Flux dialog er et forsøk på å jobbe med dialog på en strukturert måte. Den omfatter en tydeliggjøring av hva dialog er, noen spilleregler for dialogen og noen ferdigheter som utvikles i den. Jeg tar utgangspunkt i det arbeidet Flux gjør, men tillater meg å beskrive elementene på min egen måte.
Hva er dialog?
Dialog er ikke diskusjon eller debatt. Begge deler er prosesser der deltakerne argumenterer for meninger de allerede har dannet seg. Hensikten er å overbevise den andre eller publikum om at man har de beste argumentene. I prosessen vil man ofte forsøke å plukke i stykker eller ugyldiggjøre andres synspunkter. Gjennom diskusjoner og debatter blir man ofte mer overbevist om det man mente fra før. I stedet for å finne ut noe nytt sammen, ender man ofte opp med å sementere de vurderinger, definisjoner og synspunkter som var dannet på forhånd.
I en dialog er alle synspunkter gyldige som deler av en helhet. I stedet for å skyte dem ned eller plukke dem i stykker, lar man dem inngå i helheten. Målet for dialogen er å utvide og fordype forståelsen. Utvidelsen skjer gjennom at alle tanker og synspunkter ønskes velkommen. Fordypelsen skjer gjennom at dynamikker som ligger under etterhvert får komme til uttrykk og bli undersøkt. I en dialog starter vi med å akseptere det kjente, og søker gjennom radikal aksept å komme i kontakt med det ukjente. Dialogen virker transformerende når det ukjente blir gjort kjent gjennom den.
Dialogen kan frembringe noe vi ikke kunne brakt frem alene. Vi er i dialog når vi skaper noe sammen. Vi lar alt som bringes inn i dialogen få plass, i tillit til at helheten er større enn delene. Den skapende prosessen skjer når den større sannheten får virke i dialogen og bringer oss i kontakt med noe vi ikke kunne nådd frem til på egen hånd.
Spilleregler
- Det er like viktig å lytte som å snakke
- Det er en som snakker om gangen
- Det som skjer i dialogen blir i dialogen.
- Alle er likeverdige
- Vi sitter alle på en del av sannheten
- Ingenting er feil å si
- Dialog er en samtale med et sentum – ikke med sider
Nummer 1, 2 og 3 kan karakteriseres som rammen for dialogen, sammen med møtested, møtefrekvens og varighet. At man har valgt å ta en av ferdighetene med som en spilleregel sier vel noe om at det er det å lytte som er vanskeligst for de fleste. Kontrakten, som er en del av rammen, er vel likevel at man forplikter seg til å arbeide for å utvikle alle de fire ferdighetene.
Nummer 4, 5 og 6 beskriver en holdning som det er nødvendig å bringe med seg inn i dialogen. Utgangspunktet må nødvendigvis være at alle er likeverdige og at alle eier sin del av sannheten. At ingenting er feil å si gjør det lettere å våge seg frem med det man har på hjertet, og det forebygger den tendensen vil alle har til å vurdere det som blir sagt. Holdningen må være at alt som sies ønskes velkommen som en del av helheten, og tas imot uten å bli gjort til gjenstand for vurdering. Det kan tas imot som en del av helheten, selv om det strider mot ens egne verdier.
Nummer 7 beskriver strukturen i dialogen. Den er helt vesentlig for å få til det dialogiske prosjektet. Deltakerne er samlet for å skape noe sammen. Da må de ha blikket på det som skapes, og deres bidrag må rettes inn mot det. I dialogen er vi samlet rundt et sentrum. Dette er noe levende, noe som som er i bevegelse og utvikling. Vi har alle et ansvar for å nære og regulere denne felles skapelsen. I tillegg til dialogens sentrum tenker jeg at det rommet deltakerne sammen skaper er en struktur som utvikles mens ferdighetene oppøves og utfoldes. En innsjekk og utsjekk, som sikrer at alle stemmer kobles på, kan også være en del av strukturen.
Ferdigheter
De fire ferdighetene er å lytte, møte, utsette, og uttrykke. Ferdighetene henger sammen som en hel bevegelse. De forutsetter hverandre, forsterker hverandre og balanserer hverandre. De gir ikke mening hver for seg. Dersom ingenting er uttrykt er det ingenting å lytte til. Dersom ingen lytter gir det ikke mening å uttrykke seg. Dersom det uttrykte ikke blir møtt, eller tatt imot, skjer det ingen bevegelse. Dersom det mottatte ikke får et rom å klinge i vil ikke bevegelsen forplante seg og skape en ny bevegelse.
De fire ferdighetene kan settes inn i en sirkel med fire stasjoner. Det kan gi inntrykk av en sekvens som går over tid. I virkeligheten foregår alt samtidig, men øyeblikkets tyngdepunkt kan for den enkelte ligge på en av ferdighetene.
Lytte
Å lytte innebærer å åpne et rom som ordene kan klinge i. I en gruppe er vi flere som skaper rommet. I en dialog mellom to personer skapes det i møte mellom de to. Villigheten til å lytte åpner rommet. Måten vi lytter på former kvaliteten på det. Er rommet stort og åpent, eller er det lite og trangt? Er det høyt eller lavt under taket. Å lytte er å ha tid til å la den andre snakke seg ferdig. Å lytte er å gi rom til den andres ytring. Det er å la det som kommer få plass i rommet, uten å ta stilling til det. I Kurset sier Jesus at vi skal lytte som et kar.
Møte
Å møte er å ta imot den andres ytring. Det er å akseptere den andres utsagn som en gyldig del av helheten. Det er å anerkjenne at ingen eier hele sannheten, men at alle eier en del av den. Det er å komme den andre i møte. Hvis vi skal bli klokere sammen, hvis vi skal utvide vår forståelse må vi ønske velkommen og ta imot, det vi ikke liker like åpent og med den samme respekten som det vi liker, og det vi ikke kjenner med enda større interesse enn det vi kjenner.
Utsette
Å utsette handler om å vente med sin egen respons. Det handler om å være i den indre og den ytre dialogen samtidig. Det handler om å være i det indre rommet, og samtidig i det rommet vi skaper sammen. Det rommet vi sammen holder åpent skapes av det indre rommet vi alle bærer i oss. Når vi utvider vårt indre rom, utvider vi også det ytre. Når jeg lar det jeg har lyttet til og tatt imot bevege seg i mitt indre rom, når jeg lar det klinge og tillater resonansen klangen skaper, utvider jeg rommet.
Hvis mitt eget rom er fullt av støy og uro vil det avtegne seg i vårt felles rom. Når jeg lar bevegelsen falle til ro, når jeg lar lydbølgene flate ut og avta i styrke, blir det mindre støy i mitt rom. Gjennom å utsette responsen samtidig som jeg har et aktivt forhold til hvordan den beveger seg i meg, vil den endre seg. Etterhvert som jeg lar den bevege seg dypere ned i mitt indre rom, vil den komme fra et dypere sted i meg. Det gir meg en mulighet til å få kontakt med noe i meg som ikke allerede er kjent.
Uttrykke
Dersom mitt uttrykk skal knytte meg til dialogen, må det komme fra noe i meg som er sant. Det må komme fra meg. Det kan ikke reduseres til et forsøk på å imøtekomme en forventning, eller ha som formål å selge meg inn på en bra måte. Det må komme fra meg selv. Det må romme mine følelser. Det må formidle en sannhet som jeg eier. Det kan være uferdig. Det kan være forsøksvis. Det kan være i bevegelse og endring, men det må være genuint. Det må være genuint, ikke fordi det er et moralsk imperativ, men fordi det bare er gjennom det som er genuint meg at jeg blir del av dialogen. Uten det blir jeg stående på utsiden av den.
Å komme frem til sitt genuine uttrykk er en prosess. Vi forsøker å ikke vurdere, sammenligne, eller definere våre utrykk underveis. Det er viktig å tillate oss være i tilblivelse. I dialogen blir jeg kjent med mitt eget uttrykk gjennom at jeg våger å uttrykke meg. Å uttrykke seg er ikke å levere et ferdig produkt. Det er en bevegelse som starter på innsiden og strekker seg utover mot fellesskapet, igjen og igjen.
DIALOG I PAR
Det er ingen relasjoner i livet der dialogen er mer viktig enn i våre par-relasjoner, enten paret består av ektefeller, familiemedlemmer eller venner. I denne sammenhengen er paret to mennesker i en forpliktende relasjon, som utvikler seg gjennom samtalen dem i mellom.
Våre relasjoner skapes gjennom den utvekslingen som foregår i dem. Hvilken form ønsker jeg at den skal ha? Vil jeg ha diskusjon eller dialog? Vil jeg at vi skal kjempe om å definere sannheten, eller ønsker jeg at vi skal utvide den sammen. Ønsker jeg å utforske vårt felles sinn, eller ønsker jeg å begrense det?
Jeg er hele tiden i en form for samtale. Jeg kan velge å ha en dialogisk holdning med inn i den, uavhengig av om den jeg møter kjenner dialogens kjennetegn. Men i de viktigste relasjonene kan jeg kanskje invitere den andre til å være bevisst om dem sammen med meg. Kanskje kan det være mulig å la dialogen utvikle seg på en naturlig måte, bare gjennom en felles bevissthet om de dialogiske spilleregler og ferdigheter?
DIALOG I GRUPPE
Vi inngår i ulike grupper, og vi påvirker gruppene med vår tilstedeværelse. Det er nyttig å ha et ansvarlig forhold til det, og noen verktøy å administrere dette ansvaret med. De fire ferdighetene er slike verktøy. Vi kan ha dem med oss i vår deltakelse i livet, og vi kan trene på dem i en gruppe som har slik trening som formål, og som metode til å utforske det som er i fokus.
DIALOGISK UTVIKLINGSGRUPPE
Dette er en gruppe som har som formål å skape utvikling i deltakernes liv og bevissthet gjennom å bruke dialog som metode.
Gruppen vil innledningsvis ha fokus på dialogens spilleregler og ferdigheter, og sammen utvikle en felles forståelse av disse. Deretter vil den anvende dem i utforskning av aktuelle livs-tema eller situasjoner som deltakerne bringer inn.
Kanskje kan det være hensiktsmessig at deltakerne hver for seg beskriver et eller flere utviklingsmål for sin deltakelse i gruppa. Målene kan bidra til å generere tema deltakerne ønsker å bringe inn i dialogen i gruppa. Målsetningene bør være knyttet til egen livs-deltakelse. Eksempler på målsetninger som kan egne seg er:
- Å få bedre kontakt med meg selv
- Være mer til stede i livet mitt
- Å tåle meg selv bedre
- Uttrykk meg selv tydeligere i møte med andre
- Utvikle en mer nyansert relasjon til menneskene i i livet mitt
- Få større aksept for meg selv og andre
- Bli i bedre i stand til å realisere ulike definerte verdier i det levde livet