Gud, jeg orker ikke mere!
Jeg orker ikke mere av dette jaget,
jaget etter skygger og vind.
Hver eneste dag går jeg ut i en nådeløs verden,
og søker min frelse i den.
Aldri skal jeg finne fred der!
Aldri skal jeg finne hvile!
Likevel leter jeg frenetisk hver eneste dag.
Hver eneste natt ligger jeg våken og uroer meg.
Hvor lenge skal dette fortsette?
Hvor lenge skal jeg holde på med dette?
Gud, hvorfor kan jeg ikke bare finne hvile i deg?
Gud, jeg orker ikke mere!
Jeg orker ikke mere av disse anklagene,
som jeg bærer med meg over alt.
Hver eneste dag driver frykten meg
til å lete etter anklager i min nestes ansikt.
Hver eneste natt ligger jeg våken
med frykten ved min side.
Aldri skal jeg finne et skjulested
fra anklagene jeg bærer med meg!
Aldri skal jeg finne hvile
fra mine egne fordømmende øyne!
Hvor lenge skal dette fortsette?
Hvor lenge skal jeg holde på med dette?
Gud, hvorfor kan jeg ikke bare finne fred i deg?
Gud, jeg orker ikke mer!
Jeg kan ikke fortsette med denne stillingskrigen.
Hver eneste dag kjemper jeg for mine posisjoner.
Mine søstre og brødre møter jeg på livets kamparena
som attraktive, nyttige, betydningsløse eller fiendtlige.
Hver eneste natt ligger jeg våken,
i paranoid beredskap, klar til neste dag.
Aldri skal skal jeg vinne denne kampen!
Aldri skal jeg finne fred
før jeg heiser det hvite flagget!
Hvor lenge skal dette fortsette?
Hvor lenge skal jeg holde på med dette?
Gud, hvorfor kan jeg ikke bare overgi meg?
Gud, jeg oker ikke mere!
Jeg orker ikke mere av denne ensomheten!
Jeg kan ikke lenger vandre alene
under en nådeløs himmel!
Hver eneste dag strever jeg
for å finne min egen spesielle vei til frelsen.
Hver eneste natt ligger jeg våken
uten å finne hvile i dine armer.
Aldri skal jeg finne et fellesskap!
Aldri skal jeg slippe unna ensomheten,
uten å gi slipp på min atskilte suverenitet.
Hvor lenge skal dette fortsette?
Hvor lenge skal jeg holde på med dette?
Gud, hvorfor kan jeg ikke bare ta imot deg?
Gud, jeg orker ikke mer!
Jeg orker ikke mer av denne skammen!
Hver eneste dag kjemper jeg for å bli verdig.
Hver eneste natt ligger jeg våken,
jaget av skammens skygge.
Aldri skal jeg bli god nok!
Aldri skal jeg vinne en plass ved de verdiges bord!
Aldri skal jeg oppnå den selvtilstrekkeligheten jeg søker!
Jeg kommer ikke til å bli denne personen
som ikke har uverdige behov,
som ikke trenger noen andre.
Aldri skal jeg bli hevet over min menneskelighet!
Aldri skal jeg unnslippe min avhengighet!
Hvor lenge skal dette fortsette?
Hvor lenge skal jeg holde på med dette?
Gud, hvorfor kan jeg ikke bare ta imot din invitasjon?
Gud, du møter meg alle steder, til alle tider.
Din virkelighet finnes i alt jeg møter.
I hvert eneste ansikt er du til stede.
Du smiler til meg, og strekker ut din hånd.
Hvorfor tar jeg den ikke?
Hvorfor lukker jeg øyene for deg?
Hvorfor holder jeg fast ved illusjonen om uavhengighet?
Hvorfor skal jeg insistere på å gjøre meg verdig
den gaven du gir uten forbehold?
Hvor lenge skal jeg fortsette å bygge murer?
Hvor lenge skal jeg fortsette å perfeksjonere mitt ego?
Hvor lenge skal jeg fortsette å tro
at hånden kan leve atskilt fra kroppen?
Du byr meg det levende livet.
Jeg er allerede del av fellesskapet.
Du krever ikke noe annet av meg
enn at jeg velger ikke å bli stående på utsiden.