Jeg er kalt, kalt til å være den jeg er. Veien tilbake til meg selv går gjennom å følge kallet. Det finnes flere typer kall. Kallet som kunngjøres i Kurset er et altomfattende kall til kjærlighetens mirakel. Veien dit går gjennom avlæring av illusjonens betingelser, for i stedet lære sannheten å kjenne. Langs veien møter jeg kall som er mer spesifikke og konkrete. De kan oppleves som veiskilt som gir meg en retning, eller som en sterk tilskyndelse som kommer innenifra. Det er mitt hjerte som kaller på meg og viser meg veien. Dette forteller Jesus meg i kurset.
Men hvordan skal jeg kjenne forskjell på den tvangen som ligger i gamle mønstre, og det kallet som kommer fra hjertet? Begge deler oppleves som sterke retningsgivere og handlingsimpulser. De kjennes begge som om de kommer innenifra. Det er mye kraft i gamle relasjonelle mønstre. De oppleves som krav om å tenke, føle og handle på bestemte måter. Å sette seg opp mot dem eller unnlate å handle etter direktivet fra dem, fører til skyld eller frykt. Det føles riktig å følge dem, fordi det er det jeg har lært. De består av regler som gjaldt i familien jeg vokste opp i, og de er byggestener jeg har konstruert selvbildet mitt med.
Når noe truer selvbildet rykker jeg ut for å forsvare det. Når jeg bryter med familereglene kommer det sterke korrigeringer innenfra. Men å bevare mitt selvbilde og opprettholde de gamle reglene er ikke det jeg er kalt til. Jeg er kalt til å realisere den jeg er.
Både de gamle mønstrene og kallet fra hjertet ligger utenfor bevisstheten. Mønstrene former tankene mine og driver atferden min uten at jeg er bevisst om dem. Det jeg ikke er bevisst om, er det ikke lett å stå opp mot. Mønstrene vever en illusjon det er vanskelig å avsløre. Kallet fra hjertet kan overdøves av kravet fra mønstrene. Noen ganger er det lett å se forskjellen, andre ganger er det vanskelig å skjelne kravet fra de gamle stemmene fra kravet kallet stiller til meg.
Både kallet fra hjertet og kravet fra mønstrene viser seg i relasjon. De sterkeste mønstrene er tilknytningsmønstre. Gjennom barndommens tilknytningsrelasjoner lærte jeg hva som forventes av meg, og hva jeg kan forvente i forholdet til andre. De lærte meg hvordan jeg skal orientere meg i det mellommenneskelige feltet, og fortalte meg hva som er tillatt og hva som er forbudt. I nære relasjoner er tilknytningsmønstrene aller mest aktive. Derfor er disse relasjonene mest potente, både til å vekke gamle mønstrene og til å bryte dem. De er muligheter til å bryte makten til de gamle forbudene, og finne nye måter å orientere seg på. De er muligheter til å komme i sann dialog, til å høre hjertets kall og uttrykke meg som den jeg er.
Selvbildet står på spill i alle relasjoner, de nære og de mer distanserte, de langvarige og de midlertidige. I selv korte møter med fremmende kan selvbildet komme i spill. Selv i tilfeldige møter kan jeg bli selvbevisst, opptatt av det bildet jeg har av meg selv. I varige relasjoner enda mer. Hva ser den andre når hun ser meg? Ser hun det jeg vil at hun skal se? Hva ser jeg? Ser jeg mine vurderinger og bedømmelser, eller ser jeg forbi? Holder jeg en definerende avstand, eller trer jeg inn i møtet med den andre? Kan jeg gi slipp på mitt selvbilde og bare være til stede? Hva er viktigst, bildet jeg ønsker å vise verden, eller den jeg virkelig er? Hva velger jeg, å beholde selvbildet og miste meg selv, eller tape selvbildet og bli den jeg er?
Å realisere den nye virkeligheten er å handle på nye måter. Endring krever at jeg ser noe annet enn det fortiden viser meg, og at jeg gjør noe annet enn det fortidens stemme forteller meg. Jeg lærer gjennom mine egne handlinger i møte med verden. Det er slik jeg lærer hvem jeg er. Dette skjer i øyeblikket, i livet her og nå. Hvordan kan jeg, i dette øyeblikket, skille hjertes kall fra kravet i de gamle mønstrene?
Å bryte gamle mønstre krever at jeg er fokusert, at jeg er nærværende i øyeblikket, lytter innover og velger hjertets stemme fremfor drivet fra fortidens krav. Det nye vil vokse frem i rommet som åpner seg når jeg når jeg gir slipp på det gamle.
Jeg tror følelsen av de gamle mønstrene er kjedsomhet, ufrihet og kanskje en slags unødig dramatikk, som om noe står på spill uten at det egentlig gjør det, med mindre jeg selv setter det i spill. Å følge de gamle mønstrene gir en følelse av at jeg underkaster meg noe, og at jeg gjør det fordi noe er truet. Å følge kallet fra hjerte er frigjørende. Og sannheten er aldri truet, fordi den er det den er til evig tid. Det gir frihet og glede å svare på kallet, men det kan kreve en villighet til å bli ved over tid, gjennom den uroen som følger av å gi slipp på forsvar og det ubehaget motstanden gir.
Når kallet er til å bryte gamle mønstre gir det en følelse av uro å svare på det, kanskje fulgt av en annen type ro enn det jeg er vant til. Det fører uro med seg å unnlate å bruke gamle trygghetstrategier, samtidig som det gir mulighet til å erfare den roen som kommer når dette ikke fører til de katastrofer jeg ubevist frykter. Det gir trygg grunn under føttene. Den gamle dramatikken settes ikke i spill.
Noen relasjoner gir mulighet til å finne hjem til hjertet gjennom at de tilbyr meg mulighet til å bryte med det gamle, og gjennom det erfare det nye. De kan føles utfordrende, men gir uvurderlige muligheter. Kimen til dyp glede ligger i disse relasjonene. Andre er viser meg det nye uten at de bringer med seg etterlevninger fra det gamle som leksjoner jeg må må passere gjennom. Gleden er der umiddelbart. Begge typer relasjoner er gaver som skal tas imot med takknemlighet.