I Et Kurs om Kjærlighet ber Jesus meg om å fratre som min egen lærer. Den første delen av boken er et kurs, om kjærlighet. Gjennom Kurset er Jesus læreren og jeg eleven. Han lærer meg at kjærlighet er alle tings kilde, også min. Han viser meg hvordan jeg gjennom å konstruere meg selv som noe atskilt fra denne kilden, har mistet kontakten med hvem jeg er. Jeg har glemt mitt sanne Selv. Bevisstheten min er fanget i en drøm, en fantasi, en illusjon. Jesus viser meg veien hjem.
Den verden jeg ser er produsert i mitt sinn. Den blir min virkelighet fordi jeg identifiserer meg med mine tanker. Jeg forstår ikke at de bare er et filter jeg ser verden gjennom. Jeg ser meg selv som en atskilt eksistens, et jeg som vandrer rundt i verden sammen med andre jeg. Disse andre er atskilt fra meg, og potensielt i konflikt med meg. Vi kjemper om ressurser og posisjoner. Vi vurderer hverandre og definerer hverandre. Vi sammenligner oss med hverandre, sloss mot hverandre og vi allierer oss. Dette er egoets slagmark. Denne slagmarken er en illusjon. Så lenge illusjonen holder oppmerksomheten min fanget, oppfatter jeg ikke noe annet.
Det finnes ikke noe liv utenfor sannheten. Det finnes ikke noe liv utenfor livet. Livet omfavner meg og strømmer gjennom meg, alltid. Det kan ikke være annerledes. Ingen illusjon kan endre sannheten. I virkeligheten har jeg aldri forlatt min kilde. Jeg er fortsatt hjemme. Mitt hjem er i Gud, i relasjonen mellom skaperen og det skapte. Gud er enhet. I denne enheten finner jeg meg Selv. Det sanne Selvet kaller på meg fra enheten. Jeg kjenner det som en lengsel i sjelen.
Jeg er en del av helheten, en fasett som slipper lyset gjennom på min egen måte, en unik klang i skapelsens symfoni. Uten helheten er jeg intet, men helheten er ikke hel uten meg. Når jeg ikke kjenner meg Selv, er det en del av helheten som ikke kjenner seg Selv. Gud er altet. Jeg lengter tilbake til Gud, og Gud kjenner min lengsel i seg.
Jeg vandrer i illusjonens tåke, blant spøkelser og fantasier. Det finnes intet liv her. Det er jeg som gir illusjonen liv. Jeg er en del av skapelsen og har kjærlighetens skaperkraft i meg. Gjennom den gir jeg liv til illusjonen, men det er i meg, ikke i den, at livet finnes. Livet finnes ikke i illusjonen. Det finnes bakenfor og foran den, under og over den. Sannheten finnes i mellomrommet. Jeg kan ikke fokusere på illusjonene. Jeg må fokusere på mellomrommet mellom dem. Det livet jeg lever her kan vise meg veien tilbake til sannheten, gjennom at jeg gjenkjenner meg Selv i mellomrommet, gjennom at jeg ser forbi illusjon til sannhet, gjennom at jeg søker innover til sannhetens kilde og uttrykker den i det levde livet, slik at mitt hjerte kan erfare den.
Jeg kan la mitt liv være min lærer ved å la alle erfaringer jeg gjør tjene sannheten. Sannhet og kjærlighet er det samme. Kjærlighet og skapelse er det samme. Gud er kjærlighet, skapelsens kilde. Selvet er skapt av Gud og lever i Gud. Selvet er vår felles virkelighet, sannheten om hvem vi er. Vi er alle ett. Når jeg kjenner meg Selv, kjenner jeg enheten. Mitt liv vil bringe meg tilbake til meg Selv når jeg lar det jeg møter vise meg glimt av sannheten, når jeg lar det jeg erfarer fortelle meg om kjærlighet.
Jeg kan bruke det jeg møter på livets reise til egoets formål, eller jeg kan la det tjene kjærligheten. Nøkkelen ligger i hvordan jeg forholder meg. Ingenting her er sant, utenom min relasjon til det. Sannheten ligger i min relasjon til det jeg møter. Jeg har to valg, frykt og kjærlighet. Når jeg forholder meg med frykt fører det til at jeg støter min reaksjon ut og gjør den til noe utenfor meg selv, noe jeg vil forsøke å unngå eller bekjempe, idealisere, ufarliggjøre eller la meg overvelde av.
Jeg kan i stedet forholde meg med kjærlighet. Når jeg forholder meg med kjærlighet anerkjenner jeg det jeg møter som en del av min opplevde virkelighet her og nå. Jeg tar det inn i kjærlighetens omfavnelse, og lar det transformeres i lyset som finnes der. Intet er for stort eller for lite, for ondt, for stygt eller for skamfullt. Det er ingenting som ikke kan transformeres. Men for å bli transformert må det erkjennes, omfavnes og bringes til kjærlighetens alter.
Mine søsken er mine lærere. De er veien hjem til sannhet. I dem finner jeg meg Selv. I hver eneste søster og bror finnes Selvet, enheten som vi alle tilhører, som vi alle er en del av. Sannheten finnes i relasjonen mellom oss. Det er i den Selvet kan erfares. Når jeg relaterer meg til mine søsken med kjærlighet finner jeg meg Selv. Når jeg støter dem vekk i frykt mister jeg meg Selv.
Jeg kan bruke mine søsken til egoets formål, eller jeg kan la dem vise meg sannheten. Når jeg møter dem med frykt gjør jeg dem til noe utenfor meg selv, noe som truer min identitet eller noe jeg kan bruke til å forsterke den. Jeg kan beundre dem, forakte dem, identifisere meg med dem, ta avstand fra dem, nyte dem, mislike dem, kreve noe av dem eller avvise dem. Beundring og nytelse er like langt fra kjærlighet som avsky og forakt.
Å møte med kjærlighet er å avstå fra å vurdere, dømme og definere. Det er å se forbi sinnets kategorisering til sannheten som finnes bortenfor. Det er å ta imot mine søskens uttrykk med kjærlighet, uansett hvilke reaksjoner det utløser i mitt ego. Det er å uttrykke meg fra hjertet og la det som kommer til uttrykk bli omsluttet av kjærlighet, uansett hvilken reaksjon det utløser i andres ego. Kjærligheten lar seg ikke påvirke av egoets reaksjoner. Sannheten forandrer seg ikke. Egoets påfunn påvirker den ikke. Kjærligheten er ikke lunefull. Den er det den er. Når illusjonens røyk har lagt seg, skinner dens lys like sterkt. Den tilhører evigheten. Kjærligheten etterlater ingen tvil. Den gir meg en trygg grunn å stå på. Den viser meg hvem jeg er. Det er ikke noe mer å streve etter, ikke noe mer å oppnå, ikke noe mer å frykte. Det som er, det er.
Det er dette Jesus viser meg, når han viser meg hvordan jeg kan la livet være min lærer.