Det første skrittet til frihet fra egoets tankesystem er et steg tilbake. Det er å observere det, i stedet for ureflektert å leve gjennom det. Det første skrittet er å observere deg selv mens du lever egoets tankesystem, og se at det er det du gjør.
Det andre skrittet er å vende seg innover. Det er å avstå fra å søke utenfor deg selv etter det du tror du trenger. Alt du trenger finnes i ditt Selvs senter. Det er kilden til alt, fordi det er forenet med alt.
Du er fanget i den atskilte virkeligheten så lenge du tror på den, og handler som om den var virkelig. Når du slutter å anvende egoets tankesystem frigjør du ditt sinn fra atskillelsens lenker. Da forenes hjerte og sinn i helhjertethet. Dette er det forenede Selvet. Det forenede Selvet lever i forening med Gud, og derfor i forening med hele skapelsen.
Det forenede Selvet ser enhet, ikke atskillelse. Det ser sine søsken som unike fasetter i en helhet som trenger hver eneste en for å være hel. Vi eksisterer i relasjon til hverandre og utgjør helheten sammen. Hver eneste fasett skal skinne på sin egen måte. Du kan ikke gjøre det på noen annen måte. Det er først når du skinner som deg selv, at lyset slipper gjennom. Det er ingen konkurranse om å være det sterkeste eller vakreste lyset. Det er bare unike fasetter som sammen utgjør den levende, pulserende, bevegelsen som er Guds evige skaperverk.
Det atskilte selvet er motstand mot forening. Det er dets essens. Det frykter forening, fordi forening vil utslette det. Det eksisterer bare ved å være atskilt. Derfor vil du i atskillelsens tankesystem alltid finne motstand mot dine søsken. Hver eneste en vil vekke frykt for utslettelse og derfor motstand. Jo nærmere du kommer, jo sterkere blir frykten.
Likevel vil lengselen etter enhet alltid finnes i deg. Det er i enhet kilden til liv finnes. Du søker denne kilden, men du søker den utenfor deg selv, i dine søsken, som du samtidig frykter. Du opplever mangel fordi du er atskilt fra kilden, og søker å få den dekket fra utsiden. Dette er umulig. Kilden finnes ikke utenfor deg selv. Den er inni deg. Din bror vil alltid skuffe deg når du henvender deg fra en atskilt posisjon.
I din atskilte posisjon er din bror en trussel, og relasjonen fyller ikke den mangel du opplever i denne posisjonen. Du frykter og søker illusjoner. Den atskilte relasjon er en illusjon, og vil på et nivå oppleves som en blanding av trussel og skuffelse. Når dine relasjoner oppleves som noe mer enn det, er det fordi de er noe mer enn atskilte. De inneholder en kjerne av sannhet, og er på et nivå tilknyttet kilden. De er det medium Selvet kan uttrykke seg i. De er din vei til ditt eget hjerte.
Du kan aldri nå dine søsken fra en atskilt posisjon. Det vil si at du kan ikke gå ut av ditt Selvs sentrum, ut i atskillelsen, og nå din søster der. Du må vende deg innover og la ditt hjerte finne veien til kilden og den sanne relasjonen. Dere er begge knyttet til den samme kilden, og kan nå hverandre i anerkjennelsen av den enheten dere begge tilhører. Dette er mirakelet. Dere møtes ved kilden til all helbredelse. Atskillelse er basert på frykt, og årsaken til all lidelse. Enhet er basert på kjærlighet, og er kilden til helbredelse.
Du kan bare ta ansvar for ditt valg. Din bror vil møte deg ved kilden uansett om han i sin atskilte tilstand vet det eller ikke, fordi det er der han i sannhet er. Ved å vende deg innover, til kilden, vi du oppdage at å gi og motta er det samme. Når du lar kjærligheten strømme gjennom deg er du mottaker, like mye som du er giver. Kjærlighet kan bare oppleves gjennom å bli gitt.
Den åndelige krigeren går den veien som fører henne til kilden. Hun forholder seg til de illusjonene hun møter på veien. Hun har den tilliten som skal til for se de skremmende, anklagende og ydmykende illusjonene i øynene, lenge nok til at de går i oppløsning. Hun er dedikert nok til å se gjennom de illusjonene hun har bygget sitt selvbilde på. Hun er villig til å gi slipp på sine definisjoner og se tomheten i de byggverk hun har reist til egoets ære. Den åndelige krigeren er villig til å miste sitt selvbilde for å finne sitt Selv.
Oppgaven hennes er å tåle frykten, uten å la den styre. Hun må gå forbi frykten, for å komme til kjærlighetens kilde. Det krever tro. Det krever aksept. Det krever rommelighet. Alt som finnes i øyeblikket må få plass i hennes indre rom. Det som er inne i henne og det synes å befinne seg utenfor, det som er truende og ubehagelig så vel som det som kjennes fredelig og gledefylt, må få plass.
Den åndelige krigeren erkjenner sin frykt, uten å svare fra den. Hun velger kjærlighet. Kjærlighetens bevegelse handler om å ta imot det som er, og gi seg selv uten forbehold i svaret. Den åndelige krigeren skaper en ny virkelighet gjennom troens handling. Hun ser forbi fryktens illusjoner og velger kjærlighet. Slik blir hennes tro til en opplevd virkelighet.