Myten om den hellige gral har inspirert både til kunstneriske uttrykk og konkret søken etter et fysisk objekt. Flere kandidater er funnet, men ingen som med sikkerhet kan sies å være den ekte gralen. Historiene om gralen beveger seg i grenselandet mellom det åndelige og materielle. Ridderne som søker den er inspirert av noe guddommelig. Gralen selv er et fysisk objekt, et objekt med en hellig aura omkring seg. Den er en av den katolske kirkes mest ettersøkte relikvier. Det som gjør gralen hellig er de historiske begivenhetene den skal ha deltatt i. Den skal ha vært i berøring med det guddommelige gjennom den fysiske Jesus og hans blod. Gralen er beskrevet som kalken som ble benyttet under det siste måltid, og som senere ble brukt til å samle opp Jesu blod etter korsfestelsen. Blodet skal ha gitt den mirakuløse egenskaper.
Gralens betydning handler kanskje først og fremst om den søken den har inspirert til. Den har spilt en viktig rolle i historiene om menneskets søken etter det opphøyede. Kanskje befinner den guddommelige gnisten seg like mye i søkeren, som i objektet han søker?
Ideen om den hellige gral har inspirert til fortellinger om menn med hellige oppdrag. Helten legger ut på en søken i den ytre verden, og må underveis gjennom store utfordringer. Hans reise fører både til nederlag og store dåder. Den avdekker hans svakhet så vel som hans styrke. Han må overvinne seg selv, så vel som sine fiender. Den ytre reisen er også en indre reise. Heltens sinn må foredles før han kan nå sitt mål. Han må bli verdig.
Den hellige gral er et mektig symbol. Myten omfatter både gralen og den som søker den. Gralen og søkeren er uatskillelige. De forutsetter hverandre. Mennesket søker. Vår søken er meningsløs uten noe som gir vår søken et innhold og en retning. Gralen representerer det hellige, det opphøyede, det som venter på oss, og kan bli funnet gjennom vår søken.
Den hellige gral representerer noe som gir vår søken en retning, samtidig som vi ikke vet hvor i den ytre verden den befinner seg. Kanskje befinner den seg ikke der i det hele tatt. Kanskje er den en ide i vårt sinn, en ide om det hellige. Kanskje forteller ideen om gralen at det finnes noe i verden som er verd å søke etter, noe som vi bare kan finne gjennom å gå inn i oss selv.
Andre fortellinger om den hellige gral er knyttet til Maria Magdalena. Det finnes historier om at hun fraktet gralen til Frankrike etter Jesu død. I en versjon er det den hellige kalken hun har med seg, i en annen er gralen et ufødt barn hun bærer i hemmelighet. Gralen beskrives i den siste versjonen som videreføringen av Jesu blod i form av et barn, som ble unnfanget gjennom hans forening med Maria Magdalena. Det skal ha vært starten på en blod-linje som går gjennom historien frem til vår tid.
Gjennom Maria Magdalena knyttes den hellige gral til det feminine. Kanskje er gralen morslivet, som barnet bæres i? Eller kanskje representerer den kvinnens rolle på den reisen som er inspirert av menneskets lengsel og søken etter Gud. En gral er et beger, en kalk, en skål, et objekt som rommer noe. Rommelige objekter er symbolsk knyttet til det feminine. Spydformede objekter er knyttet til det maskuline. Det feminine rommer. Det maskuline gjennomtrenger. Kvinnens rolle i den foreningen som skaper barnet, er å motta og gi rom til livet som vokser i hennes skjød. Når tiden er moden føder hun barnet, som ved sin fødsel blir en ny eksistens i verden utenfor henne.
Prosessen fra unnfangelse til fødsel, er en metafor som viser hvordan det nye skapes. Det starter med en forening. I foreningen befruktes egget. Utviklingen fra befruktet celle, via foster til fullbåret barn, krever et rom den kan foregå i. Veksten må ikke forstyrres gjennom vår inngripen. Fødselen kan først skje når tiden er moden. Slik er det også med kjærlighetens åndelige frukt. Frøet må bæres i det indre rommet lenge nok til at frukten kan vokse, og finne sin form. Hvis vi stoler på den, og ikke forstyrrer prosessen, vil kjærlighetens frø vokse i vårt indre rom. Med tiden kan vår forening føre til at en ny virkelighet blir født.
Den nye virkeligheten er foreløpig ukjent, og må åpenbare seg for oss. Prosessen kan ikke forseres. Vi kan ikke presse den frem gjennom vår vilje. Det er vår villighet, ikke vår aktive vilje som vil føre til åpenbaringen. Prosessen krever rom, den krever at vi har tillit til den, og at vi avstår fra å forstyrre den. Når kjærlighetens frø er sådd, må de få tid til å feste seg, og begynne å spire. De må få virke i oss, og gjennom oss. Det nye må bæres frem, og fødes, som en kvinne bærer og føder sit barn. Når morgenen gryr bryter lyset gjennom, og dagen åpenbarer seg.
Den hellige gral er forbundet med vår lengsel etter det guddommelige. Kanskje er det denne lengselen som gjør gralen hellig. Kanskje er gralen hellig fordi den kommuniserer med kallet som finnes i våre hjerter. Helten må høre stemmen i sitt eget hjerte før han kan finne det han søker. Kanskje er ikke gralen et ytre objekt som vi kan kappes om å besitte, men vår forbindelse til den indre kilden som forener oss.
Livets vann strømmer hele tiden fra kilden. Det strømmer uhindret inn i de rom som er åpne. Rom som er lukket, eller fylt med gammelt slagg, hindrer den frie flyten. Bevegelsen og det åpne indre rommet som lar vannet strømme gjennom, er den dialogen som forbinder oss med livet. Rommet og bevegelsen er det som sammen skaper dialogen. Ubalanse mellom dem forstyrrer den.
Gjennom årtusener har det vært for mye bevegelse, og for lite rom. Bevegelse uten tilstrekkelig rom å klinge i, produserer slagg. Friheten forsvinner når rommet lukkes. Opplevelsen hindres når det hele tiden handles. Vi fanges i handling, uten noe rom å oppleve virkningen i.
Jakten på den hellige gral representerer kanskje vår søken etter det tapte rom. Den hellige gral symboliserer rommet. Søkeren symboliserer bevegelsen. Gralen og søkeren er to sider av det samme symbol. I alt for lang tid har vi søkt gralen utenfor oss selv. Vi har ikke forstått at gralen representerer rommet, det rommet vi bare kan finne i vårt eget indre. Rommet finnes der. Alt vi trenger er å rydde det. Vi må gi slipp på det slagget som fyller rommet, slik at dialogen kan gjenopprettes.
Verden har alt for lenge vært dominert av maskulin handlekraft. Den kraften som kommer fra handling, mister sin potens uten rommet. Den maskuline kraften er ikke mulig uten den feminine. Den feminine urkraften er rommet. Det vi trenger nå er den transformerende kraften som oppstår i møte mellom bevegelse og rom. Verden trenger rom. Vi trenger å gi slipp på alt det som fyller rommene våre og hindrer dialogen. Vi trenger å holde rommene mellom oss, og i oss, åpne.
Kvinnen bærer barnet i sitt skjød. Hun rommer og nærer det så lenge det er nødvendig. Fødselen skjer av seg selv når tiden er moden. Når barnet er født er det kvinnens oppgave å nære det ved sitt bryst, omslutte det med kjærlighet, og la det finne seg selv i sitt møte med verden. Hennes rolle er å omslutte barnet, slippe det fra seg, og ta det imot i på ny når det vender tilbake. I denne bevegelsen deler hun sitt rom med barnet, mens hun lar det erfare sin egen bevegelse. Både hennes rommelighet og dets egen bevegelse er nødvendige deler av den dialogen som muliggjør barnets utvikling.
Vi tilhører enheten. Alle de illusjoner som er produsert gjennom atskilthetens historie bidrar til å skjule det for oss, men de kan ikke gjøre det sanne usant. Sannheten er den samme alltid. Den endrer seg ikke. De konstruksjoner vi fyller den kollektive bevisstheten med bidrar til å holde sinnet vårt fanget i illusjonen om atskillelse, men de hindrer ikke at vår dype virkelighet er enhet. Kristus er denne enheten. I tusenvis av år har materien vært atskilt fra åndens dype virkelighet. Med Jesus bringes bevisstheten om Kristus inn i den materielle verden. Kristus-bevissthet er bevissthet om Kristus, om enhetens fylde. Den nye virkeligheten er den som oppstår når enhets-bevisstheten strømmer inn i materien, og besjeler den på en ny måte.
Myten om den hellige gral forteller om rommets hemmelighet. Vi har ikke forstått betydningen av rommet, fordi vi har hatt oppmerksomheten festet på alt som fyller det. Den nye virkeligheten vil vokse frem når vi gir slipp på den gamle. Den hellige gral er det rommet som oppstår når vi gir slipp. Den er det rommet som Kristus-bevisstheten kan strømme inn i.