Det er avstand mellom våre kyster.
Opplevelsen av den er skiftende.
Noen ganger kjennes du nær,
andre ganger langt borte.
Når været er bra, og vinden er god,
er det lett å seile over sjøen.
Du møter meg på den andre siden.
Jeg vet at jeg er velkommen.
Tåken ligger tykk og tung over vannet.
Det er ikke mulig å se over til din strand.
Jeg venter på klarvær,
men vet ikke hva tåken skjuler.
Jeg kan ikke nå deg i dag.
Det stormer på havet.
Strømmen er for sterk,
vinden for kald
og avstanden for stor.
Vi møttes på stranden i går.
Vi forsøkte å snakke,
men ordene nådde ikke frem.
De gjorde oss bare fremmede for hverandre.
Du gikk fra meg,
inn i et ukjent landskap,
et landskap som kjentes tungt og mørkt.
Det var ingen gjestfrihet der.
Jeg kunne ikke bli med deg.
I dag kjennes avstanden stor.
Jeg holder tilbake,
venter, vil ikke sjøsette båten.
Når tiden er moden skal jeg forsøke.
Da vil jeg finne ut om den bærer.
Det er avstand mellom våre kyster
Havet er ikke stormfullt,
men det er ingen vind.
Jeg blir her, i mitt landskap.
Jeg vet at du er der, i ditt.
Jeg tåler å vente
på fint vær og god bør.