Jeg var alltid jaget. Jeg har alltid hatt denne følelsen. Det finnes ingen hvile. Uroen er alltid der. Det er noe som ikke er som det skal! Det er noe som vil innhente meg! Jeg har gjort noe galt, og vil bli straffet! Jeg har prøvd å gjøre alt riktig, men det er alltid noe jeg har oversett, noe jeg har glemt. Det vil alltid finnes en grunn til anklager. Om det ikke er noe jeg har gjort, må det være noe jeg er. Jeg var for stygg til å elskes, for tom, for usikker, for tykk eller for slem. Nå er jeg for gammel. Det er nesten som om det er en synd bli gammel, en skam som må skjules for verden. All min ufullkommenhet, all min utilstrekkelighet må spores opp og elimineres, eller låses inne på sted der lyset aldri kan skinne på den.
Denne uroen har alltid vært der, denne frykten for å bli avslørt og straffet. Det har gjort verden til et nådeløst sted, og Gud til en straffende autoritet, utenfor meg selv. Jeg tror det er derfor jeg ikke sover. Jeg ligger våken, i beredskap, klar til å møte neste dags kamp. Jeg er årvåken og beredt, når jeg ikke er utslitt og trett. Når jeg er utslitt nok sovner jeg, for å våkne opp etter noen få timer, klar til ny kamp. Den er jo helt meningsløs, denne krigen jeg fører mot meg selv.
Innimellom kan jeg kjenne en fred. Innimellom forstår jeg at anklagene ikke finnes noe annet sted enn i mitt sinn. Innimellom vet jeg at jeg ikke trenger å gjøre noe annet enn å gi slipp på dem. Det er det som er forsoningen, en tilgivelses-prosess som renser sinnet. Alle anklage må settes fri. Alle forsøk på å renvaske meg for dem, må oppgis. Alle forsøk på å unnslippe min utilstrekkelighet, alle min forsøk på å skule mine feil, kan ikke føre til noe annet enn å bekrefte dem.
Anklager binder sjelen. Aksept frigjør den. Anklager lukker hjertet, enten de rettes mot meg selv eller andre. Alt jeg vil holde fast binder meg. Alt jeg vil gjøre til noe annet enn det det er, binder meg. Alle resultater jeg ønsker å oppnå, tar fra meg det skapende øyeblikkets mirakel. Jeg skal ikke noe annet enn å være den jeg er, uttrykke meg og virke i verden som den jeg er.
Guds fred er gaven som tilbys meg hvert eneste øyeblikk. Alt jeg trenger å gjøre er å akseptere den. Betingelsesløs aksept av alt det som er, og alt det som ikke er, er alt som skal til. Så lenge jeg forsetter å kjempe mot det som ikke er, vil jeg binde meg til det, og ikke se det som er. Jeg trenger hverken jage eller flykte. Jeg kan falle til ro, og ta imot Guds fred.
GUDS FRED
Som du dømte deg selv,
dømte du hele verden.
Alt du anklaget deg selv for
fant du i den.
Dine anklager mot deg selv
var budbringerne du sendte ut.
De kom tilbake med bekreftelser
på det du bad dem om å finne.
De illusjoner du leter etter
blir den virkeligheten du ser.
Anklagene vil finnes i ditt sinn
like lenge som du søker dem.
Når du ikke lenger leter
finnes illusjonen ikke.
Det er ingen anklager
annet enn i dine tanker.
Den verden du ser
er bygget på dem.
Når du ikke søker illusjoner
trer sannheten frem.
Den var aldri tapt!
Alt du tenger å gjøre
for hvile i det som er,
er å gi slipp på din dom
over det som ikke er.