Jesus sier at det finnes bare to emosjoner, frykt og kjærlighet. Han beskriver emosjoner som responser på følelser:
16.10. You have no feelings that are bad. Fear is not a feeling but a response to a feeling. Emotions are responses. You have been told there are but two emotions, love and fear. What this is really saying is that there are but two ways to respond to what you feel, with love or with fear. If you respond with love you remain whole. You realize that no feelings are bad. You embrace sadness, grief, anger, and all else that you feel because these feelings are part of who you are in the present moment. When you remain in the present moment you remain within Christ-consciousness where all that is exists in harmony. To embrace is the opposite of to escape. To hold all within yourself in the embrace of love is the opposite of holding on to what you have already responded to with fear and made separate. The embrace is Christ-consciousness.
Frykten ble født sammen med atskillelsen. Jeg så en verden utenfor meg selv, og meg selv som atskilt fra den. I opplevelsen av å være atskilt, sårbar og alene, oppstod frykten. Den ytre verden er fremmed og truende, og jeg responderer med frykt. Den opprinnelige atskillelsen reproduseres hele tiden. Det jeg responderer på med frykt, atskiller jeg meg fra, og gjør til noe utenfor meg selv. Deretter fastholder jeg det som en ytre realitet, som jeg igjen responderer på med frykt. Atskillelsen er til stede både i den konstruksjonen som er bygget opp rundt den, og i den kontinuerlige reproduksjonen av den fra øyeblikk til øyeblikk. Atskillelsen skjer hele tiden. Den må opprettholdes gjennom at jeg velger den. Jeg har hele tiden et valg, mellom frykt og kjærlighet.
Grunnen til at den atskilte virkeligheten hele tiden må opprettholdes er at den egentlig ikke finnes. Alt er forbundet. Enhet er den eneste sanne virkeligheten. Atskillelsen er en illusjon. Det som gir den et skinn av virkelighet, er min tro på den. Denne troen gjør det vanskelig å ta et annet valg. Den atskilte konstruksjon er komplisert og mangefasettert. Den er lett å gå seg vill i. Når jeg begir meg inn i den, er det vanskelig å finne veien ut. Det skjer hele tiden ting der som fanger min oppmerksomhet. Konstruksjonen har også den egenskapen, at jo mer jeg kjemper imot den jo virkeligere synes den å være. Jo mer jeg frykter den og unnviker den, jo større vokser den seg i sinnet mitt. Det nytter ikke å forsøke å få kontroll på den, eller gjøre den mer tiltalende ved å ommøblere og skjønnmale den. Jo mer jeg befatter meg med den, jo sterkere blir grepet den har på meg.
Det er to skritt som kan hjelpe meg ut denne situasjonen. Det ene er å innta en nøytral observerende holdning til det som foregår i det atskilte sinnet. Det vil gjøre meg mindre identifisert med det, og bedre i stand til å se valget jeg har mellom frykt og kjærlighet. Dette er det andre skrittet. Fordi atskillelsen skjer hele tiden, kan jeg oppheve den ved å svare på den med kjærlighet i stedet for frykt.
Det atskilte sinnets språk er bygget opp av begreper som refererer til objekter og funksjoner. Det vil si objekter utenfor oss selv, og den nytte vi kan ha av dem. Dette språket er utviklet som en felles referanseramme for den atskilte virkeligheten. Vårt forhold til objektene handler om deres nytteverdi. All vurdering springer ut av dette. Er det nyttig for meg, eller ikke? Vi betrakter oss selv og hverandre på samme måte, som objekter som kan brukes, vurderes, kritiseres, anklages, krenkes og forkastes.
Hjertets språk er kommunion. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg tror det må være en slags ordløs utveksling av kunnskap og følelser. Hjertets språk er enhetens språk. I enheten er vi alle ett, samtidig som vi bidrar til den med vårt unike perspektiv. Omfavnelsen er kjærlighetens handling. Kjærligheten utvider seg og omfavner alt, uten å dømme. Takknemlighet og glede er svaret på kjærlighetens handlinger. I det øyeblikk jeg lar kjærligheten strømme gjennom meg, og omfavne alt det jeg er, vil all fordømmelse opphøre og takknemlighet og glede vil fylle meg.
Ordet emosjon kommer fra det latinske ordet emovere, som betyr å bevege. Emosjoner beveger oss. Kjærlighetens bevegelse er veldig forskjellig fra fryktens. Jeg kan gjenkjenne frykt og kjærlighet på deres språk og bevegelse. Fryktens språk er analyserende, vurderende og splittende. Det splitter verden i biter uten innbyrdes forbindelse. Dens bevegelse kan være ambisiøs, jagende, utstøtende eller begrensende, men alltid trusselorientert. Den knytter seg ikke til, men angriper eller trekker seg vekk. Frykten etterlater deg ensom og alene, atskilt fra kilden, utlevert til en nådeløs verden der den selv er hersker. Kjærlighetens språk er altomfattende, fullstendig aksepterende og ordløst. Dens bevegelse omfavner deg, trekker deg innover til enhet, og utvider deg derfra slik at hele universet får plass i deg. Du fylles av takknemlighet og glede og en opplevelse av samhørighet med alt og alle.
I det siste har jeg blitt oppmerksom på hvor mye jeg styres av frykt. Frykten er tilstede i så mye av det jeg sier og gjør. Jeg merker den som et stress i systemet, som en uro, som et driv. Frykten jager meg, driver meg og lammer meg. Det er hele tiden noe som truer. Jeg kan gjøre noe feil, og bli skyldig i noe. Jeg kan si eller gjøre noe som får meg til å fremstå som dum eller inkompetent. Andre kan få øye på hvor stygg jeg, er. Jeg kan bli tjukk. Jeg kan miste håret eller tennene. Folk kan komme til å mislike meg. De kan bli skuffet over meg når jeg ikke innfrir deres forventninger. Jeg frykter intimitet og nærhet. Jeg frykter, krav, forventninger og forpliktelser. Jeg frykter konflikt mellom ulike forventninger. Jeg frykter fellesskapet. Jeg kan bli oppslukt av alle forventningene og miste meg selv i dem. Jeg frykter ensomheten. Jeg kan bli syk. Jeg kan dø. Folk kan lure meg eller stjele fra meg. Alle slags ubehageligheter kan ramme meg. Jeg kan komme til å bli stengt ute i kulden, og dø fattig og alene.
Jeg kan komme til å miste kontrollen. Jeg kan komme til å overse noe. Derfor må jeg hele tiden passe på. Frykten orienterer meg mot trusler. Den gjør at jeg hele tiden er på vakt. Den gjør at jeg hele tiden må prestere og levere. Den gjør at jeg må forsvare meg og beskytte meg. Den gjør meg passiv og unnvikende, eller hektisk og pågående. Den gjør at jeg ikke tør å uttrykke meg fritt og åpent. Den gjør at jeg sier for lite og snakker for mye. Den gir meg en kronisk følelse av at jeg må ha kontroll, selv om jeg ikke alltid vet på hva. Frykten forlanger at jeg underkaster meg og er lydig mot samfunnets regler og regimer. Den krever at jeg tror på det autoritetene sier og tilpasser meg den rådende oppfatningen av virkeligheten. Frykten gjør at jeg ikke er helt til stede, ikke helt i kontakt, aldri helt avslappet. Den fratar meg troen på meg selv. Den gjør at jeg unngår meg selv, slik at jeg alltid er litt utenfor min egen kropp, ikke helt på plass, ofte et helt annet sted enn der kroppen befinner seg.
Jeg er ikke alene om dette. Frykt er denne verdens fundament. Den er betingelsen for den illusjonen vi lever i. Den er valget om å klare seg alene, om å holde seg atskilt og ikke stole på noe. Vi er alle drevet av frykt. Det er individuelle forskjeller i den kroppslige og mentale beredskapen, i det personlige trusselbildet og responsen på det. Men frykten sitter i hver celle i kroppen, i sanseapparatet, i språket og motorikken. Den er tilstede i hvordan vi lytter og uttrykker oss, i hva vi oppfatter, og hvordan vi svarer. Vi kan late som om den ikke er der, forsøke å skjule den for oss selv og for andre. Men den er der hele tiden, som en drivkraft, som en torn i øyet. Frykten har lagt seg som en hinne over virkeligheten. Den skjuler sannheten for oss. Uten frykten ville vi sett en annen verden.
Under frykten ligger kjærligheten. Den er alltid til stede. Sannheten forsvinner ikke selv om min øyne er lukket for den. Sannheten er det den er. Den er ikke skapt av mitt atskilte sinn, men eksisterer uavhengig av det. Sannheten er skapt av kjærlighet. Kjærlighet er sannhetens fundament og den skapende kraften som beveger den. Sannheten trenger ikke å opprettholdes av meg. Det er bare illusjonen som trenger kontinuerlige investeringer for at den skal fortsette å fremstå som virkelig for meg. Det er frykt som ligger til grunn for disse investeringene. Frykt opprettholder illusjonen, og frykten opprettholdes når den får lov til å styre min oppmerksomhet, mine valg og mine handlinger, når jeg forsøker å unngå den, når jeg lar den drive meg i stedet for å erkjenne den.
Det hjelper å skifte posisjon, fra å være styrt av frykt til å stoppe opp og snu seg mot den for å observere den og dens virkninger i kroppen. Når jeg observerer den på en nøytral måte, når jeg opplever dens virkninger i min kropp uten å forsøke å bli kvitt dem, når jeg aksepterer alt det jeg er i et hvert gitt øyeblikk, når jeg ikke identifiserer meg med det frykten forteller meg, når den ikke lenger er meg, men noe jeg kan observere, blir det mulig å ta et valg om hvordan jeg vil forholde meg. Kjærligheten er der hele tiden som en mulighet. Jeg kan si nei til frykt, og velge kjærlighet. Frykten vil ikke gi seg uten kamp, men hver gang jeg velger forening fremfor atskillelse svekker jeg dens makt i mitt sinn. Jeg bygger erfaringer som vil hjelpe meg til å huske hvem jeg er. Jeg bygger erfaringer som klinger sammen med minnene som finnes i mitt hjerte.
Gud er kjærlighet. Gud er skaperen. Uten kjærlighet finnes ingenting. Selv i min atskilte eksistens er det kjærligheten som gir meg liv. Hver gang jeg reagerer med frykt og atskillelse, lukker jeg mitt sinn for kjærlighetens forenende kraft. Det betyr ikke at kjærligheten har forlatt meg. Den er skaperkraften som alltid virker i meg. Den svarer i det øyeblikket jeg åpner mitt sinn for den. Det er mulig å stoppe opp og bli stille midt i fryktens bevegelse. Det er mulig å gi slipp på fryktens herredømme. Det er mulig å legge ned våpnene, ta av seg rustningen, og overgi seg til freden som hviler i hjertet. Det er mulig å trekke pusten og synke inn mot hjertets sentrum. Jeg velger kjærlighet ved å falle til ro og la den fylle meg, ved å åpne meg for den og kjenne at den strømmer gjennom meg. Kjærlighetens bevegelse er utvidende, inkluderende og omfavnende. Den er ikke invaderende. Den trenger seg ikke på. Men den er alltid der, rede til å ta meg i mot, klar til å ta meg inn i omfavnelsen sammen med alt det som er meg, sammen med alle mine følelser og fryktfantasier. Kjærlighetens bevegelse er ikke en bevegelse mitt atskilte selv kan gjøre. Jeg kan ikke gjøre den alene. Den oppstår i min forening med dens vesen. Det er ikke jeg som beveger kjærligheten. Det er den som beveger meg. Jeg tar imot, og blir en del av den bevegelsen som oppløser fryktens illusjoner og forener alt.