Målet med dialogen er å finne seg Selv. Dypest sett er vi ett. Vår søken vil til sist føre oss alle til det Ene Selvet, men fordi vi er ulike kanaler vil vi uttrykke det vi finner forskjellig. Måten vi finner Selvet på, er å uttrykke kontakten vi har med det. Selvet er alltid der, og jeg gjør det kjent for meg selv ved å la det komme til uttrykk gjennom den kanalen jeg er.
Jeg er del av enheten, og vil aldri vil finne meg Selv utenfor den. Det i meg som ser seg som isolert og alene, er ikke mitt sanne Selv. Sannheten finnes i relasjonen til Gud, i det umiddelbare møtet med Gud i alt som lever. Den finnes ikke i det selvbildet jeg har konstruert, i systemene vi har laget, eller de definisjonene vi forsøker å fange virkeligheten i.
Mitt sanne Selv lever i relasjon, til livet, til Gud, til skapelsen, til det ukjente. Jeg vil ikke finne meg Selv noe annet sted enn i denne relasjonen.
Jeg kan ikke tenke meg frem til hvem jeg er. Om jeg skal finne meg selv i dialogen må jeg i stedet anvende det Jesus kaller tankens kunst.
Tankens kunst
Tankens kunst er som en erkjennelses-spiral. Vi gjør oss Selv kjent i en dialog der vi gir og mottar som ett. Det jeg gir, er det jeg mottar, og det jeg mottar er det jeg gir.
Når jeg lytter lytter jeg etter helheten. Jeg lytter inn til helheten i det jeg møter. Jeg lytter til min egen respons som en del av den.
Jeg relaterer meg til hele den menneskelige erfaringen, alle sanseinntrykk, fornemmelser og følelser. Jeg anerkjenner samtidig det guddommelige som gjennomstrømmer og forbinder alt. Jeg er et guddommelig vesen, som har en menneskelig erfaring.
Jeg mottar hele erfaringen som en gave fra Gud, gitt til alle. Jeg analyserer ikke, jeg mottar. Jeg gir slipp på mine vurderinger og definisjoner. Jeg filtrerer ikke det jeg mottar gjennom tankens filter. Jeg bare tar imot.
Jeg lar gaven bevege seg i det indre rommet, og hører kallet på en respons. Jeg dveler litt, for å la responsen komme fra noe jeg enda ikke har gjort kjent for meg selv. Jeg lar responsen finne en form den kan uttrykkes gjennom.
Jeg gir og tar imot mitt eget uttrykk som en del av helheten. Jeg lytter til min søster på samme måte. Jeg gjør meg selv kjent, samtidig som hun blir gitt til kjenne i den samme skapende bevegelsen.