Narrativ terapi tar utgangspunkt i historiene vi forteller oss selv, om oss selv. Historiene blir til på vår vandring gjennom livet, og gjenspeiler den løsning vi fant på de eksistensielle oppgavene vi møtte. Vi er alle hovedpersonen i vår egen historie. Våre fortellinger om oss selv kan være mangfoldige, åpne og fulle av muligheter, eller de kan være magre, lukket og begrensende.
Narrativ terapi ble utviklet av Michael White og David Epston på åttitallet. Vi utvikler våre historier i samspillet med våre omgivelser. De sterkeste innflytelsene fra omgivelsene omfatter menneskene vi lever sammen med, og de sosiale konstruksjonene vi lever sammen med dem i. Narrativ terapi handler om å oppdage pasientens selv-fortellinger, og undersøke hvordan disse virker i det levde livet. Det er et mål å avdekke historier som lukker og begrenser, for så å åpne og utvide disse på en måte som skaper nye muligheter. Det finnes mange historier som lever ved siden av hverandre, både i pasienten og i omgivelsene. Det er et mål å finne frem til pasientens mest adaptive historier og bygge videre på disse. Adaptive historier er nyanserte, åpne og inkluderende. De bidrar til å realisere personlige kjerneverdier og identifisere hva som kjennes sant og riktig for historiens hovedperson. Mange sannheter kan eksistere samtidig i et samfunn. Vi trenger historier som hjelper oss til å bruke vår kompetanse, realisere våre verdier, og representere vår egen sannhet.
Elementer i en narrativ terapiprosess er:
Eksternalisering, som er en prosess der problemet flyttes fra pasienten til utfordringer i omgivelsene. Budskapet er at det er ikke du som er problemet. Det er ikke iboende og uforanderlige egenskaper ved deg som er forklaringen på situasjonen. Dine selv-anklager er konklusjoner du har kommet til i møte med utfordringer i omgivelsene. Disse kan møtes på nye måter, som kan gi tilgang til nye måter å oppleve deg selv på.
Dekonstruksjon, som er en prosess der pasienten i samarbeid med terapeuten utforsker sine historier, oppdager begrensende og selv-definerende elementer i fortellingen, og gir slipp på dem.
Gjenfortelling er en prosess som utvider og åpner historien, endrer selvforståelsen og og bringer nye muligheter inn i narrativet. Historien fortelles på nytt, på en mer utviklingsfremmende måte.
Utforskning av alternative perspektiver er en prosess der nye muligheter oppdages ved at pasient og terapeut sammen undersøker om hendelser kan forstås på måter som åpner for alternative perspektiver.
Styrkelse av selvoppfattelse og handlingsmuligheter er en prosess som utvider pasientens syn på seg selv og de handlingsmuligheter han har i møte med sine omgivelser, til en hver tid.
Fremtidig fortelling handler om å utvikle en positiv og ønskelig fremtidig fortelling som kan fungere som en rettesnor for fremtidige valg og handlinger.
Bevitnelse kan omfatte å bringe inn sentrale personer i pasientens liv, fysisk eller tenkt, som vitne til fortellingen. Det vil også være et poeng å styrke pasientens egen posisjon som vite til det som utspiller seg i møte mellom egen psykologi og utfordringer i omgivelsene. Terapeutens funksjon vil omfatte å være et vitne til det som utspiller seg i den narrative prosessen.
Mennesket er et meningssøkende vesen, og det søker mening sammen med andre gjennom historiene det forteller. De historiene vi forteller har en sterk innvirkning på vår forståelse av oss selv og den verden vi lever i. Historiene er ikke sannheten. De er strukturer vi filtrerer virkeligheten gjennom. Disse filtrene kan være ødeleggende eller skapende, både på samfunns- og individnivå. Narrativ terapi gir en inngang til å forstå hvordan historiene former vår opplevelse av virkeligheten, og dermed også vår samhandling med den. Historiene er hjelpemidler, som vi må vokse ut av, eller utvide og transformere, for å fortsette å være i utvikling.
KJÆRLIGHETENS SPIRAL
Livet skjer. Alle som trer inn i det vil møte tap, smerte og motgang. Verden er et krevende sted. Ingen kommer hit med en garanti om uforstyrret lykke. Vi kan ikke kontrollere vår skjebne, men vi kan velge hvordan vi vil forholde oss til den. Den stoiske filosofi, grunnlagt av Zenon fra Kition ca 300 år før Kristus, understreket betydningen av å skille mellom hva man kan, og hva man ikke kan ha noen kontroll over. Dette ble kalt kontrollskillet, et sentralt verktøy i den stoiske innstillingen til livet, der det vi ikke kan kontrollere møtes med stoisk ro.
Kontrollskillet er differensieringen mellom det vi kan kontrollere og det vi ikke kan påvirke med vår vilje. Det aller meste har vi ingen kontroll over. Det som skjer det skjer. Heller ikke psykologiske tvangsmønstre og kroppens automatiserte reaksjoner har vi noen direkte kontroll på. Impulsen oppstår. Det er forsøkene på å kontrollere den som fanger oss i mønsteret. Det som kan frigjøre oss er å akseptere det som skjer, og forholde oss til det. Det er vår frihet! Gjennom å bruke den kan vi utvikle et autentisk og kraftfullt selv, som er i stand til å leve et verdig liv.
Å leve et verdig liv handler om å akseptere livet som det er, la seg berøre av det, og respondere på berøringen fra sin egen kjerne. Å leve et verdig liv handler om å bevege seg med det, uten å miste sitt eget tyngdepunkt. Å leve et verdig liv handler om å møte det ansikt til ansikt, og gjennom dette møtet la selvet bli åpenbart for seg selv. Vi kan ikke vite hvem vi er uten å uttrykke det i møte med livet. Dette er selvutvikling. Det er selvet som vikler seg ut av slørene vi har svøpt rundt det.
Spiralen er universets bevegelse. Alt beveger seg i spiraler, også selvutviklingen. Livets hensikt er å la selvet vikle seg ut, og tre frem i møte med det. Denne utviklingen skjer når vi møter livet med kjærlighet. Den stopper opp når vi møter det med frykt. Kjærlighet er en skapende kraft. Den beveger seg i oss på en spiralformet måte, ned i dybden og opp mot lyset. Frykt hindrer denne bevegelsen, og fanger oss i lukkede sirkler og endeløse gjentakelser.
Det jeg har kalt kjærlighetens spiral er en beskrivelse av en måte å møte livet på, som fremmer selvets utvikling. Utgangspunktet er en aktiv og handlekraftig tilnærming. Kjærligheten underkaster seg ikke. Den virker. Den virker gjennom dialog. Den transformerer det som trer inn i dialog med den. Den går ikke i konflikt med det som motsetter seg den, men den gir heller ikke sin energi til det. Invitasjonen til dialog er et tilbud vi aktivt må ta imot.
Kjærlighetens spiral beveger seg gjennom vennlighet, takknemlighet, nøytral observasjon, aksept, rommelighet, barmhjertighet og tilgivelse. Den starter med en holdning, som er virksom her og nå. Holdningen er vår innstilling til det vi til en hver tid møter. Den mest effektive måten å møte livet på, er med vennlighet og takknemlighet. Livet kommer hele tiden mot oss. Alt som kommer mot oss representerer livet. Å møte det med vennlighet er et aktivt valg, et initiativ, en respons, en invitasjon. Å møte livet med vennlighet er å ta det imot som en venn, med åpenhet, interesse og velvilje. Det er en invitasjon til dialog, også med det som kjennes vanskelig.
Alt det vi møter er gaver, som vi kan ta imot med takknemlighet. Alt det som berører oss vekker en respons. Responsen er vår mulighet til å bli kjent med vårt selv. Livet treffer selvets strenger, og skaper en resonans. Dialogen med livet beveger oss, på godt og vondt. Også det som gjør vondt gir oss erfaringer. Gjennom bevegelsen blir vi bekjentgjort, for oss selv. Det er vår dypeste lengsel, å bli gitt til kjenne, å bli erfart. I dialogen mellom oss og livet, erfarer vi oss selv. Det er den gaven vi tar med oss hjem, når vi vender tilbake fra livets reise. Det er livets dypeste mening. Alt som kommer mot oss bærer med seg muligheter til dialog. Det er naturlig å ta livets gaver imot med takknemlighet.
Livets gaver beveger oss på mange måter. Klangen som oppstår når våre strenger berøres kan være lys eller mørk, lystig eller sorgfull, behagelig eller ubehagelig. Livets berøring vil gi oss både smerte og glede. Livet gjør ofte vondt. Fryktens skygge kan atskille oss fra erfaringen ved å holde fast på det som gir behag og avvise det som gir ubehag. Denne atskillelsen hindrer bevegelsen. Den hindrer dialogen med livet. I stedet trer vi inn i fryktens sirkel. Da blir vi ikke gitt til kjenne. Vår lengsel etter å kjenne oss selv forblir uoppfylt. Smerte er en del av livet. Lidelse er noe vi legger til smerten ved å avvise opplevelsen, og på den måten tre ut av berøringen med livet. Nøytral observasjon hjelper oss inn i den igjen. Selvet er det i oss som blir berørt, og vitnet til bevegelsen som settes i gang av berøringen. Selvet er her for å erfare livet, på godt og vondt. Det er her for å erfare lys og mørke, og alle nyanser og fargetoner i mellom. Selvet er både opplevelsen og det som bevitner den, både observatøren og det observerte. Vitnet er en nøytral observatør. Det tar ikke stilling til erfaringen. Det griper ikke inn for å endre den. Det observerer den.
Aksept er villighet til å ta imot hele opplevelsen. Alt det som vitnet har sett, fornemmet og følt, må aksepteres som del av opplevelsen. Den blir ikke hel før det hele aksepteres. Gjennom aksept inviteres opplevelsen inn i selvets rom.
Opplevelsen må tas inn i selvets rommelighet. Selvet er opplevelsen, vitnet til opplevelsen og rommet den utfolder seg i. Rommet er selvets mulighet til å oppleve seg selv. Der kan alt kan få folde seg ut og bli erfart, alle følelser, tanker og fornemmelser, alle responser og impulser. Smertefulle erfaringer kan føre til brudd i selvets kontinuitet, brudd i kontakten mellom selvet og erfaringen. Opplevelsen fragmenteres, og blir til løse deler som støter mot hverandre i stedet for å bli til en meningsfylt helhet. Selvets splittelse er lidelsen forårsaket av bruddet. Når de avspaltede delene blir tatt inn, og får dvele i selvets rommelighet finner de sin plass i sammenhengen. Delene føyes sammen og blir til en ny helhet, som selvet kan uttrykke seg fra. Selvet finnes både ved begynnelsen og slutten. Det kommer til uttrykk som en respons, som et svar formet av den prosessen som utfolder seg i rommet.
Selvet er opplevelsen, vitnet til opplevelsen, rommet den utfolder seg i,
og responsen som formes gjennom prosessen.
Barmhjertighet er middelet til å smelte de mest gjenstridige delene av opplevelsen, de delene som motsetter seg sammenføyelsen, de delene som bærer den største lidelsen, de delene som forblir i konflikt, de delene som ikke er tilgjengelige for den indre dialogen. Barmhjertighet ser lidelsen i det kontrære. Den ser begge parter i konflikten. Den ser at vi alle er både offer og overtreder, og omslutter begge posisjoner. Barmhjertighet ser den fellesmenneskelige lidelsen som er forårsaket av splittelsen, av fornektelsen av den, og av det spillet som skjuler fornektelsen. Barmhjertighet ser at mennesket lider under sine villfarelser, at det fryser i sin ensomhet, og trenger varme og kjærlighet.
Tilgivelse er både begynnelsen og slutten. Det er villigheten til å gi slipp. Det er villigheten til å gi slipp på kontrollen og tre inn i kjærlighetens spiral. Det er villigheten til å gå inn i sekvensen som fører til tilgivelse. Tilgivelse begynner med en villighet til å ta imot livet, i stedet for å dømme det. Tilgivelse trer ut av konflikt, og inn i dialog. Det er en villighet til å hengi seg til livet, la seg merke av det, og være i dialog med det. I starten er tilgivelse villigheten til å hengi seg til prosessen. Ved slutten er det den endelige bevegelsen som gir slipp på alle anklagene som bandt selvet til konflikten.
Fryktens sirkel
Frykten sirkel er lukket. Den bærer ikke i seg muligheten til utvikling. Den avkler ikke selvet. Den lar det ikke stå nakent foran seg selv. Frykten låser dørene. Den vokter inngangen til selvets hjerte. De syv nøklene som fører oss gjennom kjærlighetens spiral, har sitt motsvar i fryktens sirkel. Fryktens sirkel består av syv voktere. De vokter dørene inn til dialogens verden, og sikrer at vi forblir i konflikt. De syv vokterne er trusselorientering, misnøye, sammenligning, avvisning, kontroll, angrep og fordømmelse.
Frykten møter verden med fiendtlighet og misnøye. Den er trusselorientert, og ser fiender over alt. Den er på vakt, klar til å flykte eller angripe. Den leter ikke etter gaver. Den søker ikke det som vekker takknemlighet. Den leter etter det utilstrekkelige, det uperfekte, det som vekker misnøye og trenger forbedring. Livets gaver må forbedres eller forkastes.
Frykten sammenligner alt med en norm eller et ideal. Den har på forhånd bestemt seg for hva livet bør være, og sammenligner det som skjer med det som burde ha skjedd. I stedet for å akseptere livet som det utfolder seg, søker frykten det perfekte, og avviser det sårbare og utilstrekkelige.
Frykten lukker døren til selvets rom. Den søker ikke utvikling. Den søker kontroll. Den bygger forsvarsverker og lukker dører. Den avviser alt som ikke passer inn, alt som ikke strekker til, alt som kan vekke uro, alt som kan berøre og sette i gang en bevegelse.
Det finnes ingen barmhjertighet i frykten. Frykten søker det utilstrekkelige. Den leter etter de skyldige og skamfulle. Den angriper uten nåde, både innover og utover. Den forteller oss at verden er nådeløs, og at angrep er det beste forsvar. Den forteller oss at vi selv ikke strekker til. Frykten angriper selvet for å unngå at andre gjør det, og den angriper andre for å uskadeliggjøre dem.
Fryktens sirkel starter og slutter med fordømmelse. Den er i konflikt med livet. Den starter med å dømme dets gaver, i stedet for å ta dem imot. Den avslutter med å holde fast ved fordømmelsen og behovet for fortsatt kontroll. Frykten dømmer oss til å fortsette vår endeløse vandring i sirkelen.
Vi har alle våre fryktsirkler, og vi har alle mulighet til å bryte dem. Bevegelsen inn i kjærlighetens spiral bryter fryktens sirkel. Dette er bevegelsen fra konflikt til dialog. Dette er bevegelsen som kan frigjøre oss. Dette er bevegelsen vårt selv lengter etter.
Fryktens sirkel er ikke et annet sted
Fryktens sirkel driver sinnet inn i konflikt, konflikt med seg selv og konflikt med verden. Kjærlighetens spiral er relasjon og dialog. Livet er Guds gave. Livet er den gaven vi har fått. Det er vår bestemmelse å være i relasjon med det, og la dialogen utfolde seg i denne relasjonen.
Vi befinner oss alltid i kjærlighetens spiral. Det er ikke noe annet sted vi kan være. Den består egentlig av to spiraler, en som beveger seg oppover, og en som beveger seg nedover. Det guddommelige og det menneskelige smelter sammen i denne doble spiralen. De to banene krysser hverandre hele tiden. Når vi fanges i fryktens sirkel er vi ikke et annet sted. Vi er der vi alltid er, men sinnet vårt et fanget i en loop. Det står og spinner midt i mellom to krysningspunkt. Dette spinnet produserer illusjoner som holder sinnet fast i fryktens sirkel. Bevegelsen ut av den er å gi slipp. Frihet er å gi slipp på trusselorientering, misnøye, sammenligning, avvisning, kontroll, angrep og fordømmelse, og i stedet velge vennlighet, takknemlighet, nøytral observasjon, aksept, rommelighet, barmhjertighet og tilgivelse.
Dialogiske intervensjoner
Intervensjoner har en hensikt. De er ment å føre til en virkning i sinnet. Den virkningen vi er ute etter i dialogisk terapi er å hjelpe sinnet ut av fryktens sirkel, og inn i kjærlighetens spiral. Det vil si ut av konflikt og inn i dialog. Kjærlighetens syv nøkler åpner låsen på de syv dørene som fører inn til selvets hjerte. Vi har nøklene. De finnes i oss. Vi trenger bare å bli oppmerksomme på dem. Foran hver dør står det en vokter. Vokterne fremstår som mektige motstandere. I virkeligheten er de fantasier, illusjoner som vi gir vår kraft til. De vokser når vi gir dem vår energi. Det gjør vi når vi unnviker dem, dyrker dem eller går til kamp mot dem. Bare når vi går rett gjennom dem mister de sin makt over oss. Dialogisk terapi handler om å hjelpe pasienten til å passere vokterne og ta nøklene i bruk.
Vennlighet vs trusselorientering
Den første vokteren ser trusler over alt. Han forteller oss at verden er full av fiender. Vi er i konflikt med verden, og må opprettholde vår beredskap, angripe når vi kan og forsvare oss når vi må. Frykten lurer alltid i skyggen, bak oss eller i utkanten av synsfeltet. Vi kan bare ta fra vokteren makten ved å se rett på han. Vi må våge å møte frykten, for å erfare at den ikke er farlig. Vennlighet avler vennlighet, og forteller om en vennlig verden. Fiendtlighet avler fiendtlighet og forteller oss om en farlig verden. Intervensjonene må gi pasienten mot til å legge ned våpnene, gå rett gjennom vokteren, frem til hjertets dør, og bruke vennlighetens nøkkel til åpne den.
Pasienten trenger å erfare hvilken forskjell det gjør å møte seg selv og verden med vennlighet, ikke som et moralsk krav, men for å få en annen type erfaring.
Takknemlighet vs misnøye
Den andre vokteren ser mangler over alt. Han forteller oss at det vi har ikke er nok. Han forventer alltid noe mer. Han forventer både mer og bedre enn det han har fått. Misnøyen tvinger oss inn i konflikt med skjebnen, og hindrer oss i å være i dialog med det som kommer mot oss. Intervensjonene må hjelpe pasienten til å gi slipp på sin misnøye, og finne villighet å vende fokus vekk fra det som mangler, for i stedet å verdsette de gavene som finnes. Slik passerer hun eller han gjennom vokteren, når frem til takknemlighetens dør, og kan åpne den for seg selv.
Pasienten trenger å utvikle bevissthet om sine kjerneverdier, legge merke til det som allerede finnes, og bruke de muligheter livet gir til å realisere verdiene.
Nøytral observasjon vs vurdering og sammenligning
Den tredje vokteren er sammenligning. Han gjør alt til gjenstand for vurdering. Alt blir vurdert og tatt stilling til, plassert i kategorier og sammenlignet med en norm eller prototyp. Han forholder seg ikke til det som er. Han setter merkelapper på alt, og sorterer hele tiden mellom hva som kan godkjennes og hva som må forkastes. Han hindrer vår mulighet til å oppleve oss selv. Det gjør han gjennom en kontinuerlig vurderende og sammenlignende prosess. Han tvinger oss inn i konflikt med meningsløse normer og regler, og tar med det fra oss muligheten til å være i dialog med livet. Denne vokteren passeres gjennom å observere hans aktivitet, uten å ta del i den. Nøytral observasjon er nøkkelen som åpner den døren han vokter. Intervensjonene må hjelpe pasienten til å observere tankens prosess, uten å identifisere seg med dens produkter.
Pasienten trenger å utvikle en posisjon hvorfra han kan observere seg selv uten å ta stilling til det han observerer. Han trenger å se på sine tanker uten å identifisere seg med dem.
Aksept vs avvisning
Den fjerde vokteren står mellom oss og vår opplevde fornemmelse av selvets møte med livet. Han tvinger oss inn i konflikt med vår fornemmelse av livet som rører ved oss. Denne fornemmelsen er selve livsnerven, selvets viktigste inngang til dialogen med livet. Vokterens agenda er å hindre denne dialogen. Følelser og fornemmelser må gjennom streng sensur. De uønskede må støtes vekk eller gjøres om til noe annet. Vokteren passeres når vi forstår at ingen følelser eller fornemmelser er farlige. De er bare vår respons på livets berøring. Uten dem kan vi ikke kjenne oss selv. Aksept er nøkkelen til den opplevde fornemmelse. Intervensjonene må lære pasienten å bruke akseptens nøkkel.
Pasienten trenger å akseptere alt det som beveger seg i han. Uten den opplevde fornemmelse av livets berøring kan han ikke delta i det fra sin egen kjerne. Han kan ikke kjenne sin respons og velge hvordan han skal gi uttrykk for den.
Rommelighet vs kontroll
Den femte vokteren er kontroll. Han vil kontrollere opplevelsen i stedet for å erfare den. Kontroll springer ut av konflikt. Uten konflikt er det ikke noe behov for kontroll. Kontroll lukker rommet. Trange lukkede rom forteller oss at det er konflikt. Rommelighet forteller om dialog. Dialogen finner sted i rommet, og rommet utvides gjennom dialogen. Selvet gjøres kjent for seg selv gjennom dialog. Vokteren innsnevrer det indre rommet, og hindrer dialogen. Opplevelsen får ikke foldet seg ut i alle sine avskygninger og nyanser. Han hemmer det indre livet, og gjør det flatt og innholdsløst. Vi kan passere vokteren gjennom å gi slipp på kontroll. Den opplevde fornemmelse blir utilgjengelig for oss når vi hele tiden forsøker å kontrollere den. Rommelighetens nøkkel åpner døren inn til et indre rom som er stort nok til at hele opplevelsen kan folde seg ut. Intervensjonene må hjelpe pasienten til å være sammen med seg selv i dette rommet, lenge nok til at følelsene, fornemmelsene, impulsene og responsene får utfoldet seg. Utfoldelsen vil føre til deres transformasjon. Pasienten trenger å erfare den transformerende prosessen.
Pasienten trenger å utvide sitt psykologiske rom. Det gjør han gjennom å tillate den indre bevegelsen. Den er ikke farlig når den oppleves, i stedet for å undertrykkes eller utageres.
Barmhjertighet vs angrep
Den vokteren som stenger døren inn til barmhjertighet er angrep. Barmhjertighet kjenner intet angrep. Den angriper ikke i noen retning. Den sjette vokteren angriper alltid noen eller noe. Han forteller oss at verden er et farlig sted, gjennom angrep på det sårbare mennesket. Vi er alle sårbare, og vi beskytter vår sårbarhet gjennom å angripe den, i oss selv eller andre Vi beskytter vår sårbarhet gjennom å tvinge den inn i skyggen. Vi trenger selvhevdelse og grenser, men vi trenger ikke angrep på sårbarhet hverken hos oss selv eller dem som har såret oss. Angrepene kapsler sårbarheten inn i hat, forakt, skyld og skam. Denne innkapslingen holder oss fast i lidelse. Alle former for angrep, enten de retter seg innover eller utover, jager sårbarheten inn i skyggen, der den finner sine våpen ikler seg sin rustning før den våger seg ut igjen. Vi passerer den femte vokteren når vi ser sårbarheten uten å angripe den, når vi bærer den uten å skjule den. Barmhjertighetens nøkkel har ingen retning. Det finnes ingen konflikt i barmhjertighet. Det finnes bare kjærlig dialog. Barmhjertighet omfavner alt det som trenger dens helbredende blikk. Den forteller oss om en virkelighet der intet angrep kan forstyrre vår fred. Intervensjonene må hjelpe pasienten til å omfavne både sin egen og andres sårbarhet, og tåle dens nakenhet uten å angripe den.
Den rene respons på sårbarhet er barmhjertighet. Pasienten trenger å oppleve sin egen barmhjertige respons på sin egen sårbarhet.
Tilgivelse vs fordømmelse
Den siste vokteren er fordømmelse. Han vokter døren som fører inn til tilgivelse. Tilgivelse er å gi slipp. Det er å gi slipp på alt som binder oss til konflikt. Fiendtlighet, misnøye, sammenligning, avvisning, kontroll og angrep binder oss til konflikt. Fordømmelse ligger til grunn for alle disse livsholdningene. De er alle avarter av fordømmelse. Fordømmelse sender oss rett inn i fryktens sirkel. Den opprettholder den gjennom å holde fast på disse holdningene, og handle med utgangspunkt i dem. Den siste vokteren passeres gjennom vår villighet til å gi slipp på bindingen til konflikt. Denne villigheten frigjøres når vi våger å se fordømmelsens sanne ansikt og trekker vår energi ut av fordømmelsesprosjektet. Tilgivelse er å gi slipp på alle anklager. Tilgivelse åpner døren til et nytt landskap gjennom å gi slipp på det som holder oss fast i det gamle. Intervensjonene må hjelpe pasienten til å gi slipp på sin dom over seg selv, og tre inn i en dialog der ingen dom finnes.
Pasienten trenger å tilgi seg selv, slik at han kan tre inn i dialogen med frihet til å uttrykke kjærlighet på sin egen unike måte.
HISTORIENE VI FORTELLER OSS SELV
De historiene vi forteller oss selv virker i vår selvforståelse, og i det livet vi lever. Vi har behov for mening og kontinuitet. Våre fortellinger bidrar til begge deler. Gjennom dem føyer vi ulike deler av livet sammen til en helhet, og danner ideer om forhold mellom årsak og virkning i våre liv. Våre historier er subjektive sannheter, dannet av relasjonelle og kulturelle erfaringer. Den subjektive sannheten er ikke noen objektiv gjenspeiling av det som skjedde. Det er vår personlige opplevelse av livshendelsene som føyes inn i den subjektive fortellingen. Senere i livet vil nye erfaringer bli oppfattet i lys av våre etablerte historier. De fortellingene som er virksomme i den kulturen vi er en del av åpner muligheter og setter begrensninger. Det er vanskelig å skape en historie som beveger seg utenfor den kulturelle rammen. Samtidig finnes det et rikt tilfang i kulturen av fortellinger, myter og bilder, skapt av mennesker gjennom årtusener. Dette tilfanget kan hjelpe enkeltindividet til å utvide sin personlige historie.
Den dominerende fortellingen i vår tid, i vår kultur, er dessverre nokså livsfiendtlig. Den er dominert av ideer om splittelse, mangel, trussel, konkurranse og konflikt. Den oppmuntrer til prestasjonsjag, dyrking av ytre attributter og belønninger, og jakt på personlig vinning, kontroll og makt. Maktens menn lyver åpenlyst. Folkemord utspiller seg åpent i mediene. De rikeste forsyner seg hemningsløst av våre felles ressurser. Naturen utnyttes og ødelegges. Klimaendringer er i ferd med å ødelegge balansen i økosystemet. Folk er på flukt, og nasjonene mobiliserer for å stenge grensene for mennesker i nød. Den dominerende, kollektive historien fostrer en mentalitet som fører til frykt, utilstrekkelighet, konflikt, misnøye, endeløs jakt på belønning og anstrengelser for mål som aldri kan nås, eller som ikke fører til fred og tilfredshet om vi likevel skulle komme dit. Om vi skal overleve må vi utvikle en ny mentalitet, en mentalitet som er dominert av dialog, samarbeid og omsorg for fellesskapet, naturen og alle dens skapninger.
Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom de kollektive og de individuelle historiene. Den kollektive fortellingen er konteksten våre individuelle historier utvikler seg i, men den kollektive fortellingen må opprettholdes av et tilstrekkelig antall individuelle historier om den skal bestå. Våre fortellinger har kraft til å endre virkeligheten, både den individuelle og den kollektive. Det er ikke likegyldig hverken for oss selv eller den helhet vi er en del av, hvilke historier som virker i oss. Våre personlige historier kan være åpne, inkluderende og fleksible. De kan også være lukket, ekskluderende og rigide. De kan virke i livet vårt på måter som åpner muligheter, lar oss være i dialog med livet, og fører oss til nye erfaringer. De kan også virke på måter som begrenser oss, leder oss til konflikt med oss selv og våre omgivelser, og fører oss til stadige gjentakelser av erfaringer vi allerede har gjort.
Det terapeutiske prosjektet er en dialog mellom pasient og terapeut som skaper endringer i den individuelle historien. Fortellingen må skapes på nytt. Den må åpnes og utvides. Den må gi rom for motsetninger og nyanser. Den må akseptere hovedpersonens erfaringer og responser. Den må ha rom for transformasjon og for at noe nytt kan skje. Dette er et frigjøringsprosjekt, der målet er å frigjøre pasienten fra begrensningene i den historien han forteller seg selv, om seg selv. Dette innbærer også en frigjøring fra begrensninger som ligger i familiemyter og kollektive fortellinger som virker i den sosiale konstruksjonen pasienten lever i. Nøkkelen som åpner døren til det mentale fengselet finnes i den dype forståelsen av at historiene ikke er virkeligheten. De er bare filteret vi forstår den gjennom.
Terapi som en heltereise
Heltereisen er i følge Joseph Campbell en universell struktur som finnes i mange myter og historier. Den omfatter stadier som avreise, innvielse, overvinnelse og tilbakekomst. Campbell sier at heltereisen symboliserer individets reise mot selvrealisering. Terapi kan ses som en slik reise. Terapeuten er en guide på denne reisen, som ikke kan løse utfordringene for pasienten, men som kan peke på dem og hjelpe pasienten til å mobilisere sine egne ressurser i møte med dem. Bevegelsen ut av fryktens sirkel, inn i kjærlighetens spiral kan ses som en heltereise. Pasienten er helten som legger ut på en reise der han vil møte sine egne demoner og overvinne dem gjennom å se dem i øyene. De syv vokterne er demonene som står i veien for hans tilgang til kjærlighetens kraft. Ved å passere fryktens voktere og bruke kjærlighetens nøkler kan han forløse den skapende kraften som vil transformere livet hans.
Dialogisk terapi kan ses som en personlig heltereise pasienten foretar, med terapeuten som veileder. Sammen med terapeuten skaper pasienten en fortelling som gjør han til en ansvarlig, aktør som tar egne valg, bruker sine ressurser i møte med utfordringer, og blir klar over og realiserer sine dypeste verdier i det levde livet. Pasienten veiledes av terapeuten. Terapeuten veiledes av en forståelse av heltereisens struktur. Elementer som inngår i denne strukturen er:
Hovedpersonen
Pasienten er helten, eller hovedpersonen i fortellingen. Det er en terapeutisk oppgave å hjelpe pasienten til å tre inn i denne rollen. Hovedperson er den drivende kraften i fortellingen. Han er en ansvarlig aktør som tar valg og gjør erfaringer. Hovedpersonen er både protagonist og antagonist. Protagonisten er helten i historien, som legger ut på reisen. Han bærer i seg de antagonistiske kreftene han vil møte underveis. De antagonistiske kreftene er ressurser som er bundet i fastlåste mønstre helten konfronteres med underveis. Det er de indre drager og demoner som skal møtes på veien.
Den hellige gral
Helten har en visjon, et kall. Han reiser ut i verden for å finne noe som er av høy verdi. Reisen er viktig for både han og samfunnet. Han må gjennomføre den for å forløse sitt unike bidrag til fellesskapet. Den hellige gral er det ytre symbolet for det indre transformerende rommet helten søker. Helten søker sitt sanne selv, den indre livskraften som både individuerer og forener han med helheten. Når han legger ut på reisen tror han at det er en kilde ute i verden han leter etter. I virkeligheten har han hele tiden båret den i seg selv. Den hellige gral inneholder kjærlighetens syv nøkler. Det er de erfaringene som skaper dialog og forening som vil føre han til kilden. Han vil finne nøklene etterhvert som han gir slipp på de historiene som splitter og produserer konflikt. Den skatten han finner er evnen til å være til stede her og nå, erfare livet med åpne sanser, og delta i dialogen med våkenhet og engasjement, fra sin sanne kjerne.
Konteksten
Det landskapet helten reiser gjennom er livet slik som det utfolder seg her og nå. Han møter utfordringene på de arenaer han til en hver tid befinner seg. Han har med seg en fortelling om det livet han har levd frem til i dag. Historien virker i han, og begrenser hans syn på seg selv og andre. Den er et filter han ser verden gjennom, som hindrer han i å se mulighetene, uten at han selv er klar over det. Muligheter til å skape noe nytt gjennom å møte verden på en ny måte finnes alltid. En hver situasjon er en mulighet til å gjøre nye erfaringer, til forskjell fra å gjenta de gamle. Det forutsetter en villighet til å gi slipp på den gamle regien, forlate det kjente og bevege seg ut i det ukjente.
Relasjoner
Vi trenger andre for å finne oss selv. Våre livsnarrativer blir til i samspill med våre nærmeste, fra vugge til grav, på godt og vondt. De tidlige relasjonelle erfaringene bygges inn i våre selv-fortellinger, og er grunnlaget for de historiene vi skaper sammen med andre senere i livet. Den som søker terapi trenger hjelp til å sprenge begrensningene og bryte med den tvangsmessige gjentakelsen som ligger i det gamle narrativet. Først da forløses kraften til å skape nye relasjonelle fortellinger. Før det vil regien fra den gamle historien tvinge nye bekjentskaper inn i ferdigskrevne roller. Mennesker som bekrefter gamle erfaringer blir værende. De som ikke passer inn vil falle fra. Historiene gjentar seg.
I nære, langvarige relasjoner finnes det flere fortellinger samtidig. Partene har hvert sitt narrativ som den andre inviteres inn i. Disse legger føringer for de historiene de kan skape sammen. Dersom det narrativet vi inviterer andre inn i er trangt og konfliktfylt, blir det vanskelig å skape en felles fortelling som gir plass til nye måter å erfare seg selv på. Det er i relasjoner vi gjenskaper våre mest smertefulle erfaringer, men det er også i relasjoner vi får muligheten til gi slipp på den gamle fortellingen og forløse muligheten til å skape noe nytt. Helten vil på sin relasjonelle reise gjentatte ganger konfronteres med muligheten til å gi slipp på den gamle historiens føringer, for i stedet gå inn i nye erfaringer. Det er dette som driver handlingen fremover.
Budbringere
På sin reise vil helten vil helten møte budbringere fra fortiden. Dette er personer og situasjoner som trigger gamle mønstre og rolleforventninger. Den gamle historien er virksom i han, og impulsen til å handle som om det som kommer han i møte er bestemt på forhånd er sterk. Men budbringerne bærer ikke bare bud om fortiden. De bærer også i seg et tilbud om utvidelse og nyskaping. Det vi står overfor i dag er ikke det samme som i går. Det blir det samme hvis vi betrakter det som det samme, men det kan bli noe nytt hvis vi trer inn i møte med det og lar det virke i oss på en ny måte.
Voktere
Fryktens syv voktere befinner seg i heltens eget sinn. De sperrer dørene inn til dialogens verden, og sikrer at han forblir i konflikt med den verden han reiser gjennom. De syv vokterne er trusselorientering, misnøye, sammenligning, avvisning, kontroll, angrep og fordømmelse. Enten vokterne stenger helten inne, eller de stenger verden ute, sørger de for at det ikke opprettes kontakt. Terapeuten bidrar gjennom å gjøre pasienten oppmerksom på vokterne, men helten må selv bryte deres makt. Det gjør han ved å handle på tvers av deres budskap, og tåle det emosjonelle ubehaget som følger av det. Han må lære at uroen ikke er et signal om at han har gjort noe feil, men en forbigående tilstand som følger av at han har brutt fryktens bud og tatt et skritt på veien mot frihet.
Oppgaven
Reisen forener helten med hans livsoppgave. Den er å bli til seg selv, gjennom å erfare livet på sin egen måte, og svare til det fra sitt eget dyp. Det er ikke å å perfeksjonere objektet eller samle statussymboler. Dette er fristelser helten må motstå for å fullføre oppgaven. Verden er full av fristelser og muligheter for å fare vill. Vi lærer tidlig å se på oss selv som objekter for vurdering. Vi lærer å se på oss selv og andre som vinnere og tapere i konkurransen om bli best og ha mest. Men vår oppgave er ikke å overvinne verden, eller å oppnå dens anerkjennelse. Det er å relatere oss til den, være i dialog med den, og lære oss selv å kjenne gjennom dialogen. Det er å finne vårt eget sanne uttrykk, og gi oss selv til fellesskapet. Det er i foreningen vi finner vår unike kjerne. Individueringsprosessen foregår i dialog med den verden vi tilhører. Den handler om å ta sjansen på våre egne sanser og vår egen respons på det vi oppdager gjennom dem. Det er å våge å møte hverandre, og være til stede i vårt eget uttrykk, til tross for den frykt og smerte vår deltakelse i verdens konflikter har påført oss.
Sammenhengen
Å være menneske er å være dypt avhengig av det menneskelige fellesskap. Vårt jeg blir til i møte med et du. Helten er ikke en isolert enhet. Han er en relasjon. Han skaper og skapes av den verden han er en del av. Heltereisen gjør pasienten til en skaper som inviterer verden inn i kjærlighetens spiral. Verden trenger dette. Den trenger alle som kan bidra til menneskehetens transformasjon. Vi må bli en art som ikke ødelegger sitt eget livsgrunnlag. Gjør vi ikke det, vil ikke mennesket overleve. Vår eneste sjanse til å redde jorden for oss selv, er å endre vår mentalitet. Vi må bevege oss ut av fryktens sirkel og inn i kjærlighetens spiral. Vi er alle del av en større sammenheng. Vi har alle mulighet til å skape små brudd med den dominerende fortellingen i det samfunnet vi lever i. Helten må skape en historie som fostrer en ny mentalitet. Det er hans lille, men ikke ubetydelige bidrag til helheten.
Tiden
Helten har vandret gjennom tiden. Han har gjort sine feil og møtt sine nederlag. Han har blitt såret, og han har såret andre. Han har sviktet og blitt sviktet. Livet han har levd har satt dype spor i sinnet. Tiden har programmert han til å fortsette i de etablerte sporene. Uten at han tar i bruk det skapende øyeblikket vil ha fortsette å være fanget i tidens spor. Den nye historien skapes her og nå. Øyeblikket har kraft til å forløse fortiden og åpne fremtiden, dersom helten våger seg inn i dialog med det. Det krever mot. Sann dialog vil ikke etterlate han uberørt.
Fortelleren
En sentral del av den narrative terapien er fortellerens utvikling. Pasienten er både helten og fortelleren. Til å begynne med vil fortellerens stemme i stor grad reflektere vokterne. Han vil være mer eller mindre identifisert med dem, og stille seg kritisk og dømmende til den verden helten reiser gjennom, og til hvordan han responderer og handler i møte med den. Det er terapeutens oppgave å hjelpe pasienten til å utvikle sin fortellerstemme, slik at den i stadig større grad reflekterer kjærlighetens nøkler.
Fortelleren må utvikle seg til å bli en nøytral observatør, et vitne som legger merke til det som foregår og forteller historien uten å dømme hverken protagonisten eller de antagonister som opptrer i den. Han må våge å la handlingen utvikle seg, uten å bestemme på forhånd hvilken vei helten skal gå, eller hvilke erfaringer han skal gjøre. Terapeuten må hjelpe fortelleren til å utvikle en holdning preget av vennlighet og takknemlighet. En generell holdning som omfatter helten og alle som trer inn på scenen med vennlighet, er ikke til hinder for at fortelleren kan forholde seg nøytralt observerende til den handlingen som utspiller seg. Det er heller ikke en generell takknemlighet i møte med livets gaver og prøvelser. Tvert imot vil det hjelpe fortelleren til å identifisere ressursene, akseptere smerten og betrakte utfordringer som muligheter helten får til å gjøre nye erfaringer.
Fortelleren må utvikle sin villighet til å akseptere alle fortellingens nyanser. Gjennom hans ubetingede aksept av det som skjer, og de responser det vekker, utvides det indre rommet. Heltens indre blir mere rommelig. Fortelleren må utvikle toleranse for heltens utilstrekkelighet og sårbarhet. Den naturlige responsen på naken sårbarhet er barmhjertighet. Barmhjertighet er det som gjenstår når alle anklager har oppløst seg og blitt borte. Derfra er veien til tilgivelse ikke lang. Heltereisen er fullbyrdet når helten og fortelleren sammen forener protagonisten med de antagonistiske kreftene han bærer i sitt indre, og tilgir seg selv og sin verden. Da kan de vende tilbake med kjærlighetens syv nøkler, og la dem virke fellesskapet.