I Et Kurs om Kjærlighet ber Jesus meg om å forene hjerte og sinn, til helhjertethet. Å være helhjertet står i motsetning til å være splittet. Splittelsen det her er snakk om, er mellom hjerte og sinn. Hjertet har en egen bevissthet. Kristus-bevisstheten er knyttet til hjertet, mens ego-bevisstheten er knyttet til sinnet. Mitt sinn er urolig og krevende. Når det dominerer kommer det i veien for kontakten med hjertet.
Jeg lengter etter den bevisstheten som lever i hjertet. Jeg lengter etter å kjenne hjertets hemmelighet, etter å la kristus-bevisstheten fylle meg. Lengselen er sterk. Sinnets dominans like så. Det finnes en vei til frihet fra denne dominansen. Den handler om aksept, om ikke-vold. Alle former for vurderinger, definisjoner og anklager er en form for vold. Volden rammer mine relasjoner. Det er det samme om den er rettet mot meg selv eller andre. Å akseptere og omfavne er det motsatt av å angripe. Det finnes ingen annen vei til hjertet.
Hjertet er alltid der. Det har bestandig vært der. Det er der jeg vil finne mitt Selv. I Kurset snakker Jesus om å våge seg inn i en ikke-vitende tilstand. Når jeg åpner meg for det jeg ikke vet, for det ukjente, trer jeg inn i en tilstand av å begynne å kjenne til. Hjertet er ikke lukket for meg, men det ligger i det ukjente. Det må åpenbares for meg. Og det gjør det, i glimt. Disse glimtene kan bli til en vedvarende kontakt, som stadig utvider seg.
Sinnets bevegelse er rastløs. Den er rettet utover. Den søker kontroll. Sinnet fungerer som et kamera. Linsen søker inn objektet, som fanges i et fastfrosset bilde. Sinnet jager etter å få kontroll på en virkelighet det ser utenfor seg selv. Det higer etter å realisere seg selv i denne virkeligheten. Hjertet beveger seg på en annen måte. Det utvider seg og omfavner øyeblikket, samtidig som det synker inn mot kilden og faller til ro.
Jeg er sliten, forferdelig sliten. Jeg orker ikke mer, ikke flere angrep, ikke flere definisjoner, ikke flere anklager, ikke mere vold. Jeg vil legge ned våpnene. Jeg vil slutte å streve, slutte å kjempe, slutte å jage etter tomhet. Jeg vil akseptere alt det som er meg akkurat nå, ikke prøve å endre noe, ikke oppnå noe, ikke kontrollere noe. Jeg vil romme mine dilemmaer og konflikter. Jeg vil omfavne det som møter meg, i meg selv og i verden, det jeg forstår og det jeg ikke forstår, det jeg vil ha og det jeg ikke vil ha. Jeg trenger ikke å forstå. Jeg trenger ikke like det. Jeg trenger ikke å komme til en konklusjon eller løsning. Alt jeg griper an med kritisk tenkning vil bli assimilert i sinnets gamle skript og skjemaer. Jeg vil heller forsøke å lytte med hjertet, ikke analysere, bare ta imot og romme det jeg mottar.
Hele livet er en øvelse i å gi slipp på det jeg tror jeg vet, for å ta imot det jeg ikke vet. Når jeg tviler, når jeg trekkes i flere retninger, kan jeg velge å romme tvilen i stedet for å handle på den. Når jeg kjenner meg usikker eller fylt med vanskelige følelser, kan jeg velge å romme uroen, i stedet for å forsøke å etablere kontroll. I stedet for å prøve å analysere meg frem til et svar, kan jeg romme det som er tilstede i meg, og la en visshet vokse frem. Når jeg leser i Kurset kan jeg lytte med hjertet, i stedet for å anvende det analytiske sinnet på det jeg leser. Jeg vil ta imot det ukjente, og la det virke på meg. Bare slik kan hjertets sannhet tre frem for meg. Dette kan være min livsholdning. Jeg kan møte livet med den, alle steder, hele tiden.
Kanskje kan jeg styrke min beredthet med å gjøre en liten øvelse av og til. Kanskje kan jeg huske på denne øvelsen når jeg trenger den, hvis jeg gjør den med en slags regelmessighet. Akkurat som sinnet er noe annet enn hjernen, er hjertets bevissthet noe annet enn det fysiske hjertet. Selv om sinnet ikke er hjernen opplever jeg tankevirksomheten som knyttet til hodet. Det er der jeg kjenner trykket fra grubling og bekymring. Det kjennes som om det er derfra jeg analyserer og forsøker å etablere kontroll. Selv om kristus-bevisstheten ikke er det fysiske hjertet, og heller ikke er lokalisert til et begrenset område, kan jeg likevel flytte oppmerksomheten til det fysiske hjertet for å hjelpe meg selv til å åpne meg for en ny bevissthet.
Jeg kan stoppe opp av og til, trekke pusten og flytte oppmerksomheten til området rundt hjertet. Jeg kan se for meg at hjertets rom åpner seg og omfavner, all uro, all tvil, all motstand, og alle fastlåste følelser. Jeg kan gi slipp på sinnets forsøk på å få kontroll på det, og bare la alt få hvile i hjertets rom. Dette kan jeg gjøre i noen minutter hver dag.