Et Kurs om Kjærlighet viser oss veien tilbake til Gud, til kontakten med den indre kilden. Jesus veileder oss gjennom en prosess som vil gi oss erfaringer vi trenger for å gjenkjenne sannheten, slik den lever i hver og en av oss. Vi er alle ett, og samtidig levende unike deler av enheten. Kristus-bevissthet er vår felles virkelighet. Vi trenger hverandre for å finne tilbake til den.
En utviklingsgruppe som tar utgangspunkt i Et Kurs om Kjærlighet vil bestå av personer som kommer sammen for å hjelpe hverandre i denne prosessen. Når to eller flere møtes regelmessig for å være sammen i en utviklende dialog, kan man kalle det en utviklingsgruppe. Min søster Maria og jeg organiserer regelmessig dialogen mellom oss på en måte som vi tenker på som en slik gruppe.
Utviklingsgruppen
I vår lille utviklingsgruppe legger vi vekt på erfaring, fremfor teori. Vi ønsker å være sammen i den erfaringsprosessen Jesus inviterer oss inn i. Vi har til hensikt å hjelpe hverandre med å bringe kurset inn i livet, og anvende det i hverdagen, i forholdet til oss selv og andre. Vi kommer sammen for å være i dialog, og for å fremme vår evne til å være i dialog i livet ellers. Den dialogen vi kommer sammen om, er en øvelse i å tre inn i en altomfattende tilstand av dialog med alt og alle.
Vi eksisterer i relasjon til Gud, til skapelsen, til alt som lever. Gjennom relasjon og dialog skaper vi rom som kjærligheten kan virke i. Vår forpliktelse er til relasjonen, og til å bruke den til å skape romlighet. Vi er sammen om å skape rommet. Det rommet vi holder åpent er et rom for opplevelse, et rom for bevegelse, et rom å uttrykke seg i, et rom å være i, et rom å ta imot hverandre i.
Vi har med oss en holdning inn i våre møter, som fremmer dialog. Vi uttrykker oss så sant vi kan, og lytter så åpent vi kan. Vi søker å finne ut noe sammen, ikke overbevise hverandre om noe vi vet fra før. Vi våger oss inn i dialogen uten å vite på forhånd hva som vil bli uttrykt og hva som vil bli tatt imot, og er innstilt på å:
- være nøytrale observatører
- lytte uten å vurdere
- ta imot uten å avbryte, diskutere eller spørsmålstille det som blir sagt
- være åpne for det vi ikke vet, slik at noe nytt kan vokse frem
- møte alt det som kommer til uttrykk med aksept
Vi møtes og gir hverandre tid. Hver og en får en gitt tid til rådighet. Den ene deler og den andre lytter. Vi lytter til hverandre, og vi lytter innover uten å vite på forhånd hva som finnes i vårt eget sinn. Vi tar imot det som stiger frem, og gir det et uttrykk. Vi bruker rommet som finnes mellom ordene. Vi tar oss tid til å finne ordene, til å la dem klinge i rommet vi sammen holder åpent. Vi lytter hverandre ut, og gir den andre tid til å finne sine egne ord. Vi lytter til det vi hører, det vi ser og det vi føler. Vi lytter med hjertet, til ordene, og til det som ikke kan sies med ord.
Utviklingsmålene
Det er naturlig at en utviklingsgruppe basert på Et Kurs om Kjærlighet legger vekt på dialog, romlighet og aksept. Utgangspunktet for dialog er åpenhet for å ta inn over seg noe man ikke vet fra før, noe man ikke allerede har definert. Romlighet innebærer en vilje til å omfavne alt det som finnes i det nåværende øyeblikk. Radikal aksept ekskluderer ingen ting, og er villig til å la alt som finnes i sinnet være som det er og følge sin naturlige bevegelse.
Det kjente og det ukjente eksisterer sammen i alle ting og alle mennesker. Dialog er middelet til å gjøre det ukjente kjent. For å erfare noe nytt, må vi åpne oss for det ukjente. Jesus beskriver en rommelig tilstand av konstant å begynne å kjenne til. Den handler om å være i dialog, om å gjøre seg tilgjengelig for informasjon fra den ånden som finnes i alt og alle.
Kristus-bevissthet er rom, endeløst rom, Selvets rom. Det romlige Selvet omslutter alt, alle følelser, alle tanker. Det romlige Selvet holder alt i det kjærlighetsfylte rommet, og projiserer ingenting ut. Det romlige Selvet forener seg med rom som er fritt og åpent for forening. Det omslutter rom som er lukket og utilgjengelig for forening. Det inneholder hele skapelsen.
Bevissthet er evig. Form er midlertidig. Det som avvises fra bevisstheten manifesteres i det fysiske. De avviste følelsene vi anklager oss selv for manifesteres i kroppen. De avviste følelsene vi anklager andre for blir manifestert utenfor kroppen, i vårt samspill med andre. Det vi har avvist eller utstøtt binder og påvirker oss, inn til det blir tatt inn igjen i bevisstheten. Når det vi har atskilt oss fra, blir tatt inn i det romlige Selvet, løser den fysiske manifestasjonen seg opp fordi kilden, som var atskillelsen, ikke lenger finnes.
Aksept er veien til helhet. Alt som er avvist eller utstøtt kan tas inn i Selvet gjennom aksept. Vi vil ikke oppnå harmoni gjennom å kvitte oss med det som forstyrrer harmonien. Det er gjennom å akseptere og integrere i det romlige Selvet, alt det vi har avvist og støtt ut, at vi vil få fred med oss selv og verden. Absolutt aksept av alt det som er i et hvert øyeblikk er det samme som å ta alt inn i det romlige Selvet, der det kan omsluttes av kjærlighet. Jesus sier:
Du har ingen følelser som er dårlige. Frykt er ikke en følelse, men en respons på en følelse. Emosjoner er responser. Du har blitt fortalt at det finnes bare to emosjoner, kjærlighet og frykt. Det dette egentlig betyr, er at det finnes bare to måter å respondere på det du føler på – med kjærlighet eller frykt.
Hvis du responderer med frykt vil du utstøte, projisere og atskille. Hvis du responderer med kjærlighet, forblir du hel. Du forstår at du aldri har noen følelser som er dårlige. Du omfavner tristhet, sorg og sinne og alt annet du føler, fordi disse følelsene er en del av den du er i det nåværende øyeblikk.
Når du forblir i det nåværende øyeblikk, forblir du i Kristus-bevissthet der alt som er eksisterer i harmoni. Å omfavne er det motsatte av å unnslippe. Det å fastholde alt i seg selv i kjærlighetens omfavnelse, er det motsatte av å av å holde fast ved det som du allerede har respondert på med frykt, og atskilt deg fra. Det finnes ingen flukt, fordi bare omfavnelse finnes. Omfavnelsen er Kristus-bevissthet.
Det du støter ut er det du ikke ønsker å vite. Det du prøver å kontrollere er det du ikke ønsker å vite. Du ønsker ikke å vite hver gang du bestemmer på forhånd, før du vet hva det er eller vil være. Bare når du akseptere at ingen følelser er dårlige, kommer du til å tillate deg selv å få kunnskap om hva de virkelig er.
Det du ønsker å holde fast ved, er basert på frykt, og kastet ut, inn i en soliditet der du kan holde øye med det du har «dannet» deg en mening om. Det du holder innenfor omfavnelsen, er holdt i kjærlighet, og eksisterer derfor sammen med deg i den romlige tilstanden av konstant å begynne å kjenne til.