Et Kurs om Kjærlighet avsluttes med et notat om væren og et notat om dialogenes essens. Disse to notatene reflekterer for meg alt det Kurset handler om. Jeg har lest og lyttet, og forsøker her å formidle essensen av det jeg har hørt.
Et notat om væren
Jeg er det jeg er. Jeg skal ikke bli til noe annet, bare uttrykke det jeg er. Jeg er kilden, og den skapende bevegelsen som springer fra den.
Jeg er værende i enhet og relasjon. Jeg har vendt tilbake til min sanne natur. Jeg er, og jeg responderer.
Uten projeksjon ser jeg det som er. Jeg har ikke lenger et univers av projeksjon jeg skal oppnå, men et kjærlighetens univers å skape. Skapelse skjer gjennom utvidelse, ikke gjennom projeksjon.
Jeg kan flyte mellom ikke-væren og all-væren, mellom å vite og ikke vite, mellom alt og intet. Jeg kan hvile i stillheten fra intet, eller følge min lengsel inn i relasjonens alt.
Alt jeg tidligere har gjort, kan jeg gjøre. Forskjellen er at jeg trenger ikke lenger anstrenge meg for å oppnå noe, men kan være og utvide fra min væren.
Jeg bærer med meg Kristus-relasjonen, den samarbeidende relasjonen med alle ting. Jeg kan ikke bestemme hva dette skal være. Jeg kan bare være det.
For å virkeliggjøre mitt vesens værende, må jeg oppgi alle forsøk på å bli til noe annet enn det jeg er. Alle tanker om å bli bedre, kjærligere, vennligere eller smartere må jeg gi slipp på.
Mitt formål er å motta, erfare og meddele så mange av kjærlighetens uttrykk som verden trenger for å vende tilbake til sitt eget Selv sammen med meg.
En endeløs søken etter kjærlighetens uttrykk er selve evigheten. Det er intet mål på denne veien, som er den endeløse skapelsens vei. Jeg er kjærlighet og responderer på kjærlighet med kjærlighet.
Dialogenes essens
I dialogen må alt som er som er få plass. Alle stemmer må bli hørt. Dialog er opplevelse av det som skjer i øyeblikket. Det er en upresis kunst, en ikke planlagt hendelse. Det som oppleves i sann dialog er bevegelse, væren og uttrykk.
Dialogens flyt er som en uhindret strøm med vann. Aksept sprenger demningene med restriksjoner og forløser flyten. Grunnplanets fjell og daler finnes i meg. Den ene stemmen og de mange likeså. De eksisterer samtidig, som en, men likevel distinkte.
På fjelltoppen opplevde jeg dialogen sammen med grunnplanets daler, opplevelsen av dialog med det guddommelige sammen med opplevelsen av å leve et liv.
Opplevelsen og den som opplever er dualiteten. Erfaringen av opplevelsen er livet. Det er det som er ønskelig nå. Det finnes i meg også en lengsel etter å være opplevelsen, etter å oppleve det sanne Selvet gjennom opplevelsen, snarere enn som den som erfarer opplevelsen.
Opplevelsen av to tydelige erfaringsnivåer er opplevelse av enhet. Integreringen av de to, til ett opplevelsesnivå, bøyer lovene for virkeligheten og gjør opplevelse av et tydelig Selv i enhet mulig. To erfaringsnivåer blir til ett nytt nivå. Dette er opphøyelsen av formens Selv, og opprettholdelsen av Kristus-bevissthet i form.
Å oppleve sin egen sanne natur bringer skapelsesmirakelet til form. Å holde tilbake blokkerer det. Jeg kan ikke bli til noe annet ved å begrense min natur, like lite som et tre kan bli til noe annet enn det det er. Som et tre, er jeg min gitte natur, og finner meg Selv under de vekstforhold jeg er gitt.
Å kjenne kjærlighet er å kjenne alt som er meg, å inkludere alle aspekter av meg selv og alt det som omgir meg, uten å ønske at noe skulle være annerledes. Når jeg slutter å ønske at noe skulle være annerledes, slutter jeg å motsette meg skapelsesmirakelet, som er hvem jeg er.
Mennesker som ikke kjenner kjærlighet følger unaturlige instinkter, for egoets overlevelse. Egoet trenger begrensninger, mens kjærlighetens Selv trenger frihet.
Egoet opplever begrensninger som mangel, og ervervelse som vinning. Benektning oppretter grenser for opplevelsen, grenser for hvilke aspekter av den som inkluderes i bevisstheten. Formens selv tvinges inn under bedømmelsens prinsipp, bedømmelsen av hva som er akseptabelt og hva som ikke kan aksepteres. Bevegelse, væren og uttrykk opphører.
En hver ikke aksepterende holdning, en hver eksklusjon, en hver vurdering som fastholdes, skaper hindringer for dialogens frie flyt, for den frie flyt av bevegelse, væren og uttrykk.
Hvor villig er jeg til å tillate det som er irrelevant, ubehagelig eller frustrerende? Hvor villig er jeg til å oppgi strevet for å være noe annet? Hvor villig er jeg til å oppgi dialogen som tema for å tre inn i dens væren? Hvor villig er jeg til å legge Kursets visdom bak meg for å oppdage og tilby min egen? Hvor villig er jeg til å tilby mine gaver og motta andres? Hvor villig er jeg til å bli fullt ut til hvem jeg er, i det nærværende øyeblikk sammen med dem jeg har samvær med?
Min indre dialog vil forandre seg når jeg finner stedet for trygghet og aksept i meg. Da vil jeg ikke lenger benekte, begrense og bedømme meg selv. Når alle min følelser blir tatt imot og akseptert blir den indre dialogen sann.
Det første skrittet er ærlighet. Det er ikke hardt arbeid for å overvinne frykten, men oppriktig aksept av hvordan jeg føler meg, som vil lede meg til trygghet. Frykt og ubehag vil fremdeles oppstå, men jeg vil avsløre det. Når jeg tillater meg å være sårbar vil begrensningene, fornektelsen, eksklusjonen og fortidens vurderinger bli vasket vekk. Da vil min sannhet og visdom komme frem. Når jeg ikke lenger holder tilbake vil det universelle og personlige smelte sammen til et skapende utrykk.
Dialogens arbeid er å bli berørt og grepet, å tillate hjertet å føle, åpnes, skrike og synge. Det er å bli inspirert. Det er å tillate mine egne ideer og visdom å flyte fritt, å bli gitt en stemme, å bli uttrykt. Det er å lytte som et kar, som mottar det som flommer fra andre uten bedømmelse.
I dialogen blir vi som klare dammer. Vi mottar den faktiske energien fra hverandre. Vi føler sammenhengen. Vi tillater det som strømmer frem, og tillater dammen å bevege oss i uforutsette retninger. I dialogens bevegelse skjer det ikke med en plan, eller ved at vi nærmer oss med forutbestemte ideer.
Å tre inn i dialogen er å tre inn i mysteriet, inn i det ukjente. Å tre inn i det ukjente er å gi slipp på det forutbestemte. Oppdagelse fører til visshet gjennom erfaringen av det som er. Jeg lærer ikke lenger for å komme noe sted, bevise at jeg har rett, eller bli noe jeg ikke er. Jeg lærer ikke for å oppnå status, anerkjennelse eller andre belønninger. Jeg erfarer øyeblikket, for å komme til visshet om det som er.
Det perfekte er bare perfekt i sin ufullkommenhet. Mine ideer om hvordan ting burde være, har begrenset min opplevelse av det som er. Jeg vil forstå hvor ofte jeg er naturlig gledesfylt, medfølende, snill og klok når jeg er til stede i det som er, heller enn å ønske at ting er annerledes enn de er. Jeg vil oppdage min kjærlighet til den andres ufullkommenhet. Jeg vil oppdage at min egen ufullkommenhet er det som gjør meg perfekt.
Når jeg er kjærlighet trenger jeg ikke hele tiden å utøve kjærlighet. Å gjøre og være blir ett. Jeg vil være fri til å respondere med det situasjonen vekker i meg, i tillit til at min respons kommer fra kjærlig væren.
Jeg vil oppnå enkel tillit til å være meg selv.