DIALOGISK TRAUMEBEHANDLING OG FORSTÅELSE

18. september 2025

DIALOGISK TRAUMEFORSTÅELSE

Det Jesus i «et Kurs om Kjærlighet» beskriver som menneskets atskilte sinn, har mye til felles med den traumatiserte tilstand. Hvis vi kan akseptere at sannheten er ukjent for oss, og bare midlertidig er tilgjengelig i form av bilder og myter, kan vi kanskje tillate oss å se myten om atskillelsen som nyttig i forståelsen av traumer.

Språk er symboler for symboler. Teorier og modeller er kun midlertidige fortellinger om virkeligheten. Mens myten samler elementene i en sammenhengende fortelling, bryter vitenskapen helheten ned og forsøker å forstå den i lys av delene. Begge perspektiver er nødvendige. De komplementerer hverandre, og bør verdsettes i kraft av sin nytteverdi. Både myter og vitenskapelige modeller kan øke vår innsikt, men blir til hindre for videre vekst dersom vi ikke er villige til å se ut over dem.

Den myten som formidles i Kurset er at universet er skapt av en altomfattende bevissthet. Denne bevisstheten kalles Gud, og Guds skaperkraft kalles kjærlighet. Gud er enheten, og samler alt i seg. Materiens skapelse differensierer enheten, og gjør relasjon mulig. Alle delene tilhører fortsatt enheten, men de står nå i relasjon til hverandre, og til skaperen som rommer, omslutter og gjennomstrømmer alt. Dette altet er forbundet gjennom relasjon og dialog.

Differensieringen skapte observatøren og det observerte, og gjorde det mulig å erfare kjærlighet som en dialog mellom dem. Vi er alltid i begge posisjoner i utvekslingen av kjærlighet Jeg er både den som gir, og den som mottar det som blir gitt. Jeg er det observerte, og observatøren som observerer det. Ingen del kan eksistere uten helheten. Vi er alle ett. Den skapende kjærlighetsenergien som strømmer gjennom enheten gir alle deler av den liv. Gud har ikke skapt verden for å overlate den til livløshet.

I stedet for å være en udifferensiert enhet, ble vi til individuerte deler av den. Delen er fortsatt en uatskillelig del av enheten, og kan ikke eksisterer uavhengig av den. Differensieringen fjernet ikke enhetens realitet. Den skapte bare en mulighet til å utvide kjærlighet på en ny måte. Den rystet likevel universet.

I overgangen fra udifferensiert, til differensiert enhet trådte frykten inn. Den oppstod i mellomrommet mellom den uavgrensede opplevelsen av enhet, og opplevelsen av enhet i form av relasjon og dialog. I dette mellomrommet vokste illusjonen om atskillelse frem. Differensieringen ble opplevd som et brudd. Den atskilte tilstanden utviklet seg som en følge av den frykten som oppstod i bruddet. I stedet for å oppleve forbindelsen, ble sinnet fanget i en opplevelse av atskillelse. I stedet for å tre inn i opplevelsen av relasjon og dialog, vendte sinnet seg mot frykten og gjorde den til læremester. I fryktens verden ble vi hverandres motstandere og konkurrenter. Kampen for tilværelsen erstattet relasjon og dialog.

Den verden som ble produsert av frykten er en fantasi. Vi er fortsatt forbundet med enheten, med Gud og hverandre. Uten denne forbindelsen ville vi ikke eksistert. Sannheten er ikke tapt. Den lever side om side med illusjonen. Det er bare dyrkelse av løgnen som holder oss fra å se sannheten. Det er bare vår investering i konflikt som hindrer oss i å ta del i kjærlighetens dialog. Det er bare vår deltakelse i den atskilte illusjonens dynamikk som skjuler den forente verdens virkelighet for oss.

Vi opplevde differensieringen som et brudd i enhetens kontinuitet, og reagerte med frykt. Vårt sinn ble fanget i frykten, og fortsetter desperat kampen for å overleve i en illusjon om atskillelse. Bruddet er den overveldende hendelsen som utøste en fryktreaksjon. Vår forkvaklede verden er reaksjonen, forsvaret og gjentakelsestvangen som fulgte. Dette er det opprinnelige traumet. Dette er det traumet som utspiller seg i vår verden, som en tvangspreget gjentakelse. Gjentakelsens former kan være forskjellige, men dynamikken er den samme.

Fortellinger om enhet tilskynder oss til å tenke og handle på andre måter enn det fortellinger om atskillelse gjør. Jesus peker på veien. Den går Ikke inn i unnvikelse, isolasjon, idyllisering og selvtilstrekkelighet. Den går heller ikke gjennom anklager, angrep og konflikt. Den krever at vi engasjerer oss i verden. Den krever vår villighet til å forholde oss til opplevelsens fulle dybde. Jesu vei går gjennom deltakelse, erfaring, inkludering og opplevelse av den indre responsen. Den går ikke gjennom askese og tilbaketrekning, eller fornektelse og utstøtelse av deler av opplevelsen. Veien går fra møtet med våre søsken, inn til sjelens kilde og derfra ut igjen til verden. Den veien Jesus peker på er dialogens vei. Sann dialog er å akseptere og inkludere alle aspekter av opplevelsen, ta dem inn til hjertet, transformere dem der og sende kjærlighet tilbake til verden.

Forståelsen av psykisk smerte og ufrihet som konsekvens av traumer, brer seg nå ut i verden som en gyldig måte å forstå psykiske lidelser på. Helbredelse av folkeslagenes krigstraumer blir forstått av mange som en forutsetning for varig fred. Kanskje alle de traumatiserte individene som vandrer på jorden, kan vise oss noe som gjelder oss alle. Kanskje kan helbredelsen av deres traumer frelse verden. Kanskje vil vår villighet til å helbrede verdens traumer, føre oss langs en vei til relasjon og dialog. Den vil føre oss gjennom forløsning av energien som er bundet i frykt, hat og aggresjon til frigjøring av kjærlighetens transformerende kraft. Kanskje henger helbredelsen av verdens traumer sammen med helbredelsen av våre egne. Kanskje må vi starte med oss selv.

Det arbeidet som skal til for å helbrede traumer må føre den traumatiserte fra atskillelse, frykt og konflikt til en opplevelse av forbindelse og fellesskap. De forståelsesmodeller og verktøy som utvikles i fagfeltet vil være virksomme i den grad de hjelper oss til å koble oss på dialogen igjen når vi fanges i frykt og atskillelse. Utvikling av kunnskap og teori på traumefeltet har gitt et fundament for utvikling av nyttige verktøy og modeller som bør inngå i behandlingen av traumer. Det teoretiske grunnlaget er godt beskrevet i Nordanger og Braaruds bok om utviklingstraumer. Modellene og verktøyene jeg beskriver her ligger på hjemmesidene til RVTS. Anvendelsen av verktøyene vil bli mer effektiv om den settes inn i en fortelling som speiler sannheten på en mer korrekt måte, enn det fortellingen om atskillelse gjør.De er nyttige som kart og retningsgivere, men de er ikke identiske med landskapet livsreisen fører pasienten gjennom. Terapeuten er lærer, veileder, følgesvenn og vitne, men reisen må gjennomføres av pasienten selv.

BRUDDET

Bruddet er traumenes essens. Det som traumatiserer oss er brudd med kontinuitet, trygghet og tillit til oss selv og andre. De overveldende hendelser som fører til traumatisering representerer alle en form for brudd. Hendelsene bryter inn i livet, og kaster om på det fundament vår tillit var bygget på. Fra det ene øyeblikket til det andre, blir forventningen om å være trygg, ivaretatt, elsket, akseptert, robust, levedyktig eller usårbar brutt.

Sykdom og ulykker forteller oss at kroppen og livet er sårbart. Angrep fra andre forteller oss at vi ikke ubetinget kan stole på menneskene. Våre reaksjoner i situasjonen forteller oss at vi ikke kan stole på oss selv. Bruddet med våre forventninger til livet, bryter samtidig ned vårt bilde av hvem vi selv er. Overveldende hendelser blir til traumer når bruddet med våre forventninger til oss selv og verden, fører til at vi mister den grunnleggende tilliten våre liv var bygget på.

Forventningsbruddet stopper bevegelsen, og fryser den fast. Dersom jeg henvender meg i en forventning om å bli møtt, men i stedet blir avvist, blir bevegelsen avbrutt. Den sunne responsen på det er påkobling. Det vil si at jeg kobler meg på opplevelsen av å bli avvist, gir uttrykk for den eller trøster meg selv. Et livsbekreftende resultat vil være at misforståelser blir oppklart. Den andre misforstod henvendelsen. Eller at jeg aksepterer at den andre ikke var tilgjengelig akkurat da. Jeg trenger ikke å forkaste hverken meg selv eller den andre, og kan bevare min tillit til at jeg er akseptabel og verden er villig til å ta meg i mot. Et livsfornektende resultat er at jeg blir sittende fast i mistillit til verden eller anklager mot meg selv. Jeg er mislykket. Verden vil ikke ha meg. Verden er et ondt sted.

Når responsen på bruddet er tilbaketrekning, i stedet for påkobling, skjer det en traumatisering. Et sår, stort eller lite, oppstår. Små sår leges raskt, uten å gi varige men. Store skader trenger lang tid og adekvat omsorg for å leges. Gjentatte skader, før de mindre sårene leges, holder dem åpne og forstyrrer tildelingsprosessen. Når forsøkene på reparasjon ikke fører frem, blir sårene dypere. Påkoblingen forstyrres. Tilbaketrekningen fra egne følelser og reaksjoner er like skadelig som tilbaketrekningen fra kontakt med andre. Helbredelsengår gjennom kontakt og påkobling. Når bevegelsen fører til konflikt eller tilbaketrekning hindres helbredelsen

Barnet fødes inn i verden med et nervesystem som forventer å bli møtt på en utviklingsfremmende måte. Når denne forventningen blir brutt oppstår utviklingstraumer. I stedet for grunnleggende tillit, utvikles en grunnleggende mistillit. I stedet for relasjonell og emosjonell kompetanse, utvikles forvirring og negative forventninger.

All helbredelse av traumer går gjennom påkobling, kontakt og gjenopprettelse eller utvikling av tillit. Den helbredende bevegelsen må gå både innover og utover. Den må omfatte kropp, følelser og relasjoner.

UBEVEGELIGHETSREAKSJONEN

Peter Levines tilnærming til traumer går gjennom kroppen. Når overveldende hendelser blir til traumer er det fordi nervesystemet låses fast i en ubeveglighetsreaksjon. Han mener at både små og store belastninger, til og med hendelser som er forbundet med glede, kan føre til en fastfrysing av energi i kroppen.

Vi har en orienteringsrefleks som slår inn når noe beveger seg inn i oppmerksomhetsfeltet vårt. Dersom vi kan stole på den, kan vi opprettholde en åpen oppmerksomhet inntil den utløses. Da snevrer oppmerksomheten seg inn, og rettes mot den potensielle trusselen. Det som må avklares er hva det er, og om det er farlig. Dersom det vurderes som farlig mobiliseres den energien vi trenger til å bekjempe faren, eller komme oss ut av situasjonen. Dersom verken kamp eller flukt nytter, går systemet over i frys. Det stivner i en tilstand der energien låses i kroppslige spenninger, for å være tilgjengelig dersom muligheten byr seg.

Vi har vårt beredskapssystem felles med ville dyr. Når rovdyret angriper flykter byttedyret. Orienteringsrefleksen slår inn ved den minste bevegelse som fanges opp i sanseapparatet. Fluktresponsen mobiliserer den nødvendige energi på et øyeblikk, og dyret er i flukt. Dersom det ikke kommer seg unna inntrer frysreaksjonen. Dyret stivner. Energien trekker seg inn i en ubevegelig beredskap, som raskt kan aktiveres til kamp eller flukt dersom rovdyret mister interessen. En vellykket flukt vil forløse den bundne energien. Dyret kan også bli liggende urørlig til faren er over. I så fall forløses energien etterpå i skjelvinger og rykkvise bevegelser. Dersom situasjonen ender med at rovdyret spiser byttet, går det over i en tilstand der det fjerner seg fra situasjonen. Naturen har velsignet det med en mulighet til å slippe og føle smerte eller være oppmerksomt tilstede mens det blir spist.

Mennesket har en mye mer utviklet refleksjonsevne enn dyr. Vår tenkende hjerne er en viktig del av reguleringssystemet. Systemet er mer komplekst, og derfor også mer sårbart for feilkoblinger. I tillegg kommer det at vår kontekst har endret karakter, slik at kamp eller flukt sjelden er den mest hensiktsmessige måte å takle trusel og utfordringer på. Det som gjør det ytterligere komplisert er at vår hjerne kontinuerlig produserer tanker som former og fargelegger vår opplevelse. Tanken er i seg selv blitt beredskapssystemets kontekst.

Levine mener at ubevegelighetsreaksjonen er nøkkelen til å forstå traumatisering. Traumatisering inntreffer når vi ikke vellykket kan løse trusselsituasjonen gjennom kamp eller flukt, og energien låses fast, uten å bli forløst etterpå. Sosiale forventninger om å ta seg sammen, beholde kontroll, være sterk og takle frykten uten å la andre merke at vi ble redde, hindrer oss i å søke fellesskap og forløse energien på en naturlig måte.

Traumatisering er en tilstand der energien lukkes i inne i en ubevegelighetsreaksjon, uten å bli forløst. Da vil den innestengte energien låses i en loop som drenerer systemet for energi, og angriper kropp og sinn gjennom å generere spenninger og fryktorientert tenkning. Orienteringsrefleksen fanges i en kronisk trusselorientert innsnevring.

I følge Levine utvikler traumet seg i en sekvens som består av sterk affekt, sammentrekning, spalting og fastfrysing forbundet med hjelpeløshet. Affekten er intens og dominert av frykt og sinne. Når den ikke forløses i kamp eller flukt trekker den seg sammen i ubevegelighet. I denne tilstanden kan ikke opplevelsen integreres og bli til en helhetlig erfaring. I stedet for at alle aspekter av opplevelsen rommes, støtes deler av den ut av bevisstheten og blir til trusler som lurer der ute i verden et sted. Når faren ikke kan håndteres effektivt fryses systemet fast i en hjelpeløs tilstand. Denne sekvensen er utgangspunkt for at det utvikler seg en rekke symptomer og funksjonsproblemer.

Orienteringsrefleksen låses i hyperaktivering og trusselorientering. Emosjonalitet, tenkning og atferd blir mobilisert mot trusler. Sinne, frykt og hjelpeløshet blir liggende som drivere i underbevisstheten. I et dysfunksjonelt forsøk på å forløse traumet, og frigjøre systemet fra den tvangssituasjonen det er fanget i, repeteres traumet gjennom ulike iscenesettelser av den traumatiserende situasjonen. Individet fanges i en gjentakelsestvang, der traumet gjenoppleves på en måte som fører til sementering og ytterligere fastlåsing av energien.

TRAUMEDIAGNOSEN

Diagnosesystemene definerer PTSD gjennom tre grupper av symptomer, invaderingssymptomer (påtrengende tanker, sansninger og minnebilder), unngåelsessymptomer (unngåelse av påminnere om traumet) og hyperaktiveringssymtomer (som skvettenhet, muskelspenninger og konsentrasjonsvansker).

Invaderingssysmptomer omfatter alle former for traumeminners invadering av bevisstheten. Det kan være flashbacks og mareritt, der det er som om traumet skjer på nytt her og nå. Det kan også være minnebilder eller andre bilder som assosierer til traumet og fremkaller fryktreaksjoner. Det er en rekke sansefornemmelser som kan trigge gjenopplevelser av den traumatiserende situasjonen. Kroppsfornemmelser, lukter, smaker, lyder og taktile kvaliteter kan være assosiert med traumet. Disse symptomene opptrer gjerne mot en bakgrunn av vedvarende følelser av nummenhet, apati og likegyldighet eller hypersensitivitet.

Unnvikelsessymptomer omfatter alt det personen gjør for å slippe å forholde seg til det som minner om traumet. Det kan være unngåelse av personer, situasjoner, steder og tider. Det kan også være unnvikelse av indre fornemmelser, følelser, impulser og tanker. Dissosiasjon i alle varianter er en måte å unngå den indre opplevelsen på.

Unngåelsen omfatter også ofte emosjonell og relasjonell kontakt. Overdrevet kontrollbehov eller underkastelse i relasjoner kan være en form for unngåelsesatferd. Den relasjonelle unngåelsen hindrer relasjonell nærhet, og fører gjennom det til gjennomgående senket livskvalitet og depresjon.

Den kroniske beredskapen i det autonome nervesystemet og hypersensitiviteten i alarmsystemet setter kroppen i en kronisk stresset tilstand. Personen er alltid på vakt, og er rask til å reagere på alt som en trussel. Reaksjonene kan være av kamp-, flukt-, eller fryskarakter. Angreps- eller forsvarsreaksjoner kan dominere, eller fluktreaksjoner fører til at personen blir svært unnvikende og konfliktsky. En fastfrosset eller tilstivnet passivitet kan også prege reaksjonsmønsteret.

Kompleks PTSD er en tilstand som, i tillegg til PTSD symptomer, også omfatter generelle vansker med affektergulering, negativt selvbilde og vansker i relasjoner. Den traumatiske opplevelsen fungerer som et filter alle senere opplevelser filtreres gjennom. Dette skjer uten at prosessen er tilgjengelig for selvrefleksjon. Den filtrerte virkeligheten blir således den eneste mulige virkelighetsopplevelsen.

Komplekse traumer beskrives som mer omfattende, komplekse og sammensatte. Belastningene har funnet sted over tid, og er ikke avgrenset til en enkeltstående hendelse. Det har ført til en situasjon med stress og høyaktivering av hjernen, hjertet og nervesystemet over lang tid. Kompleks PTSD er forbundet med kroniske, traumatiske belastninger tidlig i livet. Denne type belastninger kalles også utviklingstraumer. Utviklingstraumer er forbundet med belastende hendelser i kombinasjon med manglende utviklingsstøtte. Resultatet av det er et dårlig utviklet reguleringssystem og et overutviklet alarm- og aktíveringssystem.

DEN TREDELTE HJERNEN

Vår hjerne er i utgangspunktet utviklet for å være en integrert helhet. Ingen av hjernens deler fungerer uavhengig av dens helhet. Hjernen er ikke egentlig tredelt, men modellen er et pedagogisk verktøy som er egnet til å forklare hvordan traumer påvirker hjernens funksjon, og vår subjektive virkelighetsopplevelse.

Vår hjerne har utviklet seg gjennom evolusjonen, i flere faser. De tre delene svarer til ulike faser i evolusjonen. Den eldste delen av hjernen er hjernestammen. Den fungerer på samme måte hos mennesker, pattedyr og krypdyr. Den styrer grunnleggende overlevelsesfunksjoner. Det autonome nervesystemet opererer utenfor bevisstheten, og er ikke viljestyrt. Det regulerer livsnødvendige funksjoner som åndedrett, søvn, våkenhet, hvile, aktivering, fordøyelse og temperaturregulering. Kamp- flukt og frys-reaksjoner reguleres herfra. Det autonome nervesystemet mobiliserer kroppen når det får varsel om fare. Det roer ned kroppen og justerer energitilgangen slik at vi er våkne og oppmerksomme i sosial samhandling, uten å være overaktiverte. Overlevelseshjernen er allerede ved fødselen fullt ut funksjonell og operativ.

Det limbiske system, også kalt mellomhjernen eller følelseshjernen, utviklet seg med pattedyrene. Det er særlig to strukturer som anses som viktige for hvordan vi håndterer stress og belastninger. Det er hypothalamus og amygdala. Hypothalamus er i modellen hjernens kontrollrom, mens amygdala er alarmen. Hypothalamus sender signaler til binyremargen som skiller ut adrenalin. Via HPA-aksen (hypothalamus-hypofysen-binyrebarken) gir den signal om utskillelse av kortisol fra binyrebarken.

Hippocampus, som også tilhører det limbiske system, er sentral for hukommelsen. Den fungerer som en slags arkivar som lagrer og henter frem eksplisitte og episodiske minner som kan være lagret i resten av hjernen. Minner er organisert omkring emosjoner og kontekster. Den henter frem minner som er assosiert med følelser og situasjoner som minner om den aktuelle situasjonen.

Neocortex, eller tenkehjernen, er den nyeste delen av hjernen. I den prefronatle cortex er mye av det som skiller oss fra dyrene lokalisert. Den hjelper oss til å fortolke hendelser og sette dem i sammenheng. Orbitofrontal cortex ser ut til å ha en viktig funksjon i kontroll av impulser og emosjoner relatert til sosiale situasjoner. Når neocortex kobles på har vi tilgang til bevisst opplevelse, og kan skaffe oss overblikk og vurdere situasjonen på en helhetlig måte. Fra prefrontal cortex går det regulerende forbindelser til amygdala.

Denne modellen brukes i traumefeltet, for å forklare hva som skjer i hjernen i forbindelse med traumer. Forenklet kan det sies at hjernen har et alarmsystem med strukturer og nettverk som aktiverer kroppen og setter den i en alarmtilstand, og et reguleringssystem med strukturer og nettverk som har potensiale til å nedregulere eller modulere alarmreaksjoner. Hjernens alarmsystem tilhører de mest primitive strukturer og er mest utviklet ved fødselen. De er også minst formbare og minst avhengig av omgivelsene for sin utvikling. Hjernens reguleringssystem utvikles i tilknytningsrelasjonen tidlig livet og er avhengig av riktig stimulering for å utvikle seg optimalt.

DEN KONFLIKTORIENTERTE HJERNEN

Den konfliktorienterte hjernen er utviklet for å overleve i en fiendtlig verden. Alarmsystemet er aktivt og velutviklet. Amygdala er hypersensitiv. Alarmen utløses hyppig. Hypothalamus er løs på avtrekkeren og sender stadig signaler til binyrene, som sørger for frigjøring av adrenalin og kortisol i tide og utide. Hippocampus er beredt til å hente frem frykt- og konfliktpregede minner og assosiasjoner som forsterker beredskapen og overbevisningen om konflikt og trussel. Det autonome nervesystemet er i kontinuerlig beredskap. Den sosiale orienteringen er fryktdominert. Andre blir enten fiender eller allierte, i kampen for tilværelsen. Reaktiviteten dominerer. Systemet går på autopilot, og er i liten grad gjenstand for nøytral observasjon. Det regulerende systemet er underutviklet. Mentaliseringsevnen er dårlig utviklet. Det skjer hyppige mentaliseringsbrudd. En grunnleggende mistillit og utrygghet dominerer den generelle holdningen. Kritikk og anklager preger innstillingen til selvet og samhandlingen med omgivelsene. Identifikasjon med fryktdominerte tanker snevrer inn oppmerksomheten. Forventningen er å bli angrepet. Reaktiviteten pendler mellom unnvikelse, underkastelse og motangrep. Hele systemet er låst i sammentrekning og lukkede, repeterende forsvarsmønstre. Opplevelsesrommet er lite og trangt. Det er lite rom for nye erfaringer.

Konfliktorienterte prosesser som lukket oppmerksomhet, selvet som objekt, tilpasning til konfliktorienterte verdier, reaktiv handling, identifikasjon med tanken og avvisning og utstøtelse av følelser, impulser og fornemmelser, dominerer bevisstheten.

DEN DIALOGISKE HJERNEN

Den dialogiske hjernen er utviklet for å være i dialog med omgivelsene og utvide virkelighetsopplevelsen gjennom dialog og samskaping. Alarmsystemet er integrert i et velutviklet reguleringssystem. Alarmen har en robusthet som gjør at den ikke går av i tide og utide. Når den går rekker det regulerende systemet å koble seg på, og nedregulere alarmreaksjonen før den bringer systemet ut av balanse, dersom det viser seg å være falsk alarm.

Det autonome nervesystemet kan hvile i våken oppmerksomhet. Hippocampus henter frem bilder som forteller om fred, glede og samhørighet. Mentaliseringen flyter godt, uten unødige brudd. Systemet er i stand til nøytral observasjon, både innover og utover, og kan forholde seg uten hele tiden å ta stilling for eller imot. Den sosiale orienteringen er mot tilhørighet og fellesskap. Andre oppleves som mulighet til utvidelse og nye erfaringer. Interesse og velvilje preger innstillingen til selv og andre. Oppmerksomheten er fokusert på her og nå, og åpen for ny læring og ennå ukjente erfaringer. Opplevelsesrommet er stort og rommelig. Systemet er i stand til å utvide seg og integrere nye erfaringer.

Dialogiske prosesser som rommelig oppmerksomhet, det rommelige selvet, kontakt med hjertets verdier, respons fra hjertet, nøytral observasjon og aksept av egne og andres følelser, opplevelser og fornemmelser, dominerer bevisstheten.

OPPLEVELSESROMMET

Opplevelsesrommet er det indre rommet vi kan holde oss selv i, der vi kan romme våre følelser, fornemmelser og impulser. Det er et rom der det er mulig å bare være, med det som er. Kraftsenteret i dette rommet er hjertet. Hjertet er symbolet, og det energetiske senteret, for barmhjertighet, medfølelse, omsorg og trøst. Hjertet har stor reguleringskapasitet, når vi bare slipper det til. Når vi bringer vår sorg og smerte, vårt sinne, vår skam og vår skyld til hjertet blir de vanskelige følelsene smeltet og transformert. Men vi kan ikke bringe dem til hjertet uten å oppleve dem. Vi må erkjenne dem, eie dem og oppleve dem før de kan transformeres.

Den opplevde fornemmelse er det viktigste verktøyet i Peter Levines tilnærming til traumer. Den er er meget fysisk fornemmelse, en bevisst opplevelse av fornemmelsene man kan merke i kroppen. Vår kropp er bærer av våre sår og våre følelser. Dens sanseapparat forteller oss hvordan den har det, om fornemmelsen av tyngden, bevegeligheten, posituren, temperaturen, trykket, spenningen, emosjonaliteten, huden og alt det som lever og beveger seg i under huden. Livet er hele tiden i bevegelse, så fremt det ikke er frosset fast i et traume, og selv da er det bevegelse. Uten bevegelse er det ikke noe liv. Den opplevde fornemmelse er fornemmelsen av livet, slik det til en hver tid beveger seg i kroppen.

Selvregulering handler om å være til stede med seg selv, fornemme seg selv, romme seg selv og akseptere seg selv. Det er å være til stede med sansene i øyeblikket og ta imot det som er, med vennlighet. Aksept virker regulerende. Avvisning virker dysregulerende. Forening med det som er, virker helbredende. Brudd med den opplevde fornemmelse av det som er her og nå, er både et traume og et resultat av traumet.

Den opplevde fornemmelse integrerer den tredelte hjernen og gjør den til en helhet. Både hjernestammen, det limbiske system og neocortex bidrar til den opplevde fornemmelse. Den fastlåste energien i ubevegelighetsresponsen er låst i det autonome nervesystemet. Den forstyrrede orienteringsresponsen har sete i det limbiske system, med en hypersensitiv amygdala og en hyperaktiv hypothalamus. Hippocampus vokter traumeminnene, og henter frem både dem og bilder som forteller om ressurstilgangen i kropp og sinn. Bildene som følger den opplevde fornemmelse er symboler som forteller om både smerten og ressursene. Når vi klarer å ta hele opplevelsen inn og forener alle deler av den, blir den hel og de regulerende systemer kommer i balanse. Helbredelse er å gjøre hel. Traumet helbredes når alle deler av det kan tas inn i det indre opplevelsesrommet og bringes til hjertet.

TOLERANSEVINDUET

Toleransevinduet er et verktøy som kan hjelpe oss til å utvide opplevelsesrommet når det blir trangt. Det er godt beskrevet i boken «Usynlige traumer» av Hilde Eeg Foss, og boken «Utviklingstraumer» av Nordanger og Braarud.

Når vi er innenfor toleransevinduet vårt er vi i en tilstand av våken oppmerksomhet, og optimalt aktivert for sosial samhandling. Vi har evne til å lytte, lære og formidle oss. Mentaliseringen flyter lett. Det er kontakt mellom kropp og sinn. Både følelser og refleksjonsevne er tilgjengelige. Opplevelsen kan integreres til en helhet.

Vi vil alle bevege oss i et bølgemønster, opp og ned innenfor toleransevinduet. Spenningen stiger når vi nærmer oss ytterkanten, og vi beveger oss ut av komfortsonen. Når vi utsettes for noe som truer oss, eller utfordringer som midlertidig overstiger mestringsevne, vil vi kunne vippe ut av toleransevinduet. Med et velfungerende reguleringssystem er det fullt mulig å regulere seg inn igjen, uten at det fører til negative konsekvenser at spenningen steg og beveget oss ut av vinduet.

Mennesker med traumer har smalt toleransevindu, et svært sensitivt alarmsystem, og sterk følelsesmessig reaksjon hver gang alarmen går. Det fører til at de stadig vippes ut av toleransevinduet, og fanges i hyperaktiverings- eller hypoaktiverinsstrategier. Når vi er over vinduet blir vi hyperaktiverte, urolige , intense og leter aktivt etter løsninger, ofte på en uhensiktsmessig måte. Når vi vippes ut under vinduet blir vi hypoaktiverte. Da mister vi energi, blir flate, numne og passive, og trekker oss inn i oss selv.

Når vi beveger og ut av toleransevinduet, mister vi kontakten med opplevelsen. Vi undertrykker eller utagerer våre følelser og impulser, i stedet for å oppleve dem og handle på måter som lar oss bli i dialog. Toleransevinduet er et verktøy som kan hjelpe oss til å legge merke til at kontakten med opplevelsen blir brutt, at dialogen ikke lenger flyter. Vi kan koble oss på igjen ved å legge merke til hva som foregår i kroppen. Å legge merke til seg selv, på en nøytral eller vennlig og ikke-vurderende måte, virker i seg selv regulerende. Å legge merke til omgivelsene på samme måte hjelper oss til å knytte an til den situasjonen vi mentalt har forlatt.

Vi kan også hjelpe oss selv med pusten. Langsom pust med lang utpust roer systemet. Kraftig innpust aktiverer det. Det gjør det også å klappe på kroppen, eller riste litt på den. Å legge merke til kroppens tyngde, og de ulike delene av den er lettere når man har fått kontakt med pusten. Å bruke sansene aktivt til å forankre oss i tid og rom er også virkningsfullt, når vi innhentes av fortiden.

DISSOSSIASJON

Å være utenfor toleransevinduet er en form for dissosiasjon. Da har vi mistet kontakten med deler av opplevelsen. Den er splittet, ikke lenger hel. Assosiasjon er forbindelse. Dissosiasjon er manglende forbindelse. Dissosiasjon er svært vanlig. Vi dissosierer hver gang oppmerksomheten vår fanges og vi mister kontakten med øyeblikket. Det kan være villet, for eksempel når vi leser en bok. Det kan være ufrivillig, for eksempel når vi mister kontakten mellom tanker og følelser i situasjoner der vi trenger begge deler for å ta gode valg for oss selv.

Dissosiasjon er brutte forbindelser. Det kan være brudd mellom tanker og følelser, mellom situasjonen jeg er i, og min oppmerksomhet på den. Det kan være minner som ikke er tilgjengelig for bevisst refleksjon. Det kan være brudd mellom deler av kroppen og det senteret i hjernen som sørger for å vitalisere den. Det kan også være brudd mellom ulike deler av personligheten, i så stor grad at den ene ikke vet hva den andre gjør. Dissosiasjon kan også være en slags kronisk mangel på tilstedeværelse.

I den traumatiserte hjernen er forbindelsene mellom de tre delene av hjernen svake. Alarmsystemet er overutviklet, og reguleringssystemet underutviklet. Brudd i kontinuiteten skjer ofte. Dissosiasjon er et forsvar mot smerte, som er iboende i frysreaksjonen. Evolusjonens hensikt er å beskytte levende vesner mot smerte, i det de blir innhentet og spist av rovdyret. Den traumatiserte hjernen er på et nivå fastlåst i en frys- eller ubevegelighetsreaksjon. Dissosiasjon er en naturlig del av forsvaret i denne tilstanden.

Behandlingen må ha som mål å gjenopprette og styrke forbindelsene mellom de ulike delene av hjernen, mellom tanker og følelser, mellom alle deler av en oppsplittet opplevelse, mellom det nærværende øyeblikket og den bevisst opplevelsen. Behandlingen er å gjøre noe som er splittet eller knust, helt igjen.

Dissosiasjon er en måte å unngå å forholde seg på, som er svært vanlig i vårt samfunn. Vi distraherer oss kontinuerlig fra ubehag. I stedet for å være fullt ut til stede her og nå, med oppmerksomhet på både den indre og ytre situasjonen, spaltes deler av situasjonen av, og vi fordyper oss i perifere deler av helheten. På den måten atskiller vi oss hele tiden fra en helhetlig opplevelse. Noe av det vi ikke ønsker å forholde oss til presser seg imidlertid på oss, og vi responderer med aktivt å støte det ut.

Det vi ikke vil forholde oss til og støter ut, og blir til trusler utenfor oss selv, noe vi vet er der, men som vi skjuler oss for, og unngår. De utstøtte delene vokser seg imidlertid stadig mektigere utenfor det område av virkeligheten vi kan forholde oss til. De har en tendens til å ete seg inn på oss, slik at det trygge området blir stadig mindre. Det aktiverer også et usunt behov for kontroll.

Dissosiasjon er brudd, brudd i selvets kontinuitet, brudd i kontakt mellom deler av helheten. Vår eksistens i den atskilte verden er en dissosiasjon. En del av oss har mistet kontakten med vår egentlige virkelighet. Vi har blitt fremmede for vår eget hjerte. Vi kjenner ikke lenger vår sanne virkelighet. Vi har bygget en illusjon som vi har gått oss vill i. Helbredelsen skjer gjennom at forbindelsen mellom sinn og hjerte knyttes på nytt. Vi må gi slipp på illusjonen, og vende oss til hjertet. Vi må gi slipp på våre fantasier og i stedet lytte til hjertets kall. Vi må være til stede i øyeblikket, ta alle deler av opplevelsen inn i det rommelige selvet, og forene den der.

I stedet for å støte opplevelsen ut, må vi ta den inn. I stedet for å avvise den i frykt, må vi ta den imot med kjærlighet. Det er vår viktigste livsoppgave å gjøre dette for oss selv, og hjelpe våre søsken å gjøre det samme.

UTVIKLINGSTREET

Utviklingstreet er en modell jeg har laget for å synliggjøre hvordan vi kan fanges i selvopprettholdende sirkler, eller gjennom aksept, tilstedeværelse og barmhjertighet bevege oss gjennom krisen til et felt der verden utvider seg og utvikling kan skje. Modellen setter kropp, hjerne og hjerte inn i et tre. Treet symboliserer vekst. Vekst er både menneskets og treets livsoppgave. Treet vokser i høyde, tyngde og utbredelse gjennom hele sitt liv. Mennesket vokser også i erfaring, modenhet og innsikt. Det utvider seg gjennom skapende virksomhet.

Modellen viser hvordan vi kan vokse gjennom kriser, ved å bevege oss gjennom opplevelsen, opp til utvidelsen som forløser energien i stedet for å binde den i lukkede sirkler. Når den energien som utløses gjennom krisen bindes i lukkede sirkler, stopper den bevegelsen som fører til utvidelse og utvikling.

Akkurat som treet trenger et godt rotsystem, trenger vi god jordforbindelse. Det er gjennom kombinasjonen av forankring til jorden og utvidelse mot himmelen at vi kan vokse og utvikle oss. Det er forankringen til jorden som gjør at vi kan skape noe med energien. Det er også forankringen til jorden som gjør at vi kan våge oss ut av de lukkede sirkelen og nærme oss himmelen.

Vårt livstre møter utfordringer og rammes av omstendigheter vi ikke er herre over. Det vokser og utvikler seg mens det integrerer de erfaringer som følger av hendelsene. I prosessen vokser røttene seg lenger og sterkere parallelt med at grenene strekker seg mot himmelen og treets krone utvides. Kontakten med hjertet og følelsene er en viktig del av prosessen, og når denne kontakten brytes stopper veksten opp og energien fanges i villskudd som blir til grener uten livskraft og vitalitet. Disse bøyes av og blir til lukkede sirkler. Når vi klarer å integrere energien i vekstprosessen faller den grenen som ble dannet av villskuddene av. De etterlater seg arr stammen, som er med på å gi treet dets individualitet. (fritt etter Levine)

TILKNYTNING

For å forstå traumer, må vi forstå noe om tilknytning. Tilknytning er viktig for å utvikle en robust hjerne med et godt utviklet reguleringssystem. Det er også viktig å forstå at det som gjør en overveldende hendelse til et traume, er at det skjer et brudd i den trygge tilknytningen til livet. Uten dette bruddet vil det ikke utvikle seg en PTSD tilstand. Det er grunn til å tro at trygg tilknytning i barndommen forebygger traumer fordi det legger grunnlaget for en robust hjerne med et godt utbygget reguleringssystem. Det redusere sjansen for at en overveldende hendelse skal bli til et traume.

Videre kan man anta at behandlingsrelasjonens grunnleggende reguleringsstøtte i forbindelse med potensielt traumatiserende hendelser, bør omfatte elementer som inngår i tilknytningsrelasjonens regulerende funksjon. I behandlingen av voksne med traumer og utviklingstraumer vil en trygg relasjon til behandlere med kompetanse på regulering være nødvendig, om ikke tilstrekkelig, for å skape erfaringer som kan reparere og utvikle reguleringsfunksjonen.

Reguleringssystemet utvikler seg fra fødselen av, gjennom at barnet blir regulert av sine omsorgspersoner. Barnets behov for kontakt, næring, temperaturregulering og rytme blir regulert gjennom omsorgsgivers oppmerksomhet og handlinger. Uten fysisk kontakt kan ikke barnet utvikle en opplevelse av sin egen kropp. Uten næring vil det dø, uten temperaturregulering blir det overlatt til et voldsomt ubehag som det ikke får gjort noe med selv. Uten rytmer vil det forbli frakoblet fra deltakelse i den sosiale virkeligheten.

En grunnleggende trygghet og tillit utvikler seg gjennom at disse behovene blir ivaretatt. Det starter med at barnet blir inkludert i familiens daglige liv, der møtepunktene og muligheten til samspillserfaringer er mange. Etterhvert som barnets uttrykksformer blir mer varierte og det deltar mer aktivt i samspillet, utvikles behovet for å bli sett og bekreftet. I tillegg til regulering av grunnleggende fysiske behov, kroppsfornemmelse og regulering inn i familiens rytme, trer nå behovet for regulering av impulser og følelser frem. Barnets opplevelse må bli sett, rommet og bekreftet som gyldig den i sammenhengen den oppstår i, for at den skal bli integrert som akseptabel og gyldig i dets psykologiske system.

Barnet trenger emosjonelt tilgjengelige voksne som kan bekrefte og benevne dets følelser. Gjennom samspill med voksne som omslutter barnet med velvilje og omsorg, og rommer og bekrefter dets ulike utrykk, utvikler barnet en fornemmelse for seg selv, og et språk for sine følelser. Det erfarer hvordan man påvirke hverandre i et gjensidig samspill. Barnet utvikler gjennom dette mentale arbeidsmodeller av seg selv med andre, som understøtter god relasjonell funksjon.

I tillegg til å omslutte og romme barnet, må omsorgsgiver også slippe barnet fri, og la det erfare seg selv gjennom egne initiativer og egen aktivitet. De må støtte barnets utforskning av verden, og la det gjøre erfaringer på egen hånd. Trygghetssirkelen er en modell som på en pedagogisk måte beskriver barnets utviklingsbehov. Den organiserer behovene i to grupper, utforskningsbehov og tilknytningsbehov. For at utforskningsbehovet skal slå inn må barnet føle seg trygt. Når barnet er på vei ut i verden må foreldrene støtte utforskningen ved å slippe barnet fra seg og signalisere trygghet og positive følelser omkring utforskningen. Når barnet opplever noe som er ukjent og litt skremmende, må foreldrene vise at de er der og at de ikke er redde. Barnet kan da etter å ha re-etablert kontakt med mor eller far, fortsette å utforske verden.

Gjennom at foreldrene responderer bekreftende i vekslingen mellom tilknytningsatferd og utforskningsadferd, blir barnet fritt til å utvikle selvstendighet og kompetanse. Det erobrer etterhvert en opplevelse av å være et avgrenset selv. Denne avgrensingen er avhengig av at omsorgsgiver er stabilt til stede og både kan slippe barnet fra seg og være mentalt og emosjonelt tilgjengelig når det søker bekreftelse. Det er et av livets mange paradokser at vår opplevelse av avgrensning og uavhengighet er avhengig av kontakt med en aktivt tilstedeværende annen. Vår opplevelse av autonomi er avhengig av at vi er trygt etablert i dialogen. Uten dialog finnes det ikke noen opplevelse av et avgrenset selv. Utkrystalliseringen av et avgrenset selv i dialog med de relasjonelle omgivelsene er utgangspunktet for utvikling av mentaliseringsevnen.

MENTALISERING

Mentalisering er evnen til å observere og reflektere over seg selv og andre, og over det som skjer i relasjonen. God mentalisering forutsetter en evne til å observere uten å vurdere, definere og anklage det observerte. Det vil si å legge merke både seg selv og til det man står overfor, uten å bedømme det man ser. Det forutsetter at man kan forholde seg til at det finnes noe ukjent, noe man ikke på forhånd vet hva er. Muligheten til å lære av erfaring forutsetter en evne til å mentalisere. Evnen til mentalisering utvikles i barndommens tilknytningsforhold. Mentalisering krever:

Et avgrenset selv som står i relasjon til sine omgivelser
En villighet til å forholde seg i relasjonen og la seg virke på i dialogen med den andre
En evne til å observere seg selv og andre uten å ta stilling
En aksept av at man ikke på forhånd kan vite hva noe er
En fornemmelse for seg selv og kontakt med egne følelser og impulser
En åpen og interessert holdning til både seg selv og omgivelsene
En evne til å legge merke til omgivelsene og holde tilbake impulsen til å reagere, lenge nok til å legge merke til den indre bevegelsen som følger stimuleringen, og modulere den på en måte som opprettholder dialogen.

TILKNYTNINGSMØNSTRE

Den dialogen som utvikler seg i tilknytningsforholdet er dannet av egenskaper ved både barnet og foreldrene. Barn påvirker sine foreldre på ulike måter. Transaksjonsmodellen beskriver hvordan det hele tiden foregår en gjensidig påvirkning. Til en viss grad kan man si at barnet gjennom sin egenart er med på å skape sitt miljø, og at foreldrenes måte å være foreldre på virker ulikt på ulike barn.

De tilknytningsmønstre som dannes gjennom barndommen, får konsekvenser for voksen fungering. Trygg tilknytning legger grunnlaget for god relasjonell funksjon. Den dialogen vi deltar i tidlig i livet, legger grunnlaget for måten vi trer inn i dialog på senere i livet. Vi fødes inn i hundre prosent avhengighet av våre omsorgsgivere. Fra første stund søker vi dialog. Ideelt sett utvikler det seg åpne dialogiske mønstre som gjør oss tilgjengelige for nye erfaringer. Sunne tilknytningsmønstre legger grunnlaget for at vi kan uttrykke oss åpent, og ha tillit til at våre behov blir møtt. De forventninger vi bærer med oss virker som positive katalysatorer i dialogen med verden.

Forstyrrede tilknytningsmønstre fører til at vi ikke har tillit verken til oss selv eller andre. Vi vil ha en uklar fornemmelse for oss selv, en uklar oppfattelse av andre som er basert mer på frykt enn på reelle erfaringer, og vansker med å formidle våre behov på en måte som andre oppfatter og føler seg kallet til å imøtekomme. De mønstrene som etableres blir snevre og tvangsmessige. De gjentas i senere relasjoner, både som følge av at man velger partnere som komplementerer mønstret, og ved at mønsteret tvinger samspillet inn i et smalt spor der den utviklende dialogen uteblir.

Livet kan bli et sammenhengende forsøk på å reparere tilknytningsskader og fri seg fra tvangsmønstre, uten at man forstår hva man prøver å oppnå, eller hva som driver en til å prøve på dette. Man forstår heller ikke hvordan de selv bidrar til at det gamle gjentar seg, og hvorfor den frigjørende nye erfaringen uteblir.

KONSEKVENSER FOR TERAPI

Kunnskap om tilknytning og hjernens utvikling har betydning for hva man tenker om terapi, og om hva som skal til for å utvikle en terapeutisk relasjon som pasienten kan bruke i sitt endringsarbeid. Toleransevinduet, den tredelte hjernen, trygghetssirkelen og utviklingstreet er nyttige pedagogiske verktøy i traumebehandling. Peter Levines tilnærming er god veiviser inn i arbeidet med kroppslige aspekter i behandlingen. Prinsippene i dialogiske terapi vil gjelde like mye i et forløp der fokus er på traumer, men det vil være viktig å inkludere den kunnskapen som er utviklet i traumefeltet. Jeg vil forsøke å sette den kunnskapen jeg har beskrevet over inn i en dialogisk ramme.

Terapeuten må være emosjonelt tilgjengelig. Det innebærer at hun må ha kontakt med sin egen emosjonalitet og kunne romme sine egne følelser. Hun må la seg virke på, og våge å være virksom i pasientens system. Følelser er energi og bevegelse. Terapeuten må tåle å la bevegelsen skje, uten å stoppe den. Hun bør heller ikke forsøke å presse den, eller dyrke den. Hun skal bare la bevegelsen skje i pasienten, og la responsen vokse frem i seg selv. Hun skal være oppmerksom, se og lytte, og bekrefte det hun legger merke til.

Terapeuten må understøtte pasientens mentaliseringsevne. Det gjør hun ikke gjennom å fortelle pasienten ting, men gjennom å stimulere pasientens egen oppmerksomhet og nysgjerrighet på det han ikke allerede vet om seg selv og andre. Hun støtter hans evne til å legge merke til det, uten å vurdere og definere det.

Terapeuten må imøtekomme pasientens behov for tilknytning og understøtte impulsen til utforskning. De skal oppdage noe sammen, noe ingen av dem vet på forhånd. Terapeuten vet ikke mer om pasienten enn han vet selv. Tvert imot vet hun lite om hva som beveger seg i han, selv om hun vet noe om mentale prosesser på et generelt nivå. Hun vet ingenting om mentale prosesser i pasientens relasjonelle nettverk, og kan bare undre seg sammen med pasienten.

Den terapeutiske prosessen skal hjelpe pasienten ut av fastlåste mønstre. De er dannet av adferdssekvenser som gjentar seg i møte med små og store brudd i tilknytningsforhold. I alle relasjoner skjer det mikrobrudd i dialogen. I trygge og sunne relasjoner reparerer partene dem i den løpende prosessen ved at de begge inkluderer bruddene i det dialogiske rommet og justerer seg i forhold til hverandre. Denne prosessen fører til økt trygghet, utvidelse og vekst i relasjonen.

I sårbare relasjoner der gamle relasjonsskader dominerer feltet, vil mikrobrudd aktivere mønstre som fører til større brudd, enten i form av emosjonell tilbaketrekning eller utagering. I verste fall ender det med at hele relasjonen bryter sammen. Bruddene er knyttet til forventninger, enten ved at positive forventninger ikke innfris, eller ved at den andres ytringer tolkes som at negative forventninger er innfridd. Forventningsbrudd fører gjerne til anklager, rettet innover eller utover.

Terapeuten må være oppmerksom på brudd, undersøke dem, hjelpe pasienten til å reparere brutte forbindelser, knytte nye, og legge til rette for vekst og utvikling. Hun må være oppmerksom på brudd i den terapeutiske relasjonen, og undersøke og reparere dem sammen med pasienten. Hun må være oppmerksom på brudd i dialogen i pasientens øvrige relasjoner. Hun må være oppmerksom på brudd i pasientens indre dialog, og være interessert i hva som skjer når deler av opplevelsen støtes ut.

Brudd fører til emosjonelle reaksjoner som bringer pasienten ut av toleransevinduet. Terapeuten må kunne gi reguleringsstøtte når pasienten i den terapeutiske dialogen vippes ut av vinduet. Og hun må gi han verktøy til å regulere seg selv inn igjen, når det skjer i livet utenfor terapirommet. Regulering handler om fokus og tilstedeværelse her og nå. Det handler om å være til stede i den opplevde fornemmelse, om å være til stede med seg selv, i motsetning til å forlate situasjonen fysisk eller mentalt. Det handler om å bevege seg inn i den opplevde fornemmelse, i stedet for å stenge av for kroppens ressurser.

Regulering kan starte med å stimulere orienteringsrefleksen ved å legge merke til omgivelsene. Fokus på pusten er også et godt sted å starte. Det bringer oppmerksomheten inn i kroppen og kobler sinnet på dialogen med den. Gjennom pusten kan man også roe ned aktiveringen i systemet til et nivå som gjør nøytral observasjon mulig. Da kan fokuset vendes mot den opplevde fornemmelse. Legg merke til kroppens tyngde. Legg merke til føtter og hender. Legg merke til hodet. Legg merke til kroppens helhet. Hva skjer i den? Hva beveger seg i deg? Hva skjer i underlivet, magen og brystet? Kan du kjenne hjertet? Oppstår det følelser, minner eller bilder?

Terapeuten må hjelpe pasienten inn en fornemmelse for egen kropp, Hun må hente frem den opplevde fornemmelsen slik at pasienten kan koble seg på den og eie den. Den opplevde fornemmelse er vår egen. Den er det den er. Når vi jobber med den er vi ikke ute etter fakta. Det er opplevelsen vi er ute etter. Den har sin berettigelse i seg selv. Det er tilgangen til opplevelsen som åpner døren til hjertet.

Brudd, både i tilgangen til den indre opplevelsen og til den trygge tilknytningen til den ytre verden, er traumets kjerne. Forbindelsen til opplevelsen og kroppens resurser blir brutt. Noe i oss stivner, bevegelsen fryses fast, og isoleres i en lukket krets. Små hendelser fører til at det fastfrosne i oss blir til kriser og nye brudd. Terapeuten må støtte pasienten gjennom kriser på en måte som forløser spenningen og bidrar til integrering, tilknytning og vekst, ikke ut på sidespor der energien fanges i lukkede, frakoblede sirkler. Terapiens mål er å gjenopprette dialogen. Det er å forløse bevegelsen og gjenopprette forbindelsen mellom hjerte og sinn, kropp og sjel, helhet og del.

TRAUMEFOKUSERT TERAPI

Traumebehandling bør stå i sammenheng med pasientens helhetlige livssituasjon. Rammene rundt livet, utfordringer, funksjonssvikt, ressurser og relasjoner bør kartlegges. Det psykofysiologiske systemet kan ha vært fanget i traumets dynamikk i mange år. Det vil ha påvirket mestring og relasjonell funksjon. Det er viktig å finne ut hvordan livsutfoldelsen lider under dette.

Et sunt system er preget av dialogiske prosesser, mens et forstyrret system er preget av konflikt. Et traumatiser system er lukket, fastlåst og kontrollert, et sunt system er åpent, bevegelig og villig. Det er hensiktsmessig å kartlegge hvordan pasientens system pendler mellom dialog og konflikt. De dialogiske prosessene som gir god psykisk helse er:

Tilstedeværelse i øyeblikket, med åpen og rommelig oppmerksomhet
Et rommelig selv med stort opplevelseromrom der hele opplevelsen kan bevege seg og være i prosess
Aksept og villighet til å omfavne følelser, impulser og fornemmelser
Observasjonsevne forankret i åpenhet og nøytralitet, og som ikke er begrenset av deterministiske og anklagende tankeprosesser
Verdier som er forankret i hjertet, det sanne selvets sentrum
Frihet til å respondere fra hjertet, på egne og andres uttrykk

Konfliktorienterte prosesser, som legger grunnlaget for et lukket, kontrollert og fastlåst psykisk system er:

Lukket, trusselorientert oppmerksomhet som pendler mellom grubling og bekymring, fortid og fremtid
En objektorientert selvbilde som mangler rom for indre opplevelse og bevegelse
Avvisning og utstøtelse av deler av opplevelsen
Identifikasjon med vurderende, definerende og (selv)anklagende tanker
Et ytre basert verdisystem dannet av passiv absorbering av sosiale og familiære verdier
Manglende evne til å omsette verdier i handling

En gjennomgang av den historiske og aktuelle konteksten , gjøres ved gjennomgang av livshistorie og kartlegging av aktuell situasjon. Under gjennomgang av livshistorien vil man også kunne få en oversikt over potensielle traumatiserende hendelser.

Den traumefokuserte delen av behandlingen starter med en fokusert kartlegging av traumehistorien. Med utgangspunkt i livshistorien tegner man et traumekart der hendelser organiseres i grupper som har noe felles. For hver gruppe forsøker man å komme frem til en kjernehendelse som samler de andre opp i seg. Der vil si at den blir representativ for hele dette komplekset. Dette arbeidet kan man tegne ned i et traumnettverk.

For å komme videre inn i traumelandskapet kan man sette sentrale personer inn i nettverket. Det er hensiktsmessig å finne både opponenter og støttespillere. Opponentene er personer som representerer trusselen eller den som har voldet skaden. Støttespillere er personer som var tilstede på en støttende måte i situasjonen, i dag eller i personenes indre relasjonsgalleri. Det kan også være fint å tegne inn konteksten, for eksempel huset man bodde i, skolen, arbeidsplassen, eller stedet der hendelsen skjedde, om det var ute, inne, på landet, i skogen, ved sjøen eller i byen. Det er også viktig å representere trygge landskaper i kartet. Typiske triggere kan også tegnes inn.

Det er nyttig å bruke litt tid på å kartlegge både indre og ytre ressurser. Hva var overlevelseskraften som gjør at personen fortsatt er her i dag? Hva har han mestret til tross for traumet? Hvilke fortidige nåværende relasjoner har gitt styrke? Man kan vurdere å la pasienten jobbe med traumekartet hjemme.

Det er bare å ta utgangspunkt i pasientens fortelling og bruke kunnskap og faglig intuisjon. Elementer som kan inngå i kartet er:

Grupper av hendelser
En representativ kjernehendelse for hver gruppe
Opponenter
Støttespillere
Indre truende objekter
Indre støttende objekter
Konteksten for kjernehendelsen
Triggere
Indre og ytre ressurser
Mestring

Etter at man har nærmet seg traumet og fått en nyansert og fyldig beskrivelse, kan man gå videre til en traumegjennomgang. Mitt utgangspunkt her er Peter Levines metode, beskrevet i boken Vekk tigeren!

Man velger en av de representative hendelsene og går gjennom den, med fokus på den opplevde fornemmelse. Hensikten med denne gjennomgangen er å forløse den energien som er bundet i ubeveglighetsreaksjonen. I denne prosessen kan det fremkomme bilder som representerer både den traumatiserende situasjonen, sterke følelser knyttet til den, og ressurser som forløses i gjennomgangen. Det er viktig å ta imot det som kommer uten å vurdere det opp mot hvor representative bildene er for det historiske hendelsesforløpet. Viktige elementer i gjennomgangen er:

Fyldige, sansebaserte beskrivelser av situasjon og hendelse
Fokus på den opplevde fornemmelse: kroppssansen, følelser og impulser
Ta imot bilder som genereres uavhengig av deres forhold til objektive fakta
Følge bildene inn i aktiv atferd som kan forløse den bundne energien

Etterarbeidet etter gjennomgangen er å kanalisere den forløste energien inn i det levde livet. Økt bevegelighet og energitilgang må omsettes i atferd, og legge grunnlaget for nye livserfaringer. Et liv som har vært hemmet av traumer har gjerne låst seg fast i begrensinger som ikke forsvinner av seg selv etter en traumegjennomgang. Pasienten må jobbe aktiv for å utvide sin indre og ytre bevegelsesfrihet, våge seg inn i det ukjente og skaffe seg nye erfaringer. Aktiv bruk av dialogiske prosesser i relasjonelle sammenhenger er nyttig i denne fasen.

TRAUMET ER UTGANGSPUNKTET FOR ALL PSYKISK LIDELSE

Det opprinnelige traumet er utgangspunktet for all psykisk lidelse. Angsten fødes i opplevelsen av bruddet med den livgivende skaperkraften. Depresjon oppstår som en følge av at livsenergien stenges ned og låses fast i tvangsmønstre. Personlighetsforstyrrelser følger av brudd i kontakten med det sanne selvet. I stedet for fleksibilitet, bevegelse og dialog, låses personligheten fast i rigide og lukkede mønstre der den samme erfaringen reproduseres om og om igjen.

Fordi personlighetsfunksjonen blir forstyrret når den organiseres rundt brudd, mangel og konflikt, vil behandling av traumet også ha effekt på personlighetsfunksjonen. Fordi angsten som oppstår i bruddet er driveren i traumets dynamikk, må behandling av traumet måtte adressere angsten i det traumatiserte systemet. Fordi depresjon i bunn og grunn handler om manglende tilgang til livsenergi, og traumebehandling handler om å forløse den energien som er blitt bundet og tvunget inn i livsbegrensende mønstre, vil behandlingen også ha effekt på depresjon.

Vi lider alle av traumer. Alle jordens traumer er gjentakelser av det ene traumet. Atskillelsen er det ene traumet. Vi reagerte på den med frykt. Det førte til et brudd i dialogen. I stedet for dialog oppstod konflikt. Vi er alle i dialog med kjærligheten. Det er den som holder oss i live. Men vi kan være atskilt fra vår bevissthet om den evige kjærlighetsdialogen, som likevel virker i oss og mellom oss. I denne atskilte mentale tilstanden har vi beveget oss fra dialog til konflikt.

I stedet for at atskillelsen ble en erfaring av å dele på en ny måte, ble den opplevd som et brudd. I stedet for et nytt nivå av dialog, dialog mellom delene i en differensiert helhet, oppstod en opplevelse av brudd, alenehet, frykt og konflikt. Dette er det opprinnelige traumet, som vi gjenskaper om og om igjen. Det er ikke differensieringen som er problemet. Det er måten vi reagerte på, som dannet det mentale fengselet. Vi reagerte med frykt, iverksatte forsvarsstrategier, og ble fanget i gjentakelsestvangen. Vår verden er traumets iscenesettelse.

Bruddet er traumets dna. Det er bruddet som hele tiden reproduseres gjennom traumets gjentakelsestvang. Helbredelsen skjer gjennom gjenopprettelse av forbindelsen, gjenopprettelse av dialogen, mellom hjerte og sinn, mellom kropp og sjel, mellom helheten og delen, mellom meg og min skaper. I mitt virke som terapeut er dette kjernen jeg trenger å forstå.

Alt jeg leser, og alt jeg tilegner meg av metodikk kan bare brukes i den grad det hjelper meg å forstå dette, og kunne bevege meg med autoritet i feltet. Alt jeg setter meg inn i må oversettes til hjertets språk, slik at jeg kan bruke det i min virksomhet, med trygghet og autoritet. Autoritet kan ikke komme fra noen annen kilde enn kontakten med mitt eget hjerte. Bare det hjertet vet, vet jeg på en slik måte at jeg kan bruke det til kjærlighetens handlinger. Bare kjærlighetens handlinger kan helbrede sinnet.

Vi er alle traumatisert. Vi lider alle under bruddet med tryggheten, lyset og kjærligheten. Behovet for å gjennomføre reisen fra mørke til lys, fra konflikt til dialog, fra frykt til kjærlighet, er kollektivt. Vi må alle gjennomføre reisen. Samtidig som vi er hverandres følgesvenner og medreisende, har hver enkelt av oss sin egen individuelle reise å gjennomføre. Vi er hverandres speilbilder, og møter oss selv i hverandre. Reisen går gjennom vårt relasjonelle landskap, og den fører oss inn i vår indre verden. Ved reisens mål møter vi vår brors sanne ansikt. I det finner vi vårt eget.