Det kan være nyttig å tenke gjennom hva man forplikter seg til i sine relasjoner. Dette kan gjøres som en personlig øvelse. Det er også mulig å gjøre dette sammen med andre. Jeg tenker at det er viktig å gjøre det i parforhold, og at det kan være fruktbart å gjøre det i vennskapsforhold. Jeg har gjort det i mitt parforhold. Jeg vil dele det som var vårt utgangspunkt for samtalen om forpliktelse:
Å forplikte seg til hverandre er å forplikte seg til relasjonen. Vår forpliktelse må handle om å gi den de beste livsvilkår. Det finnes destruktive og konstruktive krefter i oss alle, livshemmende og livsfremmende krefter. Forpliktelsen må handle om dette. Hver og en av oss må ta ansvar for sin egen destruktivitet. Det innebærer å være villig til å se på den, akseptere den som tilhørende eget sinn, disiplinere den og smelte den. Når vi gjør det gir vi rom for kjærlighetens skapende kraft. Vi må ta ansvar for våre egne livshemmende mønstre, slik at de ikke står i veien for det som fremmer livet.
Jeg vil at vi skal forplikte oss til den hellige relasjonen mellom oss, og gi avkall på den spesielle. Det innebærer at vår relasjon skal tjene kjærligheten, ikke frykten. Den spesielle relasjonen er bygget på frykt. I denne relasjon er partene opptatt av å få mest mulig ut av den for sin egen del. De passer på sine egne interesser, på ikke å bli snytt, på å få best mulig utbytte. Den spesielle relasjon lukker seg og holder andre ute. Den spesielle relasjon er en slags allianse mot verden, samtidig som den er en konkurranse om det beste interne utbyttet. Den hellige relasjon er en forening som nærer det beste i oss, gir rom for andre, og skaper en bedre verden gjennom at vi ser den og hverandre med kjærlighet.
En bedre verden starter med det vi skaper mellom oss. Det starter alltid med oss selv. Det vi gir, er det som kommer tilbake til oss. Frykt fører til anklager, og anklager forsterker frykt. Det vi projiserer ut, kommer tilbake. Det er en naturlov. Det er alltid slik at det du gir, blir din virkelighet. Derfor må vi begge se inn i oss selv for å finne, disiplinere og holde tilbake det som hemmer livet. Det som fremmer livet vil vi forsterke og sende ut.
Forpliktelsen krever ikke at vi er perfekte. Den gir rom til det ufullkomne. Den aksepterer deg og meg slik som vi er, og den anerkjenner villigheten til å bevege seg fremover mot sannhet og kjærlighet. Forpliktelsen handler ikke om å sette standarder og leve opp til regler vi har blitt enige om. Den handler om å være tilstede her og nå, om at vi begge aksepterer oss selv slik vi er akkurat nå, med alle mangler og ufullkommenheter, og samtidig velger å gi det beste vi har til øyeblikket. Den er tuftet på vissheten om at vi allerede er forenet i kjærlighet, samtidig som den gir rom for at vi har hver vår vei frem til det vi allerede er. Den tillater oss begge å finne vår egen vei, og gå den i vårt eget tempo.
Det jeg ber om er en forpliktelse til den hellige relasjonen mellom oss, en forpliktelse til det livsfremmende, en forpliktelse til å være i bevegelse og utvikling, en forpliktelse til en skapende relasjon. Det kan høres krevende ut, men det er egentlig lett, mye lettere enn å leve i en lukket og stagnert allianse eller stillingskrig. Det er bedre å leve i forening og tillit, enn med atskillelse, mistillit og forsvar. Det er bedre å leve med åpenhet og velvilje, enn med anklager og bitterhet.
Vi må bygge huset på fast grunn, og vi må ha en solid grunnmur. Vår relasjon skal være som et hus det er godt å leve i. Hvis vi bygger på frykt og atskillelse må vi bruke masse energi på å holde huset sammen. Hvis vi bygger på tillit og forening kan vi bruke energien til å fremme livet.
Hva innebærer dette konkret? For å finne ut av det må vi kanskje sammen forsøke å svare på noen spørsmål:
• Hva trenger vi å gjøre hver for oss, og sammen, for å tre ut av den spesielle relasjonen og inn i den hellige?
• Hvordan åpner vi rommet for den frie bevegelsen?
• Hva er det som fremmer og hva er det som hemmer vår dialog?
• Hvordan fremmer vi livet sammen?
• Hva er mine livshemmende mønstre?
• Hvordan tar jeg ansvar for dem?
• Hva er dine livshemmende mønstre?
• Hvordan tar du ansvar for dem?
• Hvilke felles mønstre trenger vi å bryte?
• Hva låser oss fast?
• Hva trenger vi å vokse ut av?
• Hva vil vi gi næring til?
• Hvordan gjør vi det?
• Hvilke rammer skal vi ha for vår relasjon?
• Hvordan skal det rommet være, som rammene omslutter?
• Hva slags holdning skal vi møte hverandre med?
• Hvordan skal vi lytte til hverandre?
• Hvordan skal vi ta vare på både fellesskapet og de individuelle behovene?
• Hvordan skal vi legge til rette for at hver av oss kan finne sitt unike uttrykk?
• Hvordan skal vi ta ansvar for at vi begge kan bringe dette uttrykket ut i verden på sin egen måte?
Vår relasjon skal være et rom
Vi er unike, men likevel ett Selv.
Vi er ett, men likevel ikke den samme.
Vi er begge på vei hjem til det ene Selvet,
langs vår unike skapelses vei.
Vår relasjon skal være et rom
der vi hele tiden blir til,
på vår egen særegne måte.
Relasjonen mellom oss er et rom
der det som blir til, får uttrykke seg.
Vi kan ikke holde hverandre fast.
Det må være plass til skapelsen.
Det må være rom for det ukjente,
for det vi ikke allerede har definert.
Jeg vil lytte etter det jeg ikke vet,
gi deg rom til å finne ditt uttrykk
for sannheten som lever i deg.
Jeg vil gi meg tid til å respondere
fra det det sanneste i meg.
Vi har vår felles historie,
men jeg kjenner ikke din fremtid.
Jeg vet hvor du skal,
men kjenner ikke veien du vil gå.
Jeg vet hva du skal bli,
men ikke hvordan skapelsen
vil uttrykke seg i deg.