I redegjørelsen om det nye møter jeg noe som det er vanskelig å godta. Det meste av det jeg møter i Kurset skaper en resonans meg. Men når Jesus formidler noe som går på tvers av det jeg tror er mulig i denne konkrete verden, stopper det litt opp.
Jeg tror på alt det han forteller som har med ånd og psyke å gjøre. Det virker logisk, og klinger med en sannhet som på noe vis er kjent for meg. De beskrivelser som virker fremmede eller umulige å tro på, har alle med det materielle å gjøre. Jeg tror på ånden og sjelens transformasjon. Jeg tror at min opplevelse av virkeligheten kan forandre seg radikalt, men det er vanskelig å tro at selve den materielle virkeligheten kan forandre seg. Det er vanskelig for meg å tro på fysiske mirakler. Det er vanskelig for meg å tro på materiell overflod. Det er vanskelig for meg å tro at kroppen ikke behøver å dø.
Jeg tror at en ny måte å se på, kan forandre verden. Jeg tror det er kjærlighet nok til alle, at kjærlighet kan føre til at vi respekterer naturen, og at brorskap kan føre til at vi deler dens gaver på en mer rettferdig måte. Jeg holder det ikke for umulig at sjelen i en eller annen form lever videre etter døden, men jeg tror ikke på noe evig liv for kroppen. Jeg har heller ikke noe ønske om det. Jeg ønsker mirakler som kan frigjøre kroppen fra smerte og sykdom. Jeg ønsker en virkelighet der det er nok til alle, men jeg ønsker ikke at min kropp skal ha evig liv.
Jesus forstår og setter ord på min motvilje mot en slik tanke. Han forsikrer meg om at det han snakker om ikke er evig liv for den kroppen jeg opplever å befinne meg i, i verden slik jeg oppfatter den. Han medgir at det ville være et helvete vi før eller siden ville søke forløsning fra. Det er en lettelse, men likevel møter jeg min begrensning når jeg prøver å forstå hva han mener med at jeg blir gitt muligheten til å velge evig liv mens jeg enda befinner meg i form. Jeg har vanskelig for å tro på at evig liv kan bli gitt meg før kroppens død.
I denne refleksjonen vil jeg strekke meg så langt jeg kan for å akseptere det Jesus forteller og jeg ber om hans hjelp til å gjøre det. Jeg vil henvende meg direkte til han.
Redegjørelsen om det nye har vært som en lukket bok for meg. Jesus, hjelp meg med å åpne den. Du sier at vi sammen skal skape det nye, at det nye er noe helt nytt, noe som ikke før har vært. Guds valg, og mitt valg, fordi Gud og jeg er ett, var gjennom kjærlighetens utvidelse å skape form. Form ble en ny type eksistens, en eksistens som ikke tidligere hadde vært. Det muliggjorde en helt ny type erfaring. Den menneskelige form er en del av denne erfaringen. Det nye vil bringe denne formen videre, til noe som enda ikke er skapt.
Min menneskelige erfaring virker i Gud, utvider og beriker Gud. Gud er evig og uforanderlig kjærlighet, men likevel ikke statisk. Utvidelse er kjærlighetens natur. Dette er gjenkjennelig for meg. Jeg kjenner kjærligheten som en utvidende bevegelse, en utvidende, inkluderende og omfavnende kraft. Bevegelsen er pulserende og energetisk, men den er blind. Den ser ikke, differensierer ikke, og dømmer ikke.
Kanskje dette eksperimentet med form handler om å gjøre kjærligheten seende. Sansende, men ikke dømmende. Form forutsetter sanser, og sanser forutsetter form. Uten form finnes det intet å sanse. Uten sanser finnes intet til å oppfatte formen. Å fortsette livet i form, er å fortsette som et sansende vesen. Kanskje er det dette valget du tegner opp? Er form kjærlighetens differensiering, kjærlighetens måte å bli sansbar på?
Du kommer hele tiden tilbake til sinnets og hjertets forening. Denne relasjonen, denne foreningen mellom sinn og hjerte er min inngangsport til enheten. Jeg er allerede en del av den. Alt som eksisterer er del av den. Sinnets atskillelse fra hjertet har hindret min våkenhet for enhetens realitet, men ikke skilt meg fra den. Sinnets atskilte aktivitet har skapt en illusjon. Sinnets forening med hjertet vil åpenbare sannheten.
Du snakker om observasjon, og du snakker om visjon og åpenbaring. Visjon åpenbarer enhetens natur. Observasjon viser meg sannheten i form. Observasjon utelukker vurdering. Vurdering er fortolkning, ikke observasjon. Gjennom observasjon kan Selvets natur bli kjent for meg. Selvets natur finnes i meg, og i mine søsken. Ved å uttrykke det kan jeg observere Selvet i mitt eget uttrykk. Ved å observere det i mine søsken gjør jeg det levende i dem.
Sannheten skal bli kjent gjennom åpenbaring. Det som alltid har vært, vil bli åpenbart for meg. Samtidig fortsetter skapelsen sin utvidelse og differensiering. Differensiering er ikke det samme som atskillelse. Det er enheten som hele tiden finner nye uttrykk. Enheten har alltid eksistert. Kristus-bevisstheten har alltid eksistert. Den er energien som gjennomstrømmer alt, og er livets kilde. Denne gnisten finnes i alt liv. Livet er enheten som åpenbarer seg på stadig nye måter.
Du sier at vi befinner oss i Kristustiden. Du sier at dette er tiden da enheten ligger like under overflaten. Du sier at dette er tiden da mange nok vil velge Kristus-bevissthet til at den kan opprettholdes i formens verden. Du sier at jeg ved å ta dette valget, ved å åpne for denne bevisstheten mens jeg enda er i form, vil opphøye formen. Ved å forene det personlige selvet med det sanne Selvet, vil jeg skape det opphøyde Selvet i form. Det sanne Selvet vil tre inn i formen og gi den evig liv. Du sier at dette er noe nytt. Dette er det nye som vi sammen skal skape.
Kanskje er det noe med overgangen fra læring til åpenbaring, fra å lære til å skape. Kanskje er det denne overgangen som er vanskelig for meg. Fordi det nye enda ikke er skapt, kan det ikke læres. Jeg har kommet så langt som læring kan bringe meg. Læring er indirekte kommunikasjon med Gud. Hvis jeg skal gå videre nå, må jeg legge læring bak meg. Jeg må gå fra indirekte til direkte kommunikasjon. Kristus-bevissthet kan ikke læres, bare deles. Kristus-bevissthet er ikke en individuell bevissthet og kan ikke rommes av et sinn alene. Indirekte kommunikasjon bringer bud fra et sinn til et annet. Det gir rom for fortolkning. Direkte kommunikasjon er deling i enhet og relasjon. Det gir ikke rom for ulike fortolkninger av virkeligheten. Det åpenbarer sannheten.
Du sier at Kristus-bevissthet bare kan meddeles i enhet og relasjon. Men hva er meddelelse i enhet og relasjon? Enhet og relasjon kan synes som motsetninger. Hvis alt er ett, hvor er da relasjonen? Relasjon er en gjensidig forbindelse der levende strømmer beveger seg mellom partene som inngår i relasjonen. Relasjon kan bare virke i den hvis enheten er differensiert. Enheten uttrykker seg på millioner av måter, og alle uttrykkene er relatert til Kilden. Kilden finnes i alt, og meddeles gjennom enhet og relasjon.
Du sier at jeg skal produsere enhet og relasjon gjennom enhet og relasjon. Mål og middel er det samme. Enhet og relasjon skapes gjennom at jeg meddeler meg i enhet og relasjon, gjennom at jeg observerer og uttrykker enhet i alle relasjoner.
Kilden finnes i alle mine søsken. Ingen er bedre, større eller mer betydningsfull enn noen annen. Sannheten finnes i alle, og alle valg vil før eller siden føre hjem til den. Om jeg velger å kjenne det sanne Selvet nå, gjør det meg ikke spesiell. Det hever meg ikke over noen av mine søstre eller brødre. Tvert i mot, er det gjennom å se sannheten i dem, at jeg kan finne den i meg selv. Likevel ligger det et valg foran meg. Jeg kan gå foran og velge å kjenne Gud nå. Å gå foran vil ikke gjøre meg mer betydningsfull enn de som kommer etter, men valget må likevel gjøres.
Hva er da dette valget du vil at jeg skal ta? Jeg kan ikke bare velge evig liv i form. Det gir ikke mening for meg. Men kanskje kan jeg akseptere det som en konsekvens av det valget du ber meg ta. Jeg vil velge Kristus-bevissthet. Ved å ta dette valget må jeg kanskje akseptere overflod, mirakler og evig liv som en virkning. Når jeg opplever det som virkning, vil det tre frem for meg som sannhet.
Du inviterer meg til å være med og skape det nye sammen med deg. Du ber meg om å bevege meg fra å være elev til å bli medskaper. Du ber meg om å ta deg i mot som en bror, som en likeverdig. Du ber meg om å tre inn i det ukjente sammen med deg, og la det bli kjent for oss. Fordi den nye virkeligheten enda ikke er skapt, må vi skape den sammen.
Dette valget er jeg villig til å ta. Jeg er villig til ikke å vite. Jeg er villig til å være i en prosess av å bli kjent med. Jeg villig til å ta del i skapelsen. Jeg er villig til å la kjærligheten fortsette og utvide seg, og finne nye veier og nye former. Jeg er villig til å bringe skapelsen inn i den formen jeg befinner meg i. Jeg er villig til å akseptere de konsekvensene som følger av det.