Et kurs om kjærlighet lærte meg hvem jeg i sannhet er. Jesus vil i redegjørelsen om enhetens natur vise meg hvordan jeg kan handle i denne verden med mitt nyoppdagede Selv.
Enhet er en skapende væren, en prosess i utfoldelse. Enhet omslutter eksistensen og er dens innerste vesen. Gud er bevisstheten som gjennomstrømmer alt. Han er både skaperen og det skapte. Kristus er relasjonen som forener hele skapelsen. Kjærlighet er dialogen som utfolder seg i den hellige relasjonen mellom Gud og skapelsen, og mellom alt i den.
Formens verden er et aspekt av skapelsen. Egoet har laget seg en virkelighet der form er det eneste som finnes, og har gjennom det atskilt formen fra enheten. Med form som utgangspunkt har det bygget en illusjon med seg selv i sentrum. Illusjonen opprettholdes gjennom sinnets aktivitet. Denne aktiviteten retter seg mot objekter, er drevet av ubevisste dynamiske krefter, og styrt av den lovmessighet som utgjør egoets tankesystem.
Det er sinnets aktivitet som produserer illusjonen, og som fanger meg i den. Mitt hjerte må være der jeg tror jeg er, men det bærer i seg minnet om sannheten. Hjertet er min forbindelse til enheten, og kan fortelle meg om den, dersom jeg er villig til å la sinnet falle til ro og lytte til dets stemme.
Helhjertethet er en tilstand der hjerte og sinn er forenet i enhet. Dette ble i følge Jesus oppnådd gjennom Et Kurs om Kjærlighet. Hjertet er forbindelsen mellom enhetens rike og formens verden. Jeg har vendt tilbake til enhet, men jeg må uttrykke min tilbakekomst dersom den skal bli realisert. Fordi jeg tror jeg har erstattet den med noe jeg selv har laget, må jeg gjenskape enhetstilstanden for meg selv.
Gjennom en prosess som omfatter avlæring, og erstatning av gammel læring med ny, reiser jeg tilbake til mitt Sanne Selv. Mitt hjerte kaller på meg og leder meg gjennom prosessen som skal føre til at skattene i mitt innerste vesen finner sitt uttrykk i formens verden. Den største av dem er enhetens natur. Alle de andre bærer bud om den. Mitt kall er å uttrykke enheten på min unike måte, og slik gjøre den til en opplevd virkelighet.
Hjertes kall kommer i flere former. En type type kall kommer som kunngjøringer om generelle sannheter. Disse når meg som en sterk gjenklang i mitt vesen. Et Kurs om Kjærlighet er et eksempel på en slik type kall.
En annen type kall kommer innenifra og avdekker mine indre kvaliteter og talenter. Jeg kjenner kallet som en lengsel etter å uttrykke meg.
En tredje type er konkrete og kommer som tegn eller krav i spesifikke situasjoner. Det skjer ofte i den læresituasjonen mine relasjoner representerer, og gir meg muligheter til brudd med gamle mønstre. Disse kallene krever engasjement i livet og svar fra meg. De er en del av prosessen som avlærer meg egoets tankemønster og erstatter det med enhetens mønster. Den kan være krevende, men inneholder nødvendige leksjoner på veien hjem til enhet.
Å svare på kallet krever aktiv deltakelse. Men hvordan kan jeg være en aktiv kraft i verden uten bare å gjenta de gamle mønstrene? Det kan jeg bare ved å forbli den jeg i sannhet er. Å gi som den jeg er inn i alle relasjoner vil endre verden. Det handler ikke om å være god eller gjøre godt. Det handler om å følge Guds lover.
Å gi og motta er ett. Det finnes intet tap, bare vinning. Dette er Guds lover. Relasjon er elementet lovene virker i. Å uttrykke enhet er å leve i samsvar med dem.
Jeg er et vesen som eksisterer i relasjon. Jeg er avhengig av relasjon. Det er i relasjon jeg kan gi og motta meg selv. Det er i relasjon mine behov blir møtt. Å gi og motta som ett handler ikke om å velge de gode og hjelpsomme delene av meg selv som jeg vil dele med verden, eller om å gi med en forventning om ikke å få noe tilbake. Det er å gi fra det som er meg i øyeblikket og gi verden mulighet til å svare. Det er å akseptere min avhengighet og mine behov, og erfare at de blir oppfylt i en gjensidig utveksling som omfatter hele skapningen. Behov er delt av alle og oppfylles gjennom prosessen å gi og motta som ett. Det jeg gir tar ingenting ifra meg. Det jeg mottar tar ingenting ifra min bror.
Å være den jeg er krever tillit til meg selv og ærlighet i relasjoner. Det betyr ikke at jeg uttrykker enhver tanke eller følelse som oppstår i meg, men at jeg ikke benekter dem. I stedet aksepterer jeg dem og bringer dem til mitt Selvs senter. Fra Selvet forenet i enhet, i hjertets senter, lærer jeg å skjelne sant fra usant. Mitt ego kan ikke dvele lenge på dette hellige sted. Når sannhet er skilt fra illusjoner, kan jeg uttrykke mitt sanne Selv, som jeg er nå. Det er bare slik Selvet kan utvikle seg og vokse.
Dersom mitt uttrykk skal komme fra sannheten om hvem jeg er må min lojalitet være til den, og kan ikke være splittet av spesielle forhold. Da kan jeg ikke gi med forventningen om å få noe spesielt tilbake. I spesielle forhold forventer jeg å få noe jeg tror jeg trenger. Jeg har på forhånd definert hva dette er, og hvem som skal gi meg det. Om jeg skal kunne være meg selv må jeg gi slipp på spesielle forhold. Å holde fast betyr at jeg tror mine behov kun kan bli møtt gjennom dem. I det spesielle forholdet forhandler jeg om mine behov. Jeg gir avkall på noe for å oppnå noe annet. De kompromisser jeg er villig til å gjøre er symptomer på min frykt. Det er intet tap, bare vinning ved å la det spesielle forholdet gå. Det handler ikke om å gi slipp på mine relasjoner, men om ikke å gjøre dem spesielle.
Læring og avlæring handler om la noe gå, så noe annet kan ankomme. Det handler om å gi slipp på ego-sinnet og invitere enhetssinnet. Å gi slipp er ikke å bekjempe egoet. Jeg er kalt til fred, en fred som begynner og slutter med å oppgi kampen mot det.
Unnvikelse, kontroll og kamp av alle slag vekker egoet. Gud går ikke til kamp. Sannheten trenger intet forsvar. Den er ikke truet av usannhet. Sannhet er. Kjærlighet er. Jeg er. Forståelsen av at alt som er virkelig er delt og aksepten av at jeg er en væren som eksisterer i relasjon, fratar egoet sin makt. Det er bare troen på at egoet er virkelig som gjør det meningsfylt å kjempe mot det. Jeg trenger ikke la det diktere meg, verken ved at jeg underkaster meg det eller kjemper mot det.
Så lenge jeg tror på egoet vil jeg oppleve at jeg er i kamp. Så lenge jeg kjemper mot egoet vil jeg tro på det. Å påkalle Kristus for å kjempe mot egoet, er å tro på det. Det er å tro på et godt og et ondt selv. Denne konflikten er kilden til all konflikt i verden. Alternativet er å fjerne all tro på egoet, og erstatte den med troen på Kristus-selvet.
Kristus i meg et et frø som inneholder alt jeg er, og relasjonen til alt det rundt meg som får frøet til å utvikle seg og blomstre. Egoet er som en gartner som tror frøet er det viktigste. En virkelig gartner forstår at uten relasjonen til jord og vann, lys og luft vil frøet ikke spire. Kristus i meg er spiren. Mitt kall er å dyrke spiren ved å leve i hellig relasjon til alt i meg og omkring meg, til å leve, uttrykke meg og handle som den jeg er, i et hvert øyeblikk og under en hver omstendighet.
Enhet er ikke noe som finnes et annet sted. Enhet er her. Enhet er nå. Enhet er i meg og utenfor meg, i alt og alle jeg er i relasjon med. Den kunnskap som ligger i enheten deles av alle. Tilgangen ligger i Kristus i meg. Egoet er hånden som vifter den vekk. Slutten på egoet er begynnelsen på min evne til å bare høre den stemmen vi alle deler i enhet. Den snakker til meg på tusen måter. Det er kjærlighetens, livets og skapelsens stemme. Læring er ikke et middel til å nå et bestemt resultat. Det er en kontinuerlig prosess av å komme til kunnskap. Livet er mitt pensum i denne prosessen.