Etter å ha gjennomgått kurset, lest meg gjennom redegjørelsene og de sytten første dialogene, har jeg kommet til fjellets topp. Jesus har veiledet meg hit opp, og klatret sammen med meg det siste stykket. Nå er jeg her på fjelltoppen, invitert til å tilbringe førti dager og førti netter i dialog med han.
DAG 1
Aksepter meg
Jesus, du ber meg akseptere deg. Jeg tror jeg gjør det. Du er min beste venn, Du er den jeg stoler på. Du er den jeg lytter til. Du kommer til meg gjennom ordene dine. Jeg lytter til dem, og prøver å forstå dem. Kanskje det jeg trenger er å la dem bli levende i meg.
Du sa: «Jeg er veien, sannheten og livet!» Det er det jeg må akseptere. Du ber meg akseptere det, ikke på en symbolsk måte. Du ber meg akseptere det på en helt konkret måte. Det finnes en vei. Du har gått foran. Du viser meg den. Jeg trenger å gå denne veien, sammen med deg.
Du sa at jeg skal elske Gud av hele mitt hjerte og hele min sjel, og elske min neste som meg selv. Det er alt som trengs. Gud er jo livet, kjærligheten, og kraften som gjennomstrømmer alt. Gud er skaperen og det skapte. Selvfølgelig må jeg elske han med hele meg, og alt det jeg er.
Meg Selv! Selvet, den innerste og dypeste sannheten om hva jeg er, selvfølgelig må jeg elske det. Og selvfølgelig må jeg elske min neste med den samme kjærligheten. Min neste er jo ikke atskilt fra hva jeg er. Vi er ett! Vi er ulike uttrykk for det samme. Det er ikke mulig å elske det ene, men ikke det andre.
DAG 2
Aksepter deg selv
Som jeg aksepterer deg, ber du meg nå om å akseptere meg selv. Du ber meg om enkel aksept av det livet jeg har levd, av alt det jeg har tenkt og gjort. Du ber meg akseptere alle valg jeg har tatt, og alle konsekvenser de har gitt. Du ber meg akseptere alt jeg har dømt meg selv for, alt jeg vil holde skjult, og alt jeg ikke vil se. Mitt liv er levd. Det som har skjedd har skjedd. Det kan ikke endres. Det kan bare aksepteres. All lidelse og fordømmelse, påført meg eller andre, må aksepteres. Ved å akseptere alt ved meg selv, hele meg selv, og hele mitt liv, vil jeg fri meg fra lidelsen. Denne villigheten er det nå som stiger frem, villigheten til å akseptere alt jeg er.
DAG 3
Aksepter overflod
Det er vanskelig Jesus, å akseptere overflod med tanken. Den er bare i veien for en slik aksept. Jeg tror dette bare kan aksepteres gjennom hjertet. Du beskriver stadier av benektelse, raseri, kjøpslåing og depresjon, på veien til aksept, først av at jeg ikke tror, deretter til selve aksepten. Aktiv aksept handler om å om å være i relasjon med alt som strømmer fra enhet. Relasjon kan ikke læres, bare praktiseres.
Jeg kan ikke tenke meg til over overflod. Tenkning analyserer, dissekerer og splitter opp virkeligheten i sitt forsøk på å gripe den. Helhet kan bare tas mot som den er, av et åpent hjerte. Sinnet kan ikke begripe enhet gjennom sin atskilte aktivitet, bare gjennom forening med hjertet og i hvilende aksept av det som strømmer gjennom det.
DAG 4
De nye fristelsene
Den fortapte sønn vendte ikke hjem til sin far fordi han var blitt perfekt. Han vendte hjem til sin far fordi han lengtet hjem. Han vendte hjem til sin fars kjærlige omfavnelse, som den han var, og hans far tok imot han. Han trengte ikke å bli perfekt før han kunne vende hjem. Han trengte å legge vurdering og fordømmelse bak seg, og akseptere seg selv som han var. Han trengte å vende hjem med alle sine feil og mangler. Ingen av dem trengte han å perfeksjonere seg bort fra. Det eneste han trengte å legge bak seg var frykten, frykten for sin fars dom.
Det er ingen grunn til frykt, fordi frykt er basert på ideen om at jeg må oppnå noe, at jeg må oppnå noe for å fortjene kjærlighet. Ideen om at jeg må anstrenge meg, forbedre meg, ikle meg skinnende gevanter, eller bringe med fantastiske gaver for å bli elsket, er feil. Kjærligheten tar meg imot som jeg er. Alt den krever er at jeg kommer som meg selv. Den tar meg imot når jeg kommer. Alle mine prestasjoner og forkledninger kan bare hindre meg fra å tre inn i dens lys. Kjærligheten støter meg ikke bort, men jeg kan ikke ta den imot hvis jeg kommer i forkledning, eller skyver mine prestasjoner foran meg. Det er derfor aksept er nødvendig. Det er derfor jeg må legge frykten bak meg. Jeg må legge den bak meg, ikke fordi kjærligheten ikke aksepterer frykt, men fordi jeg i frykt skjuler mitt ansikt for den.
Jeg har et reelt valg. Dette er den første av de nye fristelsen. Jeg kan velge kjærlighet. Jeg kan vende hjem.
Den andre nye fristelsen er adgang. Den finnes i meg. Jeg kan ikke lære den. Jeg kan ikke tenke meg frem til den. Min helhjertede lengsel vil bringe meg til adgangsportalen. Det som vil åpne den er mitt valg om å leve fra kjærlighet, i stedet for å leve fra frykt. Det som vil åpne den er å gi slipp på det spesielle, og velge forening. I foreningen med enhet finner jeg fullendelsen som alltid har eksistert i meg, og i mine brødre og søstre.
DAG 5
Adgang til enhet
Som jeg alltid er i relasjon med pusten, er jeg alltid i relasjon med enhet. Enhet kommer ikke utenfra. Likevel strømmer den gjennom meg. Gjennomstrømningen skaper relasjonen, samtidig som enheten alltid er der som kjernen i min væren.
Det som er gitt kan ikke læres. Det bare er. Å gjøre det til noe som må læres er å gjøre det til noe utvendig som bare kan kan bli mitt gjennom individuell prestasjon, til noe eksklusivt som skiller meg fra andre, og gjør meg til noe mer enn dem.
Det som er gitt, er ikke eksklusivt. Det er noe vi deler. Det er tilgjengelig for alle. Adgangen er der. Når jeg trenger et fokuspunkt, er det fordi jeg trenger noe som tar meg forbi anstrengelse, forbi forsøket på å gjøre det gitte til noe jeg har fortjent. Jeg trenger et punkt jeg kan hvile i, uten å bli forstyrret av vurderinger, definisjoner og anstrengelser.
Punktet kan ligge i kroppen, eller like utenfor den. Du ber meg velge det som er naturlig for meg. Mitt valg er hjertet. Det kjennes som om det er der det er mest hvile, og språket er et annet.
Enhet og kjærlighet passerer gjennom meg, og når ut til verden rundt meg, uten at jeg anstrenger meg for det. Det skjer kun gjennom at jeg lar det skje, uten at jeg blander meg inn eller forsøker å ta kontroll eller eierskap til det. Det er ikke noe jeg skal gjøre. Det er noe jeg skal være. Det er gitt, og det er gitt til alle.
Et fokuspunkt er ikke noe annet enn et punkt jeg kan hvile i. I hvilen kan jeg slutte å gripe etter det som ikke lar seg fange, det som ikke kan eies, bare deles. Bare med åpne hender kan jeg ta imot det jeg deler med alle.
DAG 6
Tiden i mellom
Jeg er her, på fjelltoppen med deg, mens jeg er i livet. Det er slik det skal være. Dette er tilblivelsen, og den må skje i min hverdag. Tilblivelse handler om bevegelse, væren og uttrykk. Jeg blir til meg selv mens jeg beveger meg gjennom mitt liv, som det er. Jeg beveger meg gjennom det med min væren, som jeg er. Jeg lytter til min væren og uttrykker den, der jeg er.
Mitt adgangspunkt til enhet er med meg i hverdagen. I mine bevegelser hen i mot, tilnærmer jeg meg. I mine møter krysser enheten meg, og jeg lar den passere gjennom. Jeg lar enheten passere gjennom meg og finne et uttrykk i møte med livet.
DAG 7
Tilstander i tiden med aksept
Tiden med aksept erstatter tiden med læring. Det er et nytt mønster, som bringer nye resultater. Gjennom tiden med aksept beveger jeg meg fra frykt til kjærlighet. Frykt er degenererende, kjærlighet er livgivende.
Kjærlighetens livgivende kraft vil virke i den fysiske formen. Mitt liv er understøttet. Det er båret av kjærlighet. Effekten vil manifesteres i kroppen. Den vil gjenskapes og fornyes.
Kjærligheten vil realiseres i mine relasjoner. De vil bevege seg fra å være spesielle og bekrefte atskillelse, til å være hellige og bekrefte enhet.
Alt dette vil skje utenfor min kontroll, gjennom nåde. Aksept er det motsatte av kontroll. Det er å ta imot meg selv som jeg er, livet som det er, uten betingelser.
Aksept er en bevegelse fra kontroll til villighet, fra fordømmelse til nåde. Det er å stille seg åpen for gjennomstrømming, å la livet strømme gjennom, uten å forsøke å manipulere eller kontrollere det.
Aksept er en bevegelse som åpner rommet og utvider synsfeltet. Aksept er en bevegelse som åpner sinnet og lar det slippe grepet om illusjonene det har holdt fast ved. Aksept er en bevegelse som åpner hendene og lar dem slippe grepet om ingenting, slik at de kan fylles med alt.
Jeg må akseptere alt som er i drømmen som drøm, for å våkne opp og se at det ikke er virkelighet. Så lenge jeg kjemper mot noe av det som produseres, er jeg aktiv i drømmen og holdes fast i den. Når jeg ser at jeg er drømmeren, kan jeg forstå at drømmen foregikk i mitt sinn.
Når jeg er våken, sover jeg ikke lenger. Drømmen svinner. Når jeg har våknet til kjærligheten, finnes ikke lenger frykten, heller ikke fryktens tilstander.
DAG 8
Aksepter nuet
Å akseptere nuet handler om å akseptere seg selv. Det starter med absolutt, radikal aksept av alt det jeg er, i et hvert gitt øyeblikk. Aksept av meg selv, vil umiddelbart utvide seg til aksept av mine søsken, på samme måte som fordømmelse vil gjøre det.
Det som må aksepteres er ikke en ide om meg selv, eller meg selv slik jeg burde vært. Det er meg selv med alle de følelser som finnes i meg, akkurat her og akkurat nå. Bare det kan gi meg visshet. Bare gjennom å akseptere alt det som er meg selv, kan kan jeg kjenne meg selv.
Frihet kommer fra å slippe å pønske ut eller vurdere hvordan jeg føler eller burde føle, men rett og slett bare akseptere virkeligheten som den er.
DAG 9
Frihet
Frihet er det jeg lengter etter, Jesus. Den friheten du beskriver er den friheten jeg lengter etter. Du snakker om en frihet fra, og en frihet til. Du snakker om frihet fra anstrengelsene for å bli noe jeg ikke er, frihet fra ideen om et ideal-bilde, frihet fra å måtte streve for å bli dette idealet.
Hvordan kan jeg være den jeg er, hvis jeg strever for å bli noe annet?
Du snakker om en frihet til å uttrykke meg, en frihet til å være det jeg er, og helt naturlig uttrykke det til verden. Denne friheten krever att jeg oppgir det som hindrer meg i å leve i den.
Jeg er den jeg er. Jeg uttrykker sannhet og skjønnhet på min egne unike måte, med min egenart, med mine feil og mangler, med mine gaver.
Jeg gjør det, for jeg kan ikke noe annet. Det som hindrer meg i å akseptere det, er at jeg strever etter å bli lik et ideal. Jeg strever etter å bli lik en ide, eller å bli lik en annen som jeg mener representerer denne ideen.
Bare jeg kan gi meg selv friheten til å uttrykke mitt Selv, for det er bare jeg som hindrer det.
DAG 10
Kraft
Det er bare innenifra jeg kan frelse verden. Jeg kommer ikke til å frelse den gjennom å gå ut av meg selv, og engasjere meg i diskusjoner på en overflate som er atskilt fra enhet. Den eneste måten å frelse verden på er å forene meg med kilden, forene meg med den kraften som tilhører oss alle. Kjærlighetens kraft forener og frelser.
Alle verdens problemer springer ut av frykt. Alle verdens problemer handler om mangel på kjærlighet. Dette er jeg overbevist om. Jeg kan si det. Jesus, at jeg vet dette. Jeg har en visshet.
Nå ber du meg om å gå fra overbevisning til tillitsfullhet. Tillit fordrer ikke tro. Det er en vilje til å stole på, ta sjansen på, handle på det jeg vet. Det jeg vet må virkeliggjøres. Det må oppleves. Det må bli en del av det levde livet.
Enhetens selv forenet med formens selv er et nytt trinn i skapelsen. Skapelsens kraft manifesteres i form, og formidles gjennom form. Min form er skapt gjennom kraften. Nå skal den også formidle kraften, være en kanal for kraften.
For å være denne kanalen må jeg ha tillit til formen. Det starter med min tillit til hva den formidler. Min kropp formidler seg gjennom følelser. Alle disse følelsene må tas imot, og omfavnes med kjærlighet. Det er foreningen. Følelsene aksepteres og omfavnes. Bare gjennom å akseptere disse budbringerne kan jeg forene meg med kraften.
Forening, relasjon og dialog. Foreningen skaper en relasjon. Dialogen utvikler seg i relasjon. Det er i dette feltet følelsene oppstår. Det er i dette feltet jeg finner meg Selv. Jeg finner meg Selv i dialogen, ikke i ideen om den. Jeg finner meg Selv gjennom å uttrykke meg Selv, ikke gjennom å produsere og identifisere meg med et idealisert bilde.
Jeg må stole på det som kommer innenifra. Jeg kan ikke søke svaret på hvem er jeg utenfor meg selv. Det er bare mulig å finne svaret i meg Selv, i den bevegelsen som er utrykket for den indre kilden. Dette utrykket oppstår i relasjon. Sann dialog er kildens uttrykk. Å gi og motta er ett. Det vi gjør for hverandre er å uttrykke og ta imot uttrykkene fra kjærlighetens kilde.
Tilliten til kjærlighetens kilde oppstår som en villighet til uttrykke den på min egen unike måte. Tilliten til meg Selv vokser gjennom erkjennelsen av det mønsteret som dannes gjennom dette uttrykket, det unike mønsteret som er meg.
Dette mønsteret er kraften manifestert gjennom min form. Å stole på tanken, er å stole på ideen om kraften. Å stole på kraften er å la den virke gjennom formen.
DAG 11
Kristus-bevissthet
Kristus-bevissthet er relasjon. Kristus-bevissthet er relasjonen mellom skaperen og det skapte. Formen oppstod gjennom atskillelse, atskillelsen mellom Gud og skapelsen. Hensikten med atskillelsen er erkjennelse. Det er Guds måte å kjenne seg selv på. Denne erkjennelsen skjer i relasjon, gjennom hellig dialog. Hellig dialog har ingen annen agenda enn erkjennelse av det som er.
Relasjon er bevissthet. Bevissthet oppstår og bevares gjennom meddelelse i relasjon. Det er relasjonen mellom Gud og uttrykket for Gud som muliggjør Guds bevissthet om seg selv. Altet erfarer seg selv gjennom differensiering, gjennom mønstre. Det guddommelig mønsteret er Altet i erkjennbar form. All erkjennelse skjer i relasjon. Livet er relasjon. Kristus-bevissthet er erkjennelse, gjennom dialog i relasjon.
DAG 12
Det rommelige Selvet forenet i relasjon
Det er ikke formen som skaper rommet. Rom kommer før form. Rommet danner, omslutter og fyller formen. Min form er ikke massiv og ugjennomtrengelig. Den er en del av rommet.
Rommet er fylt. Det er fylt med bevissthet. Det er bevissthet. Det er kjærlighet. Det er det ene Selvets kjærlighet til Selvet, til de mange uttrykk for det ene Selvet.
Rommets sanseorgan er følelsen av kjærlighet, strømmen av kjærlighet, gjennomstrømningen som berører og forener. En følelse som ikke kommer fra sanser og et språk som ikke kommer fra tanker, er det jeg skal lytte til nå.
Det eneste som er ugjennomtrengelig er fastlåste oppfatninger, vurderinger som blir til definisjoner. De er hindringer, som ikke lar seg gjennomstrømme av det endeløse rommet. De blir ikke utstøtt, eller knust. De blir avbøyd og omsluttet av rommet.
Rommet føler dem, men ser dem ikke. De er usynlige, og oppfattes bare av den som fastholder dem. Ved å gi slipp på mine oppfatninger gjør jeg dem rommelige og tillater dem å forenes med rommet.
DAG 13
Forening med det romlige Selvet
Jeg er rom. Jeg er det uendelige kjærlightesfylte rommet, og alt det rommer. Det uendelige rommet rommer alt. Det rommer også det begrensede kjærlighetsløse rommet, som omfatter alt som er manifestert i form. Uten forening med det grenseløse rommet er det tomt. Det er foreningen med det ubegrensede rommets fylde som fyller det med kjærlighet.
For at foreningen skal skje, må jeg gi slipp på det som fortetter formene og gjør dem ugjennomtrengelig. Jeg må åpne mine oppfatninger, og gi dem rommelighet. Først når formen blir rommelig kan den forenes med kjærligheten i det grenseløse rommet.
Det er de fortettede formene som er tomme og kjærlighetsløse. De åpne formene fylles umiddelbart med kjærlighet. Gjennom forening med rommet som holder meg, fylles jeg med kjærlighet.
Også de fortettede, tomme formene blir holdt av kjærlighetens Selv. De er tomrom inne i kjærlighetens fylde. Så lenge de holdes i kjærlighetens rom nøytraliseres de. Det er når de støtes ut at de vekker frykt. Mangel på kjærlighet er det samme som det vi kaller ondskap. Ondskap er å handle uten kjærlighet. Det kan vi bare gjør når vi handler uten noen relasjon til den eller det handlingen retter seg mot.
Gjennom å forene meg med det rommet som holder meg, og romme det jeg frykter, blir jeg fryktløs. Uten frykt finnes bare kjærlighet.
DAG 14
Helbredelse
All lidelse handler om avvisning av følelser. Følgelig må helbredelse handle om aksept. Det helbredede Selvet er det hele Selvet. Alt er inkludert i det. Ingen ting støtes ut.
Aksept er en bevegelse som lar det jeg står overfor passere gjennom. Ved å la det det passere gjennom blir det forløst. Dersom jeg ikke lar det passere gjennom blir det lagret og gjemt. Alt det som ikke har passert gjennom, alt det som har kommet til en stopp inne meg, må passere gjennom for at selvet skal bli transparent og rommelig.
Å passere gjennom er å forløse det spesielle, men opprettholde relasjonen. I passeringen gjennom dannes en relasjon. Aksept, passering og relasjon, i motsetning til avvisning, utstøtelse og opphopning av hindre for relasjon.
For å komme til kjennskap må jeg akseptere det ukjente. Jeg må tre inn i relasjon til det, akseptere relasjonen med det ukjente. Det ukjente finnes over alt, i alle. Alle rommer noe jeg ikke kjenner, noe som kan fortelle meg noe. Den ene stemmen finnes i de mange. Jeg trenger å lytte til stemmen fra den Ene, og høre den i de mange.
DAG 15
Å komme i dialog
Å tre inn i dialog er å høre stemmen til den Ene i stemmen til de mange. Jeg er informert av alle mennesker og alle ting i skapelsen. Det er ikke mulig å komme til kunnskap på egen hånd.
Det kjente og det ukjente eksisterer side om side i alle. Om jeg skal bli kjent med det ukjente, må jeg etablere en relasjon til det. Jeg møter det i dialog. I dialogen blir det ukjente tilkjennegjort gjennom det kjente.
Gjennom det rommelige Selvet er jeg i dialog med alt, samtidig som jeg engasjerer meg i dialog med det spesifikke som jeg møter hver dag.
Jeg har ved hjelp av Kurset gått fra persepsjon til observasjon. Nå skal jeg bevege meg fra observasjon til informasjon. Å observere er å se uten vurdering. Å bli informert er å motta det usynlige. Ånden er den store informanten. Ånden er den skapende kraft som finnes over alt. Den kan ikke ses, bare føles.
DAG 16
Det gjenfunnne paradis
Bevissthet inneholder verken kjærlighet eller frykt. Kjærlighet er ikke en følelse inne i bevisstheten, men er det som skaper og omslutter alt som finnes. Frykt er intet, fordi frykt støter ut. Frykt omslutter ingen ting. Ingenting finnes i frykten, fordi alt er støtt ut.
I Edens hage finnes alt. Kjærlighet er den responsen som omslutter alt det som finnes. Frykt er den responsen som avviser. Frykt støter det følte, tenkte og oppfattede ut i atskillelse, og gjør det til en ytre skremmende verden. Denne verden er det jeg oppfatter som helvete.
Det gjenfunne paradis er det romlige Selvets omfavnelse av alt det som en gang ble støtt ut.
Bevissthet er evig og rommer alt jeg har følt, alt jeg har tenkt, og alt jeg har lært som har berørt mitt hjerte. Form er flyktige manifestasjoner av bevissthet. Formen kommer og går. Det som blir avvist stivner og blir hindringer for den frie flyten. Det blir illusjoner og konstruksjoner som hindrer meg i å se sannheten, som alltid finnes bakenfor dem. Det som blir forsøkt kontrollert like så. Det som blir uttrykt, det som blir tillatt å strømme gjennom, forener seg med og blir del av den store symfonien.
De avviste følelsene er de jeg anklager meg selv for, og de jeg anklager andre for. De jeg anklager meg selv for blir til sykdom og uønskede tilstander i meg selv. De jeg projiserer ut og anklager andre for manifesterer seg som samspill med verden, og tar form som andres handlinger.
Jeg kan ikke unnslippe det jeg har avvist. Det innhenter meg som det jeg frykter, det jeg unngår, benekter og forsvarer meg mot. Alt som er kastet ut av Selvets helhet må re-integreres i det rommelige Selvet. Bare slik kan de avviste følelsers manifestasjoner oppløses og følelsen gjenforenes med sin kilde. Aksept er den eneste veien.
Det er mulig for meg å akseptere mine følelser som budbringere om det ukjente, og ta dem imot som vennlige formidlere av det jeg ennå ikke har erkjent. Hele situasjonen, alle aspekter av den, må aksepteres. Jeg må oppgi min egen regi på den, min egen kontroll. Jeg må akseptere det jeg vet, det jeg skjuler, det bildet andre har av situasjonen og det som er ukjent for alle. Bare gjennom radikal aksept vil jeg bli hel.
Det finnes ingen dårlige følelser. Det finnes bare følelser. Jeg kan respondere på dem med kjærlighet, omslutte dem og la dem være en del av meg. Eller jeg kan respondere på dem med frykt, støte dem ut og gjøre dem til en illusorisk virkelighet uten for meg selv. Det er de to valgene jeg har.
Omfavnelsen er Kristus-bevissthet. Utstøtelsen er atskilt bevissthet. Omfavnelsen er det gjenfunne paradis. Utstøtelse er fortsettelse av «helvete».
DAG 17
Fullbyrdelsen av Jesu vei
Gud er i alt, og omslutter alt. Jeg er holdt i Gud. Kristus er holdt inne i meg. Kristus er senteret i meg, hjertet i meg, som kjenner Gud. Kristus er Gud i meg, min relasjon til Gud. Min relasjon til Gud er relasjonen til alt.
Det er Kristus i meg som lengter etter å komme i bevegelse, som lengter etter uttrykke seg gjennom min form. Det er Kristus i meg som lengter etter å strekke seg forbi læring til visshet om det som er.
Det er ikke mulig å komme til visshet gjennom læring. Læring har kommet til å bli tilegnelsen av et pensum definert av andre. Kristus-bevissthet er det som gjør det mulig å komme til kunnskap uten læring. Det kan bare skje gjennom min relasjon til det jeg kan komme til kunnskap om. Jeg kan bare komme til kunnskap om Gud gjennom min relasjon til Gud.
Kristusbevisstheten var før Jesus. Jesus uttrykte Kristus-bevisstheten i form. Han førte væren inn i form. Han representerte kraften fra Kristus-bevissthet i menneskelig form. Det var nødvendig for fullendelsen av syklusen med fødsel, død og gjenfødsel.
Min oppgave er å gjøre dette gjennom min vilje, gjennom mitt valg. Kristus-bevisstheten er min vilje til visshet. Kristi annet komme er min vilje til å komme til visshet gjennom å fullende syklusen av fødsel, død og gjenfødsel.
Kristustiden representerer fullbyrdelsen av Jesu vei. Nå er tiden kommet til å bevege seg bortenfor det som kan læres, til det som bare kan virkeliggjøres gjennom relasjon. Når er tiden kommet for åpenbaringen av hva som kan virkeliggjøres gjennom å følgeJesu eksempel-liv.
DAG 18
Veien til Paradis
Hva annet skulle livet handle om enn å gjøre det usynlige kjærlighetens paradis synlig og levelig for alle? Dette er din avslutning på denne dagens tekst, Jesus. Dette er den oppgaven du inviterer oss til. Vi kan gå den veien du har påbegynt, eller vi kan gå Marias vei. Begge er nødvendige.
Din vei handler om å leve et eksempel-liv, om å gjøre det Ene Selvet kjent gjennom individuering, gjennom å manifestere Selvet i samhandling med verden. Marias vei handler om å gjøre Selvet kjent gjennom å virke i relasjon. Veiene er uatskillelig og omslutter hverandre. Likevel er jeg kallet til å gå den ene. Jeg er kallet til å gå den ene, uten å forlate den andre.
Gud er alt, i alt. Derfor møter jeg Gud i verden. Kristusbevisstheten er Gud i meg. Derfor finner jeg Gud i mitt indre. Kristus er i meg, og i alle. Kristus-bevisstheten er min spesielle manifestasjon av Gud i meg, og min relasjon med Gud der inne.
Hvordan vil jeg leve det guddommelige i meg? Vil jeg leve det gjennom å manifestere lys i mørket, eller gjennom å leve dypt forbundet med nettverket av relasjoner som forener hjertene i Kristus. Det ene er ikke mulig uten det andre. Treets krone kan ikke eksistere uten dets røtter. Jo dypere røttene går, jo videre og høyere strekker kronen seg. Likevel ber du meg om å velge.
Er det mitt kall å bære lyset ut i verden og holde det opp slik at de som er rede kan gjenkjenne det? Eller er det mitt kall å virke i det stille, motta lyset i mine søsken og og klinge sammen med dem i kjærlig relasjon? Jeg kan bli en aktiv skaper av lys i mørket, uten å dømme eller fjerne mørket. Eller jeg kan gjenkjenne og motta det lyset som allerede finnes i sjelens dyp. En aktiv vei og en mottakende vei. Hvilken av dem er jeg kalt til?
DAG 19
Marias vei
Marias vei handler om å være, mens Jesu vei om å formidle. Samtidig handler begge veier både om å være og om å meddele sin væren. De gjør det likevel på litt ulike måter. Jesus gjør det gjennom å være et tydelig eksempel, gjennom å tre frem og holde lyset høyt. Maria gjør det gjennom å være lyset i alle sine relasjoner.
Utgangspunktet for de begge er væren i relasjon. Det er det forenede hjerte og sinn, i relasjon til sin guddommelige kilde som formidles gjennom begge veier. Den ene formidler den nye veien gjennom å gå foran som et eksempel. Den andre formidler det gjennom å være et speil, et speil som gjenspeiler skapelsen i relasjon.
Du ber meg om å lytte, lytte innover etter hva jeg er kallet til. Er jeg kallet til å gå Jesu vei, og holde fakkelen synlig for alle som vil se? Eller er jeg kallet til å gå Marias vei, og nøre den ilden vi samles rundt for å varme oss i et levende fellesskap?
DAG 20
Den første overgangen
Overgangen er en avslutning og en ny begynnelse. Det er den endelige avslutning på læring og begynnelsen på en tid med å komme til kunnskap gjennom relasjon, gjennom dialog, gjennom mottakelse og uttrykk.
Jesus er min venn, men ikke lenger min lærer. Det er nå min relasjon med det ukjente som er min kilde til kunnskap. Kristus i meg er min relasjon til Gud og det guddommelige i mine søsken.
Det ukjent kan ikke bli lært. Det kan bare bli kjent. Det blir kjent gjennom mitt uttrykk. Sannheten er den samme for alle. Det ukjente er min mottakelse og uttrykk for den.
Det Ene Selvet er ett, men har mange uttrykk. Det er både kjent og ukjent. Det er kjent, men ikke uttrykt. Min mottakelse av og uttrykk for det Ene Selvet, er den eneste måten jeg kan gjøre dets sannhet og skjønnhet kjent på.
Å anvende tankens kunst, er å lytte til Guds skaperverk, motta det som en gave gitt til alle, romme bevegelsen gaven skaper i meg, og uttrykke hjertets respons på bevegelsen.
DAG 21
Snuoperasjonen
Snuoperasjonen handler om bevege seg fra ytre til indre ledelse. All nødvendig informasjon er til stede i meg, i min relasjon til den guddommelige enheten, i et hvert øyeblikk. Det er min mottakelse av informasjonen, og hvordan jeg svarer til den eller uttrykker den, som gjør den tilgjengelig i mitt samspill med verden. Først der inne, så der ute.
Kilden til kunnskap er enhet. Mitt liv er kanalen kunnskapen strømmer gjennom.
Kristus-bevisstheten er en felles bevissthet der den guddommelige livskraften er tilgjengelig for alle. Jeg finner meg Selv i relasjon og dialog med denne bevisstheten, som en del av denne bevisstheten. Min autonomi er sann når jeg tar del i dialogen, eier den og forstår at dens visdom er min egen.
Er jeg klar til å høre Kristus stemme som min egen? Er jeg klar til å uttrykke Kristus-bevissthetens stemme slik bare jeg kan uttrykke den?
DAG 22
Kanalisering
Jeg er en unik kanal for det ukjente. Bare jeg kan gjøre det ukjente kjent på min måte.
Det ukjente er Gud. Gud er tilstede i alle levende vesner, i alt som lever. I enhetstilstanden er jeg ett med Gud.I enhetstilstanden kjenner jeg Gud.
Min oppgave er å la det ukjente passere gjennom meg, slik at det blir kjent i denne verden. Det er dette som er kanalisering.
Jeg er en kanal. Gjennom min forening med Gud oppnår jeg enhetstilstanden. Min oppgave er å være en kanal for denne tilstanden, å være den kanalen bare jeg kan være.
Bare slik kan jeg kjenne meg Selv, og bare slik blir mitt Selv gitt til kjenne i verden. Bare som meg Selv kan jeg motta og forene meg med de levende krefter som hele tiden kanaliserer til meg.
Gud er kjærlighet, glede uten sorg, og evigvarende liv. Ingen annen kjenner enhetsfornemmelsen med Gud slik jeg kjenner den. Ingen annen kan uttrykke den på den måten jeg kan.
DAG 23
Å være en bærer
Som en kvinne bærer sitt barn, bærer jeg det jeg er blitt gitt. Jeg er blitt gitt kjærlighet uten frykt, glede uten sorg, og evigvarende liv. Jeg bærer det i meg. Jeg overgir min kropp til denne oppgaven, å la det hvile i meg mens jeg bærer det frem, for å la det fødes gjennom meg.
DAG 24
Potensial
Det jeg bærer er mitt potensial. Det er åndens kraft jeg bærer i meg. Åndens kraft finnes over alt, alltid. Men det er min vilje som vil forløse den i meg. Som larven transformeres i kokongen, og barnet vokser i livmoren, modnes mitt potensial i meg. Prosessen kan ikke tvinges. Den må fullføres. Min vilje er katalysatoren i modningsprosessen.
DAG 25
Å stelle hagen din
Jeg har funnet det jeg leter etter, og trenger ikke lenger søke. Det kan være vanskelig å slå seg til ro med et sinn som ikke lenger søker. Du ber meg bli i en tilstand av stillhet uten motstand. I denne tilstanden kan jeg la tankene komme og gå, tåpelige tanker så vel som kloke, gamle så vel som nye. Jeg trenger ikke frykte tanker fra det gamle mønsteret, og skal ikke kjempe imot dem. Jeg kan la dem komme, og gå. Det er nok at jeg kjenner dem igjen som det de er. I denne tiden kan jeg tenke på meg selv som en gartner som steller hagen min. Jeg skiller ugress og grøde, stille og rolig. I stillhet, uten motstand sorterer jeg i to hauger. Jeg tar vare på det jeg skal ha med meg videre.
DAG 26
Selv-ledelse
Jeg vender meg til mitt Selv for ledelse. Det vil lede meg til visshet. Selvet vil lede meg, hvis jeg tillater det. Det leder meg ikke til et svar som er kjent på forhånd, men gir retning som et kompass. Det leder meg til det ukjente, så det kan bli kjent for meg. Det leder meg til forening med det Ene Selvet. I foreningen blir det ukjente kjent inne i Selvet.
DAG 27
Forståelse fra erfaringsnivåene
Jeg er menneske og ånd, form og innhold, det konstante og det variable. Jeg er et guddommelig vesen som har en menneskelig erfaring. Å være på fjelltoppen sammen med deg Jesus, samtidig som jeg er til stede i min hverdag, er å forene to nivåer av erfaring.
Atskillelse og enhet er forskjellige erfaringsnivåer. Det variable og det konstante, det som er og det som hele tiden skifter, er erfaring på ulike nivåer. Den ytre livserfaring varierer hele tiden. Den viser meg et mylder av variasjoner, et mylder av ulike former og oppfatninger.
Sannhet er noe annet enn alle disse variasjonene. Sannheten er ikke representert ved en av dem, men er til stede i alle og rommer alle.
Gud er sannheten som finnes i alt som lever, og fylden som strømmer gjennom universet. Universet er ikke tomt. Det er fylt med nærvær, med kjærlighet. Sannheten er ikke fraværende. Den er nærværende i alt som lever.
Det atskilte livet er opplevelsen av atskillelse uten enhet. Det er en søken etter sannhet i den verden jeg ser utenfor meg selv. Sannheten kan aldri finnes i den ytre verden alene. Den finnes i øynene jeg ser den med. Den finnes i min erfaring av det atskilte som et aspekt av enheten.
Fjelltopp-erfaringen er en indre erfaring, som jeg har samtidig med at jeg er tilstede i det ytre livet. Det er en øvelse i å erfare to nivåer samtidig. Livet, min menneskelighet, er det variable. Ånden, min enhet, er det konstante. Min oppgave er å forene disse nivåene. Det opphøyde formens Selv lever innenfor det konstante i enheten, men opplever fortsatt det variable i atskillelsen.
DAG 28
Fra ytre til indrerettet livserfaring
Dette er en så etterlengtet bevegelse Jesus, bevegelsen fra ytre til indre rettet livserfaring.
Jeg gjenkjenner stadiene av ytre betinget bevissthet som du beskriver. Livet starter med enkel ytre bevegelse med begrenset mulighet til egne valg. En form for uavhengighet av ytre forhold oppstår når barnet, via ungdomstiden, blir til en ung voksen som trer ut av barndomshjemmet og inn i en ansvarlighet for eget liv. Fortsatt er begrensningene store. Det erfares bare ulike grader av uavhengighet. Valgene kan innebære indre refleksjon, men de er fremdeles rettet mot ytre resultater. Det neste nivået er en ytre bevegelse mot en valgt livsform. Dette er en erfaring av å ta et valg som bryter med den sammenhengen livet frem til dette valget har stått i. Å ta et nytt valg er noe annet enn å velge blant de muligheter som byr seg i den gamle sammenhengen.
Nå venter noe helt nytt, et skritt bort fra det ytre. Det nye er helheten, en ny erfaring av helhet. Den nye virkeligheten er å erfare atskillelsens omskiftelighet innenfor helhetens tilstand. Jeg og livet mitt er ett! Jeg og Gud er ett! Dette er helhet!
Det ytre er basert på noe indre, som er blitt gjort til noe utvendig. Samtidig har det indre blitt blitt basert på det som tidligere ble gjort til noe utvendig. At giver og mottaker er atskilt er et gammelt tankemønster som er gjort til noe utvendig. Det er ikke sant. Giver og mottaker er ett.
Livet er ikke giveren, og jeg mottakeren. Det handler ikke om å ta imot det livet har å gi.
Gud er ikke giveren, og jeg mottakeren. Det handler ikke om å ta imot det Gud vil gi meg.
Livet, Gud og jeg er et hele! Giver og mottaker er ett!
Transformasjonen må skje i tiden, der atskillelsen kan oppleves. Jeg har vært sammen med deg på fjelltoppen, i «tiden utenfor tiden». Gjennom å ta «tiden utenfor tiden» inn i tiden, blir tidens helhet virkeliggjort.
Bevegelsen mot en innover rettet opplevelse er en bevegelse inn i helhet. Dette skiftet er en mulighet til å oppleve omskifteligheten innenfor helheten.
Trådene veves sammen til et hele.
DAG 29
Fellesnevneren for opplevelse
Når alt som før ble opplevd som motsetninger forenes i meg, når min væren kan romme foreningen av sinn og hjerte, atskillelse og helhet, menneske og ånd, når jeg opplever meg selv i helhet og finner meg selv i forening, har jeg blitt fellesnevneren for opplevelse.
DAG 30
Å sammenføye til helhet
Fellesnevneren er den som alt går opp i. Den er nødvendig for å sammenføye til helhet. Det Ene Selvet er den fellesnevneren som sammenføyer alle uttrykkene for det til en helhet. Det Ene Selvet er fellesnevneren som alltid er til stede.
Til tross for at ubegrensede variasjoner er tilgjengelig er helheten også alltid tilgjengelig.
For at forening skal være mulig må det være mer enn en. For at noe skal bli kjent må det være noe som kjenner og noe som kjennes. Opplevelse av forening er hensikten med atskillelse.
Det opplevende selvet er det som har mulighet til å oppleve enheten. Foreningen av det opplevde og den som opplever er nødvendig for at noe skal bli kjent.
Lengselen etter å bli den som kjenner og det som kjennes er lengselen etter å forenes med Gud.
DAG 31
Forening
I enhet er jeg ett med Gud, og derfor også ett med alle, fordi Gud er i alle. Forening er opplevelsen av enhet. Enhet kan bare bli opplevd gjennom deling. Den Ene blir til de mange, for å kunne oppleve seg Selv, for å kunne dele i kjærlighet.
Helheten eksisterer fortsatt i delene. Atskillelsen er ikke egentlig en atskillelse, men en måte å oppleve helhet på. Når atskillelse blir det eneste opplevelsesnivået, opplever jeg bare en dimensjon av opplevelsen. Forening er opplevelsen av enhet, opplevelsen av den Ene i de mange.
Atskillelse og forening går hånd i hånd. Fra enhetens hav trer formene frem. De møtes i en felles opplevelse av enheten, som de alle springer ut av.
Jeg er en manifestasjon av enheten. Det individuerte Selvet er en unik og enestående opplevelse av enhet, en opplevelse som finner sted i relasjonen mellom enheten og delen, mellom Skaperen og skapningen, mellom Gud og den delen av skapelsen som er meg.
DAG 32
Opplevelsen av Selvet og Guds kraft
Livets helhet er Gud. Relasjon er måten Gud har valgt å oppleve enheten på. Selvet og Gud er ikke atskilt. Selvet og Gud er i relasjon. Gud er væren og relasjon. Selvet springer ut fra Gud og vender tilbake til Gud. Selvet er Gud og er i relasjon til Gud.
Gud er, men Gud er ikke alt som er. Gud er væren og relasjon. Gud er skaperen og skaperverket, og relasjonen mellom dem. Jeg er både Gud og menneske. Gud er en i væren, men forskjellig i relasjon. Jeg er både Guds væren og en av tonene i symfonien av variasjoner. Alle tonene er forskjellige, men inneholder samtidig Guds væren. I relasjon kan jeg oppleve foreningen mellom de to nivåene, enhetens nivå og variasjonens nivå.
Jeg er en i væren med Skaperen og Skapelsen. Jeg er også et vesen som eksisterer i relasjon. Guds kraft kommer fra hans relasjon med alt. Når jeg utvider min evne til å være i relasjon blir jeg mer lik Gud. Hellig relasjon er veien til å bli kraftfull slik Gud er kraftfull.
DAG 33
Å være i relasjon
Jeg er væren i relasjon. Jeg eksisterer i relasjon til alt, alle mennesker, alle situasjoner og alle hendelser. Gjennom relasjon får jeg tilgang til min væren. Min væren er utgangspunktet for at jeg kan relatere meg. Min væren blir funnet, kjent og samspilt med i relasjon.
Relasjon er mottak og respons. Alt det jeg mottar appellerer til min væren. Min væren blir åpenbart gjennom min respons.
Væren er hva jeg er. Responsen er hvem jeg er. Min væren er Gud, enhet og kjærlighet, som alle tre er det samme, og det samme for alle. Min respons er det individuerte, min unike representasjon av væren. Dette er relasjon, den hellige relasjon som forener alt.
Væren er kraft. Relasjon er mediet kraften kan tjene meg gjennom. Guds kraft og min kraft er den samme. Den virkeliggjøres gjennom relasjon. Den kan ikke brukes. Den kan bare tjene. Det den tjener er den hellige relasjonens sak.
Jeg har kraften til å gjenskape verden. Relasjon er det som gir meg tilgang på kraften. Guds allmektighet kommer fra at han er i relasjon til alt. Min avmektighet kommer fra min atskilthet. Når jeg er selektiv i hva jeg vil relatere meg til begrenser jeg min kraft.
Skapelsens kraft er inne i meg, men den kan bare uttrykkes gjennom relasjon.
DAG 34
Om å si ja til kraften
Mellom skapelse og ødeleggelse finnes alt det som er. Alt som eksisterer er potensiale og form. Som potensiale eksisterer ideen i sin ikke-manifesterte form. Den manifesterte formen er buen som er synlig over overflaten på enhetens hav. Resten av skapelsens spiral befinner seg under overflaten.
Den skapende bevegelsen bryter havoverflaten på to punkter, først når ideen bryter gjennom på veien opp, det andre når den bryter overflaten på veien tilbake. Formen er manifestert i buen som er synlig over havoverflaten.
Vi tilhører alle enhetens hav. Havet er en organisme. Hver eneste dråpe er unik, og inneholder samtidig all informasjon om havets natur. Atskilt fra havet har dråpen ingen makt. Som tilhørende havet besitter den mektige krefter.
Det finnes et hav og det finnes en skapende bevegelse. Gud er begge deler, og relasjonen mellom dem. Relasjonen mellom enhetens hav og den skapende bevegelsen, skaper alt det som er. Relasjon skaper mangfold, og relasjon med alt som er skaper likhet.
Relasjon skaper både likhet og forskjell. Relasjon gjør manifestasjonen av den atskilte formen mulig, men forankrer samtidig delen til helheten. Gjennom sin relasjon med alt det som er, er den individuerte delen ett med enheten. Havets kraft finnes i hver eneste dråpe, men dråpens kraft kan bare realiseres gjennom dens enhet med havet.
Det du ber meg om nå Jesu, er å oppleve meg selv som både dråpen og havet. Du ber meg om å oppleve enhetens virkelighet i relasjon, i stedet for å oppleve atskillelse i relasjon. Du ber meg om å inkludere den delen av skapelsens spiral som befinner seg under havoverflaten, og på den måten forstå at det er en hel spiralbevegelse som er virkeligheten, ikke bare de atskilte buene som synes over overflaten. Du ber meg om å inkludere begge nivåer i min opplevelse.
Det vil skape en ny verden, en verden basert på likhet i stedet for på forskjeller, eller spesiellhet. Jeg er unik, men ikke spesiell. Jeg er individuert, men ikke atskilt. Min værens kraft skal virkeliggjøres i mitt liv, ikke som en prestasjon som skiller meg fra enheten, men som en skapende bevegelse dypt forankret i helheten.
Helheten finnes i delen, og delen finnes i helheten. Jeg trenger ikke å bli så stor at jeg favner hele helheten. Jeg har helheten i meg, og finner den gjennom å vende meg inn til den. Jeg trenger ikke å erobre hele verden for å kunne virke i den.
Gjennom relasjon transformerer jeg min verden. Det gjør jeg gjennom å være til stede der jeg er, og møte helheten gjennom min relasjon til delen. Jeg er i relasjon til alt, men uttrykker meg i det enkelte møtet. I det enkelte møtet relatere jeg meg fra enhet til enhet. Når jeg forstår at mitt møte med delen er mitt inngangspunkt til helheten, er helhetens kraft tilgjengelig i det enkelte møtet.
DAG 35
Å være en skaper i enhet og relasjon
Jeg er alt, og en del av alt. Jeg er Gud, samtidig som jeg har en relasjon til Gud.
Ideen som jeg tar med meg fra fjelltoppen ned til grunnplanet, ned til alt hva det innebærer å være menneske, er ideen om at vi er en i væren og forskjellig i relasjon. Dette erstatter ideen om atskillelse.
Jeg er ett med Gud og har Guds kraft til å skape. Jeg vender tilbake med aksept av meg selv, i stedet for en søken etter selvet eller et høyere selv.
Jeg er et produkt av skapelse, og jeg er en skaper, men jeg har vært relatert til skapelse gjennom atskillelse. Derfor har det jeg har skapt stått atskilt fra helhet. Det som ikke er skapt i enhet er laget, ikke skapt.
Først når jeg har akseptert kraften min, og har begynt å skape gjennom enhet og relasjon, vil jeg forstå forskjellen på det jeg har laget og det jeg kan skape. Når jeg er blitt fullt ut våken for enheten, er jeg fullt ut blitt en skaper.
Den verden jeg kjenner er den verden jeg har laget i atskillelse. Jeg er kallet til å skape en ny himmel og en ny jord, ikke gjennom valg, men gjennom væren. Jeg skal skape gjennom å være den jeg er, ikke den jeg har tenkt at jeg er.
Når alt er inkludert er det ikke lenger nødvendig med valg.
Ideer er, og kan leves. Alt som trengs er at jeg bærer dem, som en gravid kvinne bærer sitt ufødte barn. Å gi ideer liv er skapelsens rolle. Det fordrer ikke valg, men inkludering av alt i helhet.
DAG 36
Hvem du er i enhet og relasjon
I det livet jeg har levd, har jeg vært en skaper bare gjennom min respons på gitte omstendigheter. Jeg skapte mitt liv gjennom responsen jeg valgte å gi. Jeg skapte i respons på virkeligheten, i stedet for å skape virkeligheten.
I den den atskilte virkeligheten oppfattet jeg meg selv som et separat vesen som levde under omstendigheter jeg ikke rådde over, i en verden definert av krefter utenfor meg selv. Mine valg var valg mellom illusjoner. Dette er en eksistens uten relasjon til Gud, uten relasjon til skaperkraften.
Selv om jeg ikke har hatt en relasjon til Gud, har jeg alltid vært ett med Guds væren. Jeg kan ikke eksistere utenfor. Derfor har kraften til å føle, tenke, skape og oppfatte alltid vært min. Dette er hva Gud er, og hva jeg er. Dette er væren. Væren er det samme for alle.
Gjennom væren er jeg det samme, gjennom relasjon er jeg forskjellig. Kraften oppstår i relasjonen. I den aksepterer jeg Guds kraft og differensierer og individuerer Gud.
Gud bevarer værens enhet og blir samtidig et vesen i relasjon og forening – i forening og relasjon meg meg. I denne relasjonen opphører jeg ikke. Jeg blir en skaper. Jeg aksepterer værens sannhet og sannheten om å være i forening og relasjon. Jeg aksepterer slutten på å velge, og begynnelsen på å skape.
Jeg realiserer min skaperevne når jeg aksepterer hvem jeg er i enhet og relasjon.
DAG 37
En ny ide om Gud
Min store feiltakelse er at jeg tror det er atskillelse som gir meg en egen eksistens. Men atskillelse gjør meg bare til et vesen diktert av relasjoner til en verden utenfor meg selv. Det gjør meg atskilt, ikke individuert.
Differensiering og individuering kan bare skje fra en forenet tilstand. Gjennom min væren er jeg ett med Gud. Gjennom relasjon er jeg forskjellig. Den forskjellen jeg søker kan bare komme gjennom relasjon og enhet.
Jeg er ett med Guds væren. Jeg kjenner min værens kraft gjennom tanke, følelse, skapelse, oppfattelse og viten, men jeg har bare kjent den i relasjon til en atskilt virkelighet. Jeg har trodd livet er noe som bare hender meg, og har respondert på det som hender. Jeg har vært tvunget til å stole på «ytre» bevis for min viten, og «ytre» bekreftelse for min opplevelse.
Min relasjon til Gud har vært en relasjon til et atskilt allmektig vesen, men Gud er ikke noe utenfor meg selv. Gud er ikke et vesen med medfølelse, men en total medfølende væren over alt. Totalt medfølende væren er en bevissthet, en måte å være på som jeg deler med Gud.
Jesus var et menneske som levde innenfor denne bevisstheten, innenfor Kristus-bevisstheten. Han var ikke atskilt. Han var individuert. Han var Gud i menneskelig form. Kristi annet komme er min individuering, min virkeliggjøring av enhet i min menneskelige form.
Jeg har følt i atskillelse, og følt meg dømt til aldri å bli kjent, eller helt å kunne meddele det jeg føler. Men Gud er værende, i relasjon med alle ting. Han er ett med hver eneste tanke og følelse, med hver eneste skapelse. Gud er den kollektive bevisstheten, bevisstheten som knytter ethvert vesen til ethvert annet vesen i enhet og relasjon. Denne forbindelsen kan, gjennom villighet, bli en samhandlende relasjon. Det er denne samhandlene relasjonen jeg appellerer til når jeg henvender meg til Gud.
Dette er ikke en atskilt og spesiell Gud. Dette er enhetens og mangfoldets Gud. Dette er væren, i enhet og relasjon. Det er likevel en Gud jeg kan føle meg nær, og henvende meg til i bønn og takknemlighet.
Jeg kan ikke indivudueres atskilt fra min kilde. Jeg kan bare differensieres eller individueres gjennom enhet og relasjon. Menneskets og Guds kraft til sammen er skapelsens kraft. Jeg er Guds skapelse, og Guds måte å kjenne seg selv på. Å differensiere i enhet og relasjon er å være Gud i form. Det er å gi utrykk for helheten gjennom min væren.
Jeg har vært Gud gjennom min væren, gjennom å være et følende, tenkende, skapende, oppfattende vesen, men jeg har ikke vært Gud gjennom forening, enhet og relasjon. Hellig relasjon er relasjon med Kristus i meg – broen til enhet.
Gjennom relasjon og forening i samhandling, som setter det spesielle selvet til side, har jeg fått glimt av det guddommelige. Enhet og relasjon vil bli min virkelighet når det blir hva jeg er villig til å være.
DAG 38
Hvem Jeg Er
Min Gud! Du er min, og jeg er din. Jeg hengir meg, og blir ett med deg. I hengivelsen finner jeg mitt Selv, elsket og tatt i mot. I vår forening utvider jeg meg og omfavner det hele. Din mottakelse av meg, og min mottakelse av deg er kjærlighetens fylde. Fylden er uendelig. Kjærlighetens utvidelse er uendelig. Jeg mottar deg min Gud. Jeg hengir meg til deg. Kjærlighetens kraft forløses i vår forening.
DAG 39
Hvem Jeg Er for deg
Hvem Du Er blir kjent for meg gjennom min utvidelse av Hvem Jeg Er for deg. Jeg oppdager hele tiden Hvem Du Er, min Gud. Jeg kjenner deg som det kjente og det ukjente, som vissheten og mysteriet, som min Gud og som Gud for alle.
Gjennom å kjenne deg erfarer jeg at jeg ikke er på egen hånd, likevel må denne erkjennelsen komme gjennom min egen erfaring.
Mysteriet er motsetningenes spenning: tid og evighet, kjærlighet og hat, godt og dårlig, alt og intet. Gud elsker alt ved meg. Du er med meg og i meg. Du elsker alt ved meg. Du elsker meg når jeg raser i sine, roper i fortvilelse, ler i glede eller bøyer hodet i tretthet. Du lever i meg og møter meg i mine søsken. Når jeg tar en annens hånd, holder jeg din hånd. Når jeg møter en annens blikk møter jeg ditt blikk.
Kristus er relasjonsbroen, samtidig som det ikke trengs noen bro når jeg er Kristus. Oppdagelsen av min relasjon med Gud er oppdagelsen av Kristus i meg. Kristus i meg er det som gjennom fullkommen aksept av alt det som er meg, gir helheten tilbake til meg.
For å erfare relasjon som individuerte vesner, må det finnes et deg og et meg. Indivuduering er en utvidelse som ikke forlater kilden. I relasjonen opplever vi både enhet og forskjellighet. Projeksjon sender noe indre ut, og oppfatter det som en ytre virkelighet. Utvidelse beholder kontakten med kilden, og opplever forbindelsen til alt levende.
Bare kjærlighet kan favne alt, fordi kjærlighet ikke har noen attributter. Kjærlighet er skapelsenes opphav: den er det som ikke har kjennetegn, gitt formens kjennetegn.
Gud er menneske, og Gud er guddommelig. Skapelsen skjer i møtet mellom det menneskelige og det guddommelige.
DAG 40
Hvem Du Er for meg
Kjærlighet er uten kjennetegn, ren væren. Utvidelse er kjærlighetens relasjon med væren. Kjærlighet utvider seg, og blir kjærlighet i relasjon med væren. Uten relasjon finnes intet Jeg Er, bare kjærlighet.
Gud er ren væren. Gud er kjærlighet. Gud er ankeret for all relasjon. Guds-relasjonen lever i alt. Gud skapte meg gjennom sin utvidelse, og er alltid relatert til meg.
Min eksistens er kjærlighetens utvidelse inn i form. Utvidet, men fortsatt i relasjon. Min eksistens er kjærlighetens differensiering og individuering. Jeg er forskjellig fra, men ikke atskilt.
Kristus er relasjonen med kjærlighet. Egoet er relasjonen med frykt. Først når selvet blir forenet med Kristus Selvet, og blir ett med den hellige relasjon, forstår det at relasjon er en identitet.
Å skape er å gi form. Gjennom tanke, følelse, kreativitet og bevisst væren i relasjon med alt jeg møter, utvider jeg den jeg er. Jeg skaper. Jeg gir egenskaper og tar imot egenskaper. Jeg blir kjent, og jeg begynner å kjenne til. For dette gir jeg opp mitt atskilte selv-ideal.
Når jeg forlater fjelltoppen og begir med ned til grunnplanet – stedet for fullendelse og demonstrasjon av hvem jeg er værende – bærer jeg med meg relasjonens fylde. Jeg er den relasjonen som gir kjærlighet tilbake til alle dem som deler denne verden med meg. Jeg vender meg mot min bror og hører Guds stemme i han. Jeg blir Guds stemme i møte med min søster.
Jeg er ett med Gud, og aldri mer alene.