Det personlige selvet er en representasjon. Det kan representere egoet, eller det sanne Selvet, illusjon eller sannhet. Å se at det personlige selvet er en representasjon gir meg en frihet til å velge hva det skal representere.
I redegjørelsen om det personlige selvet gjentar Jesus at jeg har forlatt egoet. Jeg står i et skifte der jeg har et valg. Hvis jeg forsetter mot frykt vil jeg bygge et nytt ego-selv. Hvis jeg fortsetter mot kjærlighet vil jeg utvikle et Kristus-selv.
Jesus går tilbake til egoets begynnelse. Det sprang ut av det som opprinnelig var en intensjon om å utvide skapelsen. Den opprinnelige intensjonen med atskillelsen var å dele Selvet på en ny måte. Det var et valg tatt i kjærlighet. Atskillelsen var kun et middel til til å utvide skapelse gjennom relasjon og dialog. Den gjorde det mulig å være både den som observerer og det som blir observert. Intensjonen var å observere kjærlighet fra kjærlighet.
EGOETS OPPRINNELSE OG DYNAMIKK
Egoet oppstod da atskillelsen ble sett som målet, ikke bare som et middel. Uavhengighet og individuell prestasjon ble verdiene det ville realisere. Det ville skape et stolt og uavhengig selv, basert på egne prestasjoner. Atskillelse fra Gud ble prisen jeg måtte betale for uavhengigheten. I stedet for å stole på at mine behov blir dekket i en gjensidig utveksling av kjærlighet, måtte jeg stole på min egen evne til å ta ansvar for dem gjennom individuelle prestasjoner. Hvert skritt jeg tok mot dette målet, ble et skritt bort fra Gud. Hver individuell seier innebar tap av enhet. Slik utviklet jeg ideen om at det finnes ingen ingen vinning uten et tilsvarende tap, en pris som må betales.
Egoets tankesystem utviklet seg i den indre konflikten som oppstår av ideen om å måtte forlate Selvets Kilde for å bli et selvstendig selv. Jeg forstod ikke at jeg både kan være en eksistens som lever i relasjon og enhet med hele skapelsen, og samtidig et unikt uttrykk for enheten. I stedet så jeg det som en enten eller situasjon, og ideen om uavhengighet utviklet seg til en opplevelse av å være atskilt og alene i en farlig og krevende verden. I kampen for overlevelse ble andre mennesker potensielle trusler og fikk roller som allierte eller motstandere.
Som erstatning for enhetens kjærlige omfavnelse har egoet søkt makt, anerkjennelse og beundring. I konkurransen om oppmerksomhet og verdsettelse av egenskaper og prestasjoner ble andre publikum og dommere. Denne jakten på anerkjennelse springer ut av en dyp lengsel etter kjærligheten jeg forlot da egoets tankesystem ble min virkelighet, og må ses som et desperat forsøk på å bli verd å elske. I dette jaget etter perfeksjon blir jeg min egen strengeste dommer. En hver vurdering jeg gjør, og en hver dom jeg feller over meg selv eller andre, fører meg lenger vekk fra den kjærligheten jeg lengter etter. Ved å gjøre kjærlighet til noe eksklusivt, til en belønning gitt til noen få utvalgte, har egoet ikke bare gjort kjærligheten til noe uoppnåelig, men også til noe den ikke er. Ideen om mangel er basert på denne forvrengningen.
Egoet forholder seg til selvet som et objekt som skal vurderes. Iboende i alle egenskaper man tillegger et objekt finnes dens motsetning. Ideen om at noe er godt impliserer muligheten for at det kunne vært ondt. Slik er det med alle attributter, stygg og pen, smart og dum, snill og slem, vellykket og mislykket, og så videre. Om jeg løser et vanskelig problem og tenker at jeg var smart, impliserer denne vurderingen at jeg også kunne vært dum. Om jeg lykkes en gang er muligheten for å mislykkes neste gang alltid til stede. En virkelighet basert på vurdering, bedømming og sammenligning må nødvendigvis føre til anstrengelser for å være i den positive enden av dimensjonen, og frykt for å havne i den negative.
Jeg har bygget et selvbilde basert på egoets tankesystem, og dømmer meg selv kontinuerlig som verdig eller uverdig, roser meg selv for mine seiere, og anklager meg selv for mine nederlag og min utilstrekkelighet. Det indre kravet om å være god, opptre fortjenestefullt og ta ansvar for seg selv strekker seg mot en forventning om belønning. Jeg ønsker å få noe til gjengjeld for det jeg har gitt. Jeg forventer at mine bestrebelser skal gi resultater. Belønningen jeg søker er erstatningen for den kjærligheten jeg tror jeg har forlatt. Fordi erstatningen ses som eksklusiv og begrenset, sammenligner vi oss med hverandre og vurderer både hvem som oppnår den største og beste belønningen og hvem som fortjener den mest. Den belønningen vi får forteller oss hva våre anstrengelser var verd. Ideen om urettferdig fordeling av belønning er årsak til mye bitterhet.
Anklagen mot selvet oppstod med egoets fødsel, og er gammel som tiden. Bitterheten har trengt seg inn i hjertet, og er for hjertet hva egoet er for sinnet. Fra bitterhetenes kilde springer anklager mot Gud, mot livet og døden, og mot meg selv. Bitterheten har farget mine følelser og gjort det mulig for egoet å bruke dem som byggestener i illusjonens hus. Så lenge jeg bærer bitterhet i mitt hjerte vil jeg forbli der, blant illusjonene, fordi mine følelser oppleves like virkelige for meg som ego-sinnets tanker.
Illusjonens hus er et bilde på den virkeligheten egoet har produsert. Som egoet er det en mental konstruksjon. Det finnes i virkeligheten ikke, men har likevel fanget det personlige selvet i illusjoner gjennom tidens gang. Samtidig som huset beskytter meg mot det jeg frykter, er det et fengsel. Det er et fengsel bygget av vegger som ikke finnes, som skal beskytte meg mot trusler som heller ikke finnes.
Jesus kom til verden for for å tømme verden for ego-selvet og gjøre det mulig for hver og en å bli fylt av sannheten. Dette gjenoppretter den opprinnelige intensjon og gjør det mulig for det personlige selvet å leve som det sanne Selvet.
EGOETS AVVIKLING ÅPNER FOR DET SANNE SELVETS ANKOMST
Å fullføre den opprinnelige intensjon, å leve i relasjon og dialog som det sanne Selvet i fysisk form, er det målet jeg nå er på vei mot. Denne radikale endringen i målsetning skaper en helt ny situasjon. Situasjonen er at det finnes en sannhet, et evig og uforanderlig Selv som er sannheten om hvem jeg er. Det personlige selvets oppgave er endret fra å representere egoet til å representere det sanne Selvet, fra å representere illusjon til å representere sannhet.
Egoet er skiftet ut. Det som gjenstår er å avvikle dets tankemønstre. Når ego-sinnets tankesystem avvikles vil sannhetens tankesystem vende tilbake, fordi det alltid har vært der. Dette er en forsoningsprosess. Den handler om å gi slipp på illusjoner og anklager. Når jeg vender tilbake til den opprinnelige uskyldige tilstand og det egentlige formålet med atskillelsen, kan jeg gi slipp på ideen om synd. Jeg kan gi slipp på forestillingen om at jeg har forlatt Gud, og legge vekk anklagene mot meg selv.
Fordi jeg har forstått at det personlige selvet er en representasjon, kan forsoningsprosessen ta utgangspunkt i en form som er i stand til å representere sannheten. Jeg begynner å forstå hvilken enorm lettelse det vil være å gi opp forsøket å få kontroll over skiftende illusjoner, og i stedet bare tillate sannheten å være det den er. Jeg begynner å ane hvilken fred det vil bringe å gi slipp på alle anklager mot meg selv og den verden jeg lever i, og i stedet akseptere kjærligheten som omfatter alt og alle.
Den opprinnelige intensjon sikter mot en helt ny form for utvidelse av skapelsen. Det er en ny form for liv som skal utfoldes. Det nye livet kaller på meg. Jeg kan ikke tenke meg til det. Jeg kan bare ankomme ved å være den jeg i sannhet er. Jeg må erfare meg selv gjennom å representere det sanne Selvet i relasjon.
Den første hindringen jeg møter i mitt forsett er at jeg strever for å være en personen som fortjener å ta del i det nye livet, men lykkes ikke i å være det gode selvet jeg tror Kurset krever at jeg skal være. Det finnes intet slikt krav. Så lenge jeg ser Kurset som et kall til godhet vil jeg mislykkes. Alle ideer om godhet og ondskap, rett og feil må oppgis. Det finnes ingen splittelse, ingen motsetninger i sannhetens tankesystem. Alle anklager mot Selvet, Gud og verden må forlates.
Dette Kurset kaller meg ikke til anstrengelser av noe slag. Det ber meg ikke om å slutte med noe, eller begynne med noe, eller om å være på en spesiell måte. Det kaller meg utelukkende til å oppgi illusjon til fordel for sannhet. Det som kreves er villighet, ikke mer, men heller ikke mindre. Det er snakk om en villighet til å tre inn i sannheten og leve den i min relasjon til meg selv og min verden. Dette er et skritt som ikke krever anstrengelse, men som medfører en total transformasjon av virkeligheten. Prosessen skjer her og nå. Jesus ber meg om å glemme de mekanismer som har styrt sinnet i fortiden og motstå de fristelser jeg møter i nåtiden.
OM GLEMSEL
Egoet har tømt den menneskelige erfaring for mening, og gjort den til en historie om lidelse. Dets tankesystem består av fragmenter som holdes sammen av frykt. Så lenge meningsløshet eksisterer i sinnet vil jeg forsøke å erstatte den med mening, i stedet for å tillate mening i å bli åpenbart. Jeg trenger å glemme det jeg har lært, slik at jeg kan la mening bli åpenbart for meg, i stedet for å plassere mening basert på det gamle tankesystemet.
Det første jeg må glemme er å bære anklager og plassere skyld. Dette vil føre til en gjennomgripende forandring av mine tankeprosesser. Det første skrittet er å bli klar over at jeg gjør det. Det neste er å velge og ikke lenger gjøre det. Når jeg gjenkjenner anklagen i mitt sinn kan jeg si til meg selv: «Nå plasserte jeg skyld igjen. Jeg vil velge å ikke lenger gjøre det» I stedet kan jeg akseptere alt som finnes i øyeblikket som en gave og en leksjon. Alle mine anklager, mot meg selv og andre kan jeg gi slipp på. Alt kan bringes til enheten og løses opp i kjærlighetens lys.
Det neste jeg må glemme er måten jeg før har reagert på i alle situasjoner, og svare fra et nytt sted. Fortiden ble levd i illusjonens hus. Nå befinner jeg meg i sannhetens hjem. Det jeg har laget kan bli brukt på en ny måte og produsere et nytt resultat. Jeg trenger ikke frykte illusjoner, men kan bruke dem til å vise meg sannheten. Det gamle vil fortsette å gi meg leksjoner om det nye. Leksjonene vil vise meg at jeg befinner meg i sannhetens hjem. Ingen situasjon som kommer til meg vil være en gjentakelse av fortiden. Jeg vil se det når jeg ikke lenger gjentar mine gamle reaksjonsmåter, men svarer fra et annet sted.
Beslektet med øvelsen i glemsel er øvelsen i å slutte og lytte til egoets stemme. Mange av dets budskap finnes fortsatt som et ekko i mine tanker. Først må jeg gjenkjenne dem som egoets tanker. Det vil være lett, for egoets tanker er vurderende og definerende. De er harde og insisterende samtidig som de er fylt med tvil og har fryktens skarpe klang. Det neste skrittet er å invitere Kristus-sinnets tanker i stedet. De er milde og hviler i en sikkerhet som bare sannhetens fundament kan gi.
TIDENS FRISTELSER
Fortidens erfaring er basert på egoets tankesystem. Den menneskelige erfaring frister meg til å anvende egoets tankemønster også i nåtiden. Jesus beskriver disse fristelsene. En av dem er å anstrenge meg for å være noe annet enn det jeg er. Aksept av alt det jeg er i øyeblikket vil hjelpe meg til å motstå denne fristelsen. Jeg fristes også til å streve etter å oppnå spesifikke resultater i fremtiden. Å sette meg mål, legge planer og være misfornøyd med det jeg oppnår tilhører det gamle mønsteret. Villighet til å ta imot det som kommer og se den gaven som ligger i det, er en måte å forholde seg på som fører til større sinnsro og tilstedeværelse.
Menneskehetens historie synes å være en gjennomgående fortelling om mangel og tap. Den enes død er den andres brød. Det noen vinner er tatt fra andre. Utallige liv er ofret i kampen om makt og tilgang til ressurser. Jeg fristes hele tiden til å la lovene om mangel og tap styre min oppfattelse av virkeligheten. Hvorfor skulle vi holde på slik hvis det ikke var nødvendig? Jesus sier at det ikke er det. Jeg kan skape en ny verden gjennom min villighet til å leve etter Guds lover om å gi og motta som ett, og om at det finnes intet tap bare vinning. Det er vanskelig å tro, men bare gjennom å gi meg selv erfaring med å leve etter disse lovene vil jeg kunne erkjenne deres gyldighet.
Fristelsen fra spesielle forhold leder meg til håp, forventninger og planer, fulgt av skuffelse og anklager når forventningene ikke innfris. I det spesielle forhold søker vi eksklusiv kjærlighet og en forening som innebærer atskillelse fra kjærlighetens egentlige vesen. Villigheten til å oppgi spesielle forhold vil erstatte dem med hellige relasjoner, som forener alt i sannhet og inviterer kjærligheten inn. I den hellige relasjon eksisterer alle i kjærlighetens omfavnelse. Ingen vil ha behov for at jeg skal gjøre dem spesielle, for jeg vil se sannheten om hvem de er i stedet for illusjonen om hvem jeg vil de skal være.
SANNHETENS HJEM
Det finnes mange illusjoner, men bare en sannhet. Illusjon og sannhet er ikke sidestilte størrelser. Sannhet er virkelig. Illusjon er uvirkelig. Det som ikke er sannhet er illusjon, og finnes i virkeligheten ikke. Sannhet, enhet og kjærlighet er det samme. Enheten omfavner alt. Intet eksisterer utenfor enheten, ikke en gang illusjonen.
Illusjonens hus er en struktur inne i sannhetens univers. Sannhetens univers holder alt i sin kjærlige omfavnelse. Ingen kan unnslippe kjærlighetens nærvær. Vi kan bare lukke øynene for den. Jeg kan holde øynene lukket og fortape meg i fantasier. Det vil ikke endre virkeligheten. Den påvirkes ikke av min oppfatning. Å lukke øynene for sannheten kan opprettholde veggene i illusjonens hus, men det vil ikke plassere huset noe annet sted enn i sannhetens univers.
Prosessen som avvikler egoets tankemønster har ført til sprekker i veggene i illusjonens hus. Små eksplosjoner av tro har rystet huset. I det jeg trer ut av det, faller huset fra hverandre. Det er min mentale aktivitet som holder det sammen. Når jeg trer ut av illusjonens hus, trer jeg inn i sannhetens hjem.
Min oppgave er å erkjenne illusjon som illusjon og sannhet som sannhet. Den er ikke å dømme dem som lever i illusjonens hus. Vi befinner oss alle i sannhetens univers. Illusjonens hus eksisterer bare i våre tanker, som et valgt helvete. Bevisstheten om valget og viljen til å bruke valgets makt er det eneste som skiller himmel og helvete. Min oppgave er ikke å dømme mine søskens virkelighetsoppfatning. Den er heller ikke å bli værende med dem i illusjonens hus. Oppgaven er å se dem der de i virkeligheten er, i sannhetens hjem
Guds rike er sannhetens hjem. Min oppgave er å åpenbare Selvet som springer fra sannhetens kilde. Jeg skal ikke bare erkjenne at det finnes. Jeg skal være det. Jeg skal ikke bare erkjenne at sannheten finnes. Jeg skal leve i den. Representasjon av det sanne Selvet i sannhetens hus vil føre til skapelsen av en ny verden.
FRA TRO TIL IDE, OG FRA IDE TIL HANDLING
Ideen om sannheten vil kunne hjelpe meg til å slå meg til ro, og finne en slags fred, men det vil ikke gi meg erfaring med det nye. Jeg vil ikke bli den skaperen av det nye som Jesus kaller meg til å være før jeg lever sannheten i fysisk form. Min oppgave nå er ikke å drømme om det lovede land, men å leve i det.
Forløperen for det nye er å erstatte alle ideer om mangel med ideer om overflod, og alle ideer om anklager med ideer om kjærlighet. Tro er ikke nok. Det er ikke nok å tro på det Jesus forteller meg. Jeg må gjøre erfaringen selv. Jeg må selv føde ideen. Den må vokse frem i mitt indre. Bare slik vil den bli en del av meg. Men mine ideer vil ikke realisere det nye i fysisk form før de blir representert i det livet jeg lever, i handling. Handling er ideens fødsel inn i det fysiske. Min handling på mine ideer skaper en relasjon mellom min fysiske form og mitt Selv.
De gamle mønstrene må brytes gjennom at jeg lever det nye. Jeg må etablere mine egne ideer og handle i tråd med dem. Ideen om at jeg ikke må fortjene eller betale meg frem må bli født og levd. Jeg kan starte med å si til meg selv: «Jeg er trygg, og ikke noe jeg gjør kan true min sikkerhet». Deretter må jeg følge det opp i handling. Selv små symbolske handlinger, som å bruke en sum penger i tillit til at det ikke vil få noen negative konsekvenser vil være til hjelp.
KJÆRLIGHETEN TIL MEG SELV OG MITT LIV
Alle anklagene som oppstår i mitt sinn har sine røtter i gamle anklager, i en fortid som ikke finnes annet enn som de hemmeligheter jeg fortsatt skjuler i illusjonens mørke. Alt det jeg fortsatt holder for meg selv, og kaller utilgivelig, er det nå tid for å la gå. Det er på tide å la anklagene mot meg selv fare, og se mitt liv i kjærlighetens lys.
Jeg kan bringe alt det jeg anklager meg selv for, alle handlinger jeg føler anger over, all sorg over sår jeg tror jeg har påført andre, til kjærlighetens hellige sted. Der vil anklagene løse seg opp og forsvinne. I lys av sannheten vil jeg se at det er lite av mitt liv jeg vil endre. Og det jeg vil endre, vil ikke gjøre meg til noe annet enn den jeg er.
Når jeg ser med kjærlighetens øyne vil jeg i mye større grad se kjærlighet i livet mitt, enn behov for å endre det for å finne kjærlighet. Jeg vil se hvor mange valg jeg har tatt i kjærlighet, og hvor liten konsekvens de valg jeg har tatt i frykt har hatt i sannhet. Jeg kan omfatte meg selv med kjærlighet, og se at jeg ikke ønsker å være noen annen enn den jeg er.
NYE BEGYNNELSER
Det eneste som skal til for realiseringen av det nye er overgangen fra egoets tankesystem til sannhetens tankesystem. Det nye kan ikke læres med det gamle tankesystemet. Sannhet og kjærlighet kan ikke læres. Den gode nyheten er at jeg ikke trenger å lære det. Sannheten finnes i meg, og kan gjenkjennes.
Villighet er alt som kreves. Jeg kan ikke gi noe mer, men heller ikke noe mindre. Jeg trenger ikke svare på kallet med anstrengelse. Anstrengelse, forventninger, planer og strev er egoets vei. Det har aldri ført frem. Det nye kan ikke skapes av det gamle.
Fortiden er ikke sannheten. Verken nåtiden eller fremtiden kan bygges på den. Derfor skal jeg forsette å glemme. Jeg er kalt til et liv som er så nytt at jeg ikke kan forestille meg det. Jeg trenger ingen plan basert på fortiden. Den kan ikke fortelle meg hvordan den nye verden vil se ut. Jeg trenger ikke vite det. Jeg trenger bare villighet til å leve gjennom sannheten.
Begynnelsen på det nye er å leve det jeg har lært. Det vil endre selvets natur i mennesket. Nye begynnelser opptrer i relasjon. Jeg kan ikke la det nye være begrenset av mine gamle ideer om hva et menneske er. Det som hindrer nye begynnelser i relasjoner er ideen om at mennesker ikke kan forandre seg. Jeg kan ikke fortsette å se min bror som den han var i fortiden. Sannheten i min bror endrer seg ikke, men sannheten er ikke det samme som måten han tidligere har presentert seg på. Kilden er den samme, men uttrykkene for den er hele tiden nye.
Forventninger basert på fortiden vil låse min oppfatning til en dom felt på forhånd. I spesielle relasjoner har jeg spesielle forventninger og setter kriterier for suksess og fiasko ut i fra dem. Det hindrer gjenkjennelsen av den skapende bevegelsen. Mennesker er i vekst og endring. Nye begynnelser i relasjoner handler om å være i bevegelse og utvikling. I stedet for å reprodusere fortiden sammen, kan vi forene oss om å skape det nye.
DEN FYSISKE KROPPEN KAN LEVE I SAMSVAR MED GUDS LOVER
Jeg har levd under ideen om at alt har en pris, om at all nytelse må betales med smerte. Den menneskelige erfaring pendler mellom ytterpunkter av smerte og nytelse. I denne tilstanden er Selvet og Gud er bare minner, mens min virkelighet er er den fysiske erfaringen og det personlige selvet. I denne tilstanden kan jeg ikke ha tillit til erfaringens nøytralitet, og vil frykte nytelsens forgjengelighet og smertens vedvarenhet. Jeg vil jakte på nytelse og forsøke å unngå smerte.
Etterhvert som jeg ser gjennom erfaringene til årsaken bak, vil ytterpunktenes fristelser plage meg mindre og mindre. Fristelser oppstår i sinnet og overføres til kroppen. Begjær, grådighet, hat, frykt og hevn har sin opprinnelse i egoets tankesystem og hjertes bitterhet, ikke i kroppen. Kroppen er nøytral. Den trenger ikke være bundet av menneskets lover. Den kan eksistere i samsvar med Guds lover.
Det fysiske selvets liv ble et liv i lidelse og strid, kun fordi det glemte at det eksisterer i relasjon, og tror det er atskilt og alene. Ego-selvet sprang ut av frykt, og skapte en fryktens Gud. Slik oppstod en fryktens sirkel som det fysiske selvet ikke klarte å bryte ut av. Det som er viktig nå er at jeg lærer å skille mellom kjærlighet og frykt. Kilden til kroppens opplevelse er mine antakelser. De kan være basert på frykt eller kjærlighet. Jeg kan skifte ut mine antakelser uten å oppgi verken, mentale, spirituelle eller fysiske gleder.
Mirakelet er broen mellom tid og evighet. Det bryter fryktens sirkel og tillater enhetens Selv å eksistere i tid og form. Valget om å uttrykke kjærlighet i form er ikke et valg som står i motsetning til Guds skapelseslover. Hva kunne vel være et større skritt i skapelsens utfoldelse enn et fysisk selv som er i stand til å uttrykke Selvet innenfor kjærlighetens lover?
DET OBSERVERTE OG DEN SOM OBSERVERER
Gjenopprettelsen av den opprinnelige intensjon innebærer at det personlige selvet representerer det sanne Selvet i observerbar form. Min menneskelige form er observerbar, og kan uttrykke i form det jeg har behov for å lære. Når jeg uttrykker sannheten i observerbar form, og samtidig observerer den i mine søsken, blir den synlig for oss.
Observasjon er en hengiven og verdsettende handling. Observatøren er en refleksjon av det observerte. Når jeg observerer sannhet reflekterer jeg sannhet. Jeg er kallet til å observere sannhet fremfor illusjon, til å være sannhet og motta sannhet. Det er en gjensidig virkning mellom observatøren og det observerte. Når jeg observerer kjærlighet i mine søsken opplever jeg kjærlighet i meg selv. Gjennom å vise min bror hvem han er, oppdager jeg hvem jeg er. Å gi og motta et ett. Det er ingen forskjell på å gi og motta. Jeg mottar det jeg gir, og jeg gir det jeg mottar.
Mitt sanne selv eksisterer i evigheten. Mitt personlige selv eksisterer i tiden. Hvis de to skal eksistere samtidig må sannheten leves i tiden. For å leve den må jeg bli sikker på den. Dette kan fremstå som intoleranse hvis jeg tror toleranse er å akseptere mange sannheter. Men det er ingen grunn til å være tolerant overfor illusjoner. Jeg skal ikke lenger se illusjon. Jeg skal ikke se noe annet enn det kjærligheten vil vise meg.
Min læring skal være så gjennomgripende at jeg aldri tilpasser meg illusjonens omstendigheter. Jeg kan ikke returnere til illusjonens hus, ikke engang for å lindre lidelse. Å se fra sannhet er å se forbi lidelse. Jeg kan ikke kalle andre fra illusjonens hus ved å vende tilbake og slå meg sammen med dem der. Jeg kan bare kalle på dem fra enhet hvis jeg selv er i enhet.
Jeg skal vedvarende representere sannheten, ikke gjennom å overbevise andre om den, men ved å være den. Jeg er kalt til å holde kjærlighetens lys, ikke til å evangelisere. Kallet går fra kjærlighet til kjærlighet. Det er kjærligheten i mitt hjerte mine søsken vil respondere på, ikke mine ord.
Gjennom å være både observatøren og det observerte, gjennom å gi og motta som ett, blir observasjon hellig forening. Den opprinnelige intensjon realiseres. Det personlige selvet blir sett gjennom skapelsens visjon, og blir skapt på nytt. Jeg vil se i det alt som vil tjene det nye, og bare det. Jeg vil observere og transformere det til en representasjon av sannheten. Å kalle mitt sanne Selv til observerbar form er enden på det gamle og begynnelsen på det nye.