Det atskilte selvet lever i tiden. Det er fanget i en lineær tid, på vei til sin egen død. Det materialistiske verdensbildet ser livet utvikle seg langs en tidslinje. Materien har utviklet seg gjennom tilfeldigheter, langs denne linjen. Min eksistens er resultat av tilfeldighetenes spill. De har anbrakt meg her, hvor jeg en kort stund skal vandre langs linjen, frem mot døden som venter oss alle når vår tid er forbi. Min tidshorisont strekker seg tilbake til min fødsel og frem mot min død. Hver dag som går føyer jeg til min fortid, og tar tilsvarende fra min fremtid. Jeg kommer hele tiden nærmere døden. Livet renner ut mellom fingrene mine, mens jeg forsøker å gripe tiden og bruke den til å sette et avtrykk etter meg. Snart er det hele forbi. Dette er det atskilte selvets virkelighet.
Sannheten er tidløs og evig. Tid tilhører illusjonen. Det sanne Selvet finnes i evigheten. Det er en del av skapelsen, en del av kjærlighetens utvidelse. Det eksisterer i en virkelighet jeg ikke kan gripe med mitt atskilte sinn, en virkelighet som er ukjent for den atskilte tanken. Sannheten kan ikke begripes med de konsepter mitt sinn har frembrakt. Det atskilte sinnet er fanget i tiden. Hjertet husker evigheten. Dypt inne i mitt hjerte finnes minnet om Gud, minnet om enhet og kjærlighet. Dypt inne i meg finnes livets kilde. Mitt hjerte kjenner den, min lengsel vitner om den.
Det som er ukjent for mitt sinn, er kjent for mitt hjerte. Jeg kan bruke tiden til å fortsette å produsere illusjoner, eller jeg kan la mitt sinn stilne, slik at jeg kan høre hjertets stemme. Jeg kan fortsette min vandring langs egoets ubarmhjertige tidslinje, eller jeg kan velge å være til stede i tiden på en måte som utvider den og slipper evigheten inn.