Gjennom hele menneskehetens historie har dens virkelighetsoppfatning vært i forandring. Hver tid og hver kultur definerer virkeligheten på sin måte. Dette vet vi. Likevel tror det er vår tid som har funnet det rette svaret, at det er vi som vet hvordan ting henger sammen.
Min kultur og tids virkelighetsforståelse er dominert av en materialisme som hevder at alt kan reduseres til materie i bevegelse, basert på fysiske lover. Vi har instrumenter som gjør at vi kan observere lysår ut i universet. Men materiens lover gjør seg gjeldende til en hver tid, på et hvert sted. Alt nytt som oppdages skrives inn i de gamle formlene, og reduseres til det samme.
I tillegg til at det er ufattelig arrogant å tro at det ikke finnes noe annet enn det vi kan oppfatte og sette inn i våre forståelsesmodeller, er det deprimerende å begrense virkeligheten på denne måten. Det krever at vi lukker oss for for egen intuitive kreativitet. Mening blir redusert til et spørsmål om å beherske materien. Det er som å sette en osteklokke over sjelen og nekte den å strekke seg mot himmelen. Resultatene av den materialistiske innstillingen til virkeligheten er heller ikke særlig lovende. Under dens regime er vi i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget vårt.
Virkeligheten er uendelig mye mer enn det som kan oppfattes gjennom menneskets fem sanser, gripes med våre begreper, eller innfanges av våre teoretiske modeller. Det eneste fornuftige er å erkjenne at vi vet svært lite. Det meste er ukjent for oss. Ikke fordi vi ikke har reist langt nok, eller fordi vi ikke har utviklet gode nok instrumenter til å bryte materien helt ned til den minste enhet. Det er ukjent fordi det ligger utenfor det vi kan oppfatte med de forståelsesmodellene vi bruker. Det er ukjent fordi vi ikke ser etter det, fordi vi ikke er åpne for det, fordi vi ikke anerkjenner vår egen begrensning. Det er ukjent fordi vi nærmer oss med et lukket sinn, med en intensjon om å definere alt ut i fra det vi vet fra før. Denne mangel på ydmykhet hindrer oss i å oppdage noe nytt. Hvorfor skal du spørre, hvis du vet svaret? Hvorfor skal du lytte til det svaret du får, hvis du vet bedre selv?
Et lukket sinn lærer ikke noe nytt. Jesus ber oss om å være åpne for det ukjente, for det vi ikke vet og ikke kan kjenne gjennom vårt atskilte sinn. Det finnes en virkelighet hinsides den atskilte verden. Det finnes en sannhet jeg ikke vil kjenne, så lenge jeg reduserer alt til noe jeg vet fra før. Det atskilte sinnet vurderer og definerer, og assimilerer alt inn i gamle skjemaer. Det som ikke passer inn, eksisterer ikke. Den virkeligheten som produseres av det atskilte sinnet er en illusjon. Den synes virkelig for meg, men det den gjør er å skjule sannheten for meg. Sannheten er større enn jeg kan forestille meg, og er styrt av andre lover enn de som virker i mitt atskilte sinn. Den er tilgjengelig, men for å bli kjent med den må jeg åpne meg for det jeg ikke vet fra før. Jeg må åpne meg for det det som er ukjent for meg.
Jeg har levd under materialismens reduksjonistiske åk i mange år. Jeg har godtatt den sosiale konstruksjonen, tatt til meg det jeg lærte på skolen, akseptert den atskilte definisjonen av virkeligheten, lært meg å tenke med det atskilte sinnet og latt meg drive av egoets drivkrefter. Dette er fortsatt virksomt i meg, men det er en stor glede å vite at det finnes en virkelighet hinsides denne. Det gir en følelse av rikdom å tenke på at det finnes en verden jeg ikke kjenner, at virkeligheten er så mye mer enn det jeg oppfatter med mitt begrensede sinn.
Vi har en tendens til å nærme oss alt på den samme reduksjonistiske måten. Vi vurderer det, definerer det, og plasserer det inn i våre kategorier. Vi gjør det med våre fysiske omgivelser, vi gjør det med mennesker og vi gjør det med relasjoner. I stedet for å ta dem i mot, og la dem tre frem for oss som de er, angriper vi dem med bedømmelser og definisjoner og bruker dem til å bekrefte og opprettholde den verden vi kjenner fra før.
Denne måten å nærme seg omgivelsene på gjennomsyrer den atskilte verden. Det er ingen plass for mysteriet, ikke noe rom for det ukjente. Vi møter hverandre med forhåndsdefinerte kategorier, som vi plasserer hverandre i. I stedet for å la møtet med den andre tjene til å utvide min opplevelse av virkeligheten, bruker jeg det til å bekrefte min begrensede verden. I stedet for å tre inn i møte med den andre, opprettholder jeg en definerende avstand. I stedet for å la meg påvirke og bevege, forblir jeg uberørt og uendret av møtet med den andre. I stedet for å hengi meg til erfaringen, tar jeg kontroll og forsvarer meg imot den slik at den ikke skal berøre meg.
I boken Jeg og Du, presenterer Martin Buber et begrepspar som belyser dette. Hans utgangspunkt er at det finnes ikke noe Jeg som står alene. Jeget står overfor enten et Du eller et Det. Når Jeget trer inn i møtet med et Du trer det inn i et skapende møte, et møte med noe ukjent, et møte der noe nytt kan oppstå, et møte som ikke etterlater det uberørt. Når Jeget blir stående overfor et Det, blir den andre værende i en ytre verden, en ytre verden som består av forhåndsdefinerte kategorier. Den andre blir satt inn i en eller flere av disse kategoriene, og blir gjort til noe Jeget allerede vet hva er. Jeget står ikke lenger overfor noe ukjent. Det trenger ikke å la seg bevege. Det forblir uberørt.
Jesus ber meg om å åpne meg for det ukjente. Det innebærer å stille meg åpen for å ta imot det jeg ikke vet hva er. For meg er det er ny måte å møte verden på. Jeg er vant til å orientere meg gjennom å anvende det begrepsapparatet jeg har til rådighet, og forstå virkeligheten gjennom å sette navn på den. Når jeg gjør det sammenligner jeg alt jeg møter med det jeg vet fra før. Det som ikke passer med mine tidligere erfaringer er jeg nesten blind for. Jeg ser det jeg forventer å se. Forventningsbrudd fører gjerne til at erfaringen avvises som ubehagelig eller ikke gyldig. Kun en sjelden gang oppfatter jeg noe som bryter med mine forventninger på en slik måte at virkeligheten utvides.
Hvis jeg skal være åpen for det ukjente, trenger jeg å møte virkeligheten uten forventninger, uten vurderinger og forhåndsbedømmelser. Det er vanskelig, fordi jeg må ta den imot på en annen måte enn jeg er programmert til. Jeg må ta den imot med et annet sinn, enn det som er dominert av atskilthetens tankesystem. Det er vanskelig. Det er nesten som å skulle løfte seg selv opp etter håret. Jeg klarer det ikke uten hjelp.
Jesus snakker om å se med hjertet, i stedet for sinnet. Nøkkelen er å bruke hjertet, åpne det, stole på det og følge det. Det er derfor jeg trenger mine søsken. Det er derfor jeg trenger menneskene mine. Jeg kan ikke lære hjertets visjon uten dem. Det er gjennom å tre inn i møtet, og la meg påvirke at jeg lærer å lytte med hjertet. Det er gjennom å uttrykke meg i møte med mitt Du at jeg finner meg selv.
Å møte den andre som et Du innebærer å gi avkall på forhåndsvurderingene, gi slipp på kategoriene og definisjonene, avstå fra å handle i tråd med forventningene. Det innebærer også å akseptere at det atskilte sinnet likevel gjør dette, fordi det er det det kan. Det innebærer å observere, romme og akseptere at dette skjer, og samtidig være villig til avkle seg det kjente og være naken i møte med det ukjente. Det innebærer å bevege seg fra arroganse til ydmykhet.
Det er ganske skummelt å skulle møte verden uten våpen, skjold og rustning. Det er ganske vanskelig å møte virkeligheten uten å kjenne den på forhånd. Det føles ganske farlig å la menneskene berøre og bevege meg. Noe i meg vil likevel våge spranget. Det finnes en gnist som vil mer enn å bruke omgivelsene til å opprettholde et fastlåst bilde. Jeg lengter etter å bevege meg i verden på en skapende måte. Jeg ønsker å tre inn i møte med mine omgivelser, og samtidig la dem tre frem for meg. Jeg vil tre inn i dansen, og sammen med mine søsken gjøre erfaringer som utvider virkeligheten.