Ordet kommer fra latin, og betyr det samme. Min identitet er det samme som meg. Men hvem eller hva er jeg egentlig? Det er et spørsmål med mange svar, i hvert fall om jeg spør det atskilte selvet. Jeg identifiserer meg med mye. Det betyr ikke at jeg er alt det jeg identifiserer meg med. Jeg er, den jeg er. Den hvileløse prosessen med å identifisere meg med alt mulig forstyrrer min kontakt med den jeg i sannhet er. Når jeg hviler i visshet trenger jeg ikke å identifisere meg med noe. Det som er, det er.
I den atskilte verden er det ett konstant behov for å etablere en identitet. Det er et hovedprosjekt. Kanskje er det hele prosjektet. Egoet er kontinuerlig på jakt etter å konstituere seg selv. Alt det møter på sin ferd suges inn i denne prosessen. Jeg identifiserer meg med kroppen min, med det jeg eier, med egenskapene mine, rollene mine og det jeg har oppnådd. Jeg ser på meg selv som et objekt, med egenskaper, tanker, følelser, reaksjoner, eiendeler og en historie. Jeg er engasjert i en kontinuerlig prosess med å benevne, registrere, vurdere, katalogisere og sammenligne mine egne og andres kvaliteter og prestasjoner. Alt dette hindrer meg i å huske hvem jeg i sannhet er.
Jesus forteller meg i kurset at det finnes et minne i mitt hjerte om hvem jeg virkelig er. Mitt hjerte vet det sinnet ikke kan se. Mitt hjerte er sentret i min væren. Det er min kontakt med skapelsens kilde. Jeg kan ikke gripe minnet om min sanne identitet med det atskilte sinnets tanker. Jeg vil ikke finne dette minnet i den atskilte verden. Gud ser ikke på oss utenfra. Han snakker til oss innenifra. Det er ikke ved å henvende meg til noe utenfor meg selv jeg vil finne Gud. Det er gjennom å lytte innover. Det er ikke ved å strekke meg utover og oppover, i en higen etter noe større, at jeg vil finne sannhetens kjerne. Den bevegelsen som vil hjelpe meg ligner mer på å synke ned og innover, mot værens grunn. Der kan jeg finne hvile. Der kan jeg finne visshet. Der finner jeg skapelsens kilde, en puls som går gjennom hele universet, og gir det liv. Jeg er en del av denne bevegelsen. Det er min sanne identitet.
Jo mer jeg identifiserer meg med min kropp, mine selvbilder og de roller jeg fyller i den atskilte verden, jo mindre kontakt vil jeg ha med minnene i mitt hjerte. De er der, men jeg ser dem ikke. Veien til å løse meg fra denne identifiseringen er å observere den på en nøytral måte. Å kjempe imot den, eller anklage meg selv for den, kan bare gjøre den sterkere. Det blir som å prøve å komme seg ut av et hull ved å grave seg videre nedover, eller som å forsøke å kave seg ut av kvikksand. Observere, romme og akseptere, uten å motsette meg, undertrykke eller dyrke det jeg observerer, det er en øvelse som gir tanker og følelser mindre makt. Hele feltet blir mer transparent, og det blir mulig å se gjennom det. Samtidig blir avstanden større, slik at noe annet kan tre inn i mellomrommet mellom meg som observatør og det jeg observerer. Lyset får slippe inn.
Enda vanskeligere er det å finne en frihet fra de mønstrene og den reaktiviteten som ligger i min personlighet. Dette er vanskelig å observere, fordi det er vanskelig å få øye på. Det uttrykker seg i mitt forhold til materien og i samspillet med andre, og det oppleves ofte som noe som rammer meg utenfra. Når jeg opplever det sånn, blir det nærliggende å forsøke å løse problemene med å manipulere, trekke seg vekk eller tilpasse seg de ytre betingelsene. Det er ikke lett å få øye på at det faktisk er mine egne projeksjoner jeg samhandler med. Så lenge jeg er drevet av mine egne mønstre og min egen reaktivitet, er det umulig å få øye på den andre. Det er også umulig å få kontakt med skapelsens kilde. Mønstrene er som dype spor, og reaktiviteten en uro som driver meg rundt i dem. Det er helt vesentlig å finne en frihet fra det drivet som ligger i reaktiviteten og de strukturene som dannes av mønstrene.
Alt er relasjon, sier Jesus. Relasjonene muliggjør dialog og danner enheten. Den dype lengselen som går gjennom menneskeheten, kommer av vår manglende kontakt med den enheten vi alle er en del av. Sannheten finnes ikke i objektet, men i min relasjon til det. Når mitt forhold til det endrer seg, endrer også objektet seg. De relasjoner jeg danner i min atskilte tilværelse vil preges av dynamikken i det atskilte selvet. Men veien til frihet går gjennom dem, ikke utenom dem. Forpliktelse er viktig fordi det omfatter en vilje til å forbli i det ubehaget som oppstår i de atskilte relasjonene. En atskilt relasjon er ikke egentlig en relasjon, men en mulighet til å arbeide seg gjennom ubehaget og frem til en erkjennelse av forening. Relasjonene våre er vår mulighet til arbeide oss gjennom det som skiller oss fra oss selv. Vi klarer det ikke alene. På den andre siden av det som atskiller oss, er vi forenet. Dette er sant, enten jeg opplever det eller ikke.
Reaktivitet er en forlengelse av frykt. Det er en mobilisering av ressurser i fryktens tjeneste. Det atskilte selvet er truet. Det står alene, på usikker grunn, og trenger et forsvar. Reaktivitet omfatter beredskapen og de reaksjoner som omsetter den i handling. Det er vaktsomheten jeg møter omgivelsene med, den kroppslige mobiliseringen som inntreffer når jeg ser en trussel, og de handlinger jeg utfører for å forsvare meg mot den. Dette oppleves som nødvendige reaksjoner på ytre trusler, men er egentlig en måte å forholde seg på, som fører til at truslene bekreftes og oppleves som mer virkelige.
Mønstrene er vedvarende, karakteristiske måter å orientere seg på i omgivelsene, og svare på det man finner i disse omgivelsene. Det jeg finner i mine omgivelser når jeg orienterer meg i tråd med mine mønstre, er ikke annet enn mine egne projeksjoner. Jeg opplever det ofte som andres forventninger. Kanskje finnes det noen forventninger der ute i den atskilte verden. Det er likevel min egen orientering mot en forventning jeg antar finnes der, og mitt svar på den som opprettholder mitt mønster. Når jeg blir et svar på det jeg tror den andre forventer, blir jeg et svar på min egen projeksjon. Hvor blir den andre av da?
Når jeg opplever meg selv som en kropp, et objekt som skal vurderes, blir jeg tilbøyelig til å angripe meg selv. Alt som er gjenstand for vurdering, kan potensielt forkastes. Kroppen er dessuten forgjengelig, bærer i seg sitt forfall og er dømt til å dø. Tanker og følelser som følger av identifikasjonen med kroppen oppleves som angrep innenfra. De kan best håndteres gjennom nøytral observasjon, aksept og rom. Personlighetsmønstre er vanskelige å se i isolasjon. De viser seg i samhandling med andre, og oppleves ofte som krav, forventninger og angrep utenfra. Denne type opplevde angrep tror jeg ikke det er hensiktsmessig å fange opp i mitt system og romme der. Det er mer hensiktsmessig å la dem passere gjennom, uten å fange dem opp, bare la dem passere. Min egen reaktivitet derimot kan det være nyttig at jeg holder tilbake og rommer. Å slippe den løs vil bare skape kaotiske samhandlingssekvenser som forsterker mønstrene.
Modellen er et forsøk på å visualisere en øvelse som omfatter nøytral observasjon, rom og passering gjennom. Den ytterste sirkelen representerer den sosiale fasaden. Den er bare et tynt lag, men ikke desto mindre en stor del av vår opplevde identitet. Å gjøre justeringer her for å fremstå bedre og fortjene mer kjærlighet, vil ikke hjelpe oss inn til kjernen. Innenfor fasaden finner vi reaktivitet, personlighetsmønstre og identifikasjoner. Den innerste sirkelen representerer enhet. Dette er vår egentlige virkelighet, som vi mister kontakten med når vi fortaper oss i sinnet og holder på ute i det reaktive feltet. Et Kurs om Kjærlighet viser oss veien inn til vårt hjerte, det sanne Selvets sentrum. Målet er forening av hjerte og sinn. Det vil vise oss sannheten og gjøre det mulig for oss å vende tilbake til oss selv. Jesus anbefaler oss å observere med hjertet, i stedet for sinnet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg gjør det, men jeg forsøker å ta et skritt tilbake, til et stillere sted i meg, der sinnet ikke er så aktivt, der det ikke gjøres så mange vurderinger og felles så mange dommer. Jeg forsøker å bevege meg innover og kontakte noe jeg ikke kan gripe med tanken. Jeg forsøker å stole på at det er noe der som vet mer enn det min atskilte bevissthet vet, og som vil meg vel. Fra dette stedet forsøker jeg å observere alt det som skjer i det reaktive feltet, uten å ta stilling til det. Denne bevegelsen skaper et rom, illustrert ved det hvite feltet mellom kjernen og det reaktive feltet. I dette nøytrale rommet kan mine tanker, følelser og reaksjoner få bevege seg og falle til ro, uten å forårsake kaotiske tankerekker og kaotiske samspill i den atskilte virkeligheten. Slike tankerekker medfører angrep innenfra og slike samspill fører til at vi opplever oss angrepet utenfra. Om vi lar det vi oppfatter som angrep utenfra passere gjennom hjertet vil de ikke skade oss. De indre angrepene trenger vi ikke gjøre noe annet med enn å observere dem i det nøytrale rommet.
Den atskilte identiteten dannes av identifikasjoner med kroppen, dens egenskaper og prestasjoner, og med den reaktiviteten og de mønstrene som danner individets karakteristiske samhandling med andre over tid. Om den atskilte verden er en illusjon, dannet av projeksjoner og opprettholdt av investeringer i disse, vil avviklingen av den følge av at jeg gir slipp på mine projeksjoner. Det vil bli lettere å gi slipp på dem om jeg slutter å investere i dem. Det er nettopp det som skjer når jeg jobber med nøytral observasjon, aksept og rom, og med å la trusler og angrep «utenfra» passere gjennom uten å fange dem opp i mitt system.