I mer enn 40 år har jeg anstrengt meg for å disiplinere meg. Jeg har skrevet lister og lagt planer. Jeg har gått på kurs for å lære meditasjon. Jeg har vært støttemedlem i diverse treningssentre. Jeg har har gått på dietter. Jeg har fastet. Jeg har meditert. Jeg har forsøkt å spise langsomt og nærværende. Jeg har lært yoga. Jeg har satt opp øvelser jeg skulle gjøre daglig. Jeg har forsøkt å slutte med ting, slutte med godteri, kaffe, melk, salt, sukker, hvetemel, baksnakking, stygge tanker, TV titting, spising mellom måltidene, og mange andre ting. Jeg har satt opp haugevis med regimer, flotte regimer som ville hjulpet meg til å bli et bedre menneske hvis jeg fulgte dem.
Jeg har strevd og slitt med dette i årevis, uten å få det til annet enn i korte, og noen ganger litt lengre, perioder. Jeg er ikke alene om det. Feeden min på Facebook er full av gode råd om hva man burde spise eller ikke spise, om hvordan man kan fremme skjønnheten, bekjempe rynker og utsette alderdommen. Det er et mangfoldig tilbud om kurs man burde gå på for å lykkes i forretningslivet, oppnå åndelig vekst og bli et bedre menneske. Det er et evig jag for å forbedre seg selv.
Jeg må holde vekten. Jeg må holde meg i form. Jeg må forebygge sykdom. Jeg må sove godt om natten. Jeg må bekjempe alderdommen. Jeg må prøve å bli pen. Jeg må si kloke ting. Jeg må legge bånd på meg, så jeg ikke tar for stor plass eller sier dumme ting. Jeg må prøve å ikke irritere folk. Jeg må følge med i utviklingen. Jeg må lese flere bøker, og se flere filmer. Jeg må følge med i samfunnsdebatten. Jeg må være orientert. Jeg må ha en mening. Jeg må jobbe med min åndelige og faglige utvikling. Og jeg må prøve å få vasket ut den stygge ikke-permanente hårfargen jeg har fått i håret.
Jeg har alltid et forbedringsprosjekt gående. Akkurat nå går jeg på en helsefremmende diett. Jeg spiser ikke sukker, melkeprodukter eller gluten. Jeg tar dyre kosttilskudd. Jeg prøver å spise sakte og med nærværende oppmerksomhet, uten å lykkes. Jeg har funnet frem meditasjonsputen min. Yogamatten står i kroken og venter på å bli brukt. Jeg jobber med å forbedre kroppen, sjelens bolig. Og nå må jeg også se til å få etablert en god åndelig praksis.
Jeg lever livet mitt mellom alle de indre og ytre kravene om hva jeg burde, skulle og må gjøre, eller ikke gjøre. Sjelen min sitter fast mellom kjøleskapet og yogamatten som bare står i hjørnet. Eller den befinner seg i knipe, mellom behovet for fellesskap og frykten for alle forventningene det fører med seg. Jeg frykter både fellesskapet, kjøleskapet og yogamatten. Kjøleskapet har taket på meg. Jeg står og kikker inn i det hver kveld, enten det er noe der eller ikke. Yogamatten klarer jeg å unngå, men jeg slipper ikke unna kravet som har tatt bolig i meg, kravet om å være snill, flink, slank og pen, eller empatisk, dyktig, klok og vakker. Jeg orker ikke mer. Jeg er ikke bare snill, flink og pen. Jeg er også det motsatte, stygg, slem og dum, uempatisk, uklok og og i hvert fall ikke vakker. Jeg er ikke utholdende, oppmerksom og konsentrert. Jeg er ikke disiplinert og fokusert. Jeg er ikke full av glede, takknemlighet og kjærlighet. Jeg er ikke slik jeg burde ha vært!
Jeg er så lei av alt strevet, alle kravene om å prestere en god livsførsel og være et godt menneske. Jeg hater meditasjon og yoga! Jeg hater trening! Jeg hater alle selvgode lærere som forteller meg hvor fantastiske de blir av å meditere og hvor myke og spenstige de blir av all yogaen. Jeg hater treningssentre! Jeg hater mindfullness! Jeg hater alle mindfullnessinstruktører som forteller hvor viktig det er å øve opp oppmerksomheten, og om hvor fokuserte og tilstede de blir av det. Jeg er så sykt lei av alt sammen. Jeg orker ikke mere av det. Jeg driter i hele greia. Jeg vil ikke! Jeg melder meg ut av hele forbedringsprosjektet!
Jeg har vært ganske sint i det siste. Jeg tror det er dette sinnet mitt handler om. Et dypt raseri. Et opprør mot forfengelighetens slaveri, mot egoets tyranni. Jeg vil ikke ha mere strev og slit, ikke mere mas og jag for bli den beste utgaven av meg selv! Jeg hater det! Jeg vil ikke ha det! Jeg nekter! Jeg protesterer! Jeg sier nei! Jeg vil ikke! Jeg vil ikke ha flere krav! Jeg vil ikke ha mere underkastelse under ego-regimer. Jeg vil ikke ha flere definisjoner og vurderinger! Ingen regler! Ingen forventninger! Ingen krav! Ingen utmattende tvangsmønstre! Jeg vil ikke mer! Jeg vil være fri!
Men jeg vil ikke bare hengi meg til fråtsing, likegyldighet og latskap. Jeg vil ha en balanse i det fysiske livet mitt. Jeg vil være i kontakt med min egen sjel. Jeg vil finne hjem til meg selv. Jeg vil hvile i mitt eget senter. Jeg vil leve et sant liv! Det er en uro som ligger til grunn for alle forbedringsforsøkene. Det er en lengsel som driver det åndelige utviklingsprosjektet. Det er viktig for meg å være i bevegelse og utvikling. Det er viktig for meg å være levende . Det er viktig for meg å være skapende. Det er viktig for meg å være i kontakt med kjærlighetens kilde, med livet og med mitt eget hjerte. Da kan jeg ikke bare hengi meg til tøylesløs hedonisme eller underkaste meg ego-sinnets direktiver.
Hva er en åndelig praksis? Hvordan lever man på en måte som gir rom for kontakten med kjærligheten? Hvordan holder jeg kontakten med den indre kilden? Hvordan lever jeg på en måte som uttrykker det sanne i meg? Hva trenger jeg for å huske å være oppmerksom på den enheten vi alle er en del av? Hva trenger jeg for å huske at vi sammen skaper enheten, og at vi alle er en del av den? Hva trenger jeg for å huske at vi ikke er i konkurranse med hverandre, men skaper noe sammen?
Jeg må finne den veien som fører meg hjem til meg selv. Jeg må finne ut hva jeg trenger for å holde meg på veien. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg trenger en åndelig praksis som hjelper meg til å være våken i mine møter med livet og menneskene jeg treffer på veien. Jeg trenger å leve på en måte som frigjør meg fra egoets grep. Jeg trenger å leve på en måte som gjør det lettere for meg å se ego-impulsene og stoppe dem før jeg gjør dem til noe som skjer utenfor meg. Jeg trenger en måte å være i livet på som hjelper meg til å erfare enhet i stedet for atskillelse.
Om jeg ikke har svaret på hvordan livet skal leves, vet jeg i hvert fall noe om hva som ikke er hjelpsomt. Jeg vet noe om hva som er giftig. Jeg vet noe om hva som inviterer egoet inn og opprettholder dets grep om sinnet. Konkurranse, prestasjonsjag, vurderinger og bedømmelser er egoets domene. Når jeg melder meg på i konkurransen om å være flinkest, snillest, penest, slankest eller klokest, eller hvilken som helst annen konkurranse som ikke er en lek der vi gjør noe sammen som bringer oss nærmere hverandre, inviterer jeg egoet. Når jeg lar meg drive av krav om å prestere og levere er jeg drevet av egoet. Når jeg motsetter meg forening og søker tilflukt i vurderinger og bedømmelser av meg selv og andre, gir jeg næring til egoet. Når jeg fanges mellom fantasien om utviklingsfremmende regimer og motstanden mot å følge dem, sitter jeg fast i egoets dynamikk.
Så jeg vet noe om hva jeg ikke vil gjøre. Og jeg vet noe om hvordan jeg kan gjøre en hver åndelig praksis til en øvelse som styrker ego-sinnet. Det er bare å knytte prestasjonskrav, motstand, kritikk og utilstrekkelighet sammen med den. Men er det mulig å finne en vei, og en måte å gå den på som fører meg hjem til mitt sanne Selv? Eller kanskje kanskje trenger jeg bare en vei som ikke fører meg bort fra å være det jeg i sannhet er? Sannhet, kjærlighet, skapelse, utvidelse og forening er det jeg søker. Svaret finnes ikke utenfor meg. Det finnes i meg. Det finnes i mitt svar på de gaver som hele tiden strømmer mot meg.
Et Kurs om Kjærlighet handler om å finne veien hjem til enhet. Jesus ber oss i svært liten grad om å gjøre øvelser og han ber oss aldri om å innføre regimer og praktisere åndelighet på en måte som gjør oss verdige til Guds kjærlighet. Tvert imot, så ber han oss om å la det være. Han sier eksplisitt at veien ikke går gjennom anstrengelser og prestasjoner, og at Guds kjærlighet ikke lar seg forhandle om. Hvordan skulle den kunne være gjenstand for forhandling når den er der hele tiden, fritt tilgjengelig for alle? Guds kjærlighet strømmer hele tiden. Det eneste jeg trenger å gjøre er å ta den imot, og gi meg selv tilbake. Mitt sanne Selv er mitt svar på Guds kjærlighet. Enklere blir det ikke. Og vanskeligere trenger det ikke å være.