I mitt univers er jeg suveren.
Jeg regjerer der.
Det er jeg som vedtar lovene.
Det er jeg som innkaller vitnene
fører sakene og feller dommene.
I mitt teater har jeg regien.
I alle oppsetninger, i alle dramaer
har jeg hovedrollen.
Jeg styrer utviklingen, velger motspillere
og setter inn statister der det passer.
I min verden er det jeg som har makten.
Jeg setter opp listene
over hva som kan godtas,
hva som skal avvises,
hva som vil belønnes,
og hva som må straffes.
Mitt univers gjentar seg.
Det samme skjer igjen og igjen.
Bare et stykke spilles i teateret.
Kun en sak føres i rettssalen.
Bare en person er oppe til vurdering.
Det finnes ingen frihet i et lukket univers,
intet fellesskap og ingen nåde.
Atskilthetens dom er livsvarig.
Dens betingelser er harde og kalde.
De kan ikke overvinnes,
bare forlates.
I mitt univers er jeg alene
Jeg sitter ensom på tiltalebenken.
Jeg er eneste publikum i teatersalen.
Jeg er den som vinner og taper
på den sosiale scenen.
Mitt univers er fengselet
jeg fanger meg selv i.
Jeg kan forlate det,
men ikke uten å oppgi suvereniteten,
ikke uten å gi slipp på regien,
og gi fra meg definisjonsmakten.
Utenfor mitt univers
er jeg del av et fellesskap
Jeg er ikke alene.
Mine søsken omgir meg.
Nådens virkelighet blir til
i relasjonene mellom oss.
Nådens univers blir min virkelighet
når jeg tar den imot med åpne hender.
Mine hender åpner seg når jeg er villig,
når jeg slipper taket i mine atskilte produkter.
Jeg må gi fra meg intetheten
for å motta helheten, forlate tomheten
for å gå inn i fylden.
Prestasjon kan ikke lenger
være veien til frelse.
Jeg må forlate kravene,
og strevet for å gjøre meg fortjent.
Jeg må oppgi ideen
om å være min egen frelser.
Først da kan jeg ta den imot
slik som den kommer til meg.