Det er nokså åpenbart og udiskutabelt at det eneste stedet jeg kan leve er i øyeblikket. Det finnes ikke noe annet. Fortiden er noe som har vært, og fremtiden noe som kan bli. Ingen av dem eksisterer her og nå, annet enn som hukommelses-spor eller forventninger.
Jeg har denne kunnskapen på et intellektuelt nivå, og jeg anerkjenner den som sann kunnskap. Jeg tviler ikke på at den er riktig. Likevel lever jeg ikke i samsvar med den. Jeg lever som om øyeblikket var en transportetappe mellom fortiden og en tenkt fremtid. Jeg er ikke mentalt til stede i øyeblikket. Det er det bare kroppen min som er. Den kan ikke være noe annet sted.
Kroppen min må utholde øyeblikket, for å frakte meg til et mål i fremtiden. Jeg er ikke sammen med den. Jeg er mentalt et annet sted. Jeg planlegger fremtiden, og bekymrer meg for om jeg vil klare å realisere planene. Jeg tenker på målet og veien frem dit. Jeg planlegger skrittene jeg skal gå. Jeg tenker på hindringer som kan oppstå, og hvordan jeg kan overvinne dem.
Sinnet mitt bærer byrden av fortiden. Det bærer den strukturen som fanger meg i den kollektive galskapen, som dominerer den brutale, voldelige, nådeløse og fullstendig vanvittige virkeligheten vi lever i. Det er en virkelighet som fyller meg med sorg, fortvilelse og raseri. Det er en virkelighet som fratar meg alt håp, om jeg ser for lenge inn i mørket. Det er en virkelighet jeg ikke kan samhandle med uten å bli gal selv.
Sinnet mitt er en del av denne kollektive galskapen. Det har sin egen versjon av det, men det er det samme vanviddet. Et fremtredende symptom er protesten mot å leve i øyeblikket. Det er åpenbart galskap å nekte å leve det eneste stedet det er mulig å leve. Det finnes ikke noe annet, likevel nekter jeg å være her og nå. Jeg insisterer på å forsøke å finne et annet oppholdssted. Jeg insisterer på å fortsette med et umulig prosjekt.
Egoet finnes ikke i det nærværende øyeblikket. Egoet er en mental konstruksjon, et tankesystem som fanger meg i tiden, i fortiden og fremtiden. Det er et eldgammelt mønster, en programmering, en vane innarbeidet gjennom tusener av år. Så lenge jeg fortsetter å tenke, føle og handle innenfor programmet opprettholder jeg og forsterker det.
Det er som å være fanget i et dataspill basert på kunstig intelligens. Den kunstige intelligensen gjør det mulig for spillet å utvikle seg uavhengig av spilleren, men bare innenfor spillets grunnstruktur. Det er lenge siden spillet overtok styringen. Vi er spillerene, men fanget i spillet. Det er ikke vi som spiller spillet. Det er det som spiller oss. Så lenge vi fortsetter å spille nærer vi spillet.
Spillet foregår i tiden. Fortiden er spillets hukommelse. Den definerer fremtiden. Fremtiden vil alltid komme til å være variasjoner av fortiden, mer komplekse og intrikate, men likevel grunnleggende de samme. Fremtiden vil være like primitiv, fragmentarisk og konfliktfylt som fortiden, bare med med et eksponentielt økende antall fragmenter og en stadig sterkere destruktiv kraft som utspilles i kampen for tilværelsen. Spillet er programmert til selv-ødeleggelse og vil på et tidspunkt ødelegge seg selv. Fortsetter vi som vi gjør, vil vi på et tidspunkt legge jorden øde.
Jeg er ikke i tvil om det. Likevel fortsetter jeg å spille. Jeg er fanget i spillet, men det finnes en vei ut. Døren står åpen. Jeg kan gå gjennom den ut til det evige nå. Min kraft finnes i øyeblikket. Når jeg ikke trer inn i det og lever her og nå, gir jeg kraften min til spillet. Bare gjennom væren i øyeblikket, i det evige nå, kan jeg forløse min egen kraft og bli fri.
Min motstand mot øyeblikket er stor. Mine strategier for å unngå kontakt med det er mange. Min latskap er betydelig, mitt begjær og kontrollbehov likeså. Min underkastelse under spillereglene er omfattende. Spillet genererer lidelse. Det er drevet av angst. Smerten er stor. Jeg søker tilflukt, men innenfor spillet. Jeg har mine tilfluktssteder. Jeg har mine smertedempende midler. Jeg veksler mellom dem og aktiv deltakelse i spillet.
Jeg har min rolle og mine instruksjoner. Jeg gir min kraft til en ytre autoritet, i stedet for å være min egen. Jeg anstrenger meg for prestere. Jeg har ambisjoner om å nå mine mål og innfri de forventninger og krav som stilles til meg. Jeg lar mine relasjoner til meg selv og andre domineres av spillets autoritet. Det er nedfelt i min personlige programmering.
Jeg har lengtet etter min frihet i mer enn 45 år, kanskje hele livet. Likevel benytter jeg meg ikke av den eneste mulige veien ut. Den er enkel. Det er ikke egentlig en vei. En vei tar tid å gå, og tiden er spillets medium. Det er et valg. Valget tar ikke tid. Det kan bare gjøres her og nå.
Bare gjennom å la være å spille det, kan jeg bryte spillets makt. Det kan jeg bare gjøre gjennom å være til stede, oppleve og uttrykke meg i øyeblikket. Grunnen til at jeg etter 45 år enda ikke har sluppet ut, er at jeg fortsatt spiller spillet.
Øyeblikket er utenfor spillet. Det er utenfor tiden. Det er derfor friheten er der. Det er også der sannheten er, den eneste sanne virkeligheten. Alt i tiden er illusjoner. Spillets grep festes gjennom min investering i illusjonene. Denne investeringen binder min energi i spillet. Mine mentale mønstre produserer illusjonene og min emosjonelle investering gir dem en opplevd karakter. De føles virkelige for meg. Jeg tror på dem, og jeg handler i samspill med dem. Dette gjør meg blind, døv og ufølsom. Jeg kan bare bli seende og hørende ved å gi slipp på illusjonene, ved å avslutte mine investeringer i dem.
Det krever ingen anstrengelse å være. Væren er en naturlig utfoldelse av skapelsen. Det som krever anstrengelse er å opprettholde illusjonene. Fordi så mye energi er bundet til denne opprettholdelsen krever det besluttsomhet å avvikle den.
Det krever oppmerksomhet å bli hørende, seende og følsom for sannheten. Men når jeg ser, hører og fornemmer sannheten vil det gi meg den beslutningskraften som følger av en opplevd nødvendighet. Da vil jeg tre ut av spillet, og inn i øyeblikkets evighet.
Jeg har hørt hjertets kall. Jeg har hørt kallet fra kildens dyp. Jeg har hørt mitt sanne Selv kalle på meg. Mitt oppgave er å følge kallet. For å følge det må jeg bli seende og hørende. Jeg må bli følsom for sannheten. Jeg må stille meg inn på hjertet frekvens.
Kroppen er her og nå, men jeg lar spillet bruke den som avatar. Ved å si nei til å være en avatar, og i stedet være sammen med kroppen her og nå, vil jeg øke min følsomhet. Det krever oppmerksomhet. Fordi jeg er programmert til viljeløst å gi min oppmerksomhet til det spillet tilbyr meg, fordi jeg er programmert til å handle uten oppmerksomhet, trenger jeg noen øvelser.
Jeg har stor motstand mot øvelser, men vil forsøke å foreskrive meg selv noen få:
- Du skal fortsette å bringe oppmerksomhet inn i dine relasjoner så ofte du kan, ved å se og lytte uten å vurdere. Registrer det du ser, hører og føler, uten å ta stilling til det. Gjør det så mye som du klarer i din hverdag.
- Du skal begynne å være oppmerksom når du spiser. Legg merke til hvordan du spiser. Eksperimenter med å spise langsomt, og være oppmerksom på matens farge, form, smak og konsistens.
- Om natten når du ikke får sove, eksperimenter med å ligge stille og være oppmerksom på deg selv. Legg merke til pusten, kroppen, tanker, følelser og fornemmelser. Du trenger ikke kreve noen systematikk i dette, bare gi hele den indre situasjonen din oppmerksomhet og aksept. Vær sammen med deg selv mens du ligger der.