Å ha ambisjoner er å ville oppnå noe. Ambisjoner er beslektet med mål, og handler om å ville drive noe frem, eller om å realisere en latent mulighet. Om ambisjonen er forankret i meg selv og koblet til min egen handlekraft kan den drive meg frem mot målene jeg har satt meg. Dersom ambisjonen er løsrevet fra dette vil den bare være en dagdrøm eller fantasi om noe jeg ønsker meg. Ambisjonen strekker seg mot mål i fremtiden et sted, og binder mitt fokus til noe der fremme. Enten den driver meg til handling, eller passiviserer meg i en kraftløs fantasi, tar den meg ut av øyeblikket.
Det er noe i ambisjonen som er forenlig med skapelse. Den anerkjenner at muligheten allerede finnes i meg, og den inneholder et ønske om å skape. Problemet er at den tar meg ut av øyeblikket, og strekker meg langs en tidslinje. Det som skal oppnås ligger i fremtiden og er ofte avhengig av omstendigheter og andres anerkjennelse eller medvirkning. Andre må manipuleres til å respondere i tråd med ambisjonen. Ambisjonen strekker seg mot resultater, mer enn mot erfaring, mot å være noe, mer enn mot bare å være. Den krever at verden responderer på bestemte måter, mer enn at den aksepterer det som er.
Ambisjonens bevegelse har en drivende eller jagende kvalitet, samtidig som den har noe statisk ved seg. Det statiske ligger i at oppmerksomheten festes på noe utenfor øyeblikket, og strekker seg mot en fremtidsvisjon. Hvis den blir fastlåst i denne posisjonen lukker den seg for impulser som kommer fra andre steder. En sterk drivkraft som er fastlåst mot et mål, kan bli ganske hensynsløs.
Ambisjonen handler om å være noe annet, om å oppnå noe et annet sted. I ambisjonen mister jeg den fleksibiliteten som ligger i å være til stede i øyeblikket og akseptere det som er, respondere på det jeg mottar, og uttrykke det som beveger seg i meg her og nå. Jeg kan beholde ønsket om å skape, men legge vekk ambisjonen. Jeg kan beholde viljen til å realisere noe som allerede finnes i meg, men legge vekk tanken om å skulle forbedre det eller bruke det til å oppnå noe annet. Hvis jeg legger vekk ideen om å produsere noen resultater i fremtiden, kan jeg beholde skaperkraften her hvor jeg er akkurat nå.
Om jeg, i stedet for å la ambisjonen trekke og dra i meg, forankrer meg i en beslutning om å være det jeg er, finner jeg er nytt tyngdepunkt. Det gir mere ro, og kjennes mer solid. En beslutning om å være det jeg allerede er, gir mer tyngde enn en ambisjon om å bli noe annet. Fra en beslutning om å være, kan jeg gjøre en annen type bevegelse. Denne bevegelsen handler om å ta imot, uttrykke og erfare. Den handler om å være skapende i øyeblikket, i møtet, her og nå. Den handler om villighet, mer enn vilje. Den handler om villighet til å uttrykke det som er, ta imot det som er, og erfare det som er.