Forpliktelser binder oss. De kan være formelle eller personlige. Formelle forpliktelser binder oss gjennom skriftlige avtaler og kontrakter, som spesifiserer hva som forventes av partene. Arbeidsgiver forventer at jeg går på jobb og utfører de oppgavene som ligger til jobben. Jeg forventer å få den lønnen vi har blitt enige om. I tillegg finnes det lover og forskrifter som regulerer arbeidsforholdet. Det finnes også mer uformelle regulerende mekanismer. Min fortrolighet med, og villighet til å følge, de uskrevne reglene og forventningene som ligger i kulturen på arbeidsplassen har stor betydning for min trivsel og funksjon i jobben. Min villighet til å forplikte meg til de formelle avtalene er nødvendig for at jeg skal beholde den.
Personlige relasjoner innebærer forpliktelser som er like bindende, men ikke alltid like klare som de som er regulert av formelle avtaler. Det finnes formelle reguleringer av personlige relasjoner, som for eksempel i ekteskapet, men de mekanismer som i sterkest grad regulerer partenes atferd er uformelle. Nære relasjoner er viktige for oss. Vi trenger dem. De innebærer en gjensidig forpliktelse vi er villige til å gå inn i. Vi står i dem over tid, i gode og onde dager.
De personlige relasjonene reguleres i stor grad gjennom forventninger. De opprettholdes gjennom at vi er villige til å svare ut hverandres forventninger, men også ved at vi tåler noen forventningsbrudd uten å bryte relasjonen. Denne type forpliktelse skaper forutsigbarhet og trygghet. Vi trenger det. Vi trenger å kunne stole på at den andre er der, og er villig til å gå noen skritt med oss, bære over med oss i vår utilstrekkelighet, og tåle noe ubehag uten å forlate oss.
Forventninger har sterk regulerende effekt på oss. Jeg har skrevet om det i refleksjonen om forventninger, og vil ikke gjenta det hele her. Det er noe vakkert i vår tilbøyelighet til komme den andres forventning i møte, men vi kan ikke oppfylle alle forventninger folk har til oss. Forventninger kan komme i konflikt med hverandre, og med våre verdier. Den atskilte virkeligheten forventer at jeg engasjerer meg i den, og er med på å bekrefte og opprettholde den. Jeg er ikke villig til å forplikte meg til det. Min forpliktelse til den andre kan ikke være til å opprettholde illusjoner.
Det er viktig for meg å inngå, og forholde meg til relasjonelle forpliktelser, enten det er til familie, partner, venner eller kollegaer. Det er også viktig å forvalte forpliktelsene på riktig måte. Jeg må ta ansvar for hvordan jeg vil stå i mine forpliktelser. Jeg ønsker å være tilstede i dem med en gjennomgripende kontinuitet. Den kan uttrykke seg på mange måter, men sannheten må være til stede min henvendelse til andre. En forutsetning for det, er at jeg setter den største forpliktelsen først. Den største forpliktelsen må være til Gud, Sannheten, Kjærligheten eller skapelsens kilde. Hva jeg kaller det er ikke vesentlig. Det er kontakten som er viktig.
Det er bare gjennom å sette forpliktelsen til skapelsens kilde først, at jeg kan finne balanse i mine øvrige forpliktelser. Å sette denne forpliktelsen først krever en avgrensing fra det som fanger meg i illusjonen. Det innebærer å søke innover, synke inn og ned til kontakten med kilden, slik den springer frem i meg. Det fordrer at jeg henvender meg fra denne kontakten, og legger merke til hvordan Guds kjærlighet kommer til uttrykk i det relasjonelle feltet. Denne forpliktelsen må gjennomtrenge alle andre. Det er forening i enhet jeg ønsker, ikke sammensmelting i atskilthet. Det er når Guds kjærlighet uttrykker seg mellom oss, at vi forenes i enhet. I denne foreningen mister jeg ikke meg selv. Jeg finner det sanne Selvet.