Livet skjer. Alle som trer inn i det vil møte tap, smerte og motgang. Verden er et krevende sted. Ingen kommer hit med en garanti om uforstyrret lykke. Vi kan ikke kontrollere vår skjebne, men vi kan velge hvordan vi vil forholde oss til den. Den stoiske filosofi, grunnlagt av Zenon fra Kition ca 300 år før Kristus, understreket betydningen av å skille mellom hva man kan, og hva man ikke kan ha noen kontroll over. Dette ble kalt kontrollskillet, et sentralt verktøy i den stoiske innstillingen til livet, der det vi ikke kan kontrollere møtes med stoisk ro.
Kontrollskillet er differensieringen mellom det vi kan kontrollere og det vi ikke kan påvirke med vår vilje. Det aller meste har vi ingen kontroll over. Det som skjer det skjer. Heller ikke psykologiske tvangsmønstre og kroppens automatiserte reaksjoner har vi noen direkte kontroll på. Impulsen oppstår. Det er forsøkene på å kontrollere den som fanger oss i mønsteret. Det som kan frigjøre oss er å akseptere det som skjer, og forholde oss til det. Det er vår frihet, og gjennom å bruke den kan vi utvikle et autentisk og kraftfullt selv, som er i stand til å leve et verdig liv.
Å leve et verdig liv handler om å akseptere det som det er, la seg berøre av det, og respondere på berøringen fra sin egen kjerne. Å leve et verdig liv handler om å bevege seg med det, uten å miste sitt eget tyngdepunkt. Å leve et verdig liv handler om å møte det ansikt til ansikt, og gjennom dette møtet la selvet bli åpenbart for seg selv. Vi kan ikke vite hvem vi er, uten å uttrykke det i møte med livet. Dette er selvutvikling. Det er selvet som vikler seg ut av slørene vi har svøpt rundt det.
Spiralen er universets bevegelse. Alt beveger seg i spiraler, også selvutviklingen. Livets hensikt er å la selvet vikle seg ut, og tre frem i møte med det. Denne utviklingen skjer når vi møter livet med kjærlighet. Den stopper opp når vi møter det med frykt. Kjærlighet er en skapende kraft. Den beveger seg i oss på en spiralformet måte, ned i dybden og opp mot lyset. Frykt hindrer denne bevegelsen, og fanger oss i lukkede sirkler og endeløse gjentakelser.
Det jeg har kalt kjærlighetens spiral er en beskrivelse av en måte å møte livet på, som fremmer selvets utvikling. Utgangspunktet er en aktiv og handlekraftig tilnærming. Kjærligheten underkaster seg ikke. Den virker. Den virker gjennom dialog. Den transformerer det som trer inn i dialog med den. Den går ikke i konflikt med det som motsetter seg den, men den gir heller ikke sin energi til det. Invitasjonen til dialog er et tilbud vi aktivt må ta imot.
Kjærlighetens spiral beveger seg gjennom vennlighet, takknemlighet, nøytral observasjon, aksept, rommelighet, barmhjertighet og tilgivelse. Den starter med en holdning, som er virksom her og nå. Holdningen er vår innstilling til det vi til en hver tid møter. Den mest effektive måten å møte livet på, er med vennlighet og takknemlighet. Livet kommer hele tiden mot oss. Alt som kommer mot oss representerer livet. Å møte det med vennlighet er et aktivt valg, et initiativ, en respons, en invitasjon. Å møte livet med vennlighet er å ta det imot som en venn, med åpenhet, interesse og velvilje. Det er en invitasjon til dialog.
Alt det vi møter er gaver, som vi kan ta imot med takknemlighet. Alt det som berører oss vekker en respons. Responsen er vår mulighet til å bli kjent med vårt selv. Livet treffer selvets strenger, og skaper en resonans. Dialogen med livet beveger oss. Gjennom bevegelsen blir vi bekjentgjort, for oss selv. Det er vår dypeste lengsel, å bli gitt til kjenne, å bli erfart. I dialogen mellom oss og livet, erfarer vi oss selv. Det er den gaven vi tar med oss hjem, når vi vender tilbake fra livets reise. Det er livets dypeste mening. Alt som kommer mot oss bærer med seg muligheter til dialog. Det er naturlig å ta livets gaver imot med takknemlighet.
Livets gaver beveger oss på mange måter. Klangen som oppstår når våre strenger berøres kan være lys eller mørk, lystig eller sorgfull, behagelig eller ubehagelig. Livets berøring vil gi oss både smerte og nytelse. Livet gjør ofte vondt. Fryktens skygge kan atskille oss fra erfaringen ved å holde fast på det som gir behag og avvise det som gir ubehag. Denne atskillelsen hindrer bevegelsen. Den hindrer dialogen med livet. I stedet trer vi inn i fryktens sirkel. Da blir vi ikke gitt til kjenne. Vår lengsel etter å kjenne oss selv forblir uoppfylt. Smerte er en del av livet. Lidelse er noe vi legger til smerten ved å avvise opplevelsen, og på den måten tre ut av berøringen med livet. Nøytral observasjon hjelper oss inn i den igjen. Selvet er det i oss som blir berørt, og vitnet til bevegelsen som settes i gang av berøringen. Selvet er her for å erfare livet, på godt og vondt. Det er her for å erfare lys og mørke, og alle nyanser og fargetoner i mellom. Selvet er både opplevelsen og det som bevitner den, både observatøren og det observerte. Vitnet er en nøytral observatør. Det tar ikke stilling til erfaringen. Det griper ikke inn for å endre den. Det observerer den.
Aksept er villighet til å ta imot hele opplevelsen. Alt det som vitnet har sett, fornemmet og følt, må aksepteres som del av opplevelsen. Den blir ikke hel før det hele aksepteres. Gjennom aksept inviteres opplevelsen inn i selvets rom.
Opplevelsen må tas inn i selvets rommelighet. Selvet er opplevelsen, vitnet til opplevelsen og rommet den utfolder seg i. Rommet er selvets mulighet til å oppleve seg selv. Der kan alt kan få folde seg ut og bli erfart, alle følelser, tanker og fornemmelser, alle responser og impulser. Smertefulle erfaringer kan føre til brudd i selvets kontinuitet, brudd i kontakten mellom selvet og erfaringen. Opplevelsen fragmenteres, og blir til løse deler som støter mot hverandre i stedet for å bli til en meningsfylt helhet. Selvets splittelse er lidelsen forårsaket av bruddet. Når de avspaltede delene blir tatt inn, og får dvele i selvets rommelighet finner de sin plass i sammenhengen. Delene føyes sammen og blir til en ny helhet. Denne nye helheten er selvets uttrykk. Selvet kommer til uttrykk som en respons, som et svar formet av den prosessen som utfolder seg i rommet.
Selvet er opplevelsen, vitnet til opplevelsen, rommet den utfolder seg i,
og responsen som formes gjennom prosessen.
Barmhjertighet er middelet til å smelte de mest gjenstridige delene av opplevelsen, de delene som motsetter seg sammenføyelsen, de delene som bærer den største lidelsen, de delene som forblir i konflikt, de delene som ikke er tilgjengelige for den indre dialogen. Barmhjertighet ser lidelsen i det kontrære. Den ser begge parter i konflikten. Den ser at vi alle er både offer og overtreder, og omslutter begge posisjoner. Barmhjertighet ser den fellesmenneskelige lidelsen som er forårsaket av splittelsen, av fornektelsen av den, og av det spillet som skjuler fornektelsen. Barmhjertighet ser at mennesket lider under sine villfarelser, at det fryser i sin ensomhet, og trenger varme og kjærlighet.
Tilgivelse er både begynnelsen og slutten. Det er villigheten til å gi slipp. Det er villigheten til å gi slipp på kontrollen og tre inn i kjærlighetens spiral. Det er villigheten til å gå inn i sekvensen som fører til tilgivelse. Tilgivelse begynner med en villighet til å ta imot livet, i stedet for å dømme det. Tilgivelse trer ut av konflikt, og inn i dialog. Det er en villighet til å hengi seg til livet, la seg merke av det, og være i dialog med det. I starten er tilgivelse villigheten til å hengi seg til prosessen. Ved slutten er det den endelige bevegelsen som gir slipp på alle anklagene som bandt selvet til konflikten.
Fryktens sirkel
Frykten sirkel er lukket. Den bærer ikke i seg muligheten til utvikling. Den avkler ikke selvet, og lar det stå nakent foran seg selv. Frykten låser dørene. Den vokter inngangen til selvets hjerte. De syv nøklene som fører oss gjennom kjærlighetens spiral, har sitt motsvar i fryktens sirkel. Fryktens sirkel består av syv voktere. De vokter dørene inn til dialogens verden, og sikrer at vi forblir i konflikt. De syv vokterne er trusselorientering, misnøye, sammenligning, avvisning, kontroll, angrep og fordømmelse.
Frykten møter verden med fiendtlighet og misnøye. Den er trusselorientert, og ser fiender over alt. Den er på vakt, klar til å flykte eller angripe. Den leter ikke etter gaver. Den søker ikke det som vekker takknemlighet. Den leter etter det utilstrekkelige, det uperfekte, det som vekker misnøye og trenger forbedring. Livets gaver må forbedres eller forkastes.
Frykten sammenligner alt med en norm eller et ideal. Den har på forhånd bestemt seg for hva livet bør være, og sammenligner det som skjer med det som burde ha skjedd. I stedet for å akseptere livet som det utfolder seg, søker frykten det perfekte, og avviser det sårbare og utilstrekkelige.
Frykten lukker døren til selvets rom. Den søker ikke utvikling. Den søker kontroll. Den bygger forsvarsverker og lukker dører. Den avviser alt som ikke passer inn, alt som ikke strekker til, alt som kan vekke uro, alt som kan berøre og sette i gang en bevegelse.
Det finnes ingen barmhjertighet i frykten. Frykten søker det utilstrekkelige. Den leter etter de skyldige og skamfulle. Den angriper uten nåde, både innover og utover. Den forteller oss at verden er nådeløs, og at angrep er det beste forsvar. Den forteller oss at vi selv ikke strekker til. Frykten angriper selvet for å unngå at andre gjør det, og den angriper andre for å uskadeliggjøre dem.
Fryktens sirkel starter og slutter med fordømmelse. Den er i konflikt med livet. Den starter med å dømme dets gaver, i stedet for å ta dem imot. Den avslutter med å holde fast ved fordømmelsen og behovet for fortsatt kontroll. Frykten dømmer oss til å fortsette vår endeløse vandring i sirkelen.
Vi har alle våre fryktsirkler, og vi har alle mulighet til å bryte dem. Bevegelsen inn i kjærlighetens spiral bryter fryktens sirkel. Dette er bevegelsen fra konflikt til dialog. Dette er bevegelsen som kan frigjøre oss. Dette er bevegelsen vårt selv lengter etter.
Fryktens sirkel er ikke et annet sted
Fryktens sirkel driver sinnet inn i konflikt, konflikt med seg selv og konflikt med verden. Kjærlighetens spiral er relasjon og dialog. Livet er Guds gave. Livet er den gaven vi har fått. Det er vår bestemmelse å være i relasjon til det, og la dialogen utfolde seg i denne relasjonen.
Vi befinner oss alltid i kjærlighetens spiral. Det er ikke noe annet sted vi kan være. Den består egentlig av to spiraler, en som beveger seg oppover, og en som beveger seg nedover. Det guddommelige og det menneskelige smelter sammen i denne doble spiralen. De to banene krysser hverandre hele tiden. Når vi fanges i fryktens sirkel er vi ikke et annet sted. Vi er der vi alltid er, men sinnet vårt er fanget i en loop. Det står og spinner midt i mellom to krysningspunkt. Dette spinnet produserer illusjoner som holder sinnet fast i fryktens sirkel. Bevegelsen ut av den er å gi slipp. Frihet er å gi slipp på trusselkorientering, misnøye, sammenligning, avvisning, kontroll, angrep og fordømmelse, og i stedet velge vennlighet, takknemlighet, nøytral observasjon, aksept, rommelighet, barmhjertighet og tilgivelse.