Forventninger er overalt. De er i kulturen. De er i det sosiale feltet mellom oss. De er i min nestes henvendelse til meg, og i min til han. De er i mitt eget sinn. Der finner jeg forventninger jeg har til meg selv, og fantasier om andres forventninger til meg. Fantasiene kan stemme med forventninger andre faktisk har til meg, men kan også være bare fantasier. Negative forventninger forbereder meg på negative hendelser og konsekvenser. De handler om å bli møtt på måter som gir en ubehagelig følelse. Positive forventninger handler om å bli møtt på måter som gir velbehag. Det inkluderer forventning om belønning, i form av ros, beundring, penger, oppmerksomhet eller noe annet. Når mine positive forventninger ikke blir oppfylt, eller mine negative forventninger blir det, kan jeg bli skuffet, trist, usikker, skamfull eller sint.
Forventninger stilles til fremtiden, og kan hindre oss i å være til stede i øyeblikket. De handler om noe som kommer til å skje, eller ikke. Forventninger kan komme i konflikt med hverandre. De kan være urimelige, og de kan bli så store at vi kneler under dem. Forventninger har stor makt over sinnet. De fører til bekymring og grubling. De påvirker vår oppfatning av virkeligheten og måten vi handler på. Vi orienterer oss etter forventninger. Vi forsøker å oppfylle forventninger. Og vi føler skyld når vi svikter forventninger.
Den danske teologen og filosofen Knud Løgstrup undersøker i boken «Den etiske fordring» forventningens dynamikk i møtet mellom mennesker. Han beskriver hvordan vi føler oss blottstilt hvis vi henvender oss med en forventning som ikke blir møtt, og hvordan vår menneskelighet gir oss en tilbøyelighet til å ville oppfylle de forventninger som stilles til oss. Vi holder en liten bit av den andres liv i våre hender i møtet med han eller henne. Å våge seg frem med en forventning innebærer en mulighet for en avvisning, som lar oss stå blottstilt tilbake. Å avvise en annens forventning innebærer på et nivå at vi må forherde oss i mot den. Samtidig kan vi ikke uten videre oppfylle alle forventninger som stilles til oss. I dette spenningsfeltet møter vi den etiske fordring.
Det er måten jeg forholder meg til de forventningene som stilles til meg, jeg vil undersøke i denne refleksjonen, både de reelle og de innbilte. Det gjør liten forskjell om de er det ene eller det andre. Det er vanskelig å skille reelle og innbilte forventninger fra hverandre. De kan ofte overlappe. Effekten i mitt sinn er den samme, enten forventningene jeg opplever fra andre finnes i deres sinn eller ikke. Det kan dog være verd å ha med seg en erkjennelse av at de kanskje ikke gjør det.
Sinnet er enten projektivt eller skapende. Den atskilte verden er produsert gjennom projeksjoner, som jeg i neste omgang befester ved å investere i dem. Forventninger fremmer investeringene i den atskilte virkeligheten. Denne forsterkes når jeg orientere meg mot forventninger og handler ut i fra dem. Andres forventninger, slik jeg konstruerer dem i mitt sinn, har en svært kraftfull effekt på min opplevelse av virkeligheten og min måte å være i den på. Min måte å oppfylle forventninger på, er knyttet til min identitet, til historien om hvem jeg er. Det er lett å bli fanget i denne historien.
Det atskilte sinnet projiserer, og fanges av sine egne projeksjoner. Det har konstruert en verden der ute, og operer som om denne var virkelig. Det er reaktivt og reagerer på noe som det oppfatter som atskilt fra seg selv. Det reagerer på krav utenfra, og det forventer påfyll. Det skapende sinnet beveger seg på en annen måte. Det er sin egen kilde. Det uttrykker seg fra enhet, til enhet. Det forventer ingenting, og det er heller ikke et svar på forventninger utenfra. Enhetens lovmessighet er at vi gir og mottar som en. Det vi gir er det vi mottar. Det som er, det er. Vi tilhører alle den samme enheten. Det som strømmer fra enhet gis fritt til alle. Det er ikke nødvendig å kreve noe, eller beholde noe for seg selv.
I den atskilte verden oppfattes det som egoistisk og usosialt å avslå samfunnets forventninger. Å uttrykke seg fra enhet er noe helt annet enn å oppfylle forventninger. Det er så radikalt annerledes at det er en trussel mot den atskilte virkeligheten. Kravet fra den atskilte virkeligheten er at jeg er med på å opprettholde den. Det gjør jeg gjennom å spille mine roller og oppfylle de forventninger som stilles til dem.
Hva er egentlig en forventning? Den inneholder en form for krav. Den krever noe av meg. Krav som kommer fra et atskilt sted, handler om bekreftelse av den atskilte virkeligheten, om å sikre investeringene i den. Om jeg spiller min rolle riktig, forventer jeg å bli belønnet for det. Om belønningen ikke kommer, blir jeg sint. Av samme grunn frykter jeg raseriet, skuffelsen og fordømmelsen fra andre, om jeg ikke gir dem den belønningen de forventer.
Det er noen lovmessigheter i det atskilte tankesystem som opprettholder den atskilte virkeligheten. De handler om å bevare og forsterke den overordnede konstruksjonen og de personlige illusjonene vi holder oss med innenfor denne. Lovmessighetene omfatter, foruten de organiserende strukturene, en grunnleggende fryktbasert drivkraft som har sin egen iboende nødvendighet og kontinuerlig reproduserer seg selv. Denne uttrykker seg, gjennom ulike mekanismer, innenfor de organiserende strukturene. Formelle overenskomster, hierarkier, posisjoner og kulturelle forventninger organiserer samfunnet på et kollektivt nivå. På det personlige planet er selvbildet og det sosiale systemet det inngår i, de viktigste organiserende strukturene. Den fryktbaserte drivkraften uttrykker seg innenfor disse strukturene gjennom mekanismer som vurderinger, definisjoner, sammenligninger, konflikter, anklager, allianser og mellommenneskelige forventninger. Systemet er avhengig av at vi tror på det og investerer i det, og det forventer at vi gjør det. Denne forventningen gjennomsyrer hele den atskilte virkeligheten. Vilje til å frita seg selv fra å svare på denne forventningen truer hele systemet, og er provoserende for det. Det kan føre til sanksjoner. Noe av det som gjør oss sårbare for disse sanksjonene er våre skrøpelig selvbilder.
Mine selvbilder gjør meg nødvendigvis sårbar. De er bygget på sandgrunn. Det atskilte selvet, det spesielle selvet, er sårbart fordi det er en illusjon. Det er en konstruksjon uten noen kilde. Det hviler ikke i sannheten. Det sanne Selvet er forent med Gud. Det er forent med skapelsens kilde. Kjærligheten strømmer gjennom det og gir det liv. Jeg er en kanal. Jeg kanaliserer kjærlighet. Jeg uttrykker skapelsen på min måte, gjennom den kanalen jeg er. I denne sannheten kan jeg hvile. Den må ikke opprettholdes gjennom investeringer og bekreftelser. Jeg er, det jeg er.
Vi strever for å opprettholde våre positive selvbilder, og vi frykter de negative. Forventningene fra de bildene vi identifiserer oss med, eller strekker oss mot, får stor makt våre liv. Det samme får skammen over de bildene vi skjuler i mørket, og lader med det vi dømmer oss selv for. Det idealiserte selvet og det devaluerte selvet, ingen av dem er virkelige. Det er ingen grunn til å frykte illusjoner. Det er frykten som opprettholder dem. Det er den som gjør dem virkelige for oss. Den fører til at vi investerer i dem. Vi gir fra oss vår skaperkraft når vi identifiserer oss med illusjoner og investerer i dem.
Forventninger har stor makt i den atskilte verden. De sosiale og personlige forventningene som oppstår i det mellommenneskelige feltet har sterk gjennomslagskraft. De bærer i seg krav om at vi skal innordne oss og bekrefte gruppens versjon av den atskilte virkeligheten. Forventninger som oppfylles fører til sosiale belønninger og samhold. Konflikter, allianser og anklager utvikler seg omkring forventninger som ikke oppfylles. Den forventning vi møter i henvendelsen fra en annen har sterk appell. Den er svært vanskelig å motstå. Som Løkstrup sier, det krever en slags forherdelse. Reaksjonen kan være skuffelse, smerte, sinne og anklager. Men avslaget kan også åpne feltet og gi rom for noe nytt. Signifikante andre blir bærere av forventninger til meg, og objekter for mine forventninger til verden. Nære relasjoner kan bli et fengsel med murer bygget av forventninger, men kan også være en arena der vi vinner vår frihet.
Slaget om min frihet står i møtet med de forventninger som stilles til meg, enten de kommer direkte fra en annen, eller finnes i mitt sinn som potensielle forventninger. Et liv i mekanisk innfrielse av forventninger er et statisk og ufritt liv. Det kan kjennes ukjærlig å skuffe andres forventning, men innfrielse av forventninger er ikke kjærlighet. Kjærlighet har lite med forventninger å gjøre. Det kan gi glede og samhold når forventninger innfris, men forventningen blir et fengsel hvis det ikke er rom for å bryte med den. Forventningsbrudd kan skape bevegelse og åpne rom. Det må være mulig å bryte med forventninger uten å ta på seg skyld for å ha ødelagt verden.
Det høres dramatisk ut å ha ødelagt verden, men så sterkt kan det føles. Det kan føles som om kontinuiteten i verden opprettholdes gjennom at forventninger innfris, og at brudd med forventningene ødelegger denne kontinuiteten. Da går verden litt i stykker. Det må jeg tåle, hvis jeg skal skape en ny verden. Det er det Jesus inviterer oss til i kurset, å skape en ny verden. Hva innebærer det? Antakelig et brudd med den gamle. Det krever avgrensning fra de overenskomster og forventninger som opprettholder den atskilte verden. Det krever forpliktelse til det nye, til det jeg vil skape og fundamentet jeg vil skape fra.