I redegjørelsene fortsetter Jesus undervisningen. Han utdyper det jeg lærte i et kurs om kjærlighet, og utvider forståelsen av kallet fra Selvet. I redegjørelsen om tankens kunst lærer han meg å bruke sinnet på en ny måte.
Mitt sinn har vært fanget i egoets tankesystem så lenge at det er vanskelig å tre ut av det og se hvordan det egentlig fungerer. Det er vanskelig å se at jeg ikke trenger å la det styre meg, vanskelig å se at det finnes en virkelighet som ikke er produsert av dette systemet. Egoets tankesystem er travelt og støyende. Det holder hele tiden på med å tolke, danne mening, vurdere, dømme, definere og sammenligne. Dets uopphørlige aktivitet opprettholder illusjonen som er produsert gjennom denne aktiviteten. Egoet er ikke en motstander utenfor meg selv, men en måte å bruke sinnet på.
Egoet er dedikert til kroppens overlevelse, og lever etter loven om vinning og tap, der mer til en betyr mindre til en annen. Det sliter og strever, forventer belønning for sine anstrengelser, og blir indignert om belønningen uteblir. Det er opptatt av byttehandler og fortjeneste, og av å samle mest mulig ressurser på egne hender. Det står alene og føler seg truet. Andre oppleves som rivaler eller allierte i kampen for overlevelse. Dette er atskillelsens pris.
Det er ikke vanskelig å godta ideen om at jeg opprettholder min virkelighetsforståelse gjennom mine tanker om meg selv og min samhandling med verden. Psykologisk teori antar at vår selvopplevelse blir skapt i samspill med andre og at vår verden i stor grad definert av tanke- og samhandlingsmønstre som har oppstått i dette samspillet. Det finnes teorier om virkeligheten som sosiale konstruksjoner. Våre samfunn er basert på overenskomster om rett og galt, sant og usant, nyttig og unyttig. Vi konstruerer verden gjennom våre vurderinger og definisjoner.
Det psykologien ikke forteller er at det finnes en evig sannhet som lever og virker midt i den relative og forgjengelige virkeligheten jeg befinner meg i. Jesus sier at denne sannheten faktisk finnes, at jeg kan oppdage den og erkjenne meg selv som en del av den. Mitt sanne Selv kaller på meg fra kjærlighet og enhet. Jeg kan kjenne kallet som en lengsel i mitt hjerte.
Dersom jeg skal oppdage sannheten må jeg dempe aktiviteten i egosinnet nok til at jeg kan få øye på sannheten som finnes i mellomrommene, i rommet mellom strømmen av tolkninger og vurderinger. Mitt sinn må bevege seg fra tolkning til åpenbaring. Tankens kunst legger til rette for mirakelet som tillater denne bevegelsen.
Tankens kunst beveger seg gjennom relasjon. Betydningen av relasjon er det som gjør Kursets vei til noe mer enn meditasjonens og kontemplasjonens vei. Sannheten åpenbares i min relasjon til det jeg står overfor. Det er måten jeg relaterer meg på som gjør forskjellen. Åpenbaring skjer når jeg trer inn i møtet og gir meg Selv i svaret på det jeg møter. Ved å gi meg Selv mottar jeg meg Selv. Dette er Guds lov: å gi og motta er ett. I vår verden er det bare kjærlighet som viser oss hvordan denne loven fungerer. Kjærlighet blir gitt og mottatt i samme sekund. Når jeg gir kjærlighet blir det mer, ikke mindre, av den. Det er i det øyeblikket jeg lar kjærligheten strømme gjennom meg til verden rundt meg, at jeg mottar den i mitt hjerte. Det er derfor jeg trenger mine søsken for å finne meg Selv.
Å anvende tankens kunst er noe helt annet enn den hjerneaktiviteten vi kaller tenkning. Tankens kunst underviser gjennom åpenbaring ikke gjennom studier, anstrengelser og tolkning. Å tolke gir meg synspunkter på det jeg opplever. Åpenbaring viser meg sannheten. Jeg må oppgi tolkning for å bli fri til å svare til livet på en annen måte. Gjennom mitt svar åpenbares sannheten for meg. Jeg finner meg selv i svaret. Kjærlighet er over alt, i alle. Det er i mitt svar på den kjærligheten som omgir meg at jeg vil finne meg selv. Det er gjennom å erfare kjærlighet at jeg vil forstå hva kjærlighet er.
Jesus forklarer tankens kunst som en bevegelse med flere steg. Det første er å erkjenne alt jeg møter som en del av min menneskelige erfaring, og som en gave fra min skaper. Det neste er å erkjenne relasjonen som er iboende i erfaringen, tre inn i relasjonen og høre kallet på et svar. Det tilhører også bevegelsen å erkjenne at Guds gave er gitt til alle, og at mitt svar er en del av gaven.
Dette innebærer å erkjenne alt som en gave fra Gud, uten å utestenge noen del av erfaringen, uten å avvise noen del av væren. Alle menneskelige sensasjoner og følelser blir tatt inn i bevisstheten samtidig som Skaperen bak skapelsen er en del av bevisstheten. Dette er tankens kunst. Den innebærer å være fullt og helt tilstede som et menneske, og samtidig som et guddommelig vesen som har en menneskelig erfaring.
Tankens kunst opererer under loven om å gi og motta som ett. Relasjonen mellom skaperen og det skapte er en dialog som beveger seg innenfor denne loven. Gud gir seg selv og mottar mitt svar. Jeg gir og mottar og hans svar til meg. Det er en uendelig kjede av skapelse. Å holde tilbake er å bryte kjeden. I bruddet oppstår atskillelsen. Men Gud fortsetter å gi. Alt jeg trenger å gjøre er å koble meg på utvekslingen, og svare til gaven. Guds gave og hans svar er kjærlighet. Kjærlighet er tilstede overalt, i alle. Livet er Guds gave. Jeg trenger bare å anerkjenne gaven, ta den imot og svare til den.
Jesus gjør et poeng ut av forskjellen mellom svar og ansvar. Gud gir seg selv til meg hele tiden, men han er ikke ansvarlig for meg. Jeg må selv svare til han. Mitt kall er å se forbi egosinnets tolkninger til kjærlighet, og svare fra kjærlighet til kjærlighet. Jeg svarer ikke for min bror, men til han. Mitt kall er å svare, ikke å ta ansvar for noe utenfor meg selv. I det jeg tar ansvar, begynner jeg å tilpasse svaret til det jeg tror den andre vil ha. Det impliserer tolkning. Jeg begynner å vurdere og kontrollere svaret i tråd med vurderingen, i stedet for å svare fra meg Selv. Det er en del av utvekslingen at behov blir møtt. Min respons til min bror kan være en kjærlig handling, men den må komme som et svar innenfra. Det er forskjellen på kjærlighet og veldedighet.
Mitt liv skal være min lærer gjennom den responsen jeg møter det med. Livet gir meg hele tiden mulighet til å møte gamle leksjoner på nye måter. Det jeg ikke lærte i fortiden vender tilbake og gir meg mulighet til å gi et nytt svar. Mitt kall er ikke enda en gang å tolke situasjonen og lære det samme som før, men å anvende tankens kunst og slik avdekke sannheten som finnes i erfaringen. Det gamle tankesystemet slipper taket når jeg erfarer det nye. Det handler om å ta imot livet som det er, med alt som er i det, alle erfaringene det bringer og alle mine følelser og reaksjoner på det jeg opplever. Det handler om å ta mot den menneskelige erfaring med alle dens nyanser og avskygninger. Det handler om å elske livet, engasjere seg i det og være takknemlig for alt som finnes i det.
Tankens kunst læres gjennom bønnens handling. Bønn er ikke en henvendelse fra et atskilt selv til en atskilt gud. En slik henvendelse er basert på frykt. Sann bønn gjenskaper guddommelig hukommelse gjennom å velge forening. Sinnets og hjertets forening skaper helhjertethet, og gjør det mulig for meg å ta imot livet med alt det inneholder, og forene meg med det livet gir meg. Bønnens handling er å velge forening. Kristus i meg er forening. Kristus i meg er enhet med hele skapelsen. Dette er direkte kommunikasjon med Gud. Når Guds sanne natur åpenbares for meg vil jeg erfare kjærlighetens Gud. Dette er mirakelet. Spranget fra fryktens gud til kjærlighetens Gud er mirakelet som viser meg en ny verden.