Den atskilte verden er produsert gjennom projeksjon og opprettholdt gjennom identifisering med, og investering i projeksjonen. Den atskilte virkelighetsopplevelsen vokser seg større og overtar sinnet når jeg engasjerer meg i projeksjonene, posisjonerer meg i forhold til dem, og kjemper for mine posisjoner. På denne slagmarken møter jeg mine søsken som allierte eller fiender, konkurrenter eller partnere, meningsfeller eller motstandere. Jeg vil identifisere meg med noen, og ta avstand fra andre. I den atskilte verden agerer jeg på impulser fra ego-sinnet, og jeg identifiserer meg med de bølgene det produserer. Sinnet fanges i en kjede av aksjon, reaksjon og motreaksjon. Det blir umulig å få kontakt med Selvets kilde i dette kaotiske feltet.
For å kunne orientere meg bedre, finner jeg det nyttig å skille mellom sammensmelting og forening, og mellom atskilthet og avgrensning. Den atskilte virkelighetsopplevelsen opprettholdes av at jeg smelter sammen med den. Atskilthet er en konsekvens av å avvise og støte ut. Det innebærer en uvilje mot å omfavne og anerkjenne mine projeksjoner som det de er. Atskilthet er en falsk forestilling, fordi jeg ikke kan være atskilt fra det jeg i virkeligheten er forenet med. For å kunne erkjenne at jeg i sannhet er forenet med mine søsken, må jeg avgrense meg fra sammensmelting med dem i illusjonen om atskilthet.
Mens atskillelse er en falsk forestilling, er avgrensning en nødvendig bevegelse. Det handler om å kunne ha en grense mot egoets virkelighetsopplevelse, og om å kunne trekke investeringene ut av den. Dette må skje i relasjoner, i møte med livet. Det handler om å gi slipp på egne identifikasjoner, definisjoner og forventninger. Og det handler om å kunne avstå fra tvangsmessig å innfri andres forventninger, og fra å forsterke eller bekjempe andres identifikasjoner og definisjoner.
Avgrensning handler om å se den andre som en annen, samtidig som jeg erkjenner at vi er del av den samme enheten. Det handler om å tåle den midlertidige opplevelsen av avstand og usikkerhet som oppstår, når jeg oppgir forsøket på å kontrollere illusjonen gjennom å smelte sammen med den. Avgrensning handler om å kunne stå alene, uten å oppfylle illusjonens forventninger. Det handler om å akseptere det som er, om å avstå fra å manipulere virkeligheten eller presse mine egne definisjoner ned over den. Avgrensning handler om å være i mitt eget senter, og la den andre være i sitt.
Forening handler om å gjøre hel, om å bringe sammen til enhet det som allerede er ett. Vi er alle del av den samme enheten. Forening handler om å synke inn i den vissheten. Det er en dyp sannhet, som jeg kan få kontakt med gjennom å åpne meg for den. Enhet er ikke noe jeg kan produsere gjennom identifikasjon, allianser og overenskomster. Det er ikke noe jeg kan kreve, eller argumentere meg frem til. Det er ikke opp til meg å definere eller manipulere enhet. Jeg kan bare forene meg med det som er.
Jeg kan ikke forene meg med noe eller noen fra et sted der jeg ikke er. Jeg kan ikke gjøre noen reell bevegelse uten at jeg har meg selv med i den. Men hva er jeg? Jeg er ikke de selvbildene jeg holder meg med. Jeg er ikke den konstruksjonen som opprettholdes gjennom sosial bekreftelse. Avgrensning handler om avstå fra å prøve å fremstå på bestemte måter, og om å oppgi forsøket å få kontroll på andres forhold til meg. Det gir meg frihet til å søke noe som er sant og relatere meg fra det. Mitt sanne Selv skapes i den indre kilden, som springer ut fra enhet. Gjennom å avgrense meg fra alt det jeg ikke er, får jeg mulighet til å søke mitt Selv der det er mulig å finne det. Avgrensning fra illusjonene, gir meg frihet til å søke til kilden, synke ned og inn i skapelsesprosessen som alltid er levende til stede i meg.
Hvordan skal jeg komme til denne avgrensningen? Ikke gjennom å streve eller jage etter den i hvert fall. Strev og jag er den motsatte bevegelsen av den jeg trenger. Strev og jag skaper egentlig ingen bevegelse. Det fører meg bare rundt i ring eller dypere ned i kvikksanden. Når jeg finner meg selv jagende etter anerkjennelse, eller truet av mangel på bekreftelse, kan jeg stoppe opp. Når jeg føler meg krenket, misforstått eller dårlig behandlet, kan jeg trekke pusten og ta en pause. Før jeg vender meg bort i skam, eller rider ut på min stolte hest for å agere på vegne av meg selv eller andre, kan jeg spørre: Er det dette du vil? Avgrensning fra illusjonen er å si nei til til å tre inn i kjeden av aksjon, reaksjon og motreaksjon. Avgrensning fra illusjonen er å si nei til å eie den, beherske den og manipulere den. Avgrensning fra illusjonen er å la den være. Jeg kan vende meg mot sannhetens kilde og åpne meg for å bli berørt av skapelsen, mens jeg lar illusjonen ebbe ut av seg selv. Den vil gjøre det når jeg ikke engasjerer meg i den.
LIVETS KILDE
Det finnes en kilde i meg, og i deg.
Livets vann springer fra kilden,
strømmer gjennom hele eksistensen,
skaper og forener alt liv.
Sannheten er ikke avhengig
av min oppmerksomhet.
Den er det den er.
Livets kilde skapes ikke av meg.
Jeg skapes i den.
Atskilt fra kilden, kan vi ikke leve.
Det er der livet blir til.
Jeg kan ikke finne meg selv
noe annet sted enn i Sannheten.
Jeg kan heller ikke finne deg
der du ikke er.
Min fantasi om deg, er ikke deg.
Din fantasi om meg, er ikke meg.
Vi mister oss selv, og hverandre,
når vi smelter sammen i atskilthet.
Sannheten finnes i møtet mellom oss.
Min kontakt med den vokser,
når jeg ser skapelsens kilde i deg.
Jeg vil møte deg, fra denne kontakten.
Bare på den måten,
kan jeg forene meg med deg,
uten å miste meg selv.