Jeg lever og uttrykker meg i relasjon. Relasjon er eksistensens dypeste vesen. Gjennom hele min væren finnes en henvendthet. Jeg henvender meg alltid til noe, eller noen. Jeg gir, og jeg tar imot. Jeg lytter, og jeg utrykker meg. Ikke en gang i det innerste rommet, i den dypeste stillheten, er jeg alene. Mitt innerste vesen er enhet. Jeg er forbundet med det hele. Det livet som puster i meg, er det samme livet som puster i deg. Det finnes ikke noe liv utenfor enheten. Enhet er mangfold. Individualiteten går ikke tapt i den. Enheten er en helhet av unike fasetter, som alle er et uttrykk for enhet.
Jeg har ikke noe annet ord enn Gud, for den enheten vi alle er en del av. Gud er enhet og Gud er mangfold. Gud er det hele, men finnes også i hver enkelt del. Det guddommelige finnes i meg og i deg, og i relasjonen som knytter oss sammen. Jeg kan lytte til det guddommelige i meg selv og jeg kan finne det i deg. Det er der og kan uttrykkes. Det er der, og jeg kan henvende meg til det. Det er der, og jeg kan oppleve det i rommet mellom oss.
Det er bare i illusjonen om atskilthet at jeg kan være alene. I den atskilte verden er jeg atskilt fra meg Selv, og derfor også fra alle andre. I enhetens verden er jeg ikke atskilt, verken fra meg selv eller fra noen annen del av helheten. Det finnes ingen relasjon i illusjonen, fordi jeg ikke er der. Hvis jeg ikke er der selv, finnes det ikke noe senter jeg kan relatere meg fra. Når det likevel finnes relasjon, er det fordi sannheten alltid er til stede. Sannheten opphører ikke, selv om mitt sinn er fanget i fantasier.
Jeg søker meg selv i illusjonen, men vil ikke finne noen ting der. Jeg forsøker å bygge og realisere et selv, men skaper ingenting. I illusjonen er alt forgjengelig. Det jeg produserer der faller sammen i det øyeblikk mitt sinn forlater det. Formens verden kan likevel uttrykke sannheten. Sannheten finnes i illusjonen, som drømmeren finnes i drømmen. Når hun våkner er drømmen borte, men hun som hadde drømmen er fortsatt der. Å være fanget i illusjonen er som å være fanget i en drøm. Den som er dypt inne i en drøm, husker ikke sitt våkne selv. Hun er likevel der. Drømmen ville ikke eksistert uten henne. Den eksisterer bare i hennes sinn.
Etterhvert som drømmeren nærmer seg våken tilstand, blir mer av omgivelsene tatt inn i drømmen. Drømmeren sover ikke så tungt. Drømmen begynner å ligne mer på den våkne bevisstheten. Like før hun våkner er hun i en slags mellomtilstand mellom drøm og våkenhet. Illusjonens verden er som en drømmeverden. Den produseres i mitt sinn. Min oppgave er å våkne til mitt sanne Selv. Min oppgave er å huske hvem jeg er. Selv om mitt sinn er fanget i en illusjon, er jeg her. Mitt sanne Selv, den jeg i sannhet er, bærer illusjonen i sinnet. Mitt sinn kan være fanget i illusjonen, men jeg kan aldri bli illusjonen eller den del av den som jeg identifiserer meg med. Jeg er noe mye større enn det.
Min oppgave er å våkne, og jeg greier ikke det alene. Jeg kan ikke våkne gjennom å identifisere meg med en del av illusjonen, og trekke meg tilbake fra, eller se meg selv i opposisjon til resten av den. Det blir som å være i krig med seg selv, og kan bare gjøre illusjonen mer virkelig for meg. Det jeg trenger er å våkne, og for å våkne trenger jeg mine søsken. Jeg trenger å omfavne illusjonen, og se alle deler av den som tilhørende meg. Jeg trenger å uttrykke noe i den som kommer fra mitt sanne Selv. Jeg trenger å erfare noe i den som minner meg om sannheten, noe som bringer illusjonen i kontakt med virkeligheten.
Illusjoner er ikke virkelig, men relasjon tilhører sannheten. Projeksjon skaper illusjoner. Relasjon bringer sannhet inn i illusjonens verden. Når sannheten begynner å trenge inn, vil illusjonen oppløse seg, som mørket svinner når dagen bryter gjennom. Når drømmeren våkner, er ikke drømmen mer. Hun har våknet til en ny virkelighet.
Alt finnes i meg. Jeg er allerede alt jeg kan bli. Jeg trenger mine søsken for å erfare meg selv. Min søster og bror trenger meg av samme grunn. Relasjonen mellom oss er den virkeligheten som kan gi oss disse erfaringene. Å gi og motta er ett. Gjennom å la min brors sanne Selv tre frem for meg, vil jeg tre frem for meg selv. Gjennom å se kjærligheten i han, vil jeg oppleve kjærligheten i meg. Gjennom å gi han de beste jeg har, vil jeg erfare det selv.