept, åpenbaring og uttrykk.
Jeg har brukt mitt sinn til å orientere meg i verden. Jeg har skapt min verden gjennom sinnets aktivitet. Nå må sinnet hvile. Det må få bind for øynene i en periode. Før det har lagt fra seg de gamle mønstrene vil det bare føre meg vill. Nå skal mitt hjerte lede meg.
I læretiden lærte jeg gjennom mine reaksjoner på det som syntes å komme mot meg utenfra. Det som kom til meg på denne måten var egentlig mine projeksjoner som jeg speilte meg i, og responderte på. Den utviklingen som skal skje nå må komme innenifra. Den må komme fra min væren. Å finne sin væren er noe helt annet enn å være en reaksjon på en ide som er projisert ut. Jeg kan ikke strekke meg ut av meg selv for å smelte sammen med væren. Jeg må søke inn i meg Selv, inn til kilden.
Det kan kjennes som en sorg å slippe taket i sine projeksjoner, i sin atskilte identitet. Det kan kjennes som en slags tomhet og det kan vekke frykt, frykt for å være intet. Fremdeles kan trusler mot det konstruerte selvbildet vekke frykt og sinne. I slike øyeblikk er det vesentlig å akseptere følelsene, men velge kjærlighet fremfor frykt som respons.
Det er den væren som strømmer fra livet kilde som viser meg hvem jeg er, og som lar meg knytte en sann forbindelse til det jeg møter. Kilden er det feltet av enhet som omgir meg og strømmer gjennom meg. Jeg kan kontakte den gjennom å hvile i den og synke inn til den indre strømmen. Min lengsel kommer fra denne kilden, og den viser meg veien dit. Når min respons kommer fra sannhetens kilde åpenbarer den sannheten for meg.
Jeg vil ikke lenger streve for å ordne opp i verden der ute, anstrenge meg for å tilfredsstille de kravene jeg tror kommer derfra, eller kreve at den skal svare meg slik at mine anstrengelser bærer frukter. Jeg vil sette alle fri fra de bånd jeg har villet legge på dem, fri fra de krav jeg gjennom mine forventninger har stilt til dem. Jeg vil gi oss alle frihet til å finne vår egen vei til forening med kilden. Alt kommer fra den samme kilden. Vi er alle ett. Vi er alle unike uttrykk for det samme.
9. Våkenhet som ikke kommer fra tanke
Du forteller meg at mine tanker fengsler meg. Det er godt å høre, fordi det gir mening. Så lenge jeg identifiserer meg med dem er jeg deres fange. Inntil jeg forstår at jeg ikke kan tenke meg frem til svaret på hvem jeg er, vil jeg ikke kjenne meg Selv.
Jeg har levd mitt liv i troen på at det er gjennom tanken jeg kommer til innsikt. Nå har jeg kommet til en dør som jeg ikke kommer gjennom uten å legge fra meg tenkningens mønster. Jeg kan ikke tenke meg frem til svaret. Jeg må oppdage det. Døren til oppdagelse er stengt så lenge jeg presser og dytter på den med tankens midler.
Tankens midler er tolkning, vurdering, definisjon og sammenligning. Det er argumentasjon, konflikt og kamp om sannheten. Jeg må gi slipp på den gamle måten, for å komme inn gjennom døren til det nye. Døren svinger utover. Når jeg slutter å bruke min kraft på å presse den inn, vil den åpne seg ved den letteste berøring.
Ideene som skal oppdages finnes allerede. De er gitt og mottatt. Skapelsen av det nye skjer ved at jeg føder dem ved å la dem passere gjennom meg. Det skjer ved uttrykk i form og samspill i relasjon.
10. Målet og fullførelsen av det opphøyde Selvet i form
Det som kommer til meg som ide, forestilling, intuisjon, inspirasjon, visjon eller kall, er kunnskap som kommer til meg, og gjennom meg, utenfor læremønsteret. Når kunnskapen om det som er fødes gjennom meg, uttrykker jeg det på min unike måte. Det betyr ikke at det er mine anstrengelser som bringer det frem. Tvert imot er det min villighet til å slippe gjennom det som er, uten anstrengelse, som lar det bli født gjennom meg.
Min oppgave er å akseptere, og slik motta, det som kommer fra enhet. Det jeg mottar vil jeg også gi, fordi å gi og motta er ett. Denne oppgaven er mitt sanne arbeid. Dette arbeidet er relasjon. Det nye blir skapt i relasjonen mellom enhet og form.
Det opphøyde Selvet i form slipper enheten gjennom, inn i formens verden. Det som er, fortsetter å bli til, gjennom relasjonens fortsettelse og skapelsen av nye relasjoner. Meddelelse i relasjon gjør enheten kjent i atskillelsens rike.
Du forteller meg at det er dette som er mitt arbeid. Det er det som vil trekke andre fra atskillelse mot enhet. Misjonering og overtalelse vil ikke nå dem. Meddelelse i relasjon vil. Meddelelse av enhet i relasjon skjer ikke gjennom anstrengelse og intellektuelt arbeid. Det skjer ved at jeg trer til side og lar det skje.
11. Tilbakevending til enheten og slutten på tanke slik du kjenner den
Du snakker til meg fra enhet, Jesus. Din henvendelse kommer fra enhet, og min mottakelse skjer i enhet. Jeg er kalt fra enhet, til enhet.
Kallet kommer fra åndens kilde, og jeg kan ikke tenke meg til svaret. Tvert imot, kommer mine tanker i veien. All denne tenkningen fører ingen steder. Den fanger meg i et atskilt selv, et selv som forsøker å tolke kallet, forstå det gjennom å tenke seg frem til en definisjon av hva det er, og svare på det gjennom å tenke seg frem til et svar.
Det atskilte selvet ønsker å gi et individuelt bidrag. Det er ikke det jeg er bedt om. Kallet kommer fra enhet, og svaret må komme fra enhet. Svaret er å la enheten finne sitt uttrykk gjennom meg. Jeg strever sånn for å produsere et svar. Det er ikke nødvendig, og heller ikke ønskelig.
Svaret ligger i relasjonen, relasjonen mellom sinn og hjerte, relasjonen som knytter meg til enheten, relasjonen som forener meg med min bror, relasjonen som forener oss ved åndens kilde.
Mitt hjerte er utspringet fra åndens kilde. Fra denne kilden kan jeg trekke livets vann. Det er nok nå Jesus. Denne tenkningen må ta slutt. Disse anstrengelsene må ta slutt. Dette strevet må få en ende. Jeg vil ta imot, og jeg vi gi det jeg har mottatt. Å gi og motta er ett.
12. Kroppen og dine tanker
Du snakker til meg fra enhet Jesus. Dine ord oppstår i meg som tanker. Det er ikke merkelig eller mystisk. Det er naturlig.
Du kommer til meg fra enhet. Du er ikke noe annet enn meg. Vi er ett i enhet. Vår dialog er dialogen som forener meg med mitt sanne Selv.
Jeg trer inn i dialogen. Sannheten kommer til meg som tanker, tanker som trer inn i meg fra enhet. De er ikke resultat av min tenkning. De er ikke resultat av en anstrengende og konfliktfylt aktivitet som okkuperer et urolig sinn. De vokser frem, eller oppstår, i et hvilende sinn.
Jeg er omgitt av enhet. Jeg er ett med den enheten som omgir meg. Jeg er så mye mer enn det punktet jeg kaller meg selv. Likevel mobiliserer jeg min tenkning til forsvar for dette punktet. Tenkning som forsvar og bygging av selvbilde blokkerer min tilgang til kilden, fordi det hindrer min forening med den.
Forening infiltrerer selvet i dets ubevoktede øyeblikk. Tanker som kommer fra enhet har en annen karakter enn de som produseres gjennom tenkning. De er ikke atskilte. De kommer til meg fra sannheten, og de bærer sannhetens merke. De gir fast grunn å stå på. Jeg vet at det de forteller meg er sant. Det er en opplevelse av gjenkjennelse. De forteller meg noe jeg allerede vet. Det er ikke nødvendig å argumentere for dem. De representerer helt enkelt et alternativ til galskap. De forteller om en annen virkelighet.
De kommer fra Kristus-bevisstheten. Jeg vet at jeg har slike tanker. Jeg vet at de taler fra sannhet, Våkenhet for den tilstanden disse tankene kommer fra vil opprettholde Kristus-bevisstheten i formens verden.
Forløst fra de gamle mønstrene kommer jeg til å forene meg med enhet, oftere og oftere, inntil jeg bevarer Kristus-bevissthet og lever i verden som den opphøyde formens Selv.
13. Meddelelse og en forbedring av dine metoder til å uttrykke hva du vet
Du forteller meg at det ikke er fare for at jeg tar feil når sannheten kommer til meg gjennom oppdagelse. Det er større sjanse for at jeg tar feil hvis jeg ikke stoler på det jeg vet.
Jeg kan stole på det jeg kommer til kunnskap om. Det som er vanskelig er å meddele det jeg vet. Du forteller meg at det ikke er min oppgave å fungere som et mellomledd og forsøke å overbevise andre om sannheten. Jeg kan bare meddele den i relasjon.
Du ber meg forene meg med andre som begynner å bære Kristus-bevisstheten. Men hvordan skal jeg finne dem? Jeg tror ikke at jeg skal gå ut og avertere etter likesinnede, eller at oppgaven er å alliere meg med dem som mener det samme som meg.
Den kunnskapen jeg får del i kan ikke oversettes til det atskilte språket. Den kan bare leves, og uttrykkes i form, gjennom meddelelse i relasjon. Meddelelsen er nødvendig, ikke for å overføre kunnskap til andre, men for at jeg selv skal forstå den. Jeg kan ikke komme til denne kunnskapen alene. Det som kommer fra enhet er kunnskap som eksisterer i relasjon.
Bare gjennom å leve i samsvar med det jeg vet er sannheten, vil jeg danne de relasjoner og den forening som tillater sannheten å bli meddelt. Ved å være den jeg er, og oppfatte andre som den de virkelig er, skaper jeg relasjonen meddelelse kan skje i.
Jeg vil trekke mine søsken i Kristus til meg, eller oppdage dem, ved stillferdig å la lyset skinne i meg. Jeg vil gjenkjenne dem ved å se lyset som skinner i dem. Sannheten infiltrerer selvet i dets ubevoktede øyeblikk.
14. Nye grenser hinsides kropp og sinn, form og tid
En oppdagelsesreise starter med at jeg forlater det kjente og beveger meg inn i det ukjente. Det jeg kjenner, er det jeg har gjort meg opp en mening om. Det jeg ikke kjenner er det jeg enda ikke har oppdaget.
Den oppdagelsesreisen du inviterer meg til krever ikke at jeg forlater selvet. Det er en reise innover, til Selvets enhet. Det er samtidig en reise inn i alt det som er, fordi Selvet omfatter alt som er, og forbinder meg med enheten.
Min lengsel er å bli til den jeg allerede er. Det starter med en våkenhet for det som finnes bortenfor kroppens og sinnets grenser. Det åpner muligheten til å oppdage, akseptere og uttrykke det som allerede er fullbrakt. Å uttrykke det gir meg erfaring med det. Gjennom å erfare det blir det min identitet.
Gjennom å uttrykke enhet i relasjon er jeg delaktig i skapelsen. Skapelse er en dialog. Når jeg uttrykker meg gjennom tankens kunst, ved å ta i mot det livet gir meg som en gave og respondere fra hjertet, uttrykker tanken seg som følelser, kunst, skjønnhet, vennlig samarbeid og mirakler.
Tilblivelsen utvider seg fra væren. Jeg er, samtidig som jeg hele tiden blir til. Å akseptere dette er å akseptere skapelse. Med denne forståelsen kan jeg gå inn i en situasjon på en ny måte. Du gir meg noen spørsmål som kan hjelpe meg:
Hvordan ville denne situasjonen se ut hvis jeg glemte alt jeg vet om slike situasjoner, og oppfattet den på en ny måte?
Trenger jeg virkelig å bekymre meg og forsøke å ordne opp i denne situasjonen, eller kan jeg påvirke den gjennom helt enkelt å la den utfolde seg som den skal?
Hva ville jeg se, dersom jeg gav slipp på alle fakta jeg kjenner til om det jeg står overfor, og var åpen for å ta det imot som det er, uten å definere det på forhånd?
15. Tilblivelsen og skapelsens prinsipper
Skapelsens prinsipper er bevegelse, væren og uttrykk. Disse tre prinsipper er en helhet. De eksisterer sammen, ikke hver for seg. Det er bevegelse inn i væren, som uttrykker seg gjennom bevegelse. Skapelsen skjer når de tre blir til ett.
Formen tilhører tiden og er forgjengelig. Skapelsen er evig. Skapelse er liv. Skapelsens ånd gjennomtrenger formen og gir den liv. Jeg blir levende gjennom at skapelsens ånd passerer gjennom meg.
Du ber meg om å tillate ånden å passere gjennom meg. Du ber meg om hele tiden å tillate evigheten å passere gjennom meg, og på den måten danne en relasjon til den. Min våkenhet for den skapende bevegelsen og min relasjon med denne bevegelsen vekker og bevarer Kristus-bevisstheten i meg.
Bevegelse, væren og uttrykk, skapelsens prinsipper virker i meg, som de virker i mine søsken. Formen er forgjengelig, men skapelsen er evig. Det er den som gir formen liv. Skapelsen transformerer formen. Den fortapes ikke lenger, men blir hele tiden til. Ved å hengi meg til skapelsen er jeg i en tilstand av tilblivelse. Jeg holder ikke lenger fast ved det som er på vei ut av tiden. Jeg tar imot det nye.
16. Fra forestilling til nærvær
Uten ånden er formen tom. Uten bevegelse er den stivnet. Gud er kjærlighet. Gud utvider seg i en skapende bevegelse, som beveger formen og fyller den med liv. Jeg er ikke formen. Jeg er livet som lever i den.
Jeg kommer fra helhet, og er på vei til helhet. Jeg kan ikke være noe annet sted enn i enhet, i kjærlighet. Det er enhet som bærer min eksistens. Jeg kan ikke stå utenfor kjærligheten, men jeg kan atskille meg fra bevegelse, væren og uttrykk. Det gjør jeg når jeg identifiserer meg med forestillingen om hvem jeg er, i stedet for å være den jeg er. Jeg gjør det når jeg holder bevegelsen tilbake, når jeg ikke lar min væren fylle mitt rom, når jeg ikke uttrykker min væren i det rommet som omgir meg.
Tilblivelse er bevegelsen fra forestilling til nærvær. Gjennom bevegelse, væren og uttrykk, skapelsens prinsippet forenet til en skapende bevegelse, blir jeg til den jeg er. Enda er jeg i tilblivelsens tilstand. Enda er jeg underveis. Jeg forlater det bildet jeg har identifisert meg med, for å bli det opphøyde Selvet i form.
Enda en stund vil jeg skifte mellom forestillingen om meg selv og å være meg Selv. Jeg vil skifte mellom direkte opplevelse av bevegelse, væren og uttrykk, og bildet av hva jeg var, er eller skal bli.
Jeg kan slutte å reagere på bildene. Jeg kan la dem fare. Før jeg lar disse bildene fare, er jeg ikke fullt ut tilstede. Før jeg fullstendig lar dem fare, er jeg noen ganger fullt ut tilstede som meg Selv, og noen ganger som et bilde av det jeg har oppfattet at jeg er.
Min væren i relasjon realiseres ikke gjennom en forestilling om hvem jeg er, men gjennom en virkeliggjøring av mitt nærvær. Å gi slipp på forestillingen om hvem jeg er gjør det mulig å være den jeg er. Bare i dette nærværet er direkte erfaring mulig.
17. Arvefølgens hemmelighet
Så har jeg kommet hit, til toppen av fjellet. Min lengsel har vært min ledestjerne. Den har fulgt meg hele livet. Jeg har opplevd den som en drivkraft, en uro, en trang. I lang tid har den ført meg til en rastløs søken, en søken som har ført meg bort fra det nærværet som kunne gitt meg svar.
Mitt hjerte har vært fylt med lengsel, mens mitt sinn har vært fylt med krav, ønsker og ambisjoner. Mitt sinn har dømt meg uverdig, og har sendt meg ut på en endeløs jakt etter å oppnå verdighet. Jeg har identifisert meg med mitt utseende, min sosiale fremtreden og mine prestasjoner.
Det har vært en lang reise. Målet var å bli god nok. Det var å lykkes i det sosiale spillet. Det var å hevde seg i konkurransen. Det var å bli elsket. Samtidig var lengselen der, lengselen tilbake til enhet. Den fylte min reise med noe annet. Den ledet meg på en annen måte enn mine ambisjoner gjorde.
Med tiden dreide min ambisjon seg mot et mål om å gi slipp på ønsket om å lykkes, mot å gi slipp på det omdømmet jeg har oppnådd, mot å få kontakt med kilden og virkeliggjøre det sanne i meg. Når må jeg gi slipp også på den ambisjonen.
Min lengsel kan ikke oppfylles gjennom anstrengelser. Den oppfylles gjennom at jeg fullstendig gir slipp på alle ambisjoner, og bare tar imot. Den rene, helhjertede lengselen kommer fra hjertet. Mitt sinns forening med mitt hjerte åpner porten til den lengselen som ikke er forstyrret av ambisjoner.
Jeg åpner mitt hjerte og tar imot oppfyllelsen. Den strømmer mot meg. Jeg tar imot uten noe ønske om å beholde den for meg selv. Oppfyllelsen strømmer mot meg, og gjennom meg. Den knytter meg sammen med mine søsken. Den flyter fra enhet. Den omslutter alt og alle. Den er enhet. Den er min arv. Den er alles arv. Jeg kan ikke ta den imot bare for meg selv. Jeg kan bare ta den i mot for alle.
Jeg står her nå Jesus, på fjelltoppen. Min lengsel har brakt meg hit. Lengselen fyller meg, sammen med oppfyllelsen. Jeg er klar til å gi mitt svar.