Jødene har levd i ufred i tusenvis av år. Bibelen forteller om fangenskap, flukt og erobring av det lovede land. Gjennom blodige kamper ble landet tatt og forsvart. På Jesu tid var landet okkupert av romerne. Jødene ble drevet på flukt og har blitt spredt til alle verdens hjørner. De har vært hatet og forfulgt, og utsatt for vår tids mest brutale og systematiske folkemord.
At de har overlevd som folk og beholdt sin kultur, til tross for spredning og forfølgelse, må bero på en sterk fortellertradisjon som har overlevert historien, identiteten og fremtidsvisjonen fra generasjon til generasjon. Den jødiske kulturen er mangfoldig, men dypt forankret i hellige skrifter og tradisjoner. Denne rike kulturarven har vært en klangbunn for store humanistiske tenkere, som har forstått noe av kjernen i det å være et sant menneske.
Jeg er gammel nok til å være oppvokst i en kristen kultur. Gjennom Bibelen ble det jødiske folkets historie en viktig del av min barndoms historiefortelling. De gamle historiene om Moses og flukten fra Egypt, om steintavlene med de ti bud, om dansen rundt gullkalven, om jødenes ødeleggelse av Jeriko og om byggingen av tempelet i Jerusalem, er en del av min kulturelle ballast. Historien om jødene som Guds utvalgte folk, og om landet han har lovet dem, er en del av det kristne narrativet.
Jeg vet ikke hva som er fakta og hva som er fiksjon i de historiene jeg er oppvokst med. Jeg vet ikke engang om fortellingene slik de har avleiret seg i meg, stemmer med dem jeg opprinnelig ble fortalt. Men disse historiene lever i meg og er med på å forme min virkelighet. De har gitt det jødiske folket en fremtredende rolle i den formative prosessen.
Den jødiske kulturen fremstod som noe sterkt og bra. Å være anti-semitt eller anti-sionist var noe av det verste man kunne være. Jeg mener fortsatt at det er uakseptabelt å være anti-semitt. Når det gjelder sionismen synes jeg det mer og mer ser ut som at avstand fra den, er nødvendig for å opprettholde tradisjonelle jødiske verdier.
Sionismen er kanskje basert på en god tanke, men har dessverre utviklet seg til å bli en nasjonalistisk, hensynsløs og morderisk bevegelse som systematisk bryter de mest sentrale av de ti bud. Du skal ikke stjele, du skal ikke drepe, du skal ikke bære falskt vitnemål og du skal ikke begjære din nestes eiendom er blant budene. De har systematisk vært brutt gjennom hele det sionistiske prosjektet, som har styrt Israel siden 1948.
De ti bud gir ingen mening dersom de kun gjelder i møte med din egen slekt. Det har alltid vært en forutsetning at din neste er det mennesket du til en hver tid står overfor. Det er et av hovedpoengene i lignelsen om den barmhjertige samaritan. Levinas, en av de store jødiske filosofene, beskriver hvordan den etiske handling oppstår i møte med den andres ansikt. Han er eksplisitt på at den andre ikke er en som er lik deg selv, og at hans menneskeverd springer ut av nettopp det at han er en annen. I møte med den andres ansikt står du overfor noe unikt, noe som går tapt dersom du ikke verner om det.
Jeg har alltid tenkt at det å være utvalgt er noe hellig, noe som knytter deg nært til Gud, noe som innebærer en særlig forpliktelse til budene. Jeg har aldri tenkt at det skulle innebære en særskilt tillatelse til å bryte dem, at det skulle gi jødene rett til å stå over over budene og la dem gjelde i noen tilfeller, men ikke i andre. Jeg har aldri tenkt at det skulle gi dem rett til å heve seg over et annet folk, og se dem som mindreverdige vesner som kan stjeles fra, lyves om, drepes og utryddes i jakten på det lovede land.
Guds utvalgte folk har falt dypt. Israels folk synes ikke lenger å kjenne sin Gud. De begrunner sine ugjerninger med påstander om andre, og tar ikke ansvar for sine egne handlinger. Det finnes fremdeles jøder som forstår sitt kall, men Israel viser ikke lenger verden noe annet enn hatets og grådighetens grimme ansikt. Sionistene synes å tro at å være utvalgt er å være spesiell, å være hevet over andre, å ha krav på særlige privilegier, og ha rett til å myrde, stjele og lyve for å oppnå det de begjærer. De har en absurd ide om at de har Gud med seg i dette. De synes å tro at han applauderer mens de dreper og lemlester hans barn.
Ideen om å være utvalgt av en ytre makt som favoriserer noen på bekostning av andre, er en misforståelse både av hva Gud er, og av hva det er å være utvalgt. Inntil vi kjenner Gud i vårt indre, er hans eksistens et spørsmål om tro. Noen ting er det likevel mulig å vite om Gud, allerede før vi har sikker viten om eksistensen. Jeg vet med sikkerhet at om Gud finnes, tar han ikke parti for noen, mot noen andre. Gud er ingen dommer i tvister mellom folkeslag. Dersom Gud finnes, er han Gud for alle, ikke for noen få utvalgte. Dersom det finnes en utvelgelse er vi alle utvalgt.
Spørsmålet er hva vi er utvalgt til. Svaret er at vi er utvalgt til å kjenne Gud. Vi er utvalgt til å forene oss med det guddommelige i oss. Vi er utvalgt til å kjenne Guds kjærlighet i vårt innerste vesen, og formidle den i den verden vi lever i. Denne utvelgelsen kommer til oss som et indre kall. For å høre kallet må vi falle til ro og lytte innover. Det er ikke mulig høre det hvis vi er opptatt av å krangle med naboen, eller drepe våre søsken for å overta deres eiendom.
Historien om den ene Gud og hans utvalgte folk har gitt jødene en særstilling i mitt univers. De har fått en slags veiviser status. Historien om Holocaust, det systematiske forsøket på å utrydde dette folket, har gitt meg en opplevelse av å ha arvet en kollektiv skyld. Det var europeere som gjennomførte folkemordet, og det var vi som passivt lot det skje. Nå er det Europa og USA som forlenger det utvalgte folkets lidelse gjennom å frata dem ansvaret for sine egne handlinger, og gi dem rett til å videreføre sine lidelser til en tredjepart som aldri var skyldig i det som skjedde.
Holocaust er i ferd med å ødelegge det jødiske folket for andre gang. Traumer som ikke helbredes forkrøpler sjelen. Traumatiserte barn trenger kjærlige grenser om de ikke skal vokse opp til å bli hevngjerrige voksne. Traumatiserte voksne trenger hjelp til å gjenfinne sin egen autoritet og erkjenne sitt ansvar for seg selv og sine handlinger, om de ikke skal bli sittende fast i offerrollen. Ingen er tjent med en offerrolle som tillater dem å overføre sin overgrepshistorie til andre. Å bruke Holocaust som berettigelse for å la dagens jøder utføre folkemord, er et svik både mot jødene og ofrene for deres misgjerninger.
Jødenes historie er en historie om et folk satt på prøve, av både indre og ytre krefter. Det er en historie om enkeltmenneskers vilje til å fortsette å lytte til kallet og opprettholde forpliktelsen til Gud, til tross for at folket stadig feilet i møte med prøvelsene. Jødene trenger ikke hjelp til å bli kyniske mordere. De trenger hjelp til å fullføre historien om et folk som viste vei, og bar sin forpliktelse gjennom det ytterste mørke frem til kjærlighetens helbredende omfavnelse.
Å være utvalgt av Gud setter deg ikke i en særstilling, eller gjør deg overlegen andre mennesker. Tvert imot, det stiller krav til deg om å se at du er en del av en enhet som utgjøres av hele menneskeheten. Å være utvalgt av Gud gjør deg ikke til hersker. Det er en utvelgelse til tjeneste, til tjeneste for kjærligheten. Å være utvalgt av Gud stiller krav til deg om å møte hvert eneste menneske som en etterlengtet bror.
Vi er alle utvalgt! Vi kan alle høre kallet fra vårt felles hjerte, et kall til kjærlighet. Vår oppgave er å hjelpe Israel til å forstå hva det betyr å være utvalgt av Gud. Det er ikke å la sionistene fortsette å forledes av maktbegjær, hevntørst, og ideer om berettigelse og ytre utvelgelse, med alt hva det innebærer av lidelse.
Jeg tror at slaget om vår fremtid på planeten står her, i forholdet mellom indre og ytre utvelgelse. Vi ønsker alle å være utvalgt til ytre privilegier. Og vi vegrer oss alle for å bære den indre forpliktelsen frem, gjennom de prøvelsene vi møter. Om vi ikke snart vender oss fra ideen om ytre utvelgelse, og tar imot den indre forpliktelsen, vil vi ikke overleve som art. Da vil ikke jorden kunne bære oss lenger. Derfor er det menneskehetens skjebne som står på spill i Israels krig mot Palestina. Slaget står ikke mellom Hamas og Israel. Slaget står innad i det jødiske folkets sjel, og innad i vår egen. Det handler ikke om å være for eller imot Israel. Det handler om å ta imot eller avvise kjærlighetens fordring til oss.
Myten om Messias, som skulle frigjøre dem fra det romerske åket, var en sterk visjon og et kraftsenter for det jødiske folkets frihetslengsel. Mange ble skuffet og falt fra da Jesus ikke gikk inn i denne rollen. Han gikk ikke til kamp mot romerne. Hans oppdrag var ikke krig. Det var å frigjøre sjelen til et liv i kjærlighet. Denne frigjøringen var mye viktigere enn kampen mot romerne.
Hvorfor er det så mange kristne som ikke ser dette? Hvorfor er det så mange kristne som applauderer de mørke kreftene i det jødiske folket? Hvorfor tror de at veien til fred er drap og lemlestelse? Hvordan kan de unngå å vite at Gud kaller oss til kjærlighet? Forstår de ikke at vold mot en bror, er vold mot alle? De har alle hørt Jesu ord: «Du skal elske din neste som deg selv.» Hvor vanskelig kan det være å forstå dem?
Jødene vil aldri få fred, før de aksepterer at de er utvalgt til å realisere kjærlighetens ånd i den fysiske verden. Vi vil aldri få fred før vi aksepterer at også vi er utvalgt, og besvarer kallet gjennom det livet vi lever. Oppgaven er å legemliggjøre kjærlighet. Bare det kan frelse verden.
Israels barn! Himmelen gråter for dere.
Gud sørger over sine tapte sønner og døtre.
Ser dere ikke at deres søsken lider?
Ser dere ikke at det dere gjør mot dem,
gjør dere mot dere selv?
Israels barn! Ser dere ikke murene dere bygger rundt dere?
Ser dere ikke hvordan deres sjel visner
i hatets og fryktens fengsel?
Deres far fortviler over deres ugjerninger,
og sørger over deres drepte søsken.
Israels barn! Fortapt i sjelsens mørke natt!
Stjernene skinner ikke lenger.
Månen lyser ikke opp den stien dere følger.
Solen varmer ikke lenger deres kalde hjerter.
Israels barn! Dere har forlatt deres Gud.
Dere vet ikke lenger hvem dere er.
Sannheten bor ikke lenger blant dere.
Hjertene deres har frosset til is.
De forteller ikke lenger om kjærlighet.
Israels barn!
Hvor langt skal dere følge ondskapens sti?
Skal dere aldri vende hjem?
Skal dere aldri se deres søskens ansikt,
og finne dere selv i det?